Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b
      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z


FACES
Jeg elsker Faces. Og Ronnie Lane solo, Ronnie Wood solo og Rod Stewart solo. Og Ian McLagan, nesten uansett hvem han spilte med. Det er bare det at Faces-albumene alltid var halvveis fantastiske og halvveis kjedelige, men alltid med humor. Mye humor, i ei tid da ingen lo. Ikke på en scene i alle fall.
Masse riff, boogie-woogie, rølp og trøkk. Men også: Harmonier. Gode harmonier, godt sunget. Nei, ikke Beach Boys, men fra Stones-boka; blues-boka.
De tøffeste låtene, og de er det mange av, er liksom for gode til å være sanne, og det som ikke var så bra er bare hæ?!

Playlist.
Med Stivert-låter, siden det var mye Faces det også, eller Rod & Ron, fram til 1974.
I can feel the fire [live, med Rod på vokal. Finnes ikke på Spotify og de andre. Vet da faen hvor den finnes på nett, men den er i boksen Five Guys Walk Into A Bar fra 2004] | That's all you need | Maggie May | Pool hall Richard | Borstal boys | Mandolin wind | True blue | Memphis, Tennessee | Stay with me | Sweet little rock'n roller | Ohh la la | Miss Judy's farm | Sweet Lady Mary | Every picture tells a story | Plynth [live] | Country comfort | Too bad | Twistin' the night away | Gasoline Alley | Open to ideas


FLAMING LIPS
The Soft Bulletin
(1999)
Mange band på 90-tallet hadde sin helt egen greie med hensyn til lyd og produksjon, sine egne til tider svært gjenkjennelige særegenheter. Manic Street Preachers eller Super Furry Animals, for å ta to. Mens andre, eldre band forsvant i massene, og bare kunne kjennes igjen ved den kjente stemmen, som for eksempel REM og U2.
Flaming Lips kjennetegnes etter hvert ved heftig bruk av ekko og romklang. Det er helt gymnastikksal, med slagverk og piano vegg-i-mellom. Det kan bli pompøst med stryk- og kaskade-arrangement, og noen steder er det like før rom- og ekkobruken velter hele lasset, men det skjer ikke. The Soft Bulletin har spor hvor tekst og melodi klaffer som bare det; det er virkelig nye
sanger vi hører, og ikke resirkulerte vendinger og riff. Flaming Lips tar seg tid der det er på sin plass  ̶  også noe som er trua av utrydding i dagens påpp. Favorittene mine på denne er «Waiting for a Superman», «Buggin», «Suddenly everything has changed» og «A Spoonful weighs a ton». «Race for the prize» er en helt opp i dagen stor låt, men jeg tror radioen spilte den i hjel. Jeg klarer den i alle fall ikke lenger.


FLEETWOOD MAC
Tusk
(1979)
Hvis du har en cd-brenner: lemp over hele Tusk, og fjern alle jentekuttene, minus
«Think about me». Og så har du en av tidenes skranglepopskiver!
Fleetwood Mac hadde oppnådd så mye suksess og så høye salgstall som det var mulig med Rumours (1977). Førtifem milliarder solgte eksemplarer eller deromkring. Rumours er et grundig gjennomarbeida popalbum av høy kvalitet, fantastisk fra alle vinkler, veldig mid-70s. Nok om det.
Det var to par i gruppa, bassist John McVie og superkomponist/vokalist/keyboardist Christine McVie, og Lindsey Buckingham og Stevie Nicks. Litt ABBA. Pluss Mick Fleetwood, selvfølgelig. Så langt, så greit, men nei. Forholdene gikk til helvete, og det er kanskje vanskeligere å gå gjennom skilsmisser når en er styrtrik og verdensberømt. Jeg vet ikke. I tillegg var det mye crossfading internt i gruppa, rene såpeoperaen.
Kanskje nådde Fleetwood Mac et eksistensielt ... eh, delirium etter Rumours. Vi har all suksess det er mulig å forestille seg, vi har laga den perfekte plata, alt vi har drømt om har vi oppnådd  ... Hva i all verden gjør vi nå? Litt som Pink Floyd etter Dark Side Of The Moon (1973). Som ikke det var nok, så dukka det opp noe bråkemusikk på den tia Rumours brisa hitlistene som verst. Punk. (Jeg tør ikke forestille meg hvordan oppfølgeren til Rumours ville blitt om ikke pønken hadde dukka opp.) Lindsey ble påvirka av dette, han ville lage dårlig musikk. Og det er mye dårlig på Tusk. Cymbaler som klippes inn et par
sekund etter at de er blitt slått på, små snippets av vokal-leifer, feilskrudd klang, rytmisk svai, overhøring i alle retninger, veldig mye autoharpe (!), de peneste korbolkene du kan tenke deg  ̶  sendt vegg-i-mellom, mutinger og panoreringer av vokal og instrumenter du ikke finner i noen lærebok, ledetema som dukker opp  ̶  ut av det blå  ̶   halvveis ut i ei låt, slagverk som kan forveksles med en soundcheck («What makes you think you're the one»), slagverk som er så stødig og riktig at det er det eneste som holder hele greia fra å tryne i veggen, spartanske tekster, klaskelyd på tammene, gitarer med heimlaga fuzz, faensåfengende poplåter og det er ikke måte på. Rene julekvelden. Dette er Lindsey som låtskaper, ikke som låt-skribent, og det er hans Øyeblikk; den ene gangen han virkelig gjorde noe nytt. Ellers var han bare knallgod, til hva det nå var han forsøkte å perfeksjonere.

Andre utslag av denne angsten som bredte seg som klamydia i popstjernekretser på denne tia var selvfølgelig Neil Youngs The king is dead but he's not forgotten / is this the story of a Johnny Rotten, hvor astronomisk pretensiøs den enn var. Men også artige utslag som Joe Perrys forsøk på punk, «Bright light fright». Et totalt lost, nydelig forsøk. Eller Queens oppvåkning/irritasjon på News Of The World (1977) og spesielt på Taylor-låtene «Sheer heart attack» og «Fight from the inside» hvor Taylor spiller det meste selv. De hadde bare godt av å bli røska litt kraftig i.

For veldig lenge sia var det lov for artister å plutselig slippe en pudding etter en serie godplater. Dylan gjorde det med Self Portrait (1970), Beatles gjorde det med Yellow Submarine (1969), Lou Reed med Metal Machine Music (1975) og andre gjorde det (ufrivillig) støtt og stadig. Forskjellen på overnevnte eksempler og Tusk, er at Tusk faktisk er ei kanon plate, samtidig som den er eksperimentell/spinnvill, og det skal ikke mye lytting til før en hører at her er det blitt jobba hardt. For å få låtene til å framstå som sjuskete og uproduserte amatørprodukt. 
Plateselskapet ga etterpå Lindsey skylda for fiaskoen Tusk. Plata solgte bare fire millioner. Og hvor mange palass på Sunset Boulevard får en for fire millioner solgte?
Et outtake som først ble utgitt på den remastra utgaven av Tusk i 2004, coveren av Beach Boys'
«Farmer's daughter», passer inn blant Lindsey-låtene som banan-i-skall.
En annen ting: jeg tror ikke tittellåta her ville eksistert om ikke Lindsey hadde hørt Pauls
«Don't let it bring you down»London Town (1978).

The ledge | Think about me | Not that funny | I know I'm not wrong | That's all for everyone
What makes you think you're the one | That's enough for me | Farmer's daughter | Walk a thin line | Tusk




NEIL FINN
Try Whistling This
(1998)


Det finnes mange måter å oppdage plater på. Denne fant meg via en samler som kom i et engelsk musikkblad. Eller omvendt.
«Sinner» herfra var på samleren, og Neil Finn overraska meg. Prøver han å virke ung eller? Jo, kanskje, men likevel var det tydelig at han hadde en god låt. Så kanskje fantes det mer på albumet låten var fra. Tenkte jeg.
Crowded House var et av de bedre popbandene på 80-tallet. Aldri helt der, aldri et kult band, men likevel med en del solide popsanger.
«Don't dream it's over», «World where you live», «Weather with you», «Chocolate cake» og flere. Crowded House var egentlig alt for gode musikere til å bli tatt på alvor, ikke på noen måte rocka. De så ut som husmeglere på ferie.
Han er fremdeles god til å spille på Try Whistling This, både på gitar og piano. Pent og pussig piano, det høres noen steder ut som han er seksten og har oppdaga et helt nytt instrument. Han er også god til å tulle i studio og lage artige lydbilder og spennende arrangement. Plata er godt produsert; godt tenkt. Det er veldig mye her, mye stryk og perk og tangenter og vakker koring, masse effektbruk og feit lyd, men plata virker likevel ikke overlessa. Neil Finn kan sin Beatles.
Av en eller annen grunn er denne plata veldig lik en annen favoritt på disse sidene, Elliott Smiths From A Basement On The Hill (2004). For meg. De har noe felles, men er også veldig ulike. Begge platene koker over av vellyd satt i system. Neils tekster er gode, mens Elliotts er gode og vonde.
Try Whistling This
er kanskje den beste samlinga med låter Neil Finn noen gang har presentert. Det er hits her asså:
«Astro», «She will have her way», «Souvenir», tittellåta og nevnte «Sinner».
Oppfølgeren One Nil (2001) er ikke like god, men fremdeles god, og har en bortgjemt popperle allerede som nest siste spor,
«Driving me mad».
På minussida kan det nevnes at dette var 90-tallet og at det derfor var riktig å fylle en cd med fem-seks-sju-åtte spor mer enn hva som var normen da lp'en regjerte. Som alltid var for mye av det gode, uansett hvem. På Try Whistling This er det bare tretten spor og 55 minutter spilletid, men likevel for mye. Ikke at jeg ville vært foruten noe.
En passe dose, og en best of-spilleliste av de to første soloplatene hans:

The Climber | Driving me mad | Last one standing | Souvenir | Try whistling this | She will have her way | Sinner | Twisty bass | Astro | Addicted


KING FLOYD
I Feel Like Dynamite
(2013)
Her er en som er både oversett og underkjent. King Floyd III (hans faktiske døpenavn!) er konge. En salig miks av Otis Redding, Eddie Floyd, Percy Sledge, Solomon Burke og Mr. James Brown. Det er funky og vakkert på en gang, og disse tidlige 70-tallsinnspillingene har lyden, et knip-tett komp, blåsere, strykere, skikkelig hammond og, selvfølgelig, en vokalist så god at han topper kaka.
Det er ikke så langt fra New Orleans, Floyds fødeby, til Jamaica, og King Floyd er i åndelig slekt med Ken Boothe, Delroy Wilson, Jimmy Cliff og andre jamaicanske popstjerner fra sent 60-tall/tidlig 70-tall. De ville alle være Otis Redding. King Floyd skrev noen helt utrolige originaler.
«Groove me» er en herlig blend av uptempo soul og reggae, og den var en hit, men King Floyd ble aldri stor.
Jeg tror ikke Aerosmiths
«You see me crying» ville eksistert om ikke Steven Tyler hadde hørt King Floyds «Think about it».
I Feel Like Dynamite er en dundrende god samler.

 



STEVE FORBERT

Little Stevie Orbit (1980)

Den tragiske gamle visa om Steve Forberts karriere og den nye Dylan orker jeg ikke å komme inn på her.
Med unntak av de to første låtene på denne plata, er dette et helstøpt mesterverk hva lettbent popsnekring angår. M+ spilt og med tekster om jenter, jenter, jenter, skolejenter, biler, jenter, øl, jenter og så bortetter. Faktisk ikke så harry/rånåt som det kan se ut som her, selv om Forbert kjørte lastebil før han ble heltidstrubadur.
Dette må da være en veldig feil plate å ha på favorittlista si. Hm?

PETER GABRIEL

Peter Gabriel (3) (1980)



Den kom som noe helt uforutsett. Og den ble værende i meg, som et arr etter et sår. Det finnes ikke noe opplagt på denne plata, den er nå, som da, et veldig modig og langt skritt mot noe anna. Jeg beundrer Gabiel for dette motet og dette fantastiske forsøket på å skape noe nytt. I 1980 var det enda mulig å tenke i sånne baner og ha sånne grandiose planer, det var bare ti år sia Beatles ble oppløst.
Tror Gabriel kaller denne plata for Drip, mens den første er Car og den andre Scratch. Nei, det riktige er: Car (I), Scratch (II) og denne er Melt. To av tre riktig. (Jeg har denne plata i tysk utgave også, Eine deutsches Album, fordi jeg er fan.)
Noen artister lager gode plater hele tia, men det er først når kona stikker at det blir skikkelig dreis på sakene. Det er mye lengt her. Som Beck (Sea Changes, 2002), Bob Geldof (The Vegatarians of Love, 1990
  ̶  en god plate!) og Phil Collins (Face Value, 1981) i samme situasjon, velger han å smøre ansiktet sitt utover coveret.

Det finnes ikke en eneste cymbal på hele plata. Meninga var at den skulle være afrikansk perkusjonsmessig. Nå er det jo få som lager så europeiske melodier som Gabriel, og hele plata er en nærmere slektning av Kraftwerk enn av James Brown, for å si det litt vanskelig, men uansett er det en veldig god, og spesielt produsert. Steve Lillywhite. Sjelden har Gabriel klemt ut popmelodier som «I don't remember» og «And through the wire». Kanskje har en heller aldri hørt en så perfekt åpningslåt som «Intruder». Her er dessuten crossover-låtene (i alle himmelretninger) «Games without frontiers» og «Biko». Det finnes ikke dødspor.
At det ikke er gitt cred til de som synger introen på «Biko» er veldig vanskelig å skjønne, Gabriel er jo veldig for å spre «verdensmusikk». Introen består av atten sekunder afrikansk sang som er så vakker at jeg ikke finner ord. Ubeskrivelig.

GENESIS
Foxtrot
(1972)
Side to av denne plata er eiendommelig bra. En kort intro (Steve Hacketts «Horizons») til et 21-minutters sammenhengede stykke pop med hår på, «Supper's ready». "Låta" er tidsriktig episk, og består av delene 1-7 (gjesp), men i motsetning til andre prompband på denne tia, er musikken pop. Tjueen fantastiske minutter med pop, dandert med Peter Gabriels ravgale tekster, bandets artige overganger og til tider den tøffeste trommelyden en kan ønske seg.
Av hele side en er det bare den urtypiske Peter Gabriel-låta «Time table» som virkelig setter igang noe i meg.
Se Phil Collins for mer om Genesis. Og nå til noe alvorlig alvorligere:


Gospel
Diverse Artister
Goodbye Babylon
(4-cd. 2003, med opptak fra 1902 til 1960)
Tilbake til Afrika.
Dette er rota til alt godt. Fra før noen tulla det til med å sette opp mikker, balansere og stemme instrumentene. Disse fire cd'ene renner over av harmonier, allsang og gråtende slide. Og rytme; det er rytme i alt! Vokalistene er ikke bare vokalister, de er perkusjonister også.
Samlinga The Good News Gospel Train, med to cd'er, hhv. "black" and "white", er like fantastisk. Og det er mer, mye mer. Moby skapte Play (1999) av sånne gamle opptak.
Det fantes ikke rammer på denne tia, ingen regler. Unntatt, kanskje, get down on your knees and pray. (Noe som ble grusa totalt for eksempel i Lucille Bogans
«Shave 'em dry»: I've got nipples on my titties big as the end of my thumb / I got something between my legs that would make a dead man come / Uh-hu-hu / Oh daddy, baby won't you shave em dry / I want you to grind me, baby, grind me till I cry. Og så fortsetter det derfra.) Gospel og blues og rhythm n blues/boogie woogie/rock n roll. Alt henger sammen med alt. Det er puling som er greia, om du må ha det inn med spade. Men, som sagt; ingen regler  ̶  det kunne være jammer som høres ut som de var gjort på moonshine, som jo ... ja, og det er sanger hvor versene starter der det, i følge alle oppfatninger av hvordan en sangstruktur skal være, skulle vært et oppirom. Men neida. Kanskje var rocken i støpeskjea her, eller kanskje den allerede hadde vært sånn i mange hundre år.
Det har skjedd at jeg har snudd meg rundt når jeg har hørt disse platene og tenkt ... Jamen, det der er jo The Band! Eller: Oi! Den vokalharmonien har jeg hørt på Exile.
Nick Tosches Jerry Lee Lewis-biografi Hellfire  ̶  noe av det aller beste jeg har lest, uansett sjanger  ̶  gir et svært godt innblikk i hvordan ting arta seg da hvite unge, talentfulle karer ble hekta på den afrikanske musikken, skrudde opp tempoet og spilte The Devil's Music. Louisianna, Mississippi, Alabama  ̶  swampen. Milkin the snakes, working the dirt. Og Missouri. Elvis, Bo Diddley, Chuck Berry og Jerry Lee kom fra det nabolaget. Hound Dog Taylor også, den råeste gitaristen jeg har hørt. Og alle, Elvis inkludert, visste at hvis det skulle synges riktig, så skulle alt være i rytme. Hakka hakka burning love. Rapperne kan ta seg en bolle.
Martin Scorsese-filmene The Blues forteller også denne historia og har mange eksempler på fin, utradisjonell, musikk. Fløyte, trommer og vokal?! Hø? Hva slags band-besetning er dét?
Eller zydeco/cajun, Louisiana-blandinga av blues, country, rock, med musette-trekkspill, tyrol og alt mulig anna.
Når en i dag hører ørtende generasjons repeteringer av musikk som fant sine båser, med solide vegger, en gang på sekstitallet, så er det som om noe gikk veldig galt. Hvem kom med alle disse rigide reglene for hvordan pop og rock, og blues, skulle være? De hvite? Tyskerne? Og hvem satte på repeat-knappen for så å låse døra og reise til utlandet?
Da er det befriende at det finnes band som Sleaford Mods, som jamt driter i alle regler. Derfra, fra Nottingham og Sleaford Mods, er det skummelt kort vei til Hank Mizells poppis «Jungle rock» (en poppis som skremte vannet av volk vlest da den kom ut - hvor er eneren? og toeren? og hva er grunntonen?), eller Eddie Cochrans «Something else». Ringen er slutta, noe som også har skjedd noen ganger før.


 

GRANT LEE BUFFALO

Fuzzy (1993)

Det hørtes ut som den alltid hadde vært her da den kom, den virka så kjent. Og det til tross for en helt egen lyd, og sterke, selvstendige låter og pen sang, godt spill, snedig produksjon. Tittellåten, «America Snoring», «Jupiter And Teardrop» og noen til, er for klassikere å regne. Dessverre har bandet stått på akkurat samme pletten på alle de senere platene sine, og det finnes som kjent grenser ... som oftest. I den senere tia har det dukka opp flere band som ligner voldsomt på Grant Lee Buffalo, både ute og hjemme. Kameleonene Madrugada, for eksempel.


GRAVITY PULLS
Flood
(2012)
9/10
Anmeldt på nettstedet iconmusicmag, som nå er nede og forlatt.
 

 
La det være nevnt med en gang: Jeg er inhabil så det griner her. Hans Kristian Stenøien som sjefer i Gravity Pulls er en gammel kompis. Ingenting skal være uprøvd og å være inhabil anmelder er ikke noe unntak. Jeg hadde tenkt å gå grundig til verks: å gi Flood ti av ti poeng, men etter å ha hørt plata ti-femten ganger, og enkelte låter det dobbelte, er ikke 10/10 så over the top som det var meninga at det skulle virke. Jeg tror jeg med integriteten i behold kan gi ni av ti, og da kødder jeg ikke. Dette er alvor, i den grad det er mulig å ta sånne karaktersettinger i anmeldelser på alvor. Nederst kommer årsaken til at jeg trekker ett gnient poeng.

På nittitallet spilte jeg i Monster Blomster, Hans hadde sitt eget epinastic movements, som skrev navnet sitt uten store bokstaver. Vi hadde selskapene Riff Records og Pop-Eye sammen med et annet nord-trønderband, Softcocks. Så ga vi ut en sampler med oss selv på kassett og alt virka relativt lysegrønt.

Det var noe ved epinastic movements. Jentene likte dem. Og dustemikler en til vanlig så loffende rundt på Dragvoll nikka i utakt fra bordene med halvliterne og mente «skikkelig interessant, litt som Wonder Stuff, eller House Of Love», og så tente de en ny Prince Mild og speida rundt etter noe annet å uttale seg om. epinastic ga ut tolvtommeren Block Songs i 1991 (helt på tampen av vinylens levetid, ble det sagt), som inneholdt den veldig lokale hiten – nesten interne hiten – «President Block», senere covra av Motorpsycho på Wearing Yr Smell-ep'en (1994). Deretter stilna det litt, men epinastic slapp en firespors mini-cd kalt Rapid i 1993. Så stilna det helt. Jeg hørte at Hans var i Brygga Studio og gjorde noen opptak med Lars Lien på slutten av 90-tallet, men disse ble ikke utgitt.

Han har fått seg dame og barn, vet du, forklarte Lars.

I Gravity Pulls har Hans fått med seg gode musikere som vet hva dette handler om. Han har produsert selv, Stein Inge Brækhus har gjort opptak i sitt Breakhouse og Lars Lien har fiksa lyd og trykka på tangenter i studioet sitt i Stugudal. Det er ingenting å utsette på verken lyd eller produksjon. Job well done. De har prestert et album av den typen som har noen umiddelbare låter, og så tenker en at … javel, noen skikkelig bra spor og resten ok … men så, etter enda noen runder i spilleren, dukker det opp flere sanger som blir satt på repeat og en blir usikker på hvilke sanger en egentlig har som favoritter. Alle? Jeg har seks nå, halve plata.

Det har alltid bodd en flinkis i Hans, i positiv forstand, helt siden han, søkk alene, holdt Meråker Barneskole i ånde da han i en stor og fullpakka gymnastikksal framførte en sang han hadde laga. På Flood har han gjort fire av låtene som ble utgitt på 90-tallet og tatt dem dit de skulle vært for tjue år sia. Det er som tåka letter. «Fever in my head» er ei perle med en veldig sterk tekst. Selvfølgelig er den bedre i den nye studioutgaven enn som 4-spors demo. «Hanging on a cross» er en gammel livefavoritt som epinastic aldri gjorde i studio. Det rare med denne er, eller kanskje det ikke er så rart, at teksten er like aktuell nå som da. They don’t want to be / ruled by others than their God. They don’t want to see / what is left of Palestine. They don’t want to hear / people cry when they get burned. They don’t make Jews like Jesus anymore.
«President Block» er gjort annerledes enn originalen  (og MPs cover), bare en liten vri, men det tydeliggjør hva som bor i disse sangene. De har innhold, er ikke avhengig av sjanger for å funke, men evner å framstå som sterke låter i flere settinger. Arrangementene kan ved første lytt virke ulogiske, men det er fordi Hans ikke befinner seg i tra-la-la-tradisjonen. Hans’ musikk er helt fri for ihjelspilte vendinger og riff – som 95% av all popmusikk ellers. I energiske og gira «Want you» treffer Hans godt med tekst og melodi. Du tror ham når han synger klisjeer som I want you / I need you / I’m so in love with you. Det er umulig å komme unna med sånt uten ryggdekning, her i form av en knall melodi, tilhørende musisering og noe ekte, alt krydra med originalitet. Hørt det ordet før?
«Want you» har ei basslinje Andrej Nebb ville ofra en av de åtte gjenværende fingrene sine for. Kanskje flere. Og jeg tror Bob Mould ville gitt mye for en ballade som «Burning bush», den er Hüsker Dü gjenfødt som popband. Smygerne «Just in time», «Weightless» og «Bring you around» seiler opp som kanskje enda større favoritter enn de nevnte singelvarmerne «Want you» og «Burning bush».
Jeg tar av meg capsen, no less.

 
Flere enn oss førti-femtiåringene i den nærmeste kretsen bør få med seg denne samlinga eminent popmusikk. Så vidt jeg vet er den å få kjøpt på Big Dipper. Ikke løp – du trenger neppe løpe for å sikre deg et eks – men i den grad en anbefalning fra meg vinner gehør: kjøp denne plata, unn deg denne godsaken! Det er et velment råd. Og gratis. Ren veldedighet herfra.

Den gamle norsk vs. engelsk-diskusjonen kan vi ta opp om tjue år, Hans, når vi ser tilbake på nå. Selv om den diskusjonen er helt unødvendig, siden både du og jeg vet hvem som har rett :-)

Diskografi. (Med forbehold om lortfeil.)

epinastic movements på diverse artister-samling: 365 Riff. Kz. Riff Records 1991
   A4: Fever in my head
   B1: Got you on my mind
   B3: 4th of July
   B5: Water in flames

epinastic movements: Block Songs. 12”. Pop-Eye 1991
   1. President Block                       1. The person with the pillow
   2. Higher standards

epinastic movements: Rapid Mini-cd. Pop-Eye 1993
   1. 4th of July
   2. Man on the roof
   3. That was the feeling
   4. Your steps are clear to me
  [5. Pain! Pain!]

epinastic movements på diverse artister-samling: RFCD4. Mini-cd. Bilag til musikkbladet Rock Furore nr 20/1993
   1. 4th of July

E
pinastic på diverse artister-samling: We Are Hello 2. Utgitt av Machine Machine Records 1999
   3. Made of sand


Pastor Astor
: Kurtby-sangen. Pop-Eye 2009. Digitalsingel utgitt 2012. youtube

Epinastic Movements: Epinastic Movements. Digital samler med to tidligere ikke utgitte spor*. Pop-eye 2012
   1. 21th Century Pop*
   2.
4th of July
   3. President Block
   4. Man on the roof
   5. Market Place*
   6. The person with the pillow
   7. That was the feeling
   8. Made of sand
   9. Your steps are clear to me
 
Gravity Pulls: Burning Bush. Cd-singel. Pop-Eye 2012
   1. Burning bush
   2. Hanging on a cross

Gravity Pulls: Flood Pop-Eye 2012
   1. Beneath
   2. Want you
   3. Burning bush
   4. Hanging on a cross
   5. Got you on my mind
   6. Just in time
   7. Weightless
   8. Fever in my head

   9. President Block
  10. Top of the world
  11. Star
  12. Bring you along

Gravity Pulls: Want You. Digitalsingel. Pop-Eye 2012
   1. Want you
   2. President Block (rough mix)

Hans Stenøien & Sugarfoot: Lake Superior. Digitalsingel.
Crispin Glover Records 2015
  1. Lake Superior [edit]

Hans Stenøien & Sugarfoot: Spandrels Of San Marco. Digitalsingel. Crispin Glover Records 2015
  1. Spandrels Of San Marco (running around the earth)

Hans Stenøien & Sugarfoot: Tonight We Bloom. Lp med cd, og digitalutgivelse. Crispin Glover Records 2015
  1. Lake Superior                          1. Time is now

  2. Cancerous advice                   2. You & the void
  3. Spandrels of San Marco        3. American beach grass

  4. The great awakening             4. Meeting place
  5. Sweetfire                          
        5. Everybody's lost but me
                                                     
   6. There is no big other
 

Hans Stenøien: You & the void (ultra alternative). Soundcloud 2016

Hans Stenøien: Hanging on a cross (2000). Soundcloud 2016

 
 

GREEN ON RED

Here Come The Snakes (1988)

Og mens vi er inne på helt feil plater: Denne er en godbit.
Dan Stuart hadde mista alt. Hus, bil, kone, band og platekontrakt. Og åtte av ni skotskruta skjorter med flak. Så lager han en skikkelig langt-nede-sak, til fornøyelse for alle oss andre. Den andre Green On Red på denne plata, Chuck Prophet, er den perfekte partner med sitt eminente gitarspill, og jeg mistenker ham for å være alfa og omega musikalsk i dette bandet. Fra streit, feit blues i «Zombie for love» (Albert Collins moved to town / made me feel like going down / you'd see Billy on the Six O'clock News), til storytelling i «Tenderloin», ikke så lagt fra Nick Cave. Mister Johnson went and shoot up his familiy on New Year's eve / Hurry, honey's on TV! Herlige tekster, og Dan Stuart hadde en helt fantastisk stemme for denne countrygreia som var Green On Red.
Den gamle sviska «We had it all» har her funnet et hjem, mellom Stuart/Prophet-originalene.
Oppfølgeren This Time Around (1989) var mye i den samme leia, men ikke like bra, med ett strålende unntak: «Good patient woman» er en sånn country-sviske som får meg til miste en tåre i kaffekoppen, i alle fall når jeg spiller den i bakfylla. Det er noen herlige saker på Scapegoats (1991) også: «A guy like me», «Little things in life», «Hector's out», «Baby loves her gun». Og «Time ain't nothing» fra ep'en No Free Lunch (1985) er så sinnsykt god at den liksom er en låt som ikke hører hjemme på 80-tallet, men jo.
Green On Red, REM, Long Ryders, Dream Syndicate, Rank & File, Jason & The Scorchers, og flere, var de første i gitarbølgen som så beleilig kom og befridde oss fra meningsløsheta, sånn rundt 1984-85. Paisley underground.
Back to country, guitars, cadillacs etc.


GRIEG
Peer Gynt
(1876)
Dette er ABBA-plata til Grieg. Den ville solgt millioner om den hadde blitt utgitt hundre år senere. Hits som «Soveigs sang», «I Dovregubbens hall», «Morgenstemning» og «Åses død» ville brisa Billboard som «Dancing queen» gjorde det. I alle fall om de hadde fått disco-stortromme og litt wah-wah. Innimellom og rundtomkring er det også mye folkemusikk på Peer Gynt («Halling» og «Springar», og i åpningslåta «Bryllupet», fire-fem minutter lang og en liten lommesymfoni i seg selv), og litt folkemusikk må det være på ei ABBA-plate, om den skal være blant de beste.
Utenfor Norge er Grieg ofte ansett som for lett, for romantisk og ... som en poppis. Og han er lett og romantisk, og pop som få, men det er ingen grunn til å være snobb. For nordmenn er temaene herfra like kjent som kjenningsmelodien til Nitimen og smaken av brunost på brødskive, men jeg tror det er få som er klare over at så mange av disse nasjonaltrudeluttene stammer fra ett og samme Grieg-ælbum. Det er en fryd å høre hele greia fra start til slutt, sammenhengende.


HP GUNDERSEN AND HIS PