Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b
      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z


Billy MacKenzie > se Associates


MADNESS
It's madness! De har aldri laga et perfekt album, men de har mange perfekte låter. Alle i bandet skrev, og det virka som Madness var en demokratisk gjeng, under Mike Barsons diktatur.
Rise And Fall
(1982) er den mest fullstendige plata, om en ser bort fra de etterhvert ganske mange samlerne.
«Baggy trousers», «Our house», «My girl», «Bed and breakfast man», coveren av Labi Siffres «It must be love» ... egentlig er alle de tidlige singlene fram til førsteplasseringen «House of fun» egna til å fylle gode samleplater. Og de hadde andre storlåter. «Rockin' in A flat», fra en av de beste rockebandfilmene ever, Take It Or Leave It (1981), 46 minutter uti, for eksempel, og ingen har en like solid video-diskografi som Madness. De var gode skuespillere og morsomme typer med ideer.
Keep Moving
(1983) også ei bra samling låter, selv om mye av ska- og reggaepreget; ryggraden i musikken deres, var borte.
Etter at Mike Barson slutta i 1983, tippa det over for Madness, og de ble aldri kule igjen. Første feilsteg var den fryktelige singelen Wings Of A Dove (1983). De forsøkte, men lyktes ikke å få til den gamle magien før på farvell-singelen (Waiting For) The Ghost Train (1986), med Barson tilbake i besetninga.

Comebacket med Wonderful (1999) var wonderful, med supre låter som
«Johnny the horse», «Drip fed Fred» (sammen med Ian Dury på vokal), «Saturday night, Sunday morning» og «Lovestruck». Likeens med 2005-plata The Dangerman Sessions Vol 1, som er ei ren reggae-plate, ei god ei.


MAGAZINE

Rays & Hail 1978-1981 (1987)

Flere av de originale Magazine-lp'ene var gjengangere på sånne lister for 20-30 år sia, men har tydeligvis blitt dårligere med tia. De har ikke det, det er bare det at Magazine ikke er så riktig lenger. På samleren Rays & Hail 1978-1981 er de beste låtene med, og de er mange. Spesielt spilt, med mye uvanlig bruk av effektbokser. Låtene bygges ofte opp av betagende temaer, som gjøres til melodier, og toppes av Howard Devotos poesi av noen tekster. Ikke akkurat lystig, though. Låter som skulle vært landeplager: «Permafrost» (tenk deg Metallica: I will drug you and fuck you / on the permafrost, … eller Whitney Huston?), «You Never Knew Me», «A song from under the floorboards» og det er flere of course.
Magazine er ei gullgruve for band som leter etter knall låter de kan folkeliggjøre.

 

BOB MARLEY & THE WAILERS
Exodus
(1977)

Når en gir sin egen label navnet Tuff Gong, er en definitivt på rett spor. Alle Marley-platene fra og med Catch A Fire (1973) til og med den siste Uprising (1980) er godplater, med kremlyd og sprell levende spilling. Konsertplatene Live (mini-lp, 1975) og Babylon By Bus (2lp, 1978) er ikke så mye dårligere. Det er en sjeldent solid diskografi, og det er herlig å høre hvordan de utvikla seg fra å være et jævlig bra bakgårdsband på Catch A Fire, til de mestrene de ble, i studio og live. Mye tatt i betraktning var det ganske utrolig at Bob og Wailers klarte å holde på egenarten, og videreutvikle den, etter at de ble store utenfor hjemlandet. Svært få mestra overgangen fra å være lokale popstjerner på Jamaica til å bli internasjonale navn.
Marley er liksom reggae-kongen i vesten (og østen, sikkert), men for meg er han enda mer en av de store låtskriverne. Disse sangene ville vært klassikere uansett hvilken sjanger opphavsmannen holdt på med.
Det er småelementer fra blues og streit rock i musikken, og selvfølgelig Motown- og Stax-inspirasjon, men fint lite scatting og skank; Marley var ikke en reggae-purist, selv om dette er reggae på sitt ypperste.
Exodus er en sammenhengende hit-parade forkledd som et vanlig album. En av få plater hvor hvilket som helst kutt kunne vært åpningslåten, eller avslutteren. Det kan ha vært tanken at plata skulle åpne med det svakeste (i hermetegn) sporet og så det nest svakeste (ja, i hermetegn) osv., for jo lenger ut på plata en kommer, dess heftigere blir det, og det toppes med «One Love/People get ready». Blir ikke bedre enn dette. Produksjon og lyd er mint.

Rastaman Vibration fra 1976 er lillebroren til Exodus, mens Kaya fra 1978 er Marley i popnissedrakt. Fin plate det også, med herlig Spectoresque produksjon. Survival (1979) er kanskje den svakeste, men like fullt et godt album, det mest politiske. Wailers-platene (Med Tosh og Wailer i besetningen) Catch A Fire og Burnin' (1973), og Natty Dread (1974), er alle obligatorisk. Uprising også, selv om 80-tallet og en ny, pistrete lyd hadde ankommet. Jah, maan.

 

PAUL McCARTNEY

McCartney (1970)

 

PAUL & LINDA McCARTNEY

Ram (1971)

Piece of cake! er første melding i åpningssporet «Too Many People» på Ram
Eller; Paul sa i 2001 at ordene var Piss off, cake!
Sommeren 1970, etter at Let It Be (1970) og McCartney var utgitt, hadde ikke Paul noe å gjøre. Det virka på ham som at de tre andre i det bandet han hadde spilt i gikk sammen mot ham. Etter åra i Beatles og all suksess en kunne forestille seg, var Paul blakk (!)
  ̶  Allen Klein frøs finansene i et forsøk på å blackmaile Paul inn i folden. En som hadde jobba ti til tjue timers dager i studio store deler av de tre-fire siste åra, og etablert og forsøkt å drive et plateselskap, og som i åra før det hadde vært sysselsatt med spilling, øving og innspilling og tv og radio og film hver bidige dag siden han ble tjue, var nå arbeidsløs.
En ganske stor bunke demoer han laga hjemme på gården i Skottland denne sommeren ble til Ram. At et par spor helt åpenbart er innspilt i fylla, sier noe om hvor langt ute, eller nede, han var. Han har senere sagt om disse månedene
  ̶  da han ikke ville opp av senga, men når han først kom seg opp, startet med scotch og holdt det gående til han gikk til sengs igjen, noen timer senere  ̶  at han ikke hadde klart å komme på rett kjøl uten Linda.
Som det meste Paul foretok seg i tiåret etter 60-tallet ble også Ram utskjelt, men uansett hvordan en snur og vender på det, så er det et geni i arbeid. Men det er ikke The Beatles. Dessverre. Og akkurat det var et smertefullt faktum for de fleste. Ingen av de fire makta på egen hånd å trylle fram den karismaen de sammen hadde.

Well I get up in the morning and I'm looking in the mirror to see, oo-wee!
Then I'm lying in the darkness and I know I can't get to sleep, oo-wee!

«Nobody loves you (when you're down and out)». John Lennon, 1973

Oo-wee, baby, oo-wee!
Oo-wee, baby, oo-wee!
Oo-wee, baby, oo-wee!
Oo-wee, baby, oo-wee!

«Oo-wee». Ringo Starr, 1974

Could be, oo-wee!
«Venus and Mars/Rock show». Wings, 1975.

Paul kunne være plagsomt trivelig. Gjerne med en thumbs-up mot kamera. Og sangene kunne være så banale at de sto til imaget. Noen ganger veiva han også laaangt ut på kanten med arrangementene; strykere og kor i sukker. Han likte lett pop. Men der for eksempel ... eh, Albert Hammond deisa ut i grøfta omtrent hver bidige gang, holdt Paul seg stort sett stående. Selv på låter som «Mary had a little lamb» (singel a-side fra 1972) og «Six O-clock» (som han ga til Ringo). Mener jeg. Jeg elsker de langftlate popfrieriene hans på for eksempel «Little lamb dragonfly», «Bip bop» eller «London town», med strykerne og de flinke korene. Det morsomme er at disse poppisene trenger flere enn en runde før de fester seg, så selvfølgelige er de ikke.
Noe jeg aldri har sett omtalt noe sted er at Paul faktisk skapte egne ting også etter Beatles. Typisk Wings, kan en kalle det, og enten gremmes eller ta det for hva det er: Et par hakk mindre fantastisk en det som var typisk Beatles. Jeg tenker selvsagt på de beste sidene ved Paul/Wings etter Beatles (for en skjebne!): Fiffige poptekster, utsøkte harmonier, bedagelig popsnekring i kjeller, kjøkken eller båt! Kone, barn og husdyr. Og noen hundre jointer i året. Heldig for Paul at kona hadde en stemme som, sonisk, passa like godt til hans som John og George hadde gjort. Men Linda kunne ikke erstatte Johns råskap og fokus, like lite som Yoko kunne bidra med Pauls oppfinnsomhet og studiognoming.




Selvfølgelig forventa alle Abbey Road 2 da Paul annonserte Beatles oppløsning og slapp sin første skikkelige soloplate i april 1970. I ettertid er det enkelt å skjønne at han, heldigvis, ikke forsøkte å lage enda et av tidenes album, men spilte inn noen rifflåter, litt jamming og et par ballader, gjorde minst mulig arbeid på dem, og kom opp med en av de aller beste komposisjonene han noen gang fikk til, «Maybe I'm amazed», helt i sluttfasen av innspillingene, og lot det stå til. Han begynte på nytt.
The Beatles (1968), Let It Be (1970), Abbey Road (1969) og singlene Hey Jude/Revolution (1968), Get Back/Don't Let Me Down og The Ballad Of John And Yoko/Old Brown Shoe (begge 1969) ble gjort på halvannet år. Veldig mye musikk, ni eller ti platesider! Ikke hvilke som helst innspillinger, heller, og vi regner ikke med Yellow Submarine (1969).
Det finnes et intervju med Beatles, fra januar 1969, tror jeg, som jeg hørte på Radio Luxemburg for veldig lenge sia. De skulle antakelig promotere White Album, men seansen ble hele tia avbrutt av Paul og George som sang biter fra «Don't let me down», en av de rundt tjue nye låtene de forsøkte seg på i januar, to måneder etter at The Beatles var sluppet. Tenning.

Etter at Abbey Road er ferdig i august 69, starter Paul opp igjen i desember, alene, med en 4-spors Studer han ikke vet fram og bak på, og i februar 1970 har han ei plate klar.
Det finnes helt meningsløse ting på McCartney. Meningsløs i betydningen «Revolution #9». «Kreen-Akrore» og «Valentines day». Flere av sangene er andresortering: «Junk» ble forkasta til The Beatles (nei, ikke spør meg hvorfor, men kanskje plata med tretti låter allerede var overmøblert), «Teddy boy» var på det opprinnelige oppsettet til Get Back (som ble til Let It Be), men «Teddy boy» og «Every night» ble ikke engang tatt i betraktning for Let It Be, og «Hot as sun», som Paul skrev i tenåra og som høres ut som musikken til en Star Tour-kinoreklame anno 1977, ble glatt oversett av de andre beatlene i mange år. De tingene Paul laga spesifikt til McCartney, de andre låtene, er A day in the life of Paul McCartney  ̶  spontanskriving. Men det er jo tøft da, det aller meste av det.
Noen er skarpere enn oss andre:
I loved that record because it was so simple. And there was so much to see and hear. It was just Paul. There was no adornment at all ... There was no attempt made to compete with the things he had already done. And so he stepped from the shadow of the Beatles.
 ̶  Neil Young, da Paul ble innlemmet i The Rock'n Roll Hall Of Fame i 1999.

Ram er mer seriøs enn McCartney og atskillig mer bearbeida. Paul tar det ut til det ekstreme noen steder. For å virke tilgjengelig, kanskje. Eller kanskje driter han i hitlistene og prøver, enda en gang, å lage tidenes album. Jeg liker å tro det siste, samtidig som jeg er fullstendig klar over at det ikke fantes noe sånt skille hos Paul (eller i Beatles); en trengte ikke å gå på akkord for å ordne popmusikk som slo an. Mange andre har det problemet, men ikke de beste  ̶  de lager noe de selv liker og som samtidig funker for Den Gemene Hop. Og så enkelt kan jeg lage et skille mellom geniene og de andre 99 prosentene.
«Uncle Albert/Admiral Halsey
» og «Back Seat of my Car» er begge "back to Abbey Road, side 2" med sine mange tema og artige overganger. To stykker popkunst. «Heart of the Country» høres enkel ut, men det er den ikke. Og den er en utrolig låt og en utrolig innspilling. «Dear Boy» og «Ram On» er slike snutter en tok for en selvfølge fra Paul, nydelige saker, likeens med rockeren «Smile Away» og blueslåten «3 Legs». Sistnevnte, samt «Too Many People» og «Dear Boy», ble av John Lennon tatt som svar på hans angrep på Paul, på John Lennon/Plastic Ono Band (1970). De tre gjennomarbeida litt lange låtene på side to, «Monkberry moon delight», «Eat at home» og «Long haired lady», er litt i samme leia som trekløveret «Getting better», «Fixing a hole» og «She's leaving home» på førstesida av Sgt. Pepper (1967), Paul på arbeid, i positiv forstand. «Long haired lady» er enda et spor med Abbey Road-tenking, med flere sanger satt sammen til en, og dessuten et herlig amerikansk-engelsk samarbeid. Linda: ... or is this the only thing you want me for? Paul: Sweet little lass you are. (Legg forøvrig merke til l'en i lass.) Jeg liker Lindas input på noen av låtene ... where the holy people grow, med amerikansk aksent i «Heart of the country», eller hand across the water i «Uncle Albert/Admiral Halsey». Uten noen god grunn eller sammenheng forøvrig: Bassen på «Long haired lady» har fått et tungt ekko som er lagt langt ut til ei side. Du snakker om produksjon! Og jeg tror Gösta Linderholm, som skrev «Snuttefilten», gjort kjent av Åge Aleksandersen i Norge som «Suttekluten», hadde hørt «Monkberry moon delight». Han gjorde jo også «Heart of the country» på den skiva «Suttefilten» er fra, Göstas Skiva (1975). Men det er enda en digresjon, en lang en.
Titlene Ram og «Ram on» kan sikkert linkes til det faktum at Paul var Paul Ramone da alle skulle ha pseudonym på 50-tallet. Og gjett hvor Ramones har navnet sitt fra! Joda, Joey var fan. Nyutgaven av Ram, gitt ut engang på 90-tallet, inkluderer den samtidige singelen «Another Day», med b-sida «Oh Woman, Oh Why», og de glir glatt inn. «Another Day» er en perle, men den er også en McCartney-lettvekter, en sånn lettvekter hvilken som helst popartist på denne tia ville solgt mora si for, og den er i nær slekt med «Two of us» på Let It Be, laga på samme tid og like lett og pop og rett fram. De kunna bytta plass. Det har alltid forundra meg at John la så mye innsats i enda en Paul-poppis som han faktisk gjorde på «Two of us». Men det kunne vært artig å høre «Two of us» i en like sirlig utgave som «Another Day», med Paul selv på bass og ikke George. (Beatles-utgaven av «Two of us» er nydelig asså
  ̶  det er ikke dét.)



Paul fant en god og oppfinnsom trommis i Dennis Seiwell. Det er mye fiffig perkusjon på Ram, som samtidig er integrert; jobben blir gjort. Plata er også finurlig miksa. Det er stereo, of course, skikkelig stereo, ikke tulle-stereo som på de tidlige Beatles-platene  ̶  Paul var ikke nødt til å porsjonere instrumentene i hver sin side som tidligere, men Ram ble likevel miksa litt ekstrem-stereo noen steder. På «3 legs» er det kun en akustisk gitar i midten, helt til noe perk kommer inn mot slutten. Funker som f. Å panne i miksen (~ å legge instrumenter ut til sidene) er ikke enkelt, det må oppstå en balanse der, som er veldig vanskelig å få til. Det er ikke bare å flytte bassen og en tamburin til venstre og slagverket til høyre og si: Nå er det like mye på begge sider. Paul hadde en intuitiv peil på disse greiene. En lost forskingsgren, dessverre. All popmusikk i 2014 høres ut som det er miksa av det samme programmet, alt ligger begravd i en saus under en serk, men det renner forbi, likevel. Det virker som ingen kan se for seg at vokalen, koret, gitaren, bassen, trommene, tangentene, og alle de andre påleggene, kan komme ut av høyttalerne som overraskelser. Og bli lagt merke til. For alt blir pinsettpirka, autotuna og mastra til taket, og så moser noen hele greia med en dampveivals (aka. remastra).
(Det er helt greit å skjære alle over en kam. I 2014 også.)
Ram er pepra med artige påfunn. "Vokal-trommer" (nå kalt beatboxing), "vokal-blås" (enda ikke noe navn), plekter-bass, fuzz-bass, tromming på bøker og stolseter  ̶  i stedet for tamburin, og tordenvær, plystring (plystring på plate er undervurdert!), steel, horn og stryk, telefonstemmer, ukulele, utsøkt bruk av klang og ekko, spesiell og pen gitarlyd, og noen kor-arrangement som ville gitt strykkarakter på musikkhøyskolen og Oppfinnerprisen andre steder.
Paul har aldri hatt for vane å delegere produsentjobben. På en måte er Ram overpodusert  ̶  det skjer ting hele tia, noen ganger oppå hverandre. Det var ingen George Martin der til å si nei, og jeg er egentlig glad til, for det er fremdeles spennende å høre på Ram. Men albumet virka kanskje kaotisk da det ble sluppet.
Det som trekker ned for min del ved Ram, hvis jeg absolutt må, er at plata virker stutt. Paul vil så mye, og starter på så mye, i så forskjellige retninger, at plata spriker. Den kunne vært en dobbel, og da ville den kanskje virka mer ferdiggjort, fullført, og ville som dobbel gjort de som likte dette enda gladere og de som grein på nesa enda rarere i ansiktet. Eller så ligger problemet i at plata har et oppsett som mildt sagt er rart. Albumet fikk fire av fem stjerner i den første Rolling Stone Album Guide (1979), husker jeg, og det er riktig. Ram er ikke perfekt, men veldig veldig god.
Flere av de beste låtene han brukte på senere plater ble opprinnelig innspilt til Ram (singelsporene nevnt ovenfor, og «Dear friend» og «Tomorrow» utgitt på Wild Life (1971), samt b-sidene «Country dreamer», «Little woman love», «I lie around», og det er flere: ikke utgitte «A love for you» og «Hey Diddle», for eksempel.)
Now, listen. Prøv å brenn den her:

Another day | Ram on [1] | Uncle Albert/Admiral Halsey | Smile away |  Little woman love
Heart of the country | 3 legs | Hey diddle | Dear boy | Tomorrow | A love for you
Monkberry moon delight | Eat at home | Long haired lady | I lie around 
Little lamb dragonfly | Ram on [2] | Big barn bed | Back seat of my car | Dear friend


Jeg garanterer i alle fall ett hakesplipp.
Selvsagt ville et sånt dobbeltalbum-oppsett tryna et halvår etter George Harrisons All Things Must Pass (1970), men det var da.

Ja, jeg er veldig glad i Ram. Som du skjønner. Den er en egen verden for meg, en verden fra den gangen da lek var alvor og veldig moro. Kan ikke få dykka djupt nok i de greiene her.

●2014. Og nå ligger jaggu Ram ute som en slags dobbel på Spotify.
 

 

PAUL McCARTNEY & WINGS

Band On The Run (1973)

 

WINGS

Wild Life (1971)
London Town (1978)

Band On The Run er kanskje den jevneste bra plata Paul har laga etter han slutta i Beach Boys. Ifølge Denny Laine, Pauls kompanjong i Wings, sammen med Linda, var Band On The Run den som var enklest å lage av dem alle, ved siden av undervurderte Wild Life, som ble gjort ei uke.
Wild Life
er veldig enkelt musisert. Som John på Plastic Ono Band («Well well well») setter Paul personlig rekord i kauking på denne plata («Wild life»
). De kunne det óg, bedre enn de aller fleste.
Paul trivdes ikke i rollen som
hasbeen, som han følte seg som, og ville starte med blanke ark, uten fortid. Derfor skulle Wild Life være bandet Wings (som var helt nytt, og som skulle kjempe seg fram blant hundrevis av andre band) sin debutplate, med tilhørende cheapish cover og billig produksjon. Og litt nerver. Linda spiller enkelttonene til introen på «Wild life» så en ser for seg en nikonsentrert ung person, over sitt nyervervede lille orgel.
Kjøpt på tilbud. «Some people never know» har en feilspilling av vår mann på bass. Fem minutter og 25 sekunder uti slomser Paul! Årsaken til at feilen er beholdt, og gitt ut på plate, er kanskje at den passa godt til konseptet, eller så gjorde han feilen med vilje (mest sannsynlig), fordi det var riktig med hensyn til konseptet. Det som gjør plata bra er ingenting av det overnevnte, det er låtene som gjør jobben. Flere pene singalong-saker, bluesriffbarnevisa «Bip Bop» og klassikeren «Dear Friend». Sistnevnte er selvfølgelig til John Lennon, og er ikke en jolly-thumbs-up-sak, men heller upaulsk dyster og jordnær. Men paulsk vakker. «Dear Friend» burde vært siste innlegg i den offentlige skittkastingen dem i mellom, men den fortsatte helt til John ble sparka ut hjemmefra i 1973. Hadde jeg vært Arild Rønsen nå, ville jeg informert om at «Dear Friend» har samme akkordprinsipp som «House of the Rising Sun», Bobs «Ballad of a thin Man», Georges «While My Guitar Gently Weeps» og Johns «How Do You Sleep». Og det er jo noe å tenke på. (Men Arild Rønsen kommenterer jo fotball på TV2, tenker du kanskje nå. Ja, det er riktig det. Men før i tida, da det var Norsk Rikskringkasting og kald krig, og barn og mødre skvatt av veien når det kom en bil, skrev Rønsen i ei musikkavis som het Puls, og da kunne han legge ut om akkorder og tonearter til en lurte på om han satt der med Lillebjørns Gitarbok og hadde glemt å ta på seg de stygge Åge-brillene sine. Lillebjørn?, sier du?)

 

Sammenligna med den aller verste Wings-plata, Red Rose Speedway (1973), som kom åtte måneder før, er Band On The Run begått av et helt annet band, bokstavelig talt. Speedway var til alt overmål planlagt som dobbel i '72, men Paulie kom i skade for å årelate plata for de beste kuttene til flere singler, så da det var blitt mars 1973, ble det gjenværende rasket pluss et par outtakes fra Ram utgitt. Deretter starta Wings på nytt, nå med tre medlemmer: Laine og the McCartneys, etter at trommisen og gitaristen hadde slutta. De laga demoer (som ble stjålet), og dro til Lagos og spilte inn sakene. Deretter tilbake til London for å gjøre plata ferdig, og vips; så hadde Paul sin aller største suksess etter at han fikk sparken i Pink Floyd. Eller vips og vips; plata vaka langt nede på hitlistene i noen måneder før den ble oppdaga, og bosatte seg deretter veldig nære, eller på toppen, i over et år. Igjen er det noen tilbakeblikk på Abbey Road som topper kaka: Tittellåten og «Picassos last words (drink to me)». Flere tema og snutter som stabla etter hverandre blir til ganske imponerende sanger, og i «Piacasso» dukker dessuten hooklines fra «Jet» og «Mrs. Vanderbilt» opp. Første låt Paul hadde klar til Band On The Run var «Jet», før de dro til Afrika, og når en har et såpass catchy popstykke i ermet er det lett å tro på det en holder på med. Paul har selvtillit på Band On The Run. Den ene friskusen av en poplåt avlsøser den andre.

De senere platene Venus And Mars (1975), soloplatene McCartney II (1980) og Tug Of War (1982), samt det obligatoriske (på 70-tallet) trippel-live-albumet Wings Over America (1976), har alle skinnende eksempler på kvalitetspopmusikk, men også banale selvfølgeligheter. At The Speed Of Sound (1976) er kanskje den mest solide av samtlige. Gjennomarbeida, uten dødlåter. Det var nettopp solid Paul sikta mot. Han ville gjøre Wings til et av de beste bandene i verden, og han fikk det til. På At Speed Of Sound er det hi-teck, top-notch, og det hangler ikke låtmessig heller. Verdensturneen, som resulterte i mange solgte billetter og den triple live-plata, var krona på verket.

 
London Town
(1978) var leken. Litt tilbake til de tidlige platene, fra før verdensherredømmet. Den er Pauls folkskive. «Famous groupies», «
Deliver your children» og «Children children». Og tidenes til da mest solgte singel i Storbritannia, Mull Of Kintyre, ble sluppet mens de holdt på i studio med London Town. London Town har også sine tilmålte doser laidback komponist-pop, «London town» og «With a little luck», som åpner hver sin side, samt to av de mest vellykka post-Beatles trad-rockerne hans, «I've had enough» og «Name and address». Dessuten endel eksperimentering og artige saker, med melodi. «Don't let it bring you down» og «Morse Moose and the grey goose», for å ta to som virkelig ligger nære The Beatles. Det skader ikke at en av hans aller vakreste kassegitarballader, «I'm carrying», også er her. Femten låter, femtien minutter. Det er ei stor plate. Tungt lessa. Og kanskje derfor fløt ikke denne plata for anmelderne i 1978. Mange av disse opplagte perlene med popmusikk drukna fordi femtien minutter fordelt på femten låter, fra 1:09 til 6:34 lange, ble for mye. Tror jeg, i håp om å finne en fornuftig forklaring på hvorfor det ble sånn. Eller kanskje virka Wings litt for kontor i 1978, etter punken og alt dét. En kan jo skjønne det; «I've had enough» er enten awful gammelkallrock, eller trivsel i stua. Ikke begge deler.
Det finnes mange undervurderte plater, London Town er kanskje den mest undervurderte med Beatles-relevans.



Back To The Egg
var litt hakeslipp da den kom i 1979, fordi Wings plutselig hørtes ut som et rockeband, med en overvekt av riff-baserte låter. (Stryk «Million miles», «Love awake», «Baby's request» og «The broadcast» fra Back To The Egg, og du har et strålende new wave-album.) I tillegg får du enda en eminent McCartney-komposisjon egna til å gli inn på ei Michael Jackson-plate: «Arrow through me». Den første var «Girlfriend» på London Town, som ble med på Michaels Off the wall i '79. Ingen av Pauls album fra 70-tallet er platen Beatles ville laget om de hadde holdt på i dag, som Yan Friis i Det Nye skrev om Back To The Egg i 1979, men alle er eksempler på popsjefen McCartneys evne til å jobbe fram solide album, og å være fullt på høyde med de unge, lovende popperne i samtia. Denne evnen forsvant riktignok på 80-tallet. Siden har han sluppet plater med noen års mellomrom, hvor det sjelden har vært spennende, men ofte godt.

I 1988 gjorde han Choba B CCCP (Back in the USSR), ei samling gamle rocketravere, som ved siden av å være et friskt avbrekk i et tiår preget av millisekundpresisjon og nitrist lyd, også gjorde oss obs på russernes klengenavn på Paul, Macca. På nittitallet har han også drevet med såkalt seriøs musikk, og Liverpool Oratorio (1991) har partier som kan gjøre en beatlesfan glad i livet. Senere har han gitt ut platene Standing Stone (1997) og Working Classical (1999), som består av gamle låter og noen helt nye ikledd stryk-drakt, mye pent og absolutt knall  ̶  ikke til strykkarakter, samt fjorårets Ecce Cor Meum (2006).
Mange og lange turneer har han gjort også, og dessverre gitt ut alt for mange liveplater. Liveplater har aldri vært Pauls force, Paul er en studiognom, og han jobber ufortrødent videre. Heldigvis.

Off The Ground (1993) var litt en sånn plate en frykta; det meste er hørt før. Uten så mange sprell som kunne vært ønskelig, og dessverre uten noen skikkelig knalle låter.
En sjelden gang iblant har geniet glimta til igjen, på overraskende gode Flaming Pie (1997), for eksempel, hvor det finnes, eh, typiske Paul/Beatles ting … som ikke er gjort tidligere.
Etter at Linda døde i 1998 har han vært veldig aktiv, og har i tillegg til rockeplata Run Devil Run (1999), gjort ting i det stille under navnet Fireman (mye lydmontasjer), et pseudonym han også brukte tidligere på nittitallet.

Driving Rain fra 2001  er mer en sånn plate en håper på. Ingen ny «Calico skies» (Flaming Pies' «Blackbird»), dessverre. Det nærmeste en kommer noe virkelig bra er halv-instrumentalen «Heather»
  ̶  som ikke er den samme «Heather» han skrev til Lindas jente i 1968. Men det er femten nye Paul McCartney-låter på Driving Rain. Den 15. er en lydkaskade og når til alt overmål 10 minutter. Rene Motorpsycho der ei stund. Det 16., og hemmelige, sporet er «Freedom», og den trekker ned som 1979-singelen Rudolph The Red Nosed Reggae ville trukket ned hvilken som helst plate i verden. Mener jeg, sånn helt personlig.
Det som skiller Paul fra mange som leverer up-to-date, gode plater er at selv om du har hørt Paul gjøre mye av dette før, så lager han ikke selvfølgelige låter. En vet ikke alltid når refrenget starter, en hører ikke hvordan mellomspillet vil være før det er avspilt. Årgangen tatt i betraktning er Driving Rain relativt "sprek", "eksperimentell", "leken" og "spennende", sammenliga med tidligere plater og Chaos And Creation In The Backyard fra 2005. Mens Driving Rain var en "bandplate", er Chaos mer Paul på egen hånd, fiddling around. Chaos er laga av en sjeldent deppa Paul, og/men plata har flere bra låter enn hva jeg har turt å håpe på de siste 20 åra. To av dem, «How kind of you» og «At the mercy», er helt der oppe.

Ei skikkelig samling av singler og b-sider fra 70-tallet er hva jeg virkelig ønsker meg til jul. I tillegg til lp'ene ga Paul og Wings ut en drøss singler hvor de beste var Beatles II, og de verste Osmond Family. En av de aller herligste ble utgitt under navnet The Country Hams, og inneholdt faren til Pauls eneste komposisjon, «Walking in the park with Eloise», med Paulies egen «Bridge over the river suite» på baksida. Smellvakre blås-baserte instrumentaler.

En ting er uforandra sia Beatles: Paul McCartney er fremdeles Gud på bass. Ta for eksempel «Ebony And Ivory», en av sangene jeg egentlig har mindre til overs for: Den høye bassen, som er så down-to-earth at den blir sær. Og ingen legger merke til den! Ikke en gang mora mi har noen gang hørt at det faktisk er bassgitar på sangen. Eller sett på «Another day» og hør på bassen, og lær at grunntone ikke alltid er så veldig viktig, selv ikke for en bassist, og at bass faktisk er et rytmeinstrument. Men hvordan å gjøre det  ̶  å spille villmann på solobass uten at noen merker det, se det, det må en vel bare spørre Paul om. Eller ta «Young Boy» fra Flaming Pie, en av singlene fra sent 90-tall, og som neppe ville blitt tatt i betraktning for en b-side på 60-tallet, bassen er igjen verdt pengene.
Håper han lever lenge.
             

             
2014. De overnevnte blås-lekkerbiskene er inkludert på den remastra utgaven av Venus And Mars, i tillegg til annet ekstra-snacks. Det virker nå som det meste av hva Paul gjorde på 70-tallet er pussa opp og gjenutgitt. Disse reutgivelsene kommer som bokser, med store og tunge fargehefter, bonus-cd'er (evt. vinyl), dvd'er, snadder og saker, og, ikke minst: forbedra lyd. Venus And Mars var den Wings-plata som virkelig trengte en oppussing, originalen var rett og slett slepphendt miksa, pinlig noen steder. På den nye utgaven låter det mye bedre.
Det Paul skulle hatt  ̶  når han ikke tromma selv  ̶  var en skikkelig snuskåt trommis. Grant Hart ville vært bedre for Paul enn hvem som helst av de presise musiker-tisselurene han har spilt med. Hvis det er noe som får Paul McCartney til å virke kjedelig, så er det bandbesetningene han har spilt med siden Wings.
Jeg har i perioder vært grundig lei av Paul McCartney. Mannen, ikke musikken. Han har fortalt de samme historiene om og om igjen i mange tiår. (Kanskje ikke så rart, egentlig, når en tar i betrakning hvor mange ganger han er blitt stilt de akkurat samme spørsmålene.) Men nå virker det som han har tødd opp litt, han holder ikke kortene like tett inntil nå, og forteller ting en ikke har hørt før. Utrolig nok. Veldig fint å se ham mimre, gammel og tunghørt på Ronnie Wood Show, eller dette glimrende portrettet hos Parkinson fra 1999, eller dokumentaren Wingspan. Linda var virkelig Lady Linda, lenge før Paul ble Sir Paul.
Men å ta med kona i bandet?!
Den blir jeg aldri helt komfortabel med.

 
 

THE MILLENNIUM
Begin
(1968)

Take off your shoes and feel the grass / lay back and let the hours pass
Hadde dette albumet blitt utgitt i 1967, ville det vel vært dobbelt så bra som det er. Mange sunshine pop/psykedelia-band kom liksom litt for sent, da Beatles og Stones var mett og ferdig med det. Til og med George Harrison la bort sitaren da Wonderwall Music var innspilt, tidlig i 1968. Pretty Things er et godt eksempel på det motsatte, de fortsatte i samme spor i årevis som om ingenting hadde hendt. Det hadde vel ikke det, for dem. SF Sorrow (1968) og Parachute (1970) inneholder uansett mye vakker musikk. Og sitar. All Things Must Pass (1970) ville virka datert i 1970 om George hadde satt seg ned på golvet i lotusstilling. Think about it.
Med psykedelia er det sånn for meg at det finnes en grense, som er vedlig lett å overskride. Kvalme. På den ene sia har en studioeksperimentering, til da ubrukte instrumenter i popmusikk og gode låter, på den andre er alle happy hippiene, heisan-deisan and the merry go around. De fleste engelske bandene befinner seg på sistnevnte side, med amerikanerne er det omvendt. De var ikke så fasjonable og jolly friendly.
Millennium var et slags kollektiv som ble ledet av Carl Boettcher, som også spilte med Beach Boys og hadde mange prosjekter senere. Begin var en kostbar studioproduksjon, visstnok Columbias dyreste til da. Og det høres. Det er sjelden at plater fra 1968 har så god og omstendelig lyd. Trekker en ut det som havner på feil side av grensa, to-tre spor på side en, så er dette albumet påle. Sangene er catchy, men ikke på en enkel måte. Skikkelig hårete arrangert. De fleste er ikke avhengige av sjanger, men kunne kledd nesten hvilken som helst tapning, om det ble gjort like godt og gjennomført som på Begin. Heldigvis er det plenty humor her også. 
Jeg tror dette var første gangen steel ble benytta på denne måten i popmusikk (hei, HP Gundersen!), og det er studiogreier som er så out there at en skulle tro noen hadde laga det på Mac'en sin i fjor. Det spørs om All Things Must Pass ville hatt steel om det ikke var for «Some sunny day» og «The island» og noen andre spor på Begin.


MODERN LOVERS
The Modern Lovers
(1976)
I'm straight.
Denne delvis John Cale-produserte plata har selvfølgelig en underlig herlig lyd. Det er noe i rommet og i ekko-bruken som sender hele greia tilbake til det feiteste 60-tallet. Det låter band, og det låter teip, og det er ikke så langt fra «Je t'aime ... moi non plus» til «Roadrunner», lydmessig. Plata ble innspilt i 1971 og 1972 og var sikkert retro allerde da. Jerry Harrisons orgel brenner, høres ut som en fuzzgitar med karamellsmak. Slagverket er hardt og skarpt i lyden  ̶  en hører alt, tydelig. The Modern Lovers er ei samling med gode låter, mer det enn et album-produkt. Det er helt greit. De naive, pubertale tekstene er også noe som skiller denne musikken fra det meste i samtia, enten en tenker på da låtene ble innspilt eller da de ble utgitt.

Jeg så Jonathan Richman solo på Samfundet på slutten av 80-tallet. Han så veldig sliten ut, men han smilte og underholdt. Som en liten klovn. Merkelig konsert. Det virka som han var redd for at noen skulle kaste noe på ham. Og jeg skjønte at det kanskje ikke var like moro å spille for halvfulle mennesker i halvfulle lokaler, i ukjente land, kveld etter kveld.
Jonathan har bare gode låter her på debuten, senere ble det utvanna, selv om også Rock 'n' Roll With The Modern Lovers (1977) er ei fin plate. Ikke akkurat rock 'n' roll.


MONROES THE
Sunday People
(1983)
             


En av mine favoritt-sommerplater. Ku på omslaget og greier.
Sunday People
solgte tretti tusen i utgivelsesåret. Ganske unorsk, at noe bra solgte. De lånte mye fra Madness, til og med dansinga og vitsinga i videoene til «Sunday people» og «Arabian nights». Det kunne ha blitt tamt og korrekt dette, men: Lage Fosheim og Eivind Rølles kunne skrive låter, poplåter. Og selv om de samla et piska kremlag til å spille disse, så høres plata den dag i dag fresh og fin ut. Marius Müller kunne justere til hvasomhelst og her leker han. Stevie Ray Vaughan i en låt, Chris Foreman i en annen. Eller kanskje begge to i samme låten. Julle fra Young Lords/Saturday Cowboys slår trommer, stødig og effektivt. Lars Kilevold på piano og Bjørn Kristensen på marimba. Husker ikke hvem som spilte bass. Og de hadde med et fis-tett blås-lag som har fått noen heftige hooks å spille, arrangert av Monroes og Jens Wendelboe. At denne gjengen med folk som var så innmari gode hver for seg skulle passe sammen i et band var kanskje for mye å håpe på, men de låter som et kanon band. Noe flaks må en ha.
Det er ti låter på plata og ni av dem er sånne som burde vært hiter alle sammen. Den tiende, «Happy days», høres ut som ei b-side, ei fin ei.
To år etter kom den andre plata, den med «Cheerio», og jeg ramla ikke av lasset, jeg sprang for livet. 


VAN MORRISON

The Best of (1990)

Enda en samleplate. Jeg har ikke opplevd ei plate som er 100% med Van the Man. Og jeg har hørt Astral Weeks (1968). Og Moondance (1970). Jadda. Til og med His Band And The Street Choir (1971), Tupelo Honey (1971) og Into The Music (1979). Og den beste utgaven av bang-opptakene, Bang Masters (innspilt 1967, utgitt 1991), som har øyeblikk og minutter hvor ting er så bra som det overhode er mulig å bli. «John Harper Saturday morning», kid!
Men jeg har ikke noe sterkt ønske om å framstå som korrekt, tvert imot. Flying Burrito Brothers var best etter at Gram slutta! Har du sjekka det? Og førsteplata til Phil Collins er jævlig bra!

Når det er sagt, han har mange godbiter rundt om på platene sine. Det er alltid en låt som gjerne havner på singel, og som så havner på samler. I tillegg er det som oftest to eller tre spor til på hver bidige plate som er absolutt nødvendig å ha i samlinga, om en skal ha noen sjangs til ta seg selv på alvor.

Van er en av artistene 80-tallet vederfarte styggest. Enkelte av platene fra tidlig 80-tall er så spinkle i lyden at uansett remastring, så høres de enda ut som piratkopier fra Russland av kassettkopier med dolby c, avspilt på en spiller uten dolby. Mot slutten av tiåret tok han seg veldig inn og Avalon Sunset (1989) og Enlightenment (1990) er et par av hans upperste plater hva lyd angår.

Når jeg har god tid, hører jeg gjennom hele plater av Van Morrison. The Best Of blir noe annet. Samlinga inneholder ikke mye maning, men samtlige kutt, fra «Gloria» eller «Brown eyed girl» til «Did ye get healed» eller «Dweller on the threshold», er superbe stykker musikk. Dette er kremlåtene, og de passer fint for folk i farten som er ute etter litt god smak. Og oss andre. Vet egentlig ikke om Best Of er en god anbefalning, men det er en fin plate om en vil ha et utvalg med et høyt tverrsnitt av artisten fram til 1990. Det blir litt som med Neil Young; en samler kan umulig bli på under fire-fem cd'er om det ikke skal bli litt kårni. Nå finnes det en Best Of Van Morrison vol. 2 også, men det gjør liksom ikke saken mindre kårni, heller dobbelt kårni.

Van er inne på min vokalister Top 5, og han synger fremdeles veldig bra.

 


MOTORPSYCHO

3 Songs for Rut (singel, 1992)

Blissard (1995)

Demon Box (1993) var andre gangen Motors’ virkelig overraska. Et norsk band som hørtes så gjennomført ut! Og snakk om å slå ut i full blomst. Et lass av herlige sint-låter i forskjellige valører, med masse pop i alle ledd. Å bare sette stiften ned hvorsomhelst og bli betatt/blåst. Jeg mener fremdeles side 4 på Demon Box er en av de bedre sidene whatever what.
Første gangen Motorpsycho overraska var med sjutommeren 3 Songs for Rut, som med låtene «Some Real Mindfuck
», «Loaded» og «Have Fun» også var 100% rett fram.
Den plata jeg oftest tar fram, og spiller høyest, er derimot Blissard. Og da rockelåtene. Har alltid likt Motorpsycho best når de har vært som streitest; når pop-elementene blir kombinert med fart og volum. Og fattes i korthet.

Det er godbiter over alt: På hver bidige langspiller, men også på ep’ene (som også finnes på 10" vinyl). For å ta noen få: «Snafu
» og «Fade to gray»Serpentine, Dalai O’Liens gjesteopptreden på Another Ugly Ep, «Summertime is here» (enda en evergreen fra Wales) og ikke minst «Flick of the wrist» fra Starmelt, som er en av mine alltime motorfavoritter.
Den mest solide av alle platene synes jeg er Angels And Daemons At Play (1997), hvor det går schläger i schläger elleve låter til ende.

Som regel er anmelderkorpset vilt opptatt med å flokk-stupe i møkka når det kommer en ny plate. Det var det merkelig nok ikke da It’s A Love Cult (2002) kom.
Det må innrømmes at det ikke er helt enkelt å skrive objektivt om disse platene.

2014. Jeg er ingen progfyr. Tvert imot. Og jazz er farlig, still is. Men det er dager da jeg setter meg ned med den siste Motorpsycho-plata og lener meg tilbake i stolen, i en time eller hva det tar. Og uansett hvor langt ute, eller der oppe, eller til venstre de er, koser jeg meg alltid. Vet ikke om jeg skjærer tenner der jeg sitter med headset på hodet, men i så fall er det i velvære.


 

MOVE
Shines on
(1972)
Enda en samle-lp. Diverse snadder fra årene 1971-72. Jeg synes dette bandet er et av de som gjorde 60-talls ting best i den første 60-talls-retro bølgen, og spesielt her på slutten av bandets levetid. Med unntak av kanonlåter som «Blackberry way
», trash-versjonen av «Something else», psykedelia-utgaven av Weill-Mann lieden «Don’t make my baby blue», og flere, mener jeg mye av 60-talls poppen deres fra da de faktisk var et sekstitallsband, blir mer plagsom enn fornøyelig. Enda et band med Beatles-sjuka.

Shines On har en energisk feel. Roy Wood og Jeff Lynne går liksom oppå hverandre, og lesser på med alt de kan komme på av ting som lager lyd. Til tider er melodilinjene vanvittig likt det Big Star holdt på med samtidig, et helt annet sted. Favoritter på Shines On: «It wasn’t my idea to dance», «Tonight», «No time», «Message from the country» og «Do ya», som er sjuhundreogførtitre ganger bedre enn ELOs senere versjon. Selvfølgelig.

 
 

MUDHONEY

Superfuzz Bigmuff (mini-lp, 1988)

Mini-lp oppkalt etter bandets to fuzzbokser. Råråkk med en stor dose tidlig Iggy/Stooges. Veldig direkte, uten dikkedarer. Oh my God how I love to HAAATE! Inneholder trendsetteren «Touch Me I'm Sick». Og videoen var så inn-i-hestrævva riktig den gangen vi alle så på MTV.
Ikke helt uten skyld i P3-rocken anno midten av 90-tallet dette bandet, heller.

●2014. Jeg elsker mini-lp'er. Imperiets selvtitulerte (1984), Screaming Blue Messiahs Good And Gone (1985), Long Ryders 10-5-60 (1983), Dead Kennedys In God We Trust Inc. (1981), Nomads' Where The Wolf Bane Blooms (1983) og Temptation Pays Double (1984)  ̶  større Johnny Thunders-fans skal en lete lenge etter, Pixies Come On Pilgrim (1987), 7 Songs (1988, også bare kalt Fugazi) med, eh, Fugazi, Billy Braggs Life's A Riot With Spy vs. Spy (1983), Dukes Of Straosphears mesterverk 25 O'Clock (1985), Robert Plants band Honeydrippers og deres Volume 1 (1984), Cures Japanese Whispers (1983) med alle singlene fra det siste året samla på et litt større format, Alarms selvtitulerte (1983) ... og, nå, Pink Moons selvtitulerte (2014).
Det er noe med dette formatet; tre eller fire, eller to lange spor på hver side. Noen band var definitivt best når de kunne konse på 15-20 minutter musikk, i stedet for 40+. Ti-tommeren har mye det samme. Men mangler to tommer.

 
 

RANDY NEWMAN

Lonely At The Top (1987)

Ei samleplate, igjen. Innrømmer at jeg ikke har hørt alle platene hans fullt ut. Denne plata er stappa med vakre melodier og sterke tekster fra perioden 1968 til 83. Newman putrer ivei i noe av den samme sørstatstradisjonen som Ry Cooder, men hvor Cooder er slide og country, er Randy kabaret og pianotimer. Masse humor, noe samfunnsengasjement, hyllingssanger til diverse hjemsteder (hvorav «I Love L.A.» er til å holde ut, og «Birmingham» kjempebra) og så videre. De beste låtsamlingene; albumene, jeg har hørt av Newman er Good Old Guys (1974) og  Little Criminals (1977). Han har med et kremlag til å spille. Waddy Wachtel, Keltner, Willie Weeks, Andy Newmark, Rick Marotta. (Og et par fra Eagles.) Senere seifa han totalt og brukte Toto-folk. Da hjelper det ikke at han var en av klodens beste tekst- og melodi-forfattere. «The blues» (og mange andre) Newman-låter er litt som Cooder, i den forstand at de begge tolka og la til noe i den amerikanske blues & country, singer-songwriter, tradisjonen. Heldigvis har han spilt mange av låtene sine på nytt, uten døll 80-tallslyd og flinkispirking, i serien The Randy Newman Songbook Vol. 1 (2003) og Vol. 2 (2011). Det er godt å høre ham gjøre låtene, skikkelig. Og for en pianist!
Live In London
(2011) med BBC Concert Orchestra er også feiende flott.

 
 

NEW YORK DOLLS

New York Dolls (1973)

Too Much Too Soon (1974)

Dette bandet hadde jeg alvorlige problemer med i starten. Jeg er vel egentlig imot alt som minner om heavy, og denne gruppa har skylda for mange dårlige heavyband. (Johnny Thunders snur seg sikkert i grava når han leser dette. Hvis han ikke ble kremert. Why is everybody always pickin' on me?)
Aber: Dette er originalen. Uten kastratsang, hvem-er-dummest-i-verden-tekster, trøndersk mesterskap i hvem-spiller-flest-toner-på-kortest-tid (som selvfølgelig varer i det uendelige) og så videre. Men med hårspray!
Dolls hadde amerikanske jenteband fra rundt 1960 som en viktig inspirasjonskilde. Dette, og teft for melodier, et noen ganger tett komp og en Johnny som aldri ga opp å få til gitarlyden fra detektimen i helvete. For tredje gang til mannen bak miksepulten: Aw ya gaat any mo reverb, OR WHAT?
«Jet boy», «Human being», «It's too late», «Personality crisis», «Subway train», «Chatterbox» og coveren av Bo Diddleys «Pills» er sånne låter som alltid tar tak i meg, og som til tross for at de homper og går i mange minutter alltid blir for korte; én gang til, litt høyere.
Sting bestemte seg for å kutte ut læreryrket og satse på Police da han hørte Johnny Thunders i London. Så sier historien. I can do better than that, mente en indignert Sting. Han og mange andre har aldri skjønt hva som er så vanskelig med denne musikken: Alle kan spille den, men få tilfører den noe. Det er ikke som å bøye verb. Thunders var ikke mer musikalsk, og ikke mindre arrogant, enn at hva som var spillefeil for andre, var helt riktig for hans del. Å si at han hadde selvtillit er noe helt annet, på noen områder var han som en tolvåring hele livet. Intellektuell var han ikke.
Med New York Dolls ble noen grenser flytta og nye riff skapt. Noe som ikke skjer hvert skuddår. Enkelte av disse riffene er blitt standard heavy, andre ble plukka opp av for eksempel Steve Jones, til stor jubel og pen avkastning. Og så må jeg vel legge til at platene er fulle av poppa rockelåter med humor, og tøff lyd, til tross for at den første er produsert av idioten Todd Rundgren. Også kalt Turd Runtgrunt, av John Lennon, mens Thunders var mer konkret: What an asshole!

 

 

NICO
Drama Of Exile
(1982 og 1983)
             
     
             
Som ganske mange plater her er denne også ei sånn nesten-greie, men det er mye av plata som er fantastisk. «Sixty/forty», «One more chance», «Genghis Khan» og coverne av «I'm waiting for the man» og «"Heroes"». Mens andre låter bare renner forbi. «Purple lips», for eksempel. Pussig plate. Vridd, herlig. Som produksjon er Drama Of Exile superb. Bandet er tight og drar i samme retning. Nico synger jo som Marlene Dietrich på heroin, og her er hun langt ute i junkieland; hun kunne være seg selv. Jeg mener hun kommer bedre til sin rett i denne veldig solide åttialls-settingen, enn noen gang tidligere eller etterpå. Hun hadde jo alltid slamra ned de tidligere platene hun hadde gjort, Chelsea Girl (1967) spesielt, og syntes de var for snille.
Jeg trodde lenge, fram til i fjor faktisk, at Drama Of Exile var en John Cale-produksjon og at Cale var med på fiolin og mer, og plata var en av mange grunner til at jeg er stor Cale-fan, men ... neida, det er den skiva hvor Cale ikke er med.
Det tok meg x antall år å finne plata etter at jeg hørte den første gangen, fordi den rett og slett forsvant. Tror jeg fant den i London sent på åtti-tallet og fikk hjertespinn.
Jeab-March Philippe Quilichini (... hvem?) produserte Drama Of Exile, og den høres ut som lillesøstra til Scary Monsters. Mye, sikkert, fordi de var like grusa av Scary Monsters som de fleste bandene på sekstitallet var grusa av Beatles, og Andy Clark, som med sine synther danderte gullstøv over Scary Monsters i 1980, er med her. Elektrisk fiolin besørges av Thierry Matioszek. (Aldri hørt om!) Robert Fripp-aktig gitar (ja, jeg trodde det var Fripp Himself helt til jeg gløtta litt på coveret), spilles av Muhammad Hadi. (At det var?!) Slagverk og perkusjon er godt og strengt spilt, med god lyd and all, av Steve Cordona. (Nei, du sier ikke det!) Sax er er bidraget fra Davey Payne OG HAN SPILTE MED IAN DURY.
Det er to utgaver av albumet, Drama Of Exile utgitt i 82 og The Drama Of Exile utgitt året etter. Det var mange kidnappinger av teiper, managere med mørke solbriller, dealer skrevet i øst og sør-øst og paranoia og et helvetes liv, som det gjerne jo er når junkier skal lage ei plate med en junkie. Jeg mener den siste er mer å foretrekke, med mer elektrisk fiolin, mer afrikansk perk, enda skarpere mikser og en settliste som fungerer.
Mitt første møte med Drama Of Exile var på Singsaker Studenterhjem på Verste Singsaker tidlig på 80-tallet. Denne helga besto mest av uansvarlig drikking, men også noen pussige input fra NTU-studentene, folk fra Oslo, Bærum, Sognefjord og andre steder verden også var. Disse studenttypene var en annen rase. En av dem hørte kun på Led Zeppelin, og jeg skjønte det var noe som skurra når denne ikke hørte noen kvalitet i Robert Plants siste slipp, en mini-lp med Honeydrippers. Andre mente det ikke gikk an å høre musikk uten å røyke dop samtidig. Flere mente Stones gjorde det for penga, men det var jo det vanlige. Og noen hadde starta vorspielet allerede klokka ti på lørdagsformiddagen. Alle hadde de rike foreldre som var skuffa over avkommet, men alle skulle jobbe offshore eller bli arkitekter når de bare fikk gjort ferdig studiene. I was not going to adjust to any of this. Har dere noe bra musikk? Drama Of Exile, Von Der Graaf Generator og bootlegs med Syd Barrett. Vivian Stanshall også, tror jeg. Og etablering av et faktum: Det fantes flere som hadde innsett at det fantes et annet og bedre ord for bæsj: Eagles.



NIRVANA

Incesticide (samler, 1992)

Har et kjært forhold til alle Nirvanaplatene, men denne er min nr 1. En samling singler og ditt og datt, fra før man ble rik og berømt. No nonsense teenage angst, og King Kurt var en av de store låtskriverne. Synd han hadde det så vondt. Ikke mange band i samme gata har sangmelodier det er mye vits i og korlinjer! At det er hold i låtene kommer godt fram på nedstrippa Unnplugget In New York City (1994). Det kunne blitt ei pinlig forestilling om for eksempel Blur eller Pearl Jam skulle gitt sine låter samme behandling.
Av og til finnes det noe sannhet i klisjeer: På Nevermind (1991) var de såpass skjerpa og i form at de laga den kanskje viktigste rockeplata på nittitallet.
In Utero (1993) er jeg også veldig glad i. Herlig produksjon, herlig hensynsløs. In Utero er bedre på vinyl enn på cd. Igjen: to gode porsjoner musikk er bedre enn et trau.



NOICE

Tonårsdrömmar (1979)
2012. Disse barna var fjorten-femten da de laga Tonårsdrömmar. Veldig enkelt kan jeg påstå at dette er poputgaven av Ebba Gröns We’re Only In It For The Drugs (1979). Ikke sånn å forstå at Drugs ikke har poplåter, den er fullpakka.

Fantastisk fortpop, krydra med ett og anna melankolsk-sprettent synth-tema og fuzza riff. Tekstene handler om å ta tunnelbanen, å ikke slippe inn på discoen, å rømme hjemmefra ... og jenter og sånn. Fanatstisk! Det hadde sikkert gitt dem mer kred å synge om «Staten och kapitalet», men det gjorde de heldigvis ikke – de sang om sånt de visste noe om, sånt som engasjerte dem. Og det høres. Plata er sint og fengende. «I natt e hela stan vår», «Jag vil inte va (som alla andra)» og «Nu bryter jag upp» er enkle, smarte poplåter inderlig framført av sultne ungdommer med adrenalin langt ut i det bleika håret.

Tonårsdrömmar solgte ingenting. Det gikk noen måneder. Da Noice spilte live på Mandagsbörsen i 1980 med «En kväll i tunnelbanan» og jentene fikk se dem (eller se Hasse), eksploderte det. Hasse og Noice var poster-stjerner i OKEJ og Bravo og alle de bladene.

Högt uppe / ovanför mej / en kamera / letar i mängden /
Ser mej själv
/ på en ruta / står där / och vänter på trikken
(«En kväll i tunnelbanan»)

Platene solgte mengder, turneene solgte ut – alt til et haleheng av hylende jenter og sinte gutter. I en Toyota varebil dro de rundt i Sverige, sammen med de noen år eldre roadiene, som hadde ganske god greie på stimulerende midler også.

Den neste plata, Bedårande Barn Av Sin Tid (1980), gjorde dem til større stjerner enn konkurrenten Gyllene Tider. En plate til, Det Ljuva Livet (1981), med den fantastiske synth-og-trøskerbass-instrumentalen «Transkontinental», og så slutta Hasse og gikk solo. Freddie på synth, bassist Peo og ny vokalist, Nicklas Östergren, laga Europa (1982), som har øyeblikk hvor alt er strålende, som i tenåringsromansen «Du och jag», men albumet virker i ettertid prega av hoder i kaos. Fra garasjedebuten med Tonårsdrömmar ble Noice sakte forvandla til et gjennomsnitts svensk synthprodukt. Med pannebånd.
De to soloplatene Hasse laga, Gryning Över Stan (1982) og Pulsens Hårda Slag (1983), er kuppa av flinkismusikere. En av dem spiller synth. Det finnes likevel noe; «Besviken» på førsteplata har den merkelig ulogiske oppbygginga som Hasses låter ofte hadde: hookline, vers, mellomspill, enda et mellomspill, refreng, vri på refrenget, hookline, refrenget igjen!, vers ... og så nesten videre
  ̶  uten å bli noe mindre egna som teenpop. Men stort sett er soloplatene hans triste greier. Han virker uengasjert, når han ikke bare virker speeda. Hasse sa midt på 80-tallet til et blad: Jag är nitton och jag är slut!

Senere gikk det enda verre med barnestjernene. Hasse ble junkie og fast på Plattan i Stockholm. Freddie Hansson ble også stoffavhengig. Fredrik von Gerber, ny trommis fra 1980, ble senest for noen år siden tatt for knark. Og bassist Peo Thyrén ble kristen. Sikkert personlig også. Kan virke sånn, han soper nå inn på et Noice med ny besetning.
Hasse og Freddie døde med ett års mellomrom tidlig på 20-tallet, begge av sykdommer relatert til tidligere misbruk.
             

 
 

OLIVIA TREMOR CONTROL

Dusk at Cubist Castle (1996)
Takket være NRK Petre som satte låten «Jumping Fences
» herfra i totalrotasjon, fikk jeg med meg at dette bandet faktisk eksisterte. «Jumping Fences» er bare en av mange korte psykedelia-pop-snutter på denne plata, hvor alt ikke er like bra. Mye sur sang, uorganiserte overganger og ustabil rytme. Langt på vei kler Olivia alle "feilene" fordi det er så gjennomført. Bandet er av de minst selvhøytidlige jeg noen gang har kommet over. Med smått og stort er det 27 (!) låter på denne plata, som er ei enkel-skive.
Og den er enkelt innspilt, høres ut som fire-spors (evt. åtte) hele veien. Trass i alle lekkasjene holder balja seg flytende i på grunn av gjentatte svært positive overraskelser i låtskriverseksjonen.
Uttrykket sjarmerende har her funnet enda et hjem.

 
 

ONLY ONES

The Only Ones (1978) 

Even Serpents Shine (1979)
Baby's Got A Gun (1980)
Remains (1984, innspilt i 1975 og 1976)


Some girls tell ya they're lovin ya / but love is just destruction diguised under another name

The Only Ones var essens. Et fantastisk band med Peter Perrett som karismatisk dophode og eksepsjonell låtskriver. Perrett var en av svært få som kunne trylle fram nye melodier, over fire-fem (og enda flere) akkorder. Måten han snur akkordrekka og legger inn en moll i «No peace for the wicked» er noe John Lennon ville blitt irritert over at han ikke fant på selv.
Only Ones er mest kjent for, eller bare kjent for, «Another girl, another planet». Enda et band på feil sted til feil tid. Den er en Klassiker, det vet alle. Men «Another girl, another planet» ble aldri noen listehit, og Only Ones ble aldri noen salgssuksess.
Selv om Only Ones dukka opp i 1978 så var de aldri et punkband. De kunne spille, og Perrett kunne skrive. At et band i 1978 var så tøffe at de kunne åpne debutskiva si med en sang som «The whole of the law», en bossanova!, er noe det står det respekt av. John Perry var en av de store gitaristene, en engelsk Robert Quine. Mike Kellie var en veldig habil trommis (ex Spooky Tooth). Alan Mair var en riktig bassist, som den andre foten i kompet; helt der, uten å ta plass. Peter Perrett var Peter Perrett. Eller en Syd Barrett anno 1977. Alle godt voksne.
De kunne spille streit rock à la for eksempel Heartbreakers, eller ganske rett fram pønka ting som «Language problem» og de kunne plutselig legge inn solopartier som hadde mer med 1973 enn 77 å gjøre («Another girl, another planet» og mange flere). Danseband i «Someone who cares», naken angst i «The big sleep». Og de kunne ramle ut i jazz («Breaking down»). G+ akkord i «The whole of the law», du! De kunne ting. De turde gjøre ting, ting de hadde lyst til, feel for. Damestemmer. Sax. Masse keys høyt og lavt. Breaker som ingen pønkband ville drømt om å gjøre. Eller hatt mareritt om. Kanskje det var rockegenet de alle hadde som likevel fikk Only Ones til å høres ut som en gjeng nittenåringer som ville være new wave. Det er herlig med sånne band som har det på stell og som samtidig blomstrer i alle retninger. Det er ikke så vanlig.

Låtene på de tre albumene de ga ut før oppløsningen i 1982, The Only Ones, Even Serpents Shine og Baby's Got A Gun, ble i hovedsak skrevet i 1976 og 1977. Perrett må ha hatt litt av et kick. Hvorfor for eksempel «Why don't you kill yourself» og den herlige rett fram poplåten «Trouble in the world» ble utgitt i 1980 og ikke på en av de to første platene er tilfeldigheter, tror jeg. Men de prioriterte de "vanskelige" låtene først. I tillegg slapp de spor på b-sidene av singlene som var helt på høyde med hva som havna på albumene. Det var en del dop. Alle albumene er gode samlinger med poprock-låter. Melodiene er opplagte, men bare etter at en har blitt kjent med dem, for de er ikke selvfølgelige. Tekstene er ofte fra Perretts dopverden. Det er en varme der, en varme Perrett sikkert savna da han bodde på gata som ung tidligere på 70-tallet. Og det finnes rent hat, godt formulert. Coverne er på trynet, men pytt.
Baby's Got A Gun og oppsop-plata med mye stoff fra tia før Only Ones, Remains, har saker som absolutt er verd investering. Remains er er faktisk et fint album. Pre-pønk, post-war (still), pre-Tatcher. Fra den gangen England var fattig, grått og forvirra. Kollektiv alkoholisme, fish and chips. Mest chips. Og beans. Coin heating, shilling in the meter. Skitne puber. Maling på maling på maling. Alt smått og cheapish. Tinpot. Bortsett fra det som var stort: tradisjonene, kongehuset. Portene. Gullskrifta, som også var engelsk cheapish. Rotter og mus og skinheads and the odd nincompoop. Og ekstrem forskjell på the dirt poor og the filthy rich. Forøvrig mye bedre beskrevet i Eric Gouldens/Wreckless Erics supre selvbio A Dysfunctional Career (2003) enn her. En bok som var så bra at den solgte så dårlig at forlaget la ned seg selv. Eller i Steve Jones bio Lonely Boy (2016) og enda bedre i Andrew Mathesons bio Sick On You (2016) og Jah Wobbles Memoirs of a Geezer (2009). Denne tia; at så mye vakker og oppfinnsom musikk kunne dukke opp i dette has been-helvetet er rart. Skulle tro at folk døde, eller tok livet sitt, heller enn noe anna. No future. Men Perrett var en driftig fyr. Det første bandet hans, England's Glory ( say no more!), ble finansiert av hasj. Oppstarten av The Only Ones ble finansiert av smugling og dealing med kokain.



Den eneste spillelista
No solution | Flaming torch | Language problem | Baby's got a gun | Prisoners | The happy pilgrim | Trouble in the world | Miles from nowhere | Programme | Breaking down | Peter and the pets | Lovers of today | Oh no | Your chosen life | It's the truth | No peace for the wicked | Devon song | My way of giving | Why don't you kill yourself | Another girl, another planet | Out there in the night | Don't hold your breath | The whole of the law |  ... lang pause ... Silent night [akustisk i et radiostudio i Holland, jula 1979 eller 1980]

 
 

SHUGGIE OTIS
Inspiration Information
(1974)
Ei dør åpna seg da jeg fant denne.
Inspiration Information er et fantastisk smutthull. På innsida (og det tar litt tid å bli vant til omgivelsene) er albumet ei overdandert kake i flere etasjer med musikk, og da nærmere: Funk. Eller soul – alt etter hvilken betegnelse en foretrekker. Det er 70-tall, det er pent og rent, og det er neger så det holder, men det er mer enn bare det. Eller for å si det på en helt annen måte: Shuggie Otis spiller bass på Zappas tre minutter og 37 sekunder lange kunststykke «Peaces en Regalia». Til tross for at Otis egentlig er gitarist. Det blir gjerne svært når de rette typene gjør sånt, og jeg har bass-sjefen McCartney som en av mine all-time-fav gitarister, og gitar-sjefen Ronnie Wood som en av mine all-time-fav bassister.
Onde tunger ville kanskje kalt dette funkbandjam med stryk og rytmeboks. Og det ville de i så fall hatt mye rett i. Og så da?
Inspiration Information er muligens veldig informativ for folk som har greie på funk og avartene, men for meg er dette mest av alt en solid porsjon god musikk. Plata befinner seg «der ute
» sammen med andre favoritter Robert Wyatts Shleep og High Llamas Gideon Gaye, og den har en tendens til å legge beslag på stereoen i flere dager i strekk.
«Aht uh mi hed
»
er en helt ok låt å ha på hjernen.


Og mens vi er inne på herlige avbrekk fra gitar + bass + trommer:
OUTKAST
Stankonia
(2000)
Excellent lyd, smarte tekster, humor, funky fish rytmeboks, skikkelig spennende musisert og produsert, og, i tillegg, vanvittig pop. Egentlig mer enn en kan forvente av ei plate. Selv om den er dobbel. Helt utrolig at «Ms. Jackson
» kom igjennom MOR-filtrene med den baklengstromminga. Det er flere låter på Stankonia som er like pop som den, så hvorfor akkurat «Ms. Jackson» ble en sånn megahit og de andre ikke, er noe i alle fall ikke jeg kan forklare. Her og nå. (Men gi meg en time.) «Bombs over Baghdad» burde jo vært den største kioskveltereren siden «She loves you», men den var kanskje for hissig. Og makan til åpning på ei plate:
«Gasoline dreams» > «So fresh, so clean» > «Mrs. Jackson». Smock smock smock.
Det er helt greit med interluder også, men, seriøst!, damer som stønner er bedre i virkeligheten enn på plate.
André og Antwan er to fyrer som er veldig forskjellige, og som utfyller hverandre. Litt som John og Paul, men de dro i samme retning, med litt forskjellige intervaller, men mer som typene i Ride, Andy Bell og Mark Gardener, eller Jay Farrar og Jeff Tweedy i Uncle Tupelo; som å ha Lemmy og Angus i samme band.
Som jo kunne vært jævlig interessant, ved nærmere ettertanke.
Som om det skulle forklare noe som helst.
Jeg er glad i Speakerboxxx/The Love Below (2003) også, med superpoppisene
«Hey ya» og «Spread», men Stankonia er mer helhetlig; mer album.

 

PINK FLOYD

The Wall (2lp/2cd, 1979)

Wish You Were Here (1975)

Ooooooooooo babe. Pink Floyd er en av de morsomste bandene jeg vet av. Helt siden jeg så Pompeii-greiende deres på tv som 13-14-åring har jeg tatt dem for å være av den sjeldne typen mennesker som liker å drite seg ut. Og helst så storslått og langsomt som mulig, gjerne med et minutts pause mellom vers og refreng, krydra med noen fuglelyder og et helikopter, kanskje, eller litt nervøs søking på radioen. Heldigvis er det ikke så enkelt, for de har prestert noen veldig gode plater. The Wall er Pink Floyd som poplåt-band, og Waters har laga mange snertne sanger. Ren pop i «In the flesh», «Young lust» og «Another brick in the wall», ballader: «Mother», «Nobody Home», nydelige, og ikke for lange «Vera» og «Bring the boys back home», den orkestrerte avslutninga «The Trial» ... Mange flere spor kunne vært nevnt. Mine least favourites på The Wall er forresten «Hey You» og «The Show Must Go On». Det er også ei fryktelig fint innspilt og miksa plate. De var ikke redd for å panorere og bruke klang og effekter. Puste-perken på «One of my turns» ...
Roger Waters gjør hele veien narr av rockesirkuset og gigantomanien, noe som gir en ekstra dimensjon til hovedtemaet. Storyen er grei, men gjør seg best før en har passert tjue. Selvfølgelig er Syd Barrett den tøffeste floydærn gjennom tidene, og uten Syd hadde Roger Waters vært ganske opprådd for ting å skrive om. Kan man anta. Deler av Dark Side Of The Moon, og hele The Wall
og Wish You Were Here, virker umulig uten Syd. Mother do you think they'll drop the bomb / Mother do you think they'll like the song. Det er veldig fint at Waters og de andre sto løpet ut, til tross for enkelte vel tynne greier, og et fryktelig tidspress  ̶  de måtte gjøre ferdig The Wall til julesalget i 1979. Herregud!

På tross av at Syd Barrett var hovedansvarlig for Piper At The Gates Of Dawn (1967), og at sekstitallet stadig er et av de mest avholdte tiårene hva populærmusikk angår, synes jeg det blir for mye twangin' og langdryg eksperimentering til at den er blant de upperste skivene deres. Noen svært gode låter er det jo som kjent. Men også fryktelige øyeblikk, som tidenes mest horrible teipklipp, to minutter ute i «Mathilda Mother». Og det er mer: Lavpanna vokallyd, feilkalibrert og feilplassert delay, mono-i-stereo, døll hi-hatlyd, en Telecaster som låter grønn fløyelsbukse, en bortmiksa stortromme og veldig mye eplekjekk engelsk artyfarty anno 1967. På den andre sia: de fantastiske singlene Arnold Layne og See Emily Play (begge 1967) er usannsynlig bra. Det er likevel langt igjen til f. eks. Sgt. Pepper, til tross for at platene ble spilt inn samtidig, og under samme tak. (Hvis du lytter veldig hardt kan du sikkert høre Rick Wright hoste på slutten av «Good morning, good morning» på Sgt. Pepper.)

Wish You Were Here og Dark Side Of The Moon (1973) er de skikkelige, gjennomførte platene hvor datidas studioteknikk ble utnyttet, på det groveste. Gode ideer og gode "låter", veldig pretensiøst og stilsikkert og veldig bra.
Animals (1977) har et nydelig konsept og en fantastisk idé (pigs got wings!), men de beviser i ellers fortreffelige «Pigs (three different ones)» at de er noen kvitinger som er helt dansband til å spille.
Jeg er glad i The Final Cut (1983) også. Ukorrekt nok.

2014. Pink Floyd er bra på DVD også. Dokumentarene om hvordan Dark Side Of The Moon og Wish You Were Here ble til, samt flere dokumetarer om Syd, med intervjuer av Pink Floyd-medlemmene i sine døstreite skjorter og med armbåndsur hvor de kan se hvor mye klokka er, er fine saker. Sympatiske, reflekterte folk. Selv om jeg likte dem enda bedre i de åra da det var umulig å vite hvordan de så ut og fotoapparat ble beslaglagt på konsertene; da de var mystiske og bare Hipgnosis viste veien.

 
 

PIXIES

Surfer Rosa (1988)

Det gjorde godt å få litt skikkelig kauking på tampen av 80-tallet. Veldig enkel, klar og romslig produksjon, men først og fremst gode sanger og riff. Alt bygd rundt en formel så enkel at Marc Bolan ville spist ballettskoene sine i misunnelse: Hold tilbake og spill bare det aller nødvendigste fram til refreng, og så: FULL PEIS PÅ ALT. De hadde en annen regel også: Kutt vekk alt vi har hørt før. Den har gått mange hus forbi. Jeg synes, ukorrekt nok, at Trompe Le Monde (1991) er den nest beste plata deres, bare så det er presisert. Tror ikke Pixies kan overvurderes som inspirasjon for Seattle-bølgen, og Petre-type-poprock av i dag (1998).

 
 

POLICE
Reggatta de Blanc
(1979)
             


Sting, låtsnekkeren. Ikke den velkledde miljøvegetarregnskogveldedighetsfyren.
Do I have to tell a story
/ of a thousand rainy days since we first met?
It's a big enough umbrella
/ but it's always me that ends up / getting wet.
(
«Every little thing she does is magic», 1980.)
Reggatta de Blanc
kunne vært en vanvittig bra mini-lp. Sjelden har det vært større kvalitetssprik blant låtskriverne i et band. Copeland og Summers skrev vitser, tv-musikk eller hva en skal kalle det. Om de bare kunne nøyd seg med å være eminente musikere. På Reggatta de Blanc dro Sting hele lasset med sine fem eksepsjonelt gode låter. Fire av dem ble gitt ut som singler. Fordi de hørtes ut som singer sikkert, mens den femte
«No time this time» er Police-spiller-et-rockerfiff, veldig bra. Uten Stings teft for popmelodier og poptekster hadde Police vært en vits. En flau en.
Så får en bare bite i seg at de var tidenes trompetister for kontoristreggae.
Men de kunne spille, og de falt aldri for fristelsen å slamre inn med feilspilte oljetønner på feil sted  ̶  à la alle kvitinger som forsøkte seg på reggae gjorde. Minus Stones. Dette var lenge før Sting fikk prestasjonsangst, og bassinga på Reggatta er herlig medhårs og sparsom, og dertil effektiv. Reggatta er også den Police-plata med mest gitararbeid, med fiffig bruk av gitarbokser. Copeland var aldri tilbakeholden, som mange av de beste trommisene hadde han langt framskreden AD/HD. Produksjonen til Nigel Gray toppa hele greia på Reggatta de Blanc. Han tilførte et ekstremt lydbilde med et hav av klang og rom  ̶  og likevel milevis fra reggae. Enten hadde han en god plan, eller så bomma han totalt. Det høres ut som kald presisjon uansett.
Det aller første jeg hørte av Police var
«Message in a bottle», åpningslåta på Reggatta og første singel fra plata. Den ramla ut av radioen og allerede på introen hekta den. En merkelig og effektiv intro by all standards, det skjer mye i de sju kjappe sekundene før vokalen kommer inn. Låta var herlig trad og samtidig herlig fresh, en poplåt som fenga på første lytt og som vokste for hver gang, til den satt der som noe konstant noe; den høsten, den følelsen, den utsikten fra rommet mitt. Den herlige låten. I kanskje et år var Police sidestilte med for eksempel XTC. Utropstegn. 

Message in a bottle | Bring on the night | Deathwish
Walking on the moon | The bed's too big without you | No time this time


Police laga et forlokkende og særegent lydbilde sammen med Hugh Padgham på
Synchronicity (1983) også, og tona omsider ned reggaen, ellers var platene pussig vanlige i lyden, eller gjentakelser av den forrige (Zenyatta Mondatta, 1980), og helt håpløse når det kom til omslag og titler. Zenyatta er et godt album med mange fine poplåter, thou. Sofistikert lett-pop, flust med langfingra-akkorder. På denne tia var Summers spesielt glad i c9sus, d9sus og e-moll7(11). Tullingen.
Ghost In The Machine
(1981) var et forsøk på å igjen skape et nytt lydbilde, men tross mye blås og mange tangenter enda mer romklang, er den litt strevsom. Låtene er heller ikke så sterke som på de tre første platene.
I tillegg hadde Police noen prima b-sider og lignende, selv om de fleste er b-sortering.
«I burn for you» på soundtracket Brimstone & Treacle (1982) er en så for real kjærlighetssang at kona måtte lure på hva det var som foregikk. Og kanskje hun gjorde det.
Sting fortsatte som en slags popmusikkens mattelærer og ble aldri kul igjen, på tross av banale regnestykker som
«Russians». Eller kanskje nettopp derfor.


IGGY
POP
The Idiot
(1977)

Lust For Life (1977)

Det må ha vært travelt for Iggy og Ziggy i 1976-77. Bowies Low og "Heroes", Iggys The Idiot og Lust For Life, turneer og saker.
Låter som «The Passenger» og «Lust for life» er nå blitt fast inventar i undergrunnsstandardsangboka. Nå dukker de til og med opp i reklamer. Hvem hadde trodd det for tjue år sia? Iggy-låt i en reklame for mineralvann! Hva blir det neste? Donald Trump for president?!
The Idiot ble spilt inn i Château d'Hérouville i Frankrike (hvor T.Rex gjorde flere av sine innspillinger med Tony Visconti som produsent noen år tidligere). Eneste låt de hadde klar før de gikk i gang i 1976 var åpningslåta «Sister Midnight», som Bowie hadde brukt til teste ut turnebandet til Station To Station-turneen. Resten av musikken ble til i studio. En merkelig prosess hvor Iggy var tilskuer og Bowie fikk musikerne til å jamme ideer han hadde, og før de hadde for mye peiling på hvordan sangene gikk, ble backinga tatt ned på tape. Senere ble gitarer, effekter og sang gjort.
The Idiot er en av de platene jeg kan høre bare på grunn av lyd, miks og produksjon. Kvasshet, dybde, rom, effekter. Balansert og ekstremt på en gang. Det er også en plate som definitivt låter best på vinyl, den var nok laga for det. Men miksen av «China girl» mangler alt som de andre åtte låtene har alt av, og er et fryktelig godt eksempel på en dårlig miks.
 
Lust For Life står Bowie bak det meste av musikken («Passenger» er Ricky Gardiner sin), og Iggy for tekstene. Noen steder er det enkelt og catchy («Tonight», «Success»), som om Bowie hadde noen gamle barneviser liggende, andre steder er tia skrudd fram et tiår eller to, «Neighborhood treat». Et av platas ni høydepunkt er «True Blue», en litt spesiell sak med mange tema, sju minutter lang, hvor Iggy blant anna møter Jesus. Musikken til «True Blue» er skrevet av Bowie og Warren Peace, som antyder at låten, eller deler av den, kan stamme fra innspillingene av Bowies Station To Station eller Young Americans, som Peace kora på. (Mnæi, jo; videre forskning avslører at låten ble til da Bowie i 1975 for første gang forsøkte å få Iggy i gang med ei soloplate. Peace var med i Bowies band på denne tia.) 
Lust For Life er en rastløs plate, det er jo tross alt Iggy, og den høres ut som ei bandplate. Kunne vært tatt opp i øvingslokalet, liksom, men det er Hansa By The Wall, Berlin. Brødrene Tony og Hunt Sales (hhv. bass og trommer) er et utrolig barskt komp. Ikke rart at Bowie, når han skulle spille band på slutten av 80-tallet i Tin Machine, brukte dem. De er et band, de to.
Iggy har sagt at fordi Bowie var så rask  ̶  thinking well ahead of anybody  ̶  så måtte han (Iggy) være enda raskere om Lust For Life skulle bli ei Iggy-plate, og ikke ei Bowie-plate. Det tok ei uke å spille inn og mikse Lust For Life. Iggy sov nesten ikke denne uka, og Lust For Life ble ei Iggy-plate. And thank fuck for that!
Iggy står med en ropert og brøler deg rett i trynet. Things get too straight / I can't bear it / I feel stuck / Stuck on a pin / I'm trying to break in / Oh, I know it's not for me / But the sight of it all / makes me sad and ill / That's when I want / some weird sin.
Trommene høres ut som tønner, bassen er tung med tydelige plekteranslag, gitarene varierte; rene eller rytmiske, noen ganger skjærende (vakre), som i soloen på «Tonight». Vokallyden er spesiell. Tony Visconti holdte hemmeligheten skjult i tretti år; at han brukte en tidlig utgave av en harmonizer/tuner på Iggys vokal (den fæle lyden Cher brukte på den fæle hiten hun hadde rundt 2000, eller når det var, fælt var det iallfall), bare at her funker det som fetta feis. Maskina er ikke brukt til å rette opp sur sang, den brukes som effekt. På vokalen, og på perkusjonsinstrumentene.

Iggys spontanskriving (stående foran mikken) inspirerte Bowie til å legge vekk ordgytinga han var så god på og heller forsøke å ta ting på sparket, eller lime sammen en tekst av tilfeldige setninger. Hva som helst for å finne nye måter å gjøre det på.
Men flere sanger, og spesielt «Some weird sin», er råttent miksa. Volumnivåene er noen steder helt tilfeldige. Samtidig er det greit at nydelige ting lang baki der kun blir antyda; Lust For Life er ei typisk gammeldags godplate. En remiks-utgave ville vært midt i blinken nå som vi har så mange fine maskiner, men muligheten for at det er mengder overhøring (bass på vokalsporet, stortromme på hi-hat'en og så videre), er likevel overhengende. Her finnes noe som merkelig nok så å si aldri forekommer på lo-fi plater i dag: Sus. Flere steder kan en høre noe av den styggeste (det vil si vakreste) forsterkersumminga som finnes innspilt. Det må være dette som skiller kalkulert rocklyd fra den ekte varen.
Tekstene er der Iggy er på sitt beste. Direkte, observant og personlig, på en litt breibent måte. Han synger som vanlig litt opp og ned, men på sitt mest inspirerte («True blue», «Some weird sin», «Neighborhood treat» og flere), er han en av de aller beste. «Neighborhood treat» kunne vært åpningslåta på ... nesten hva som helst, plater, soundtrack ... den er ei novelle, et sett, fucking perfect. Her er den spor åtte, av ni.

Lust For Life er et knull av ei plate. Skeiv, rå og energisk. Pen, brutal, direkte. Nær. Spilt i et rom med nydelig klang, av et tett band, med smarte arrangement, med dybde  ̶ 
for å fremme det
enkle.




TV Eye Live 1977 (1978) er noen live-opptak kasta i ei bøtte og rista grundig. Likevel er det ei plate jeg liker veldig godt, selv om den kunne vært mye bedre om Iggy hadde tatt ei liveplate på alvor. TV Eye gir et godt, men cheapish, bilde av bandet Iggy hadde med seg i '77, med Bowie på keys og kor og Sales-brødrene på komp. Det finnes bootlegs fra denne turneen som er langt bedre enn TV Eye, både i lyd og spill.
De neste platene, New Values (1979), Soldier (1980) og Party (1981), har enkeltlåter som er ... eh, pop, noen av dem er helt knall  ̶  hvorav
«Play it safe», skrevet av Pop og Bowie, er en gjemt liten edelsten på Soldier  ̶  men ingen av albumene matcher The Idiot og Lust For Life i stil, innhold og retningssans. Senere ble det lenger mellom poplåtene også. Det beste som skjedde etter Berlin-perioden var utgivelsene av Kill City (1977) og I'm Sick Of You (1981), to plater bestående av låter Iggy og James Williamson gjorde i tia etter Raw Power (1973). Ja, og så må jeg presisere at Stooges Raw Power også er ei plate som spilles jævlig høyt her i heimen. (Det burde være unødvendig å nevne.) Derfor:
IGGY AND THE STOOGES
Raw Power
(1973)

 
 

PRINCE AND THE REVOLUTION
Parade
(1986)
             

             
Så ble det én mindre. Igjen. Og igjen ble jeg sjokka.
Og forundra da jeg så at Parade ikke lå ute som ei av favorittplatene mine på denne sida. Det skyldes et kræsj jeg haddde for et par år sia, da noen oppdateringer forsvant mellom backup og ny pc.
«Annie Christian» var det første jeg hørte av Prince, i den fineste new wave/tidlig synth-tia, og den glei inn som noe selvfølgelig. Deretter «Jack u off» som var hypercatchy og artig. Jeg må ha misforstått, for da jeg kjøpte Contorversy (1981) og den neste 1999 (1982), ble jeg skuffa over at Prince var så lett og funky og langdryg som han faktisk var. «Annie Christian» var ikke typisk Prince. Dessverre. Ikke «Jack u off», heller.
Han hadde ikke en høy stjerne i musikkbladene. Kanskje på grunn av dumme tekstlinjer som Ronnie talk to Russia before it's too late / Ronnie talk to Russia before it's too late / Ronnie talk to Russia before they blow up the world. De liksom sjokkerende sex-tekstene var bare øh?! for min del, noe han sikkert holdt på med i mangel på et bedre PR-budsjett eller noe fornuftig å skrive om. Men jeg likte likevel fyren. Der synthbandene var nerdete statiske og livlause, hadde Prince sprell levende gitar og rytmer med schwong. Prince hadde mer, hans disco var svart, i alle fall brun
 ̶  purister mente selvfølgelig at han var mer solariumsbrun. På denne tia var det fryktelig mye posør-sang, Spandau Ballet er et grusomt eksempel, med Alison Moyet og Billy MacKenzie som skinnede unntak. De to hadde stemmene og de visste hvordan de skulle brukes. En ble ikke forstyrra av vokalen når en hørte Prince, for hans sang løfta, han sang nesten like godt som Alison og Billy. Og han hadde livlig fantasi, han var ikke popdusinvare, en visste aldri hva som ble neste trekk. På hele 80-tallet var Prince en spennede popstjerne. Slå den!

Purple Rain (1984) var et solid album, men helt på kanten på noen måter. Runkesoloer og mastodont-avslutninger. Og Prince og bandet var dressa opp som sunnmøringer på karneval. Men plata var bra, ingen tvil. Jeg hadde en personlig crossover som Prince-fan, i ei tid da det var ekstremt viktig å være riktig. Å være Beatles- og ABBA-fan var også å være crossover, så for meg var det litt artig dette. «Raspberry beret» fra neste plate Around The World In A Day (1985) viste at fyren kunne sin Beatles også, og Prince steg i gradene, selv om Around The World In A Day var Purple Rain 2 og litt kjedelig. Yesterdys news. Var Prince ferdig?
Parade kom som en herlig overraskelse. Et enestående album. Den dag i dag
  ̶  22. april 2016, fire grader pluss og det snør faktisk utenfor vinduene  ̶  er det bare Parade som låter som Parade. Sær produksjon hvor han tok sine helt egne perkusjonstriks et par lange skritt videre. Plata var stappa med gode låter. Korte poppiser, lett jazza ballader, knall popfunk. Litt Broadway, litt James Brown, litt Sgt. Pepper. Herlige innfall, sterk variasjon og en udødelig klassiker: «Sometimes it snows in April». Prince gikk pop, europeisk pop, og han gjorde det med arrogant presisjon. Clear the floor.
Han var egentlig en funk-fyr, men han ville være superstar, og siden han kunne spille hva som helst, trodde han vel også at han kunne skrive hva som helst. Godt utgangspunkt. Men noen av popgreiene til Prince var pinlig billige. Litt som når Zappa satte seg ned for å lage popsanger, så ble det hjerne og ikke hjerte. Jeg likte Prince best da han gjorde odde ting. «The cross» på Sign O The Times, eller «Darling Nikki» på Pruple Rain eller ... «Annie Christian» på Controversy. Eller Parade. Sånne ting.
Jeg fulgte med til godt ut på 90-tallet, men falt vel av bandvogna da Lovesexy (1988) etterfulgte doble Sign O The Times i 1987, året da det kom så mange gode dobbeltalbum. Swans Children Of God, Hüsker Dü
s Warehouse, Cures Kiss Me Kiss Me Kiss Me og flere. Enkelte likte å fremme at Prince var Little Richard, Hendrix og James Brown i én person. Noe som selvfølgelig var tull, sweet dreams. Prince var Prince.


PRETENDERS

Pretenders (1979)

Learning To Crawl (1983)
Et konstruert band, på en måte. Chrissie Hynde kunne sikkert gjort hva som helst for å bli popstjerne, og greide omsider å samle et band og få det i gang. Og et veldig bra band var det. Det beste jeg har hørt fra førstebesetningen er en live-bootleg hvor «Precious» er det eneste kuttet som har funnet veien ut på offisielt vis (på tolvtommeren Extended Play fra 1981), og hvor bandet er så tett og rocka som det går an. Apropos bootlegs: Noen burde skjære hodet av idioten Sæmund Fiskvik, som på 90-tallet dro rundt som en plateprofittkompisenes Gestapo og drev klappjakt på folk som omsatte bootlegs. Som om det rammer noen at bootlegs blir solgt! Fisken skjønner ikke at folk som er så hekta at de kjøper bootlegs av et band, likevel kjøper den offisielle plata. Og samtlige singler, sjeldne pressinger og annet. Jeg kunne for eksempel godt tenkt meg noen doble plater fra hver eneste stonesturne før 1981. Derfor har jeg noen doble fra hver bidige turne. Det betyr ikke at jeg ikke har de offisielle.
Neida. Og jada, jeg er helt lost. Skulle opptakene jeg har på boot komme offisielt, så kjøper jeg jaggu dem og! (De har gjerne forbedret lyd.) Vi som kjøper bootlegs lusker som sultne hunder og vil ha mer, og vi har aldri valget skal jeg kjøpe denne bootlegen eller skal jeg kjøpe denne offisielle. Sæmund Fiskvik, og andre som ham, skjønner neppe at det går an å ha et lidenskaplig forhold til musikk. På 70-tallet var han blant geniene som mente amerikansk musikk var dårlig påvirkning. Vet ikke om han var blant de aller lureste som ville forby engelskspråklig musikk, men det er slettes ikke usannsynlig. Og don’t try this at home: Ikke gjør som jeg sier! Ikke skjær hodet av mannen, ikke gjør  som de som sprengte en hamburgersjappe i lufta, etter at Chrissie Hynde hadde sagt at sånne steder burde sprenges i lufta.
Og da er vi jaggu tilbake der vi var.
Første Pretenders-plata er flott, med et fint antall snerte kutt, og den er dessuten produsert av Chris Thomas, som var en av Kongene Av Gromlyd på denne tia (Bill Price var den andre). Dessverre har Thomas oppdaga 80-tallet på Learning To Crawl, med det resultat at det låter tynt og fattigslig i forhold til tidligere produksjoner. En eim av flinkis skjemmer også denne plata (andre utgave av Pretenders), og det er synd, for dette er en sjeldent sterk samling sanger. «Back on the chain gang» er såpass at en undrer på hvorfor ikke låten er skrevet for lenge sia. (Joa, begynner det å bli noen år, ja.)

 
 

ALF PRØYSEN

Alf Prøysen (197?)

Jeg tuller ikke. Dette er en samleplate med de mest kjente sangene, og det er så voldsomt at jeg får klump i halsen nårsomhelst når denne går rundt. At «Du Skal Få En Dag I Mårå» ikke er med, svelger jeg. Det finnes sikkert hundrevis av versjoner av disse sangene som er bedre sunget, riktigere spilt og teknikkere perfektere. Nok om dem.
Jeg leser aviser, liker gode kronikker. Lite er bedre til frokosten enn en skikkelig god kronikk om noe aktuelt og interessant. Noen kronikker er på ... tja, 900 ord, 4 000 bokstaver? Jeg vet ikke. Prøysen laga sånne på en tidel av plassen, med melodier. Melodiene var ofte standard-saker, eller skrevet av andre. Men han fikk sagt mer på de få linjene enn en skikkelig god kronikk gjør. «Tango for to», «Tango for tv». Alf Cranner fortalte en gang, om da han skulle skrive meodier for Prøysen, at da han hadde fått ferdig ett vers og jobba med refenget, hadde Prøysen fire tekster ferdig og han hadde droppa en han var misfornøyd med.
Alf Prøysen. Betterdø det beste som noen gang har skjedd i Norge.

 
 

PUBLIC IMAGE LTD

Public Image: First Issue (1978)
Metal Box
(1979)
Album
(1986)

Som sagt; favorittplater. På de første albumene First Issue og Metal Box viste John Lydon (aka Johnny Rotten) og kompisene sin totale ignoranse for vedtatte normer for framføring av musikk. Samt manko på evner til å framføre musikk. Fin kombinasjon. De starta på scratch, surra omkring i diverse øvelokaler og studio, stort sett på speed (Keith Levene på heroin), og de klarte etter hvert å skape noe. Prøving og feiling, flaks og uflaks.  Og de hadde mye flaks. Det dukka opp en solid trommis out of nowhere, Canada, akkurat da de trengte en solid trommis. Jim Walker. Da Walker ... gikk ut av bandet, dukka jaggu flere solide trommiser opp, ut av det blå.
Keith Levenes gitargreier kledde å være i skyggen av Wobbles død-tunge høyt miksa bass, for de stakk ut uansett
  ̶  i den grad at det ikke ville eksistert en The Edge, as we know him, uten Keith Levene. John Lydon hadde ikke noe problem med å stikke seg ut, som ei sår tå, fyren setter et stempel på alt han er med på så fort han ytrer noe. A trade mark of quality, ofte. Lydon snakka om å begynne helt på nytt, å revolusjonere musikk sånn generelt og over en lav sko, ikke mindre!; å gi ut objekter, ikke plater. Og det høres på disse platene ut som han virkelig trodde på det. Men det viste seg å være et blaff.
Når ting klaffa var PiL fantastisk nytt og godt, mye bra antydningens kunst, men det var en del som koka bort også, i feilspilling og dårlige opptak og mikser.
I den grad denne musikken har røtter, er de å finne i reggae (Wobbles bass), Can (i Lydons messing og ikke minst bruken av hi-hat og stortromme, noe som også, tør jeg påstå, Paul Cook i Sex Pistols hadde fått med seg), og det er melodilinjer som går tilbake til det Johnny hørte på gutterommet, som Hawkwind og Kevin Coyne. Hør Coynes «Eastbourne ladies», og deretter «Bad baby» fra Metal Box. Eller hva Keith Levene hørte på gutterommet
  ̶  som Yes (oh no!). «Poptones» er Yes' «Starship trooper», rævpult. «Albatross» er The Doors, med ei basslinje lånt fra Eddie Floyd, bevisst eller ubevisst, som i Michael Jacksons «Billie Jean». What goes in comes out. First Issue og Metal Box er lyden av en gjeng som prøver å spille i band  ̶  og som forsøker å stemme instrumentene sine  ̶  samtidig som de lager musikken bandet skal spille. Platene beviser at vilje og åpenhet er halve greia, og at regler og båser er vås.  Levenes og Wobbles storøyde studiognoming og helt klare formeninger om hvordan for eksempel en hi-hat skulle låte, var viktig for disse platene. Med en frontmann som Johnny Rotten/John Lydon, som allerede hadde et navn, eller to, er det lett å glemme at PiL var et band, og ikke Johnny Rotten part 2. Se her, eller her. Interessant, innit? (Herregud! Bowie ha hørt denne utgaven av «Poptones» før han laga den siste tittellåten.)


             
Jeg er vel egentlig mer glad i dette bandet enn jeg vil innrømme. Stil, lyd, plateomslag, videoer, attitude, logo ... alt er på plussida. Kunne godt tenkt meg en ny PiL-t-skjorte. Det er eh, vel, sjarmerende at de klarte å få til et album av sju låter på debuten. «Fodderstompf» er en de fineste filler-låtene jeg har hørt. Men PiL er alltid best i små bolker, en låt eller to-tre. (Mener en som nå har hørt timevis med PiL flere kvelder på rad i snart to uker.) Jeg blir alltid bråmett om jeg forsøker å høre et helt album. Tror faktisk jeg aldri har klart å komme meg gjennom de seks sidene som er Metal Box. Men det er heldigvis mye i Lydon-diskografien som stikker ut. Fra debutsingelen Public Image, en virkelig god debut og akkurat det John trengte etter Sex Pistols, til Leftfield-samarbeidet på «Open up». Eller den største PiL-hit'en, «This is not a love song», eller første John Peel-session og låtene «Careering», «Chant» og «Poptones». Samme for John Lydons samarbeid med Africa Bambaataa og Bill Laswell i Time Zone, «World destruction», når den dukker opp i åpninga av en Sopranos-episode mens Anthony Soprano sjøl er ute for å hente avisa, ikledd slåbrok og tøfler. Og en kan trygt si at b-sia på Public Image-singelen, «The cowboy song», stikker ut. I forbifarten, sånn ut av det blå, er det veldig ok å høre for eksempel b-sia på Memories-singelen (1979), «Another». Den stikker ut den også, som noe positivt, når den er på ei spilleliste med andre artister, og den er et godt eksempel på at miks kan bety være eller ikke være, for den originale instrumental-utgaven, «Graveyard» på Metal Box, er en av de kuttene som koker bort.
Bobby Gillespie om Metal Box i dokumentaren Punk Britannia: To me that record sounds as pure art, because it sounds like Britain felt like to live in about 1979. It's dark and it's damp and it's slightly depressed. Just feels like Britain, you know, kinda greyness, and kinda ... not rain, but after the rain.

En fin spilleliste: "Minner".

 
             
Public Image | Memories | Rise | Four enclosed walls | Poptones | This is not a love song | Death disco (12"-mix) | Low life | Another | The cowboy song | Careering (John Peel-sessions) | Home | Bad baby | Annalisa | Fodderstompf | 12 mix megamix | Theme | Ease

Eller for å sitere Iggy: Burp.

Album er veldig mainstream pop-heavy med svær trommelyd og til tider dum gitar, men med John Lydon som vokalist, og sistnevnte utgjør alene en vesentlig forskjell fra det meste annet.
Det er tre glimrende melodier og tekster («Rise», «Home» og «Ease») på Album som gjør at jeg fremdeles tar fram plata nå og da. Sju låter til sammen, og over halvparten er mer eller mindre fyllstoff. Kunne vært tidenes tolvtommer!
Det herlige konseptet (Album, T-shirt, Single, Beer osv) hvor blå-varer ble parodiert, kan ha vært en av de aller beste konsept-ideene ever. (I Norge hadde Forbrukersamvirket det samme konseptet på 80-tallet. Det skulle ikke være annen forskjell på disse varene enn at de hadde en billigere innpakning, og derfor var rimeligere å kjøpe. Bra ide, men blå cornflakes smakte mel. Ekkelt var det.)

Tre plater kom etter Album, og de er best glemt.

Samleren Greatest Hits … So Far (1992) kan jo nevnes.
John Lydons selvbiografi Rotten: No Blacks No Dogs No Irish (1994) er en av de bedre, og vil garantert gi deg et mer nyansert syn på litt av hvert. Kan man tro. Likeens dokumentaren The Filth And The Fury (2000), som er Pistols-medlemmenes egen historie, og ikke manager Malcolm McLarens. Og hvis du virkelig liker Pistols: Sjekk ut Classic Albums  ̶  Never Mind The Bollocks eller, til og med, dvd'en There'll Always Be An England (2008) (live i Brixton Academy så sent som i 2007, som inkluderer en bonus-dvd hvor medlemmene tar noen runder rundt i London og snakker om løst og fast. Topp stemning!)

2014. This Is PiL fra 2012 er ikke mye å bråke om, men heldigvis ingen fortsettelse av nedturen fra slutten av 80-tallet/begynnelsen på 90-tallet. De forsøker å gjøre noe nytt, det skal de ha, men å forsøke å gjøre noe nytt er jo ikke noe nytt. Ikke for PiL og John Lydon. Hadde det enda vært noen gode låter der, men det er det ikke. Forøvrig er John Lydon en av kjernekarene. En sta, insisterende fyr som holder på sitt, og som stort sett har rett. Jeg får bare større og større respekt for tullingen. Han har livnært seg av å være medianisse siden 80-tallet, men en sjelden god medianisse. Frokost-tv, anyone?

2015. Jeg gidda såvidt å åpne Anger Is An Energy  ̶  My Life Uncensored (2014), fordi jeg tok det for gitt det var samme gulpinga en gang til, men nei, der tok jeg veldig feil, for det gjelder bare de siste fire hundre sidene, de første hundre er fantastiske. Masse nytt, noe helt utrolig rått og mye morsomt. Et annet pluss er Johns grundige gjennomgang av låtene på de forskjellige platene, hvordan de ble til, hvorfor og hvemhvahvor. Det er så en får lyst til å sjekke ut Happy? (1987) og 9 (1989) igjen, selv om en ble bråmett etter en og en halv omgang med dem da de var nye. Sånn sett oppfyller denne musikkbioen minstekravet; en får lyst til å høre musikken.
Men han har fremdeles ikke det spøtt greie på fotball da.
 
 


QUEEN
What a queer name for a band!
Bokstaven q var utelatt fra denne encyklopedien over god smak og velbehag, men det var ikke noe forsøk på å skrive Queen, Finlay Quaye eller Suzi Quatro ut av historien. Ikke Queens Of The Stone Age, heller. Neida, det var en feil. Jeg har jo digga Queen, bevares.



Har ingen favorittplater med Queen, thou, men noen av platene deres er bedre enn andre. Den beste synes jeg er News Of The World (1977), men helhetsinntrykket av denne artige og knall poprock-plata totalramponeres av de to mest kjente sangene.

Heldigvis er det mye fint spill og enkelte skarpe kanter. Mye variasjon. May, Deacon og Taylor var en tett trio, et godt band. I det ellers lange gjespet Live In Montreux (1986) får de kick av å spille «Under pressure» og plutselig er de et levende band på tuppa. Herlig.
May var dessuten en liten oppfinner på gitar som var nøye med hvilke valg han gjorde. Taylor var en (undervurdert?) god trommis og en god låtskriver med ideer. Sta var han også, heldigvis, hvis han hadde vært lam, ville han blitt overkjørt. Det er få Queen-låter uten kor, og med god grunn, de var steike gode til å arrangere kor, lydsette dem og framføre dem. Jeg gjetter at Chinn-Chapman lærte noe her, som de senere baserte veldig mye på. Eller så var det omvendt. Det er ikke lange veien fra Smokie til Queen.
Studiolyden de laga: Knas! Det låter så jævlig bra at en kan (nesten) tilgi at de av og til la noen bløte egg. Sitat Bob "Whispering" Harris: There's one word for that. Layered. Everything was layered, big production.
Enig. Alt virker å være dubba; to gitarer som spiller akkurat det samme, alle stemmene i korene virker å være dubba i alle fall en gang, om ikke flere. Det låter fett; stort, der det egentlig ikke skulle vært så svært. Herlig. Og, det er noe glam over det; noe veldig britisk, fokusert, poporientert; create-a-wall-of-sound-that-will-make-Phil-Spector-sound-like-a-fart, out-of-tin-cans. Det er egentlig hovedgrunnen til at Queen og jeg er på lag. Lyden, effektene, det å få noe veldig vanskelig til å høres ut som den enkleste ting i verden. Eller omvendt. T.Rex. Og de kunne skrive låter. For real.
Sitat Brian May, om «'39» fra A Night At The Opera (1975): ... because of the realisticivly, general realivitiy, time-delaytative effect...
Shut up. Og det er noe av grunnen til at Queen sto så laglig til for hugg da punken kom. Sosser med universitetsbakgrunn. Alof. Bof. Dét, samt at de kledde seg som Eli Hagen på fylla. Men «'39» er helt der oppe, sammen med «Let it be» og andre fantastiske catchy singalongs. Ikke fordi de går over akkurat de samme grepene, men fordi de er helt utrolig vakre sanger, no matter whatnot.

Ikke at jeg har noe mot indisk ættede homoer med mongo overbitt, men jeg synes  ̶  ærlig talt!  ̶  at Freddie Mercury er oppskrytt. Over alle hauger. Men han skal ha for at han jobba hardt. Det er som fisringen ble klemt opp til drøvelen noen steder, han tynte det han hadde av stemme så en nesten ikke kunne tro det en hørte. Han skal ha for det. At han prøvde. Hardt. Men han er også skyld i noen av de fæleste pop-frieriene verden noen gang har blitt belemra med, og fremdeles må lide seg igjennom, hver gang noen vinner noe i sport, for æksmpl, samt endel vaudeville/cabaret/music hall/variete-tra-la-la Paul McCartney ville rødma av, selv om noen få unntak var vellykka. Jeg orker ikke nevne de titlene. Men jeg orker å sitere en av sjefene, Nick Kent:
The winter of '75 was a particularly cruel season  ̶  bitingly cold and bleak, bleak, bleak. I was holed up in an otherwise empty house awaiting demolition somewhere in Islington that Hermine had found for me, God bless her. And there was a heroin famine in the city: I had to spend practically all my waking hours walking around the metropolis in search of a ready source. But the worst of it was the music I'd always be hearing wherever I went. One song remained supreme over Britain's airwaves at the year's end: Queen's 'Bohemian Rhapsody'. Every home in the British Isles seemed to own a copy. Walk down any street and you could hear it wafting out onto the sidewalk like the smell of bad drains. Pub jukeboxes played nothing else. If anyone dared to pick another selection, they'd probably been rejected. The omnipotence of 'Bohemian Rhapsody' made it offical: prog rock was still the opium for the masses. Hearing it echo around me on my daily travels, I felt utterly defeated. Queen's record shamelessly paraded everything I'd fought against as a rock commentator: it was theatrical, pretentious and meaningless, faux classical music for high-brow poseurs with low-brow attention spans, kitsch masquerading as art. I couldn't see a way out of it. I was doomed and so was rock 'n' roll. Heroin was killing me and Freddie Mercury and his fruity chums had just seen of the latter. It was one of those 'darkest hour before dawn' extended moments.
(Fra Apathy For The Devil  ̶  A 1970s Memoir, 2010.)
Jeg har ikke noe imot «Bohemian rhapsody», den er et schmalz-mesterpopverk, men jeg skjønner Nick Kent og er jo enig. Det er 90% av alt det andre Mercury skrev jeg ikke tåler, og jeg synes han ødelegger flere av de May og Taylor-låtene han synger lead på. Om han bare hadde begrensa den åndssvake poseringa til konsertene.

De var aldri noe rockeband, selv om de bråka og låt litt tøft til tider; mer et heavyband med progtendenser bestående av fire typer som var utrolig fokusert og gode på å lage pop. The art of pop music.
Det er mulig å lage en svinsk flott miksteip (spilleliste) med Roger Taylor og Brian May-låter, med noen få Deacon og Mercury-låter innimellom.


The hero | '39 | She makes me (stormtrooper in stilettos) | Fight from the inside | Sleeping on the sidewalk | Crazy little thing called love | Sail away sweet sister | All dead, all dead | Long away | More of that jazz | Dragon attack | Another one bites the dust | Need your loving tonight | Life is real (song for Lennon) | I'm in love with my car | Under pressure | It's late | Sheer heart attack | Bohemian rhapsody | Drowse


a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z