Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b
      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z




T.REX

Electric Warrior (1971)

The Slider (1972)

Tanx (1973)

Alle eller ingen. (Og jeg må føye til Bolan Boogie (1972), en samler med det mest snertne fra TYRANNOSAURUS REX. Bolan Boogie er gjenutgitt flere ganger senere med nye navn og med litt varierende innhold, og den samme samlinga finnes noe utvida på cd.)

Noe disse tre T.Rex-platene har felles, er at de hadde vært feilfrie mesterverk om to-tre-fire låter var blitt utelatt fra hver av dem. Hadde det ikke vært sånn at superstjerner skulle gi ut tre-fire singler i året (og Bolan spanderte enkelte ganger to bra låter på b-sidene), og helst et album hvert tredje kvartal, kunne disse tre platene blitt 100%-saker.
Marc Bolan var et lite geni. Og en minimalist med gigantomani. Eller omvendt. Det er så enkelt og effektivt at en kan bli lurt til å tro at det er uvesentlig musikk. Tre plater fulle av riff og hooklines som har etterlatt seg motorveier i pophistorien. Du kan høre T.Rex' innflytelse hvilken dag som helst om du skrur på Petre. Kanskje ikke førstegenerasjons inspirerte, men i alle fall fjerde. Jeg tror forøvrig de som laga Berlin-hiten «Take my breath away» hadde hørt mye på «Electric Slim and The Factory Hen»
fra Tanx. Bolan var mer eller mindre oppfinner av sin egen boogie, og var konge på å få alt ut av hva han hadde å fare med; en mester til å lage popmusikk. Det finnes ikke det triks han ikke benytta seg av i de to-tre årene han var den største. Han var ikke skvetten. Musikken, og enda mer tekstene, grensa ofte til det banale, men når Bolan trøkka på med alt tilgjengelig, ble det så banalt at det holdt! I tillegg til å ha utstråling som et russisk kjernekraftverk fikk han etter hvert en utrolig gitarteknikk. Jeg har sett liveopptak hvor han spiller solo, danser, justerer forsterkeren og flørter omtrent samtidig. Superstar, indeed. I likhet med Johnny Thunders var han en av svært få som makta å trylle fram nye gitarriff, etter at det siste riffet var laga.


 

TANT STRUL

1980-1985 (1988/93)

Som alle svenske sampleplater har denne noe med årstall i tittelen. Og hvorfor ikke! Sjelden kommer utrykket melodiøst så til sin rett som i denne musikken, melodiøst i betydningen vakre arr av vakre sanger, med streit bandkomp og mye stryk. Det er også sjelden jeg syns det er så kult med jenteting (følelser, menn uten følelser, og sånn, da) som her. Jeg kaller det jævlig vakker musikk. Og til og med tidlige «pønk»-låter som «Pappas tant» swinger (illsint, glad, overstyr).
Tant Strul var faktisk et band som kledde AKKS–tromming.



 

TEENAGE FANCLUB

Songs From Northern Britain (1997)  

Howdy! (2000)

Etter som åra gikk, ble det mer sang og kor og fin-fin lyd og produksjon som ble varemerkene til Teenage Fanclub. Ikke lenger først og fremst et gitar-band, selv om gitarene er veldig tilstede hele veien. De braste inn i våre villige ører med overdådige «The Concept» («Metal Baby» og «What you do to me» også, kanskje) fra Bandwagonesque i det herrens år 1991. Jeg falt dessverre av allerede da den neste plata, Thirteen (1993) kom, som hadde mager lyd og noe utmattende over seg. Det syntes jeg var veldig synd.
Songs From Northern Britain
og Howdy!, derimot, er voksne og gjennomført gode og stilige. Det aller tøffeste synes jeg er tromminga. Som med det meste andre på disse platene, står 60-talls referansene i kø også når det gjelder måten slagverk og perkusjon benyttes.

«Ain`t that enough», «I don`t want control of you» og «Planets» fra Songs From Northern Britain og «I need direction» og «Straight and narrow» fra Howdy! er i en egen klasse hva låtskriving og framføring angår. Tett etter kommer det meste av resten.
Man-made (2005) er som lang ventetid-plater flest
  ̶  en skuffelse. Fasikken.


JAHN TEIGEN
This Year's Loser
(1978)



Av de mange platene jeg elsker som har fått ufortjent mye dritt og ufortjent lite skryt er dette en av de aller beste. This Year's Loser har noe eget; eller sjel. Selv om Teigen & Co var inspirerte i 1978, stjal de ikke mye. De bygde videre, og de laga noe som var eget. Og det tror jeg er den største grunnen til at plata er havna der den er i (u)bevisstheten til sånne som meg og andre som er så veldig opptatt av bra og dårlige plater. Mest det første, selvfølgelig. For den glir ikke inn med glidemiddel på, This Year's Loser; hvis du vil ha «Min første kjærlighet», så er den ikke her, den er på ei anna plate, og det låter ikke sånn her. Det låter annerledes, veldig annerledes. Det låter som This Year's Loser, ikke noe annet.

Jahn Teigen var definitivt kjent i Norge i 1978. Men i rockekretser var Teigen en has-been. Han hadde sin storhetstid noen år tidligere i Popol Vuh og Popol Ace som en respektert vokalist. Deretter ble det mye tull. Melodi Grand Prix,
«På forsiden av Verdens Gang» (en ikke så god cover av Dr. Hooks «On the cover of the Rolling Stone») og en lp sammen med Herodes Falsk, Teigen Synger Falsk (1975). Så kom punken. Teigens bravader i Popol fikk en knekk. Nå var det ikke lenger sånn at faglig dyktighet og låter som kunne forveksles med verk var det eneste riktige. Snarere tvert imot. Teigen og Falsk laga singelen «Du er eit svin» (cover av «God save the queen», og fremdeles mer latterlig enn morsomt) og ga den ut under navnet Noregs Punklag. Deretter begynte Teigen og Falsk sammen med Tom Mathisen å totalramponere kjente og kjære sanger i Prima Vera, til tider fryktelig morsomt på de tre første platene Prima Vera (1977), Brakara (1978) og Salmer Og Sanger Vi Gjerne Hiver (1979). Men før Teigen kom så langt, så vant han den norske finalen i Melodi Grand Prix med «Mil etter mil» og den ble en S T O R hit i Norge, med 16 uker inne på VG-lista.

Bare for å ha én ting klart: «Mil etter mil»/«Mile after mile» er en fantastisk poplåt, og den beste versjonen er på This Year's Loser. På albumet er tekstene på engelsk, og «Mile after mile» er dessverre en like dårlig tekst på engelsk som på norsk. «Mile after mile» er skrevet av Kai Eide med teksthjelp fra David Cooper (!).

Alle trodde at Norge endelig skulle oppnå noe i Melodi Grand Prix dette året  ̶  vi pleide å ende langt nede på lista i år etter år, og fire ganger på sisteplass; det var opplest og vedtatt og forska på at vi ikke kunne lage popmusikk som fenga internasjonalt og ABBA gnei det inn og det alle nordmenn alltid lura aller mest på var Hva synes Utlandet om oss?  ̶  for
«Mil etter mil» var jo fin, selv i den første utgaven, den som Jahn vant med, en overdådig forfjamsa arrangert versjon. Typisk norsk. Typisk Mellodigranpri. Typisk NRK. Som Teigen mislikte og derfor gjorde en ny versjon av i Roger Arnhoff Studio i Oslo. En versjon med Jonas Fjeld Band og litt stryk. Det var den som tok av i Norge, det var den som var skikkelig fin. Men i Paris gikk det skralt, veldig skralt. Og det var et ugledelig gjenhør med det samme arrangementet som i den norske finalen. Null poeng! Ikke nok med det; tavla viste 00 poeng da alt var talt opp. Og da var det som det gikk en faen i det norske publikummet, eller det var mer som en naturlig utvikling, for uka etter lå «Mil etter mil» som nummer en på VG-lista og den fortsatte å ligge som nummer en i fire uker til. «Mil etter mil» ble en hit fordi den var en hit, og ikke fordi vi ble sure. Som vi jo ble. Men vi var forelska. I «Mil etter mil», og i Jahn Teigen, og toppen av alt er å være forelska sammen. Det er vi som har festen, drit i resten! Teigen tok av, så til de grader, at da han ble via et helt program av Harald Tusberg en lørdagskveld utpå høsten, så måtte vi liksom lete oss tilbake i minnet for å huske den historia med de to nullene i Madrid, Brighton ... Paris, eller hvor det var. For det hadde skjedd så mye fint sia den kvelden i april.

Og på Norsktoppen var alt som vanlig. Ikke før langt ut i mai, nesten to måneder gammel, kom
«Mil etter mil» inn, og den lå en evighet på andre- og tredjeplass, men nådde aldri toppen. Hvis det var noe som var typisk norsk, så var det Norsktoppen. Fislukt. «Mil etter mil» var et lyspunkt, tross alt.

Trykk (hardt) på bildet for å se uker og år med elendighet. Ikke skikkelig elendighet; slapp, uinteressant elendighet. Boogie Woogie med Gro Anita Schønn. Vi måtte leve med dette!




Det var her Jahn Teigen kom inn.
Floskel: Jahn Teigen var norges første popstjerne. Ok, vi hadde Wenche Myhre fra før, og Kjell Vidars, Nordre Sving, Bugges Firo og plenty en-og-halv-nesten-one-hit-wonders; skrotinger, og noen hederlige karer og kvinnfolk uten den opplagte appellen, men apell hadde Teigen, og stil. Og humor. Og skikkelig bra musikk, som han skrev selv sammen med raringen Herodes Falsk, som egentlig het Kim. Popmusikk som hørtes fresh ut. Og norsk! Dét var første gangen, det var det nye.

Teigen skrev melodiene og Falsk tekstene. This Year's Loser er ... bra til å være norsk, som vi sa den gangen. For det store problemet var at ingen i Norge kunne synge på engelsk uten at en med én gang hørte at det var en nordmann bak mikrofonen. (Eller egentlig foran mikrofonen. Hvis det er et publikum i nærheten, så sitter det bak mirofonen. Alt var så fordømt vanskelig i Norge på denne tia.) Det var den største sensasjonen da a-ha kom, at Morten Harket hørtes helt engelsk ut. Ikke til å tro! Men i 1978 var det ikke sånn. I «On the tip of my tongue» synger Teigen den relativt greie setningen I want to take you out tonight som Æi vannø teik ju øut tønnaitt. Torbjørn Jageland. Med andre ord: all norsk popmusikk låt feil fordi vokalen alltid var feil. Gebrokken. Thor Heyerdal. Uansett hvor gode de faktiske vokale prestasjonene var og uansett om alt det andre låt riktig. Som det veldig sjelden gjorde. Det må sies.
This Year's Loser låter det sjeldent riktig. Bøtt little brøuken.

Sangene på This Year's Loser handler mye om hva Jahn, Kim og gjengen opplevde rundt den internasjonale finalen i Paris. 00 points, they don't clap losers, ungkarer på tur, forelskelser og de to allestedsnærværende temaene i Teigen/Falsk-samarbeidet, jeg er ikke som alle andre og jeg er optimist.
Plata er spilt av Jonas Fjeld Band, plusspluss, og produsert av Tore Syvertsen. Komp, piano og gitarer ble gjort i Arctic Studio i Trondheim. Det låter pussig unorsk hele veien, og skikkelig tett. Selv om de neppe tok speed, så er det en veldig, til da, unorsk energi, frekkhet og tiltakslyst på denne plata. For de fleste rockerne i 1978 var disco og reggae en vitamininnsprøyting etter ti år med hår, soloer, hår, prog, hår og pubrock. Det høres her. Og pønkerne hata disco, men det var bare utenpå. I
«They don't clap losers» går bandet selvsagt i torskereggae-fella så rogna spruter i alle retninger, men jeg har hørt det mye verre. Fra Trondheim dro de til i Rüsll Studio i Hamburg og fortsatte med sangpålegg og miks, og la til og trakk fra. Fin lyd! Noe av den er til og med spennende. Artig instrumentering som løfter låtene. Musettetrekkspill på
«Back in Paris», mandolin på flere låter, fiolin og hardingfele på «I'll give it up», krampophone (høhø) og mellotron på «Join the clowns». Heftig perkusjon hele veien. Tamburiner, gitarer som er skrudd til å låte perk, og handclaps, som er noe av det mest vriene å få til god lyd på. Utrolig nok. Klappinga på «Shock treatment» er noe av den aller vakreste klappinga jeg har hørt på plate. Og jeg klapper i hendene. Daglig. Kompet, bestående av bassist Bob Hadaway og trommis Tom Knutsen (her: T. Metall), er to sider av samme sak, og gitaristene Jonas Fjeld og Bent Bredesen (her: Steve Cooling) er en stiv kuling av riff, rytmer, finurlige figurer og sirlige soli. Det er kaskader av supert gitarspill på This Year's Loser og de bruker bokser og klang så en skulle tro de hadde lest bøker om hvordan å gjøre det. Not. At Teigen bytta ut Bredesen og Fjeld for Svein Dag Hauge på neste album, En Dags Pause (1979), er noe som overgår, evt. motgår, min forstand. (Hva er det han holder på med på «Min første kjærlighet»?! Han sitter jo bare og spiller låta.)
Teigen ble aldri spennende igjen, god – ja, men ikke spennende, og aldri samla han så mange gode refreng og ideer på ei plate igjen. Ja, jeg har hørt En Dags Pause. Jeg vet ikke om det var produsent Tore Syvertsen som kom med de herlig effektive og fengende stopp/start igjen-brekkene i
«Shock treatment» og «Join the clowns», men mellomspillet i «Wheel of love», dance with me!, er Teigens. «Back in Paris», «Join the clowns», «Shock treatment», «Sack that Jaques», «Wheel of love» og Teigens småepiske «Still my mother's child», fra en som er glad i mora si, er alle knall knall knall. Albumets absolutte høydepunkt er «I'll give it up», skrevet av svensken James Hollingworth. En perfekt cover, skulle tro den var skrevet for This Year's Loser.

Costellos This Year's Model kom før Teigens This Year's Loser, hhv. mars og et sted på sommeren 1978.
«Gimme gimme shock treatment» ble utgitt av Ramones på Leave Home i 1977. Den 10. januar, faktisk. Teigen, Falsk og bandet var inspirert, og det høres på This Year's Loser.
Og selvsagt hadde de masse humor. Coveret er en klassiker i så måte, men en måtte snu omslaget for å ta spøken.



You'd better sack that sack, sack that jack / he's getting onto my nerves (?)
You'd better sack that, sack that jack / I said to Jacques Chirac
Ordene over er forfatta, sammen med resten av teksten til «Sack that Jaques», av Thor S. Greni, far til den noe mer kjente Øystein Greni. Forresten og apropos.
 
Som veldig mange godplater fra denne tia er også This Year’s Loser en som ville blitt bedre etter en remiks. For de hadde det travelt over miksebordet i Rüsll Studio i Hamburg, med
«Mil etter mil» på førsteplass hjemme i Norge. Men den remastra utgaven fra 1991 som ligger på nettspillerne låter likevel pussig bra.
I samme slengen kunne de jo tatt for seg de gode sporene på Teigens senere plater, de fra før han ble medianisse. Det finnes gode poplåter på En Dags Pause, tittellåten,
«Min første kjærlighet», «Sara Palmer» ..., Mentalkrem (1980), «Feil vei», «Gutta snakker», «Direkte metode», «Lena Ree»
og Klar Dag/Instamatik (1982) … eller gjorde det det?
 
En av de peneste coverpakkene, En Dags Pause:

     

 

 
 

 

TELEVISION

The Blow Up (1982)

Opprinnelig en Roir-utgivelse, og derfor bare på kassett. Senere også på cd. Disse liveopptakene fra 1978 er bedre enn klassikerne deres Marquee Moon (1978) og Adventure (1979), som tidvis er prega av studioalvor, og noen låter er til og med kjedelig og pistrete i lyden. For Adventures del trekker det også ned at noen låter er heller fattigslige på melodi og innhold. (Og der går grensa!) Et unntak, blant flere, er selvfølgelig udødelige «Venus» på Marquee Moon.
Jada, jeg vet at dette er en veldig ukorrekt oppfatning av de faktiske forhold.

The Blow Up er en slarkåt versjon av «Venus» det store minuset. Ellers gjør Television gode utgaver med tenning, spesielt: «Prove it», «See no evil» og «I don’t care»/«Careful» og «Ain’t that nothin’». Når jeg som stonesfan også gir min tilslutning til den sju minutter lange coveren av «Satisfaction», skjønner du vel at jeg synes dette er alvorlig bra.
Television var et klubb-band, dessverre mente sjef og låtskriver Tom Verlaine at det var morsommere å pirke i studio enn å spille live. Men jeg skjønner ham godt.


 

THE ALLER VÆRSTE!

Et av mine alltime favorittband. Og like mye for ting de har gjort hver for seg (og sammen), siden oppløsninga av TAV. Materialtretthet (1980) og Disniland I De Tusen Hjem (1981, noe så vanskelig som en ensides lp, med en bonus-side på side 2.) er fylt til ripa med bra låter, hhv. 17 og 13 spor. Flere av singlene deres er også 1. klasse poprock. «Ingen vei tilbake», for å trekke frem en av de låtene som alltid tenner meg. Eller «På vei hjem», et av Sverre Knudsens mange store øyeblikk som låtskriver. Lyden var bra da – enkel og grei, og er like bra nå. TAV kunne finne på å bruke to basser på en låt, noe som ikke bare tøft ut, men som også var forbausende effektivt. Like effektiv var den sparsommelige bruken av deres brannskada farfisaorgel.
Prosjektene etterpå, Göbbels A Go-Go, Chris Erichsens Orkester, Stilleben, Yik Yak Jennik, Løver og Tigre, The Beste, Rattaboo, Kong Klang, med mer, har alle enkeltlåter som er klassikere så det griner etter, på mitt stereoanlegg, men ingen plater er skikkelig kanon hele veien. Men hvis jeg kjente det kalde pistolløpet mot nakken og måtte velge en absolutt favoritt av alt de har gjort, er side en av Harald Øhrns Stilleben-12" mitt førstevalg. Spastisk, rytmisk og melodiøst, med tekster som er så personlig nedsnødd at det er … helt fantastisk. Chris Erichsen har også rørt meg grundig med sine råsterke låter. Sjutommeren Spinn Spinn Spinn/Vokse Og Bli Stor.
To låter  ̶  og nesten tolv minutters spilletid. Tekstmessig er det så privat og likevel allmenngyldig  at det ligger i en egen divisjon helt der øverst, og i løpet av de to låtene er Chris innom så mye bra musikalsk at singelen burde selges til LP-pris. (Tulla!)
Dessverre er singelen spilt inn sent på 80-tallet og lider av typisk 80-talls bulemi-lyd. Å, som jeg lengter bort. Chris Erichsens lp Hold Meg Fast (1989) har atskillig bedre lyd, og flere godsaker. Hold meg fast før jeg sklir ut. Hele side en er skikkelig gjennomført storarta musikk. Noen som har hørt «Vuggesang
»? Og Harald Øhrn er en stor bassist. Her også. Og nevnes må jo Lasse Myrvold som gikk bort i 2006. Han skrev mye av det aller beste i The Aller Værste, og han leverte skikkelige låter til prosjektene han var med i, The Beste ikke minst. «Sønner av eldre menn», «Dødt liv», «Hardt å se deg sånn». Myrvolds Kong Klang-album fra 1999 er ved siden av Chris Erichsens Hold Meg Fast, Sverre Knudsens La Det Brenne (2009) og Sverres Løver & Tigres Grr (1983) det mest forseggjorte albumet med TAV-relevans siden Disniland. Vanskelig å velge favoritter her. Jeg er glad i dem alle.
Dessuten er den første plata med The Beste en norsk klassiker, hvor også dumme-Kjartan er med og leverer to Kristiansen-classics. Og tittelen er ... Hrm!: En Sang For Åtte Kroner En Lomme Full Av Rusk Og Fireogtjue Troster I Damenes Rosenbusk (1986).

Se forøvrig Løver & Tigre: Grr.
Nå har det blitt lurt ganske mye på hvordan det ville blitt om de fire store fra punk/new wave-tia ikke hadde blitt oppløst etter et par år. DePress, Kjøtt, ... Young Lords/Saturday Cowboys, The Cut, og TAV. De fem store. For The Cuts del gikk det jo ikke så bra. De holdt på med lav intensitet til 1985. Hadde DePress fortsatt, ville vi neppe hatt Holy Toy, og kanskje ikke Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord heller, så det blir vanskelig. Haldenrocken mista momentum da Kvitnes gikk solo. Men hadde TAV fortsatt, da er jeg sikker på at de hadde levert deres aller beste plate i 1982 eller 1983. Tar en kremen fra Lasse Myrvolds Göbbels A-Go-Go, Harald Ørns Stilleben og Løver & Tigres Grr, kjører det gjennom TAV-kverna og innbiller seg at de fem i TAV ikke var særinger på hver sin bølgelengde på denne tia, så har en et sjukt bra album. Men nei. Jeg er uansett glad for at de nevnte soloprosjektene er i samlinga mi, livet ville vært fattigere uten.


 

 

RICHARD THOMPSON

Hand Of Kindness (1983)

Rumor And Sigh (1991)

Første møte med Richard Thompson var I Want To See The Bright Lights Tonight (1977) og Henry The Human Fly (1972), året før jeg hørte Hand Of Kindness. De falt jeg for, men ikke pladask som med Hand Of Kindness. Bright Lights er litt for 70-talls på en måte eller to; litt for mye hold-tekrus-med-begge-hender-og-føttene-oppunder-seg-i-sofaen-med-strikketeppe-feel. Sånn kan man også oppleve en mikrorilleplate. Hand Of Kindness hadde noe nytt ved seg da den kom, den hørtes fersk ut. De overnevnte hørtes kanskje også ferske ut i sine utgivelsesår, men det var da. Den dag i dag er det en type lyd jeg forbinder med Hand Of Kindness, og bare den. Og den har stått seg bedre enn de fleste andre Thompson-platene. Plata inneholder «How I Wanted To» og «Devonside», som er to av de aller vakreste og mest rørende låtene han har skrevet. Det sier ikke lite.
Og da jeg holdt på å sovne bare noen var inne på ...og Richard Thompson har kommet med ny plate, jævlig bra!, så kom Rumor And Sigh. Ganske streit, helt ok lyd, og veldig god produksjon (Mitchell Froom), men først og fremst mange og knalle låter.
Richard har sluppet mye på nett også, blant anna på
hjemmesida hans, Beesweb, saker som senere er blitt samla på album (RT, 2006), og han er en stor humorist. «Dear Janet Jackson».

 

 
 

 

JOHNNY THUNDERS & THE HEARTBREAKERS

D.T.K.  ̶  Live at the Speakeasy (Innspilt 1977, utgitt 1982)

 

 

Titlene D.T.K. og L.A.M.F. (1977), henholdsvis Down To Kill og Like A Mother Fucker, var bumerker brukt av gjenger i Queens, New York hvor disse gutta vokste opp. Clever stuff.
L.A.M.F. skulle vært en bauta, den skulle vært blant de aller beste platene i '77, og ikke et blaff; den skulle levd videre og blitt med på tiårets og tidenes-kåringer. Så hvorfor gikk det som det gikk? Jo, L.A.M.F. er en bunke salig bra rockelåter, spilt av et tett band som hadde stil, men som høres ut som en litt for lang demokasett innspilt i et ikke så veldig bra studio. Tross utallige remiks-utgaver er plata aldri blitt sånn som den skulle vært.
D.T.K. er Heartbreakers som de skulle hørt ut i studio. Down-to-earth, tett rock'n roll med et og anna poprefreng, basic bassing, spot-on tromming, masse tøff gitar og typisk sjarmerende sang. Vet ikke egentlig om all kjeftbruken (på publikum) trekker opp eller ned, men vi kan vel atter en gang konkludere med at det dreier seg om et eget uttrykk.

2014. Jeg må dessverre legge til at D.T.K. er umulig å oppdrive med skikkelig lyd, dvs.: det er bare den originale vinylen som duger. Alle reutgivelser på vinyl, cd og nett låter mp3 sammenligna med originalen, gitt ut på Jungle Records med det treffende katalognummeret FREUD 1, og det er ikke noe jeg poengterer fordi jeg er en vinylfantast  ̶  I'm not  ̶  men fordi det tragisk nok er et faktum. (For meg er det det samme hvilket medium musikken kommer på, bare lyden er optimal.) Plata er til overmål sluppet på nett i noen skitmikser ingen burde utsettes for.

Fra starten i mai 1975 og nesten et år framover var Richard Hell, eks Television, med i Heartbreakers. Bassist og låtskriver. Da var bandet tyngre, i innhold. «Blank generation», «Hurt me» og «Love comes in spurts» passer skremmende godt inn, og gjorde bandet til noe mer enn bare det jævla gode rockebandet de fortsatte som. De ga opp en god låtskriver, men fikk en bassist som faktisk kunne spille, i Billy Rath, og som fant linken til Jerry Nolan bak trommene.
Men de hadde litt av sett da Hell var med i bandet:

Love comes in spurts | I wanna be loved | Blank generation | Chinese rocks | Pirate love | Can't keep my eyes on you | Flight | You got to lose | Going steady | Hurt me | So alone



Flere av disse utgavene av disse senere, eh, klassikerne låter veldig riktig i de tidlige versjonene. Pønk og gitarrock, mens verden fremdeles vasa rundt i poncho og slengbukser. Heartbreakers vasa til det for seg selv med dop, ego og mer dop.

Nylig fikk jeg tak i opptak av Gang War, bandet Thunders hadde sammen med eks-MC5 Wayne Kramer i 1979-1980. På sitt beste var de et lidderlig godt new wave-band. Thunders skrev noen landemerker til dette bandet: «King of the Gypsies», «M.I.A.», «Just beacuse I'm white (why do you treat me like a nigger»), «Alone in a crowd» (som er «You can't put your arms around a memory» snudd på hodet) og de ga Jimmy Cliff-klassikeren «The harder they come» poprock-behandling, ikke reggae, og det er bare skittøft! Opptakene ble en pussig påminnelse om det jeg virkelig reagerte (positivt) på da jeg hørte Thunders første gangen. Det vannvittige attacket. At; etter masse vitsing, fomling og gitarstemming, så er det one-two-three-four, denne låta varer i to minutter, men disse to minuttene er de siste to minuttene igjen før alt er over. Pønk. Og speed, sannsynligvis.
Thunders hata å bo i midt-vesten, og kona og ungene hadde forlatt ham. Han var ute.



So Alone (1978), Thunders første solo-lp, som på cd også inneholder krem-b-siden «Hurtin’
» og selvfølgelig klassikere som «You cant put your arms around a memory», «Untouchable» og versjoner av New York Dolls-låtene «Downtown», «Leave me alone» (aka «Chatterbox» og «Milk me») og «Subway train»
, er poprock av ypperste klasse. Plata er produsert av Steve Lillywhite, med hjelp av Thunders-kompisene Steve Jones og Peter Perrett. Det som drar ned på So Alone er at Thunders på enkelte låter synger pinlig dårlig.
En kan fundere på hvor stor han kunne blitt, om det ikke hadde vært for alt dopet han kjørte i seg.


JOHNNY THUNDERS
In Cold Blood (2 x 12", 1983)


 

I think someone slipped something into my drink.
Den fem-spors tolvtommeren In Cold Blood (også gitt ut som Diary Of A Lover med NYD-låta «Endless party» som sjette spor) er en studie i en junkies årelating av seg selv og en skinnende edelsten fra Heroin Hell. Kanskje glinsende passer bedre. Jimmy Miller, mest kjent som stonesprodusent i de feteste åra, var junkie på tiende året da han jobba med Thunders, og han skrudde en satans rockelyd hvor eneste klare ide synes å være reverb og cowbell galore. En herlig gjennomført (faktisk!) tolvtommer. Balladene «Diary of a lover» og «Look in mye eyes» er noe av det aller peneste Johnny skrev. Sistnevnte til trommis og storebror/junkiebror Jerry Nolan, som hadde slutta i Heartbreakers, i frustrasjon, og reist hjem til New York i 1978.
Bear no grudge
/ Yes I do! / There's no one like you.
Og «Just another girl», aka «Smarter than u», er en merkelig sak. You can't do nothing to the blank generation. Enda merkerligere, og pussig fengende, er en demo som aldri ble ferdiggjort,
«Give me more». Sammen med «Some hearts», enda en demo, kunne dette blitt en lp. En sær; særegen lp, men egentlig bør jeg (vi) heller være glade for at de fikk til en tolvtommer. Det er ganske utrolig at de fikk til noe i det hele tatt, det var ikke mange timene i døgnet de var sånn rimelig klare begge to, samtidig.
Jeg liker til og med den fem minutter lange coveren av «Green onions», hvor Johnny forsker på gitaren, på den rare forskjellen på dur og moll. Eller liveversjonen på side fire, hvor sangen har fått tekst: «Who needs girls». Og det er vel et spørsmål som enda er oppe til vurdering. Av og til.
De tekniske feilene er stabla oppå hverandre, og det er om mulig enda verre med side tre og fire, livedelen. Den er et stykke søppel av et opptak, elendig innspilt og miksa. Men det er mange øyeblikk hvor alt er knall. Øyeblikk, altså. «Just because I'm white» og «Too much junkie business» sitter som skudd, som alltid, og det er rølp og moro over en lav sko. En New York-italiensk intro (I met him at a pizzeria / a sweet seniorita / I knew I had to meet 'er / she was Luigiita  ̶  aner ikke hvilken sang det egentlig er, eller om det er låtlaging på direkten), mange artige meldinger i mellom (og i) låtene, og coverversjonene av «Gloria» og «Louie Louie» er tent. Det er også tenninga som gjør versjonene av «Do you love me» og «Sad vacation», p
å tross av feilspilling, elendig lyd og sur sang og gitar. Hele greia, fire platesider, er egentlig ei katastrofe, men denne katastrofa har innhold. En ofte manglende ingrediens på plater sånn generelt. En Johnny Thunders-konsert var ikke bare en rockehelt med backingband; han var en jævla god underholder, hvor dopa sveisblind han enn kunne være. Det var kanskje bare Thunders (og Chuck Berry) som kunne finne på nye vers, med mening og aktualitet og på rim  ̶  on the spot  ̶  foran et publikum, og få hele bølinga til å le på seg kreft, eller vrenge soloer så en skulle tro at han drakk juice til frokost og fortsatte med melk fram til sengetid. En visste aldri hva som ville skje, ikke hvordan Johnny så ut, hva han ville gjøre, om han ville dukke opp; det var sprell levende, ikke Sigvart  Høyem eller Sivert Dagsland.



Det finnes veldig mange live- og samleplater med Thunders i varierende grad av meningsløshet, og ikke kjøp uhørt! Akustiske Hurt Me (1983) og streite Que Sera Sera (1985) er derimot studiosaker som er blitt spilt mye over lang tid av undertegnede. (Ikke at jeg kommer til å skrive under noe på denne sida.)


Jeg så Johnny Thunders på Marquee Club i London i desember 1990, fire måneder før han døde. Han hadde nettopp kommet ut av en måneds rehab, likevel så han ut som et lik, og liket dro av og til en gitarsolo. Disse satt som bare det, ellers remja han i mikrofonene, når ikke noen i bandet gjorde synginga for ham. Han ble sur da kordama (med DE puppene!) ga en sigarett til en av gitaristene. Thunders tok siggen ut av munnen på stakkaren, dro et kort drag, og sneipa den.

Øy! Se hva jeg fant på nett:


Nick Kent møtte Thunders på nyttårsaften, og selv en ex-junkie som Kent ble skremt. The last time I saw him though
  ̶  Jesus Christ, I could hardly stand to look at John. You know in a bull-fight how when the decisive dagger has been plunged into the neck of the bull and basically it's all over for the poor creature and it goes limp and cross-eyed before sinking slowly into the saw-dust. Well, that's how Thunders looked on the night of New Year's Eve just as 1991 was being ushered in: limp and cross-eyed from all the torments he'd been visiting upon himself in the pursuit of maintaining his righteous rock'n'roll identity.

I hele sitt voksne liv hadde Thunders fabulert om å dra til New Orleans, samle et band av lokale musikere og gjøre den plata han drømte om å gjøre.
Han kom til New Orleans, men ble funnet død dagen etter på et hotellrom. På badet, i fosterstilling. De siste menneskene han møtte var to typer han kjøpte dop av.

Det er mange løse tråder og mye rart rundt Johnnys død. Politiet i New Orleans betrakta dødsfallet som et typisk narkotilfelle og gjorde ingen undersøkelser, noe de sikkert angra veldig da de ble obs på at han var en kjent person og at pressen plutselig var tilstede. Sikkert er det at hotellrommet hans, nr 37 i St Peter House (!), var totalt ramponert og at alt av verdi var borte. Thunders hadde alt av cash i femdollar-sedler, og de var mange, etter en godt betalt japanturne og en gitarsolo han gjorde for det tyske bandet Toten Hosen. Han snakka i femten minutter med en av søstrene sine på telefon den kvelden han kom til New Orleans, og han virka optimistisk og i god form, i følge henne, og han gjentok noe han hadde sagt da han spilte i New York Dolls: Now I'll pay your mortage.
Det er sannsynlig at han hadde kokain, metadon og alkohol i kroppen da han døde. Han hadde dessuten leukemi som hadde fått utvikle seg, og muligens andre alvorlige sykdommer. Alle som traff Thunders den siste tia ble skremt av hvor dårlig han så ut og hvor dårlig fysisk form han var i. Selv til ham å være.

Noen har en sigarett som siste ønske før de forlater denne jord. Da Thunders venta på sitt fly i Frankfurt, enroute New Orleans, fyrte han opp noe som kunne ha vært verdens største sigar. I no smoking-området, of course. Han trengte vel den etter å ha blitt trakassert av politi og tollere i flere timer, noe han alltid ble på flyplasser.
Nå i 2002 har jeg fått mer enn nok av sånne funnet død-meldinger. Alle heltene.

2014. Livesamlinga Too Much Junkie Business (2007, opptak fra 1984) er en av de bedre. Pratinga mellom låtene er som alltid hillarious. Yo, man! Get some of that fucking echo off, man! I don't want to hear meself talking to meself! Get that fucking talking-to-meself shit off!
Johnny synger til tider som ei rævpult geit (not much change there), men gitarspillet er så gromt at det er ubeskrivelig. Ingen bråka like mye med en gitar som Thunders, til overmål en liten Les Paul Junior. Han klarte kanskje omsider å skru gitarlyden fra detektimen i helvete.

 



Thåström – se Ebba Grön
 
 

 

TRIO
Live im Frühjahr 82
(mc, 1982. Heldigvis og endelig gjenutgitt på cd i 1992)

Trio er et band som har fått diskografien sin ødelagt. Allsakens samlere og internasjonale utgaver av platene deres gjør at alt er et helvetes surr. Ikke blir det enklere av at mange av låtene finnes i engelske og tyske utgaver, og i singel- og tolvtommer-mikser, og at flere av låtene deres har ganske like titler og forskjellige skrivemåter. Det skulle vært så enkelt.
Så derfor, en tysk diskografi, noe forenkla:


Trio (10-tommer, 1981)
A Lady O Lady | Sunday you need love, Monday be alone
B Broken hearts for you and me (8:50 lang)

Trio (Album, 1981. Førsteopplag inkluderte den en-sides singelen Halt mich fest, ich werd verrückt)
A Achtung achtung | Ja ja ja | Kummer | Broken hearts for you and me | Nasty | Energie | Los Paul
B Sabine Sabine Sabine | Sunday you need love, Monday be alone | Nur ein Traum | Ja ja wo gehts lank Peter Pank schönen Dank | Ya ya |
    Danger is | TRIO

Da da da (ich liebst Dich nicht, Du liebst mich nicht) aha aha aha (Singel og tolvtommer, 1982)

Live im Frühjahr 82 (Livealbum på kassett, 1982)
A Sabine Sabine Sabine | Lady O Lady | Sunday you need love, Monday be alone | Ya ya | Halt mich fest, ich werd verrückt | Nur ein Traum |  
    Kummer
B Ja ja ja | Energie | Da da da | Los Paul | Broken hearts for you and me | Ja ja wo gehts lank Peter Pank schönen Dank | Trio Bommerlunder

Anna (Lassmichrein Lassmichraus) (Singel og tolvtommer, 1982)

Bum Bum (Singel og tolvtommer, 1983)

Bye Bye (Album, 1983)
A Drei mann im Doppelbett | Ich liebe den rock'n roll | Bye bye | Out in the streets | Tutti frutti | Turaluraluralu  ̶  Ich mach BuBa was machst du
B Immer noch einmal | Wake up | Herz ist Trumpf | Girl girl girl | W.W.W. | Anna  ̶  Lassmichrein Lassmichraus

Diverse artister:
Every Man Has A Woman (1984). Tribute to Yoko Ono. Herregud
Spor 8: Wake up

What's The Password (Film og album, 1985. Forbigås i stillhet.)

Noen ganger er tre grep, en standup-komiker på vokal og en sirkusklovn på trommer nok. Gert Krawinkel var en god gitarist som kunne lage opp i dagen fengende poplåter, Stephan Remmler var underholder og laga gode og enkle tekster, nesten simple, og trommis Peter Behrens (aka Karl Knapp, Peter Pank og mye mer) kunne godt spise et eple mens Trio framførte en låt. Et bra utgangspunkt for litt av hvert.
Jeg tror de var de første til å ta i bruk ropert (megafon) i popmusikk, og de hadde en noen billige leketøy de av og til trykka på. Absolutt stilig bruk av loops (som på norsk het noe så vanskelig som preprogrammering på denne tia) og finurlig bruk av forskjellige vokalmikker og gitarbokser gjorde ting direkte og hullene mer synlige; less is more.
De hadde alle spilt i mer alvorsprega og prestasjonstynga band på 60- og 70-tallet, og jeg tror det var en kreativ befrielse for dem da punken og new wave kom. Alt ble gjort så enkelt som mulig. Den selvtitulerte albumdebuten fra 1981 så sånn ut:


 
De elska 50- og 60-talls pop, og de covra
«Trutti Frutti» som billig-reggae og «Ya ya» i en rett fram popversjon. Aha! Og «Tallahassee Lassie»! De elska ung-og-forelska greia også, i den grad at de holdt på med det samme da de nærma seg førti.
Trio hadde Klaus Selveste Voormann som produsent. Der hadde de flaks. Fantastisk god pett-på-tingen lyd. Nydelig skrudd slagverk, gitar og vokal, og med litt rytmeboks her, noen hand-claps der, eller litt pip-pip. Voormann hadde sikkert lært av Spector at ekko er lurt, og av Lennon at minst mulig av alt er best. Han la på bass på bare en håndfull låter, og da veldig beskjedent.
Å holde det nedpå og nakent er en kunst. En undervurdert kunst, som den skal være.
Det gikk åt skogen da de glemte dette på What's The Password i 1985 .

I dag er Trio datert tilbake til den internasjonale hiten «Da da da», som one hit wonders med en vittig-hit, sammen med Mungo Jerry og fugledansen (no relation!), men Trio var så mye mer, i all sin minimalisme. Et popband som gjorde ting på sin egen måte, tøft og smart og søtt og ... som det het på 80-tallet, sprøtt.
En god tysk dokumentar: Drei mann im Dobbelbett


Enkel spilleliste
Casio VL-1 | Achtung achtung | Wake up |
Anna  ̶  letmeinletmeout | Country boy [livecover, finnes på YouTube, hvor det finnes flere ikke utgitte Trio-låter, live, som ikke er så verst] | Bye bye | Immer noch einmal | Affäre [live, tidlig versjon på tysk av «Girl girl girl»] | Live im Frühjahr 82: Lady O Lady | Sunday you need love, Monday be alone | Ya ya | Nur ein Traum | Halt mich fest, ich werd verrückt | Ja ja wo gehts lank Peter Pank schönen Dank | Ja ja ja | Broken hearts for you and me | Da da da (ich liebe Dich nicht, Du liebst mich nicht) aha aha aha| Drei mann im Doppelbett | Danger is | Trutti frutti | Bum bum | Hearts are trump | Nasty | W.W.W.




TERJE TYSLAND

Tysland er den som har vært øverst i bunken over ting jeg skulle fått med på lista mi i 2006. Kanskje det er hva han har begått av plater de siste tjue åra som gjør at han har relativt lav kred sammenligna med Åge, eller kanskje det er hatten, jeg vet ikke, men jeg har ingen å ikke ta med Tysland blir som å gi prisen til Wesenlund uten å samtidig gi den til Heide-Steen-tanke bak dette.

For: Det nærmeste jeg har kommet ei helstøpt kanonplate utgitt av en trønderrocker er Terje Tyslands Stakkars Klovn (1977). Ei veldig god samling sanger, men dessverre med en noe guffen 70-talls norsk lyd og et par-tre full tilt i tekstavdelinga. Mytji Arti (1978) er nesten like god, med flere storlåter («Send mæ en øl», «All samma opp», «Vilt kjør og stor stas» og «Mytji arti»), hvor også bandet og lyden er mer proff enn på debutplata. Og Tysland spiller kremgitar!
Til Moder Jord (1979) synes jeg stadig er ei dødplate, mens Send Mæ Hjæm! (1980) også har enkelte gromsaker (tittellåten, «Einaste trøsta», Kjærlighetsvise»), men uten samme bra band som på Mytji Arti, og selv om trommemaskina (!) er tøff nok.

Narra Igjen (1982) har noen fine: «Siste dans», «Storm over åsen» og flere, og plata er ved siden av Mytji Arti den hvor lyden er skikkelig bra.
Senere ble det lenger mellom de gode låtene, men han kom omsider til på radio etter å ha vært svartelista i årevis.
Nå som det viser seg at jeg MÅ på Storås til sommeren, hadde det vært helt ok om Tysland hadde spilt i år også. En av mine desidert største konsertopplevelser er ei spilling han gjorde på Røra (Nord-Trøndelag) midt på 80-tallet.



Ubloody2. Side en av debutplata Boy (1980) er det beste de har gjort. Hele side en, sammenhengende. Andre lp, October (1981), hadde to-tre skikkelig bra låter, og den tredje War (1983) hadde enda flere. De var veldig heldige som hadde Steve Lillywhite og Brian Eno til å lage god lyd for dem, og The Edge hadde ikke vært The Edge om han ikke hadde hørt Keith Levene spille gitar. Så ble U2 grusomt kjedelige og veldig populære. Dårlig kombinasjon. Og det fortsatte de med, helt til Achtung Baby (1991), som var sprelsk levende og som dessuten hadde noen gode sanger. «Numb» og «Lemon» på Zooropa (1993) er også hits i heimen min. Senere ble de helt uinteressante, om en ser bort fra T. Rex-plagiaten «Hold me, thrill me, kiss me, kill me» fra 1995.
U2 har alltid vært et strevsomt band. Ikke rocka, akkurat. Herlig majestetisk og vakkert, og plain silly, om hverandre.

 

 

URGE OVERKILL

Saturation (1993)

Exit The Dragon (1995)

Disse to er blant de svært få platene med påtagelig heavy-bakgrunn jeg har fått mye ut av. Det er fordi Urge Overkill er blitt gode låtsnekkere. «Heaven 90210» fra Saturation, «The Break», «Mistake» og «Digital Black Epilogue» fra Exit The Dragon er noe av det ypperste som er skrevet på nittitallet. Saturation er gjennomført spilt og produsert, mens Exit tok lang tid å få ferdig (gjetter det ble dopa seint og tidlig), og enkelte av låtene høres mest ut som demoer, men de er ikke verre enn at kvaliteten på stoffet kommer gjennom. Til gangs.
Hver gang jeg tar fram en av disse platene blir de gående i dagevis. Det finnes ikke et eneste dødspor  ̶
 Urge er unntaket som bekrefter relegen om at det alltid ble for mye, som var det vanlige i dette tiåret, med opptil 80 minutter spilletid  ̶  og Saturation er dandert med ekstra snacks og mer eller mindre ville påfunn før, etter og i låter. Med stort og smått er det vel nærmere 20 låter på Saturation, ikke bare tolv som det står på coveret. I «Erica Kane» er det for eksempel et langt mellomspill som uten no prob kunne vært en egen låt, og dette mellomspillet er så Beatles at det er skummelt.
Lyden er en egen. Dynamisk, skarp og feit. Butcher Brothers gjør en solid jobb som produsenter. Trommis Blackie Onassis stripper på en måte bandet til benet, til tross for Nash Kato og Eddie Roesers riff med fuzz-gitarer; Blackie er ingen heavy-trommis, han liker å slå hardt med mye øs, på litt uvante steder, og han bommer aldri.
Exit har Roeser en kraftig heartbreak, og det syder av  svartsjuke og smerte i låtene hans. She woke up early, now she's gone, here we go again / This is not my place, guess I lost my way. This is nowhere, this is no place / This is nowhere I wanna be / This is nowhere. «
Honesty files», «Take me», «The break», «Tin foil», «Jaywalkin'» og «This is no place» er kjærlighetsangst, prima. Han skriver fra denne vonde vinklinga, mens Kato lager sanger om monopol, å være den dumme gutten i klassen, luft, regn og herlige, lange «Digital black epiloguge». Exit er to plater, egentlig.
Jeg har enda ikke brukt klistremerket som kom med Saturation-cd'en. Det sier sitt.


UO var også et godt coverband, og deres største hit er versjonen av Neil Diamonds «Girl, you’ll be a woman soon», som et par år etter at den var utgitt ble med på sountracket til Pulp Fiction, og da tok virkelig av. En annen god cover er versjonen av Hot Chocolates «Emma» («Emmaline») på Supersonic Storybook (1991), med en halvannen minutts intro som har lite med låta å gjøre, men som er krem all the way.
Urge Overkill er udiskutable innehavere av førsteplassen i kategorien Rockeband med styggeste påkledning:

 
 
Nash "National" Kato (eg. Nathan Kaatrud; altså Kåtrud), Blackie Onassis (eg. Johnny Rowan, som om ikke det var tøft nok) og Eddie "King" Roeser.

Håper for alt i verden at de ikke er oppløst, har dopa seg til døde eller lignende.


1999: De er oppløst. Og trommis Blackie Onassis jobber med å oppfylle den andre bange anelsen min.


2000: Nash Katos første solo-lp er en liten skuff, selvsagt, men med enkelte positive overraskelser, og han ser skremmende frisk ut!


2001: Katoplata er heldigvis av typen som vokser. Og det beste kuttet er en cover av Steely Dans «Dirty Work». Og han fortsetter «Digital black epilogue» i «Blue wallpaper». Herlig.

2005: UO turnerer, og driver på i studio. Jippi! Men Blackie er ikke med.

2008: Nå virker det like dødt igjen.

2011: Rock'n'Roll Submarine er som UO burde høres ut i 2011, det vil si som en fortsettelse av Saturation. Og det gjør de! Tittellåta og «Effegy» kunne begge vært på favorittplatene mine fra 1993 og 1995.

2014: Lite nytt, men de spiller en og annen gig. Og Blackie er og blir borte.

Det første jeg hørte av UO var «Take a walk» (senere med navnet «View of the rain») på diverse artister-samleren No Alternative! (1993), en av de bedre sammen-for-livet-samlerne, men den tok ikke tak i meg. Fin sang og finfint spill, men det er ikke alltid nok. Så var det en kveld på 3B, en av mange på tidlig 90-tall, da noen satte på en annen samler hvor Urges bidrag var «The Break» fra Exit The Dragon.
Å dæven!
Det var noe illsint ved denne låta, men også noe traurig heavy. Det pussige var at de ga seg ikke, det ene refrenget var mer insisterende enn det andre. Dette var i 1995. Pearl Jam var store. Soundgarden var store. Hevviråkken daua ikke på 80-tallet likevel. Dessverre. Men det heavybandet jeg hørte på 3B denne kvelden hadde ingen Marshall-vegg, ingen gymsal-klang på trommene og det hørtes ikke ut som om vokalisten var knebla inne i et bøttekott. Det var noe puslåt ved dette bandet. Og batteriet i fuzzboksen gitaristene delte på var så godt som dødt. Litt som å se den veikeste i klassen gå løs på bølla i klassen over, og få juling, men han ga seg ikke, neida; han skrek etter mer.
Så jeg måtte sjekke ut Urge Overkill. Da som nå var jeg på hvileløs jakt etter artister som gjorde ting på sin egen måte; sære band, ikke normale band. Normale band gjør sånt som er gjort før. Men det gjør ikke sære band. Og Urge Overkill er et skitsært band.
Saturation var best-of-tidlig nittitall med ville innfall og full tenning. I ettertid får albumet MTV-perioden til å virke bedre enn den var, men UO var definitivt et av de bedre video-bandene også.
Det finnes knalle liveversjoner av «Sister Havana» (og mange flere kremlåter) på YouTube hvor dette, det jeg har forsøkt å beskrive over, kommer enda bedre fram enn på studioplatene deres.
Når de i tillegg til denne insisteringa hadde (har) en klar meloditeft, kunne (kan å) skrive gode tekster, spilte strenger så det grein og hadde en trommis som Blackie Onassis, briser de høyt oppe på favorittband-lista mi. Med hver sin Martini.
http://www.transversomedia.com/articles/editorial-urge-over-kill-saturation
Come around to my way of thinkin.

2016: Jeg forsøkte å lage en kjapp spilleliste med UO, men den ble på to timer og femtiåtte minutter. Alt på Saturation og Exit The Dragon må være med, og halvparten av Rock'n'Roll Submarine og The Supersonic Storybook (1991). Finnes det noe rarere innspilt musikk enn «Henhough: The greatest story ever told»? Et grunge-band med steelgitar?! Og storytelling, merkelige breaks og overganger i vilden sky. De hadde det moro. Supersonic Storybook er indianergrunge slash Neil Young slash Kraftwerk, Butthole Surfers meets Frank Zappa, og mye tøff rock og mer moro. Samt nydelige «Emmaline».
Rock'n'Roll Submarine (2011) og Katos Debutante (2000) har begge høyt nivå og enkeltlåter som matcher det upperste fra de andre stor-platene. «Effigy»! Disse to platene er sånne jeg blir positivt overraska over når jeg hører dem igjen.



Urge Overkill taper seg ikke, de blir bare bedre. Platene er sinnsykt bra innspilt. Det er aldri nedtur å ta fram ei UO-plate, og enda finner jeg detaljer på Saturation og Exit The Dragon som får meg til å sette meg opp i stolen. (Om det er et utrykk som på noen måte samsvarer med de faktiske forhold for hvordan en sitter eller står eller retter seg opp i en stol.) «The stalker» på Exit høres ut som blodsmak i en svart tunnel, med Satan i hælene. Og den er stereo-miks på sitt beste, knas lyd på begge sider, med desperat sang og noe støy-vræl fra en memorizer og varm-pupp-ooo-kor to boot.
Mens andre band i sub-pop-Seattle-grunge-bølgen, halvparten eller mindre ... livsbejaende, men med mer pudlete plateomslag og utseende, nådde utrolige høyder på hitlistene, gjorde UO det katastrofalt, var nesten ikke inne noe sted. Geffen Records tapte sikkert mange millioner på dette bandet, med mange staslige videoer, langdryge og kostbare innspillinger, svindyre dresser og juggel, og feiende flotte utgivelser på lp og cd.
All heder til Geffen! For at de i alle fall gjorde én ting riktig.
Det må ha vært en på innsida som bevisst gjorde dette, en med peiling. All heder til ham, eller henne.

 

 
 

 

TOM VERLAINE
Tom Verlaine
(1979)
Dreamtime
(1981)
Tom Verlaine er en av de som virkelig fortjener en revival. På sitt beste en låtsnekker, tekstforfatter og gitarist av de helt store. Dessverre også en av klodens kjedeligste skapninger når ting ikke klaffa. Men når han lyktes («Kingdom come», «Mary Marie», «Without a word», «Souvenir from a dream», «Always», eller «Coming apart» og den mest opplagte popsangen han har skrevet, «Postcard from Waterloo», på Words From The Front fra 1982) så er det så en ser stjerner. Det er konstruert, langt fra rock'n roll; det er arty-farty på sitt aller beste.
Hvis en ser etter gitarister som prøver å gjøre noe helt annet, begrensa av et nazi-strengt syn på hva som er god tone, er dette mannen. (Men hvem gjør det?)
Tom Verlaine er virkelig en kunstner av en gitarist. Glem Clapton, Knopfler og ... Kossoff. Verlaines kanskje mest kjente låt  ̶  fordi Bowie covra den  ̶  «Kingdom come» fra Tom Verlaine, illustrerer hvor gal han kan være med gitaren sin. Og hvor glad han er i Stones. Det er utrolig hvordan han gjør de enkleste ting så vanskelig, og omvendt.
Televisions comeback Television (1991), med Verlaine selv og Richard Lloyd  ̶  en like god gitarist, er en herlig studie i gitarlyd og -spill i så måte.
Tekstene er en forfatters, det skal han ha.

Vokalen. Det høres noen ganger ut som han er trengt inn i et hjørne hvor han forsøksvis, med et slags smil, prøver å overbevise de rundt ham  ̶  de som holder kniver opp mot ansiktet hans  ̶  at ... det var bare en spøk.


VIOLENT FEMMES

Violent Femmes (1983)

Hollow Ground (1984)

Stort sett akustisk tjohei i et pønka country/folk-landskap. Mange trad-aktige låter med egen vri, pluss svært gode sur/stygge tekster. Jordnær, romslig lyd. Halleluja!
Tredjeplata, The Blind Leading The Naked (1986), har også strålende enkeltlåter, men det begynner å rakne. Jeg ga opp Violent Femmes da de kom med Why Do Birds Sing? (1991). Jeg greide å finne opprinnelsen til samtlige låter på plata, riktignok med unntak av «Do you really want to hurt me», Femmes-versjonen av denne Culture Club-hiten, som nesten får 80-tallet til å virke trivelig. Noen plagiater, med andre ord.

2014. Det slo meg for ei stund sia at Violent Femmes hadde stor innvirkning på Bjørn og meg i tenåra. Det var lov i Monster Blomster å spille country-ompa-bass, for eksempel, om det var noe sånt som passa best til ei låt. Ikke særlig hipt på 90-tallet. Det var noe vi hadde fra Violent Femmes, ikke fra Creedence, Beatles eller noen andre, og ikke fra bandet under her.


 

 

VØMMØL

Vømmøl'n (1974)

Vømlingen (1975)

Første gang jeg hørte Vømmøl var familien + venner + reiseradio på ei strand ved Fossemvatnet (Steinkjer D.C.). Jeg var sju år, og jeg hata plassen. "Badestranda" var full av barkbiter, sagmugg, kvister og gammelt fløtetømmer. Tror det skya over også. Da det så som mørkest ut, tok alt plutselig og overraskende en annen vending. Det var en sang på radioen som handla om et høvleri. De voksne lo og lo og lo, og det fortsatte de med i lang tid framover. Selv greide jeg ikke helt å se komikken, der og da.
Vømmøl hadde tekster fra virkeligheta med mening, noe som var uhørt i Norge på denne tia hvor valget sto mellom kraftkommunisme, Stein Ingebrigtsen eller forsøk på engelsk om nisser og dverger. Vømmøl sang som vi snakka, om ting det ble snakka om. Vi var med i musikken! Enkelte av melodiene var så fengende at de var på høyde med den mest populære popmusikken, som i gata vår var blant anna «Jeg er en astronaut», Abba's «Waterloo», Harpos «Moviestar» og Gary Glitters «I love you love». Helt feber! Alle likte Vømmøl, til og med farfar.
Da Hans Rotmo begynte med norskspråklige tekster på trønderdialekt, fant han ei så å si urørt åre, og han forsynte seg  av ord og uttrykk som aldri tidligere var blitt brukt. Rotmo hadde et fantastisk lag med ord. N'Åge var visstnok litt snurt for at det tok denne vendinga, har jeg lest et sted. Han mente Vømmøl apa det Prudence hadde gjort i flere år allerede, å ta i bruk folkemusikk og å spille på «bon-image». Her må jeg arrestere på en rekke punkter: Nå hadde Prudence enkelte heidundrende flotte låter, men tekstene var på stotrende engelsk, og de befriende tilløpene til folkemusikk drukna ofte i teite heavyriff og pussige sambatendenser. Ingen i Prudence hadde til da prestert noe i nærheten av en folkelig, fengende, velskrevet landeplage, og Åge har til tider vært nærmere Gro Harlem Bruntland enn Alf Prøysen hva tekster angår. Åge burde takke Rotmo, om han ikke allerede har gjort det. Neste Prudence-lp var på norsk og inneholdt «Æ e trønder æ» og den ble Åges første berøring med folk flest.

2015. Ehm. Det er ikke det at jeg ikke liker Prudence. Jeg gjør det, liker Prudence. På sitt beste var de overlegne alt annet her i landet, og lenge etterpå er det enkeltlåter som står som påler. Tomorrow May Be Vansihed Victoria "Så Bærre Pass Dæ!" (1972) og Takk Te Dåkk (1975) er gode album, den første med mye artig folk, rock og gammeldans, og Tull, svada og ville påfunn, den andre er mer solid med ni skikkelig gode låter, ganske pop, men ikke på noen måte mainstream. At de var et godt band er det ingen tvil om. Liveplata 11/12 '75 (1976) er dokumentasjon på det. Og fy faan hvor mye sjel det er i disse opptakene, jeg kan nesten kjenne svettlukta og plingelinginga fra karsken. Tidskoloritt så det skvetter til alle kanter. Chorusboks! På 11/12 '75 er dessuten en av beholdningene Terje Tysland på gitar og trekkspill, i blenden av et band som har spilt mye og som kan det. Whatever that is. Åge, også, synger og spiller som en helt. Blues på trønsk funker som bare det på coveren av Liverpool Scenes «I've got those Fleetwood Mac, Chicken Sack, John Mayall can't fail blues». Som sagt; med Terje Tysland på gitar. Og det var mye svai i Prudence, de skiller seg positivt fra sine samtidige på det området også.

Det er håpløst å begynne å ramse opp sjefslåter fra Vømmøl'n og Vømlingen, ettersom lista blir så lang som den nødvendigvis må bli. Dessverre finnes det også noen få mindre bra spor på begge to, med litt for politisk korrekte tekster og slappe melodier.
Men: Jeg så et bygdekor framføre «Det er ittjnå som kjem tå sæsjøl» på tv for noen år sia, og det som gjorde inntrykk på meg var at flere av kormedlemmene var tydelig rørt der de sto der og sang, og det må kunne sies å være oppsiktsvekkende med tanke på all øving og filing som gjerne foretas i forkant når Laget skal på tv. Det ytterst sjelden å oppleve at en sang lever i den grad som «Det er ittjnå som kjem tå sæsjøl», og flere av disse sangene gjør, så lenge etter at de ble utgitt.


2014. Men så viste det seg at Rotmo var en nedsnødd inntrønder med en svarting i magan, og det er like ekkelt faktum som at han som laga «I Love You Love» viste seg å være pedofil.

 

TOM WAITS

Swordfishtrombones (1983)

Raindogs (1985)

Hakkebakkeskogen for viderekomne. Eller to lass effektivt arrangerte lyder, rytmer og melodier, med tilhørende egenartede tekster.
Forvandlinga fra jazz-croonerfiguren som var Tom Waits på 70-tallet, til "pop"-snekkeren som ble allemannseie blant rockefolket på 80-tallet, er en oppgave for høyt utdannede menneskekjennere å forklare. Faktum er at disse to platene inneholder mange låter som med litt streitere framføring kunne blitt landeplager av verste sort. Rod Stivert gjorde sitt for å ødelegge «Downtown Train» fra Raindogs, og typer som for eksempel Bryan Adams og Robbie Williams kunne sikkert solgt dette til Berit på Saupstad og Gunnar i Gomsedal og tantene deres.
På skivene han laga etterpå
ligger ikke schlägerne like tett, men det er alltid noen godbiter på platene hans. Jeg tror at Frank's Wild Years (1987) og Bone Machine (1992), som begge har mange gode låter, ble litt antiklimaks fordi de var så like Raindogs og Swordfishtrombones. Tom Waits klarte aldri å oppfinne seg selv igjen. Men, som sagt; det er flust av gode låter på alle de senere platene hans.


Her skulle det vært en egen bolk om WATERBOYS. Så derfor er det en. De har så mange overvettes bra låter. De fire første platene er herlige saker, men er også ganske drøye. Det samme for Mike Scotts to soloplater på 90-tallet. Enkelte glimrende spor, og ganske mange greie spor. Etter at de ble gjenforent i år 2000 har jeg ikke gleda meg mye. Noe verre enn en stadionversjon av «Fisherman's blues», med 4/4 disco-stortromme, kan jeg vanskelig forestille meg. Uansett; Waterboys var et av favorittbandene mine på 80-tallet.
Jeg gikk glipp av Waterboys på Roskilde i 1989, selv om jeg var der. Etter å ha røyka noe som umulig kunne vært lovlig, ble jeg stående i utkanten av området og se etter spøkelser. Kjæresten min holdt rundt meg så lenge konserten varte, men likevel var det stor fare på ferde.
Mike Scott skal ha heder for de klassikerne han har skrevet, og at han sto på sitt, med The Big Sound, religiøsitet, romantikk og store vyer. Sånt ble helt uvanlig på 90-tallet; å stå for noe.



WEDDING PRESENT
Bizarro (1989)
Seamonsters (1991)
I 1992 presterte Wedding Present å gi ut en singel hver måned, med en nyskrevet sang på a-sida og en cover på baksida. Og det holdt året ut. Platene ble gitt ut i limiterte opplag på ti tusen eks, og nå virker det som veldig lenge siden. En jævlig fin samling låter, med udødelige «Come play with me» (april 1992) og coveren av Bowies «Chant of the Ever Circling Skeletal Family» (august 1992) som mine favoritter, blant mange.
Alle tjuefire sporene ble samla på Hit Parade 1 (1992) og Hit Parade 2 (1993).
 

George Best (1987), med «Everyone Thinks He Looks Daft», Watusi (1994), med supersursøte «Spangle», og Take Fountain (2005), kanskje den jevneste, gode plata de har laga, og et av det årets absolutt beste utgivelser, er godsaker om en har fot for Leeds-rock anno sent 80-tall/tidlig 90-tall.
Bizarro og Seamonsters er albumene hvor så mye klaffer og hvor det er retning, stil og egenart over sakene. Begge platene høres ut som de er produsert av Steve Albini, men det er bare tilfelle for Seamonsters. Bizarro inneholder nydelige saker som «Kennedy», «No» og ni minutter lange «Take me», for å nevne alt for få. Herlige «Dalliance» åpner Seamonsters, og to andre toppers gladsanger fra heartbreakland som bør trekkes fram er «Heather» og «Rotterdam».
David Gedge var en låtskriver
extraordinaire
, og de gode tekstene hans handla nesten alltid om jenteproblemer.
«No»:

And if it didn't mean a thing / and you told him to go /
and if you're as sorry as you say
/ why didn't you just say no



Andregitarist Peter Solowka var viktig i Weddos. Hans ukrainske bakgrunn ga bandet en rytmisk særegenhet, og det var lett å skjønne koblinga til slavisk folkemusikk da Wedding Present gjorde sessions hos John Peel hvor de framførte ukrainske og slaviske folkestomper med mandoliner, fiolin, trekkspill, og, selvfølgelig, slagverk. Utgitt i 1989  som Ukrainian John Peel Sessions.

Solowka, og flere part-time weddos-medlemmer med like slavisk-klingende navn, fortsatte under navnet The Ukrainians
, og det er fantastisk musikk alt sammen.

 

 
 

 

WEEN
Ween, fronta av brødrene Dean og Gene Ween
  ̶  hihi!  ̶  er et av de morsomste bandene jeg vet om. Platene har en tendens til å bli litt strevsomme i lengden, men det er enkeltspor som er rasende morsomme, nesten sinte morsomme. Og de er catchy, og noen ganger oppfinnsomme. Gode til å parodiere var de også. «Gabrielle» på Shinola Vol. 1 er Thin Lizzy, og kjempecatchy. «Take me away» på Chocolate And Cheese (1994) er en høhø, mens «Baby bitch» fra samme plate ikke var morsom, bare søt og god. Countryparodien 12 Golden Country Greats (1996) ble jeg litt sur på da den kom, fordi vi hadde ei plate på gang som skulle hete 12 Golden Greats, men den, altså Ween-plata, er artig og fiffig. «I'll be your Johnny on the spot» og «Waving my dick in the wind» fra The Mollusk (1997) må også nevnes som høydepunkter.


PAUL WELLER

Wild Wood (1993)

Style Council var aldri særlig bra, med unntak av de første singlene og noen drypp senere. (Vel, noen av dryppene kan vel like gjerne kalles bøtter og spann, til dømes «Paris Match», «Bloodsports» og «My ever changing mods».) Denne, derimot, var en overraskelse, og en ble ikke overraska over hvor dårlig det var, som med Style Council. Solokarrieren til Weller er befriende fri for det som var sjumilsstøvelforsøk i både Jam og Style Council.
Alle soloplatene hans har noen sterke låter, men på denne er det flest. Weller er konge på stil; han har voldsomt greie på hva han holder på med og han gjennomfører 100%. At kanonåpningslåta «Sunflower» har i seg mye lånt fra Moody Blues' «Nights in white satin» er helt ok fordi der originalen var billig/pinlig, er denne mektig feit. Wild Wood er et helt eminent soundtrack om du bare skal slafse snadder og se hvor dumme folk ser ut på tv når lyden er skrudd ned, for eksempel.
«Moon on your pyjamas
». Yes.

 


THE WHO
Quadrophenia
(Soundtrack) (dobbel, 1979)
Ja, jeg har 1979-utgaven som min favoritt. Lyden er fetere på denne, filmutgaven, enn på albumet fra 1973. Trommelyden er magisk. Sju låter fra det originale albumet er utelatt, og det er helt greit for min del. De nye miksene (gjort av John Entwistle!) er også editert til det bedre, og 79-utgaven har dessuten tre nye fiffige spor, «Four faces», «Joker James» og «The punk and the Godfather», med Kenny Jones på trommer. Quadrophenia i 1979-utgave er mer et langt album enn et dobbeltalbum.
Det var veldig ... eh, oppslukende å fordype seg i denne musikken som tolvåring. Det var ikke greit. Det regna alltid. Usikker, spent, kvisete, ensom, blant mange, som hadde det akkurat likeens. Dundrende ulykkelig forelska. Love reign o'er me, for faan!

Fra «The real me» til avslutninga «The punk and the Godfather» er en med på en heisatur i god Who-tradisjon. Sart og hardt, hånd i hånd. Introen «I am the sea», med tekstbrokker fra låtene som kommer, og mye regn og uvær, er helt riktig. En skjønner at noe heftig er på gang. Townshend har en tendens til å være mer vitenskapsmann enn musikkmann når han  begynner å prate musikk, men han var en av de aller største låtskriverne på 60- og 70-tallet. Lange og vakre «Doctor Jimmy», «Love reign o'er me» og «I've had enough» fra Quadrophenia er på høyde med det aller, aller beste i samlinga mi.
Men filmen har jeg ikke sett. (Sting skal visst være med i den.)

 

WILCO

Being There (2cd, 1996)

Wilco's andre cd er en avslappa og effektiv sak. Countryrock med popsnert. Lyd og produksjon er krem, og når Wilco bruker triks fra rockelæreboka, så gjør de det korrekt; blåsen, handklappen (!), romklangen, pedalsteelen, hammonorgelet, gitarlyden ... Plata kunne like gjerne vært fra 1973 som fra 1996, men i 1973 ville den skremt folk, med hardpop-låter som «Monday» og «Outtasite (outta mind)», trøkket i refrengene på midtempo-låtene og støykaskaden som åpner første plata, «Misunderstood». Spennvidden på de nitten sporene er stor. Fra streit rock til skjev pop og nusselige ballader fra prærien, til full fest på lokalet, i den nesten sju minutter lange avslutningslåta «Dreamer in my dreams». Det blir aldri kjedelig i de vel sytti minuttene kalaset varer.
Andre cd’en skulle hatt navnet «B-side», og ikke «Disc two», ettersom alle b-sidene de hadde inne havna her i stedet for på singler. («Someone else’s song»: You already know the story, the chords are just the same.) Men det er helt greit for min del, når det er så gjennomført som her. Og, selvfølgelig, på andre cd gjør de en versjon av en låt på første cd'en, «Outtasite (outta mind)», også gitt ut som singel, denne gangen med navnet «Outta mind (outta sight)». Og det en del «feil» her, tekniske ting, som det sikkert tok lang tid å få til sånn at de hørtes riktig ut. Being There er et klassisk dobbelt-album, på den klassiske dobbelt-album måten.

Summerteeth (1999) gikk de 100% opp i popmusikken og viste at de var veldig flinke til det óg. Jeg mener samarbeidet med Billy Bragg på Mermaid Avenue (1998) og Mermaid Avenue 2 (2000), hvor de satte musikk til Woody Guthrie-tekster, blir litt for lett, men det er absolutt ok. Yankee Hotel Foxtrot (2002) ligner mer på Being There enn Summerteeth, med enkelte poppige spor og en del utflytende saker. Litt for utflytende, kanskje, det blir slitsomt når omtrent alle sangene starter med noe lydfiksfakseri. På A Ghost is Born (2004) er det blitt ubehagelig langt mellom de store låtene. Noen er det jo, og en av dem er «Hummingbird» hvor Wilco plutselig er Neil Innes leker Lennon, helt til de får besøk av Kula Shaker i refrenget og etter at Jeff Lynne og Adrian Belew (i popmodus) også har vært innom og levert koring og stryk. Not. Men det høres ut som de kunne gjort det. «Theologians» er en annen godsak, og dessuten «I'm a wheel», som er en kjapp, liten poprocker. At noen anmeldere satte likhetstegn mellom sistnevnte og Stones er bare enda en bekreftelse på at noen av dem hører dårlig.

 

 

 

WILMER X

Tungt Vatten (1986)
Mambo Feber (2lp, 1991)

My baby left me og så videre.
Nisse Hellberg hadde det ikke godt da han laga sangene til Tungt Vatten, men du verden for ei god plate det ble. Rock og blues på svensk, med akselererende taktskifter ved et par anledninger. Under Hot fra samme året er også helt krem, med en overvekt av blues, på svensk. Egner seg godt i bilen, høyt. De tidlige platene deres, altså de før 86, har enkeltlåter som er kanon, men alt er ikke på stell over et helt album før på Under Hot.
Doble Mambo Feber er Wilmer X som voksne, både i lyd og innpakning, men heldigvis uten at det blir hattkall på diskotek. De spiller så det griner, alle mann, og kordamene oo'er og blåsen swinger. Det er et fantastisk dobbeltalbum, med mange skikkelig gode låter, og det er rock'n'roll og svensktopp blanda på en jævlig fengende måte. «En dans, en kyss»! Dæven, det er ABBA, Stones og Thorleifs på en gang, for det er dette som er the real dansband; sånn som den sjangeren skulle hørtes ut. Peps Persson som dukker opp på «Perssons gård» og leverer en solo som ... ja, en skulle tro han var svart. Peps har et album som heter Hög Standard (1975). Mambo Feber skulle vært døpt Hög Kvalitet.

Ellers har de gitt ut veldig mange plater siden starten på begynnelsen av 80-tallet, men i tillegg til de overnevnte tre skikkelig gode platene, har de altfor mange som er mediåker, eller så där.



DELROY WILSON
Good All Over
(1968)
Now: jeg er veldig glad i reggae. Og jeg skjønner de som synes at reggae er like kjedelig som blues. Og synes synd på dem. You don't know what you're missing. Begge stilartene har 90% dødskjedelige artister som briser de store følelsene like overfladisk som andre vier dasspapiret en tanke. Men sånn er det egentlig med alle sjangre. Det er mye dritt, det aller meste er dritt. Og javisst er reggae og blues repeterende. Men det er puling også. Det er litt av greia. Boogie woogie.
Jeg tror at folk, i alle fall de som ikke fikk med seg 70-tallet, opplever reggae som noe noe syntetisk sløvemusikk. Og, som sagt, jeg skjønner dem. Men det er akkurat, på en prikk, det reggae ikke er; skal
være.

Good All Over
har alt som reggaen mista senere. Lyden, låtene, innstillinga. Følelsene. Åpningslåta «Once upon a time» og «I can't stand it» har alle disse elementene, og de er tominutters låter, med brutale fire-fem sekunders uttoninger. 12-13 minutter spilletid på hver side.
Hvis du vil oppleve denne musikken, er du nødt til å finne originalpressinger. Det aller meste av Delroy Wilson-katalogen, og det er likeens for mange av hans samtidige, er dessverre blitt spilt inn på nytt og det er disse versjonene en finner på samleplater og nettspillerne. Hvis det finnes en anbefalning på disse sidene, så er det denne: Sjekk ut de originale Studio One-innspillingene! Du kan begynne her:
youtube. Og skru for guds skyld opp, på et anlegg, med bass og sub, og ikke på en jævla laptop, et nettbrett eller en iPhone. Og spill høyt! Ellers virker det ikke.
Jeg slutter aldri å forundre meg over denne blandinga av den originale reggaen og det faktum at alle disse vokalistene ville være Otis Redding. Jimmy Cliff, Ken Boothe og Delroy Wilson.


 

WIRE

Pink Flag (1977)

Chairs Missing (1977)

Wire var et av de mange gode utslagene av pønken. Fire raringer som ikke kunne spille laga noe sammen. På disse platene er det noe fomlende fjas, men også skinnende saker som «musikere» aldri ville funnet på. Hele greia ville forsvunnet ut i ingenting om ikke en eller annen i EMI hadde gitt dem en sjanse, og en god produsent. Mike Thorne.
Pink Flag
har et rosa flagg på coveret, men er ellers lite forutsigbar. Åpningssporet «Reuters
» og hit-medleyen til slutt; «Fragile», «Mannequin», Different to me», «Champs» og «Feeling called love», viser at de kunne lage popsanger, og den Pink Flag-relaterte b-sida «Options R» viste at de kunne lage en helt ny type heismusikk.
Chairs Missing har de skrevet poplåter av klasse, som for eksempel «Practice makes perfect
» og «Outdoor miner» (heeeey!).
Noe som er veldig fint er at disse to platene høres ferske, nesten moderne ut, den dag i dag. Senere kom flere plater, men uten like bra popsaker som på disse. Et kolossalt unntak er «Map reference 41 N, 93 W
», fra 154 (1979).
Via TV-serien Carlos The Jackal oppdaga jeg enda en snurr av Wire: «Drill
», fra 1987-plata The Ideal Copy. TV-serien er full av artig new wave, og mye Wire, og anbefales. Ikke minst for den herlige gjengivelsen av den kalde krigen. (Tv-serien, altså, og ikke filmen, som er serien komprimert til en slags best-of-flykapringer.)
Da trommis Robert Gotobed slutta (og flytta til Bedfordshire, obviously), forandra de navn til WIR. Gitarist Graham Lewis og bassist Bruce Gilbert hadde et duo-opplegg med noen jævlig sære singler sånn rundt 1980-82, under forskjellige navn: Dome, P’o, Cupol m.fl., og overraskende nok også Gilbert & Lewis.



 

RONNIE WOOD

I’ve Got My Own Album To Do (1974)
Now look
(1975)
Gimme Some Neck (1979)
Not For Beginners (2001)

Og da sier vi velkommen til nummer to.
Ronnie Wood er en grundig undervurdert fyr. Han blir enten regna som han så var så heldig å få bli med i Stones, eller han som fikk være med å spille med Rod Stewart, og etterpå fikk bli med i Stones. Hos noen blir han heldigvis også regna for å være den som skrev mye av det beste i Faces og på Stewarts soloplater, fikk liv i Stones, da de var som dauest, og som bidro til at Stones overlevde 70-tallet – på flere måter. Han er god på mye, og er også en fantastisk bassist – med særpreg og heftige løsninger. Ronnie er opphavsmann til noen gode stonesriff: «Pretty Beat Up
», «Everything’s turning to gold», «Hey Negrita» og «Dance», og mye av det beste på Dirty Work (1986).

Faces var fantastiske. Let's face it. Steve Jones avslører i sin bio Lonely Boy (2016) at det var Faces, og ingen andre, som var hans og Paul Cocks inspirasjon pre-Sex Pistols. Figures. Se Faces.

 

I’ve Got My Own Album To Do (1974) og Now Look er begge godfotplater, som er både morsommere og mer rocka enn hva noen av Rods plater var. (Meninga med dette nettstedet er ikke bli uvenner med flest mulig, selv om det kanskje kan virke sånn.) Ronnie var ikke så fokusert på å lage produkt og bli likt og rik som Stewart. Ronnie var alles brisne kompis. Er. Like blid.

 

 
Gimme Some Neck (1979) er ei Sones-plate uten Jagger på vokal, selv om han korer på mange av låtene, men den ødelegges av en merkelig dårlig lyd og den verste miksen siden Iggys Raw Power (1974). Roy Thomas Baker får ingen lovord fra meg, han er en av dem som er like dum som han ser ut.



På toppen av kaka ligger Dylan-låta «Seven days
», senere omarbeida til «Changing of the guards», på Bobs Street Legal (1978). En nydelig sang, bedre her enn i alle andre versjoner. Gimme Some Neck ble påbegynt i januar-mars 1978, samtidig og i samme studio som Stones holdt på med andre session til Some Girls (1978). Det er noe overlapping.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker Gimme Some Neck, festplata, med alle sine feil og alle de herlige rifflåtene. Pedal-steel. Masse Keith-koring. Keith starta som korgutt, og her han i sitt, enda et!, element. Plata starter med
«Worry no more» og slutter med «Don't worry», og det ble plass til mye i mellom. Menn i sin beste alder har det jævlig artig, og er veldig gode på det de holder på med. Mick Fleetwood, Ian MacLagan, Mick Taylor, Jim Keltner, Dave Mason, Bobby Keys, Swamp Dogg, og Jagger, Richards, Watts. Klart det må ha vært artig. Det høres ut som Ronnie virkelig har lyst til å gjøre The Soloalbum denne gangen.

Lp'en har et nydelig cover. Forside, bakside og innerpose, tegna og montert av Ronnie.



 

Gimme Some Neck er enda en av platene som tar meg tilbake. Tra-la-la. Denne gangen til en varm sommer (igjen) og til sommerjobb og penger i lomma, og alle døgnene og ukene som ble alt for korte. Fotball, senestrekk og krampe. Bading i elva, midt på natta. Festene vi rakk over, likevel.
Plata har mange elementer fra 70-tallet. Gitarspill, tekster og feel, samtidig som den peker mot 80-tallet. «Lost and lonely
» er egentlig en poplåt som kunne vært på Flashdance-soundtracket. Litt mindre, eller mye mindre, søpla innspilt enn her.
Gimme Some Neck er en bit historie som skulle vært dokumentert og remiksa og skrevet om og re-utgitt og feira. Try this for size!
(... men i helvete! Jeg har den ikke med originalt omslag. Jeg hadde den! BASTARDS!)
 

1-2-3-4 (1982) kunne vært storveis om plata bare hadde bestått av tittellåten. Den er ei skive på tomgang, hvor alt unntatt dop er ute av fokus.

2014. «1-2-3-4» viser seg å være en Jagger/Richards/Wood-komposisjon, registrert hos BMI under tittelen «Covered in bruises». Den innspillinga er fra oktober-desember 1977, første Some Girls-session. Baby, you don't want my love / covered in bruises
Så gikk det mange år, og i 1992 kom Slide On This. En god og gjennomarbeida cd hvor Ronnie hadde fått med seg Bernard Fowler som kompanjong. Kanskje det aller beste albumproduktet han har levert, dessverre totalt oversett og glemt.
Etter enda ti år kom Not For Beginners, som er overraskende trivelig. Innspilt hjemme hos Ronnie i Irland på 90-tallet, og som vanlig med et par fotballag av kjendis-musikere som gjester. Det er så god stemning på denne plata! (Må være bestefar-effekten. Ronnie er ikke 20 eller 30 lenger, han er nærmere 60.) Flere instrumentaler, hvorav «King of Kings
» av og med Wood og Dylan er mest betagende. «Real hard rocker» er et sleivspark til storebror Keith Richards, en parodisk Keith/Stones-ala-90-talls-låt. Veldig mye tøffere enn NSB. Nydelige «Whadd’ya think», med Kelly Jones på vokal, høres ut som en Rod Stewart i knallform.

Jeg har ingenting å utsette på I Feel Like Playing (2010) heller. Den inneholder enda en klassiker i Ronnie Wood-katalogen:
«Why you wanna go and do a thing like that for», med tekst av Kris Kristofferson. Ronnie hadde ramla ut av ekteskapet etter 25 år og landa på flatfylla. I full offentlighet. Selvfølgelig mente han at den nye plata skulle hete More Good News. Alltid like blid.

 

 
 

 

WORLD PARTY

Egyptology (1997)

Ei plate med femten gode låter. Trygt og avslappa framført, morsomt også, noen steder. «She’s the one» har sikkert gjort Karl Wallinger skitrik og ubekymra etter at Robbie Williams versjon ble en megahit. Og Williams-versjonen illustrerer hvor god Wallinger er på det han driver med. Hitversjonen mangler alt som gjør originalen stor, Lennon-elementene i vokalen, for eksempel. Robbie har null peil og synger sangen som den boyband-tufsen han er.
Egyptology
ble utgitt da Wallinger var relativt uhip, etter å ha vært på riktig side av den usynlige streken sia starten i Waterboys på midten av 80-tallet. (Wallinger ble i et nummer av et engelsk rockeblad latterliggjort for solbrillene sine, mens en av oasisbrødrene i samme nummer fikk poeng for akkurat samme type solbriller.) Satt opp mot World Partys tidligere plater (som har eminente enkeltkutt, og som er veldig bearbeida), er Egyptology den plata der hva som helst kan skje når som helst. Det er ikke så nøye, liksom, uten at det blir feilskjær, for disse gutta er helt sikre på hvor veien går. «Beautiful dream», «Hercules», «She’s the one», «Rolling off a log», «Curse of the mummy’s tomb» og «Vanity fair» er mine favoritter. I dag. Wallinger er flink med lyd, og jeg elsker den komprimerte vokalen, den snille, men likevel distinkte skarptromma, Beatles-harmoniene og den herlige romklangen han skrur på platene sine.
Whatever happened to those bits in the middle
You know, those crazy piano bits
I used to think it went like that, but it really went like this.

Og det er det abrupte, crazy piano-mellomspillet i «Call me up».

 

 

 

ROBERT WYATT

Shleep (1997)

Jeg er 34 nå, eller i 30-40 års alderen, og har etter hvert kommet til at det er svært få av de såkalte heltene jeg egentlig har noe særlig respekt for lenger. I alle fall her foran skjermen. Popstjerner og såkalte idoler kan falle dypt, både som artister og som mennesker. De andre som driver med musikk innenfor pop/rock-sjangeren (med tilliggende herligheter), de som aldri får utgitt ansiktstrekkene sine på papir i store format og opplag, men som lager musikk og lar alt ståket rundt seile sin egen båt, er ofte forbeholdt en engere skare musikkelskere. Robert Wyatt lager musikk for seg selv, og for de som måtte være interesserte.
Denne plata vokser og vokser, den har dimensjoner, lag på lag med melodilinjer, lyder og stemninger. Når jeg i anmeldelser ser ordet melodiøst, faller interessen umiddelbart. For med det ordet menes ofte at her er det noe selv de som egentlig ikke liker musikk (de finnes, og de er flere enn du tror!) kan nynne med til fra første avspilling. Som regel fordi det er snakk om fjomptende generasjons gjenbruk av kjente ting. Prøv å nynne med på Shleep!
«Heaps of sheeps», «Maryan» og «Free will and testament» er gromlåter i samlinga mi. «Was a friend» også.

 

Cuckooland (2004)
Da denne kom, fikk jeg en overdose. Sytti minutter musikk! Dobbelt-lp! Hjelp! Hvem gjør sånt nå til dags? Jo, Robert Wyatt gjør. Helt utenfor alle strømmer og trender. De fleste gode platene jeg har hørt de siste to åra har ikke mer spilletid enn opp mot førti minutter, ofte nærmere tredve. Det er noe med dosering. Jeg tror de vil finne det ut snart; en plateside er passe dose, og så må en opp av stolen for å snu plata. Dette avbrekket gjør at den menneskelige hjerne kan absorbere ytterligere en plateside. En full cd ... kan ta en time eller mer.

Det tok meg to år å knekke koden. Jeg visste jo det var masse vakker musikk på denne plata, men det ble for mye. Krem er godt, men…

Nå hører jeg enkeltlåter herfra til stadighet. Og blir betatt. Hitlista mi forrige uke var som følger: 1) XTC, 2) «Beware», en låt fra denne plata.

Mellom oppsettet for første og andre del av cd’en (!), på baksida av coveret, står det: A suitable place for those with tired ears to pause and resume hearing later. 
Ja, akkurat. Men jeg hadde ikke tid til å studere coveret.



 

 

YES
Tidenes bandnavn. Synd at musikken var så no.
Men på 1971-debuten The Yes Album (åh, for en tittel!) er det mye vakkert og omstendig. Det er pre Genesis, Rush, Supertramp og Motorpsycho, ikke minst, og jeg tror at 10CC egentlig ville være Yes. Men de ble for fokusert på å lage den beste 70-talls beatlesen.
Av alle forslag fra de som har oppdratt meg er vel The Yes Album den plata som har satt seg mest på skrå når jeg skulle fordøye den. Jeg har hørt den siden den kom ut (!) og blitt mast på om den like lenge, av mange mentorer, og i 2016 (!) fikk jeg endelig svelga det. Det er pent og pinlig musikalsk, og jeg liker The Yes Album, må jeg innrømme. Jo.
Snart klarer jeg vel å møte blikket til lutefisken også.



XTC

The Black Sea (1980)

Are you receiving me? (singel, 1978)

Det første jeg hørte av XTC var b-siden «Strange tales, strange tails» på radio. Pop Spesial. Et skeivt, men godt utgangspunkt for all herligheta jeg senere skulle oppleve med dette bandet.
The Black Sea
er ei dundrende, mystisk, morsom og pop plate. Produsert av Steve Lillywhite, med de konsekvenser det kan få for tid og rom. Det er så inn i hampen svært og vakkert og hardt. Og mykt. (Hardt må i denne sammenhengen ikke forveksles med rått eller heavy.) Jeg synes XTC her er nærmere Beatles enn noen gang senere, på låten «No Language In Our Lungs», for eksempel. Noe mer erkebritisk enn «Respectable Street» og «Sgt. Rock» skal en lete lenger etter, og fem minutter lange «Towers of London» er en komposisjon i samme leia.
De to første platene deres, White Music (1978) og Go2 (1978), inneholdt mye energi, ca 50% krakilsk arrangerte knallåter og resten gode forsøk. Den tredje, Drums And Wires (1979) (også produsert av Lillywhite, men det høres liksom ikke) inneholder klassikeren «Making plans for Nigel», samt to-tre andre storlåter, men virker litt daff. På Black Sea har de beholdt mye av den snotty, ertende holdninga, men har også tatt noen skritt i retning av å ta seg selv og verden for øvrig på alvor.

Den aller herligste perla deres, singel-låta «Are you receiving me?», er en av de låtene som alltid tenner meg. Nårsomhelst, hvorsomhelst.
Platene English Settlement (2lp, 1982) og The Big Express (1985) er også obligatoriske om en er glad i britisk kvalitetspop.
Utover åttitallet og senere synes jeg de ble bare kjedeligere og kjedeligere, men jeg må jo ha platene likevel da.

●2016. Jeg har egentlig aldri hørt på Mummer (1983). Vet ikke hvorfor, men kanskje det var fordi den aller første lytten ikke frista til mer. Eller var det sånn at English Settlement gjorde meg lei, mett? Jeg vil ikke tro det. Enkeltlåter har jeg jo hørt senere, men aldri hele albumet Mummer. Kanskje det var de ekstra-låtene i midten på cd'en som fikk meg til å skifte plate? Jeg husker ikke. Men nå vet jeg i alle fall noe jeg skal bruke tid på i jula, om Amazon er like kjapp som jeg var treg: Mummer, the lost record, for meg. Den finnes bedre remastra nå, har jeg lest. Og samtidig investerer jeg i de to nye utgavene av Skylarking (1986), Corrected Polarity Edition (2014) og 30th Anniversary Definitive Edition (2016), for det albumet fra høsten 86 være bedre enn jeg husker det som. B-side sporet «Extrovert», først og fremst, og «Dear God», gjorde mer inntrykk på meg enn albumet. Men jeg hørte det var noe der, på Skylarking, noe sommer-ish, fint og vakkert. Noe lystig, nærmest, og engelsk. Fikk bare ikke satt fingeren på det. Noe kom i veien. Jeg tror jeg kanskje var belemra med et Bauhaus-kick på den tia. Kan være. Eller det kan ha vært at høsten 86 hadde så mange gode plater at jeg, rett og slett, ikke hadde tid til ei plate som frista lite, var av et band som veiva bare mer og mer, og, som umulig kunne slippe noe så bra som det forrige de gjorde, The Dukes Of Stratosphear. Som ingen visste av på denne tia, bortsett fra oss, og som selvfølgelig gjorde oss velvillige. Men så kom singelen «Grass», som første smak på Skylarking. Og den låt traurig. Låta var jo  ... ok, men. Og de ligna gamle menn nå, XTC. Det var noe sakte og satt der som var helt fremmed.

Jeg elsker sånne nerdeting som dette: Dave Gregory.

 

NEIL YOUNG

American Stars'n'Bars (1977)

Av coveret kan en tro at Neil Young er helt på trynet på denne plata, men det er han ikke. Men kanskje var det harde tider, med mye lengt og bakrus  ̶  tekstene bærer litt preg av ungkar-blues. Forøvrig er coveret (forside, bakside og innerpose) blant mine ti favoritter gjennom tidene. Hjemmelaga.
 
 
 
Plata er todelt: Side en er innspilt i '77, på én dag (!), mens side to er oppsop fra 74-76. Oppsop i betydningen «Like a hurricane» (som langt på vei er en plagiat av Del Shannons «Runaway», et godt eksempel på at slikt kan være fruktbart), en av Neils Aller Beste Låter. Det sier ikke lite. Herlig, ekte, no bullshit lyd, med litt skurr her og der på gitarene og en fiolin som ligger flortynt fra å vrenge. Det hele blir begått av Neils vanlige kompisgjeng pluss kordamene (i denne sammenheng) Emmylou Harris, Nicolette Larson og Linda Ronstadt (!!!). Sammen med fiolin og steel krydrer kvinnfolka rockekompet så en ser stjerner. I tillegg til «Hurricane» er det tre til i kategorien NABL: Mitt første alvorlige kick på country («Old country waltz»), den brautende «Bite the bullet» (med noe av det tøffeste felespillet som er utgitt på plate) og bonderockeren «Saddle up the palomino» (som Bent Sæther har hørt). Sigbjørn Nedland spilte «Old country waltz» og «Bite the bullet» på Pop Spesial i 1977. Jeg satt klar med kassettspilleren, og det tok i alle fall to år før jeg ble klar over at de to låtene var av samme artist. Så forskjellige virka de.
Hvorfor American Stars 'n' Bars bare var (u)tilgjengelig på vinyl er et av de mest omgripende spørsmål menneskeheten stilte seg ved inngangen til det 3. årtusen.

Mange synes Neil har begått enkelte veldig dårlige plater opp igjennom åra. Jeg mener det kun kan være snakk om et par jævlige soundtrack vi holder oss for gode til å gjengi navnene på. Everybody's Rockin' (1983) for eksempel, Neils rockabillyplate, må stadig inn til rektor. Men drit og dra, hvis du ikke hører kvaliteten i låter som «Payola Blues», «Wonderin'» eller «Cry Cry Cry», så kan du bare forsette å sutre. Det har du grunn til.
Andre Neil Young-plater det ikke er greit at guttene mine tar ut av hylla og slår hverandre i hodet med: Harvest (1972), On The Beach (1974), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979), Freedom (1989), Ragged Glory (1990), Sleeps With Angels (1994). Forøvrig har alle platene hans minimum tre-fire bankers, gamle traver'n.
For ikke å snakke om alle låtene han aldri ga ut, men som ventelig vil være å finne på The Neil Young Archives når/om de kommer.
Det er sånn med Neil Young at han går runder. Han har en oppvåkning sånn en gang hvert tiår, og da drar han til med ei skikkelig kanonplate. (Rust Never Sleeps var første gangen, Freedom andre gang, og Living With War (2006) er kanskje den tredje.) I mellom disse roter han rundt og gjør mye annet. På slutten av 70-tallet og noen år inn i 80-tallet drev han på med temaplater. Re-ac-tor (1981) var Rust pt. 2, men uten samme glød og tenning og uten like mange bra låter, Hawks & Doves (1980) var enda en splitt-lp med oppsop på ei side og en kort countrysession på den andre. Old Ways (1985) var ei 100% countryplate, Trans (1982) var synth (!), og som nevnt Everybody's Rockin, hvor han tok rockabillyen helt ut.
Neil har til tider vært uhip. Mye fordi han driver på med sin egen greie, og alltid gjør den plata han har satt seg fore å gjøre, uten å bry seg med hva som blir forventa fra fans og konsumenter forøvrig.


2014. Det er ikke ofte jeg får kick på nye Neil Young-plater, men det skjedde med Fork In The Road (2009), hvor old Young faktisk gjør noe nytt. Og durer på som vanlig. I «Johnny Magic», «Cough up the bucks», «Get behind the wheel», og flere, legger han til noe ... surf-aktig/doo woop-ish til den vanlige skurtreskerrocken. Spennede, nærmest.
Jeg er glad i mange av raritetene hans også. «Ordinary people», f. eks., en åttitallslåt som ikke ble utgitt før i 2000-et-eller-annet, og da i en ikke så god versjon, men med samme helt utrolige tekst, eller «Bad fog of loneliness», en fet liten to-minutter fra 70-tallet som har alt: melodi, steel, vrengt gitar og sjel. Eller «Interstate», en seks-minutters akustisk b-side fra 90-tallet. Eller sju minutter lange «Don't spook the horse». If you want to go riding in the tall green grass / try to not spook the horse / If you want to pet that old grey hound / make sure he ain't roll in shit / There's a pretty little girl and she's living down there / down on her daddy's farm / If you going to mess around with that shit / make sure to close the barn door / And try to not spook the horse., ei b-side fra Ragged Glory-tia. Jeg har sagt det før: Neil Young er egentlig nord-trønder.

 

Og da slutter vi mens vi er på topp.
ZAPPA

Hot Rats (1969)

Waka/Jawaka (1972)

Overnite Sensation (1973)
Apostrophe (') (1974)
Rar, morsom, intelligent, vakker musikalsk musikk. Der Stones hadde noe under, hadde Zappa noe over, som gjorde ting ubegripelig. Ting skjedde, men hva var dét
? Pent var det i alle fall. På sitt beste var Zappa en professor Baltazar i en diger leketøysbutikk. Samtidig er det noe edruelig, med arbeidsmoral, i denne musikken.

De tre første med Mothers og noe av det han gjorde rundt 1980 (som er veldig opp og ned), og disse over (egentlig alt fra 1969 til halvveis ut i 1975), er de jeg liker best med Zappa.
Jeg tror kanskje det er en fordel å spille et eller annet instrument for å få med seg enkelte av trefningene i denne musikken. Skjønt, det vet jeg ingenting om. (Man bare antar litt.) Og for en latterlig herlig lyd! «Camarillo Brillo» fra Overnite, for eksempel; knas. Eller überlovlige «Peaches en Regalia» fra Hot Rats (hvor det kan virke som Zappa hadde bestemt seg for å bruke samtlige instrumenter han fant i studio på én og samme låt. Synth-trommer?!).
Ted Gioia skriver på jazz.com om «Peaches»
: This music has a unhinged, majestetic quality; it could serve as the soundtrack for the coronation of a mad king.
Hadde de første romvesene som landa på jorda fått høre denne musikken, ville de sikkert blitt glade. Skjønt ...



a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z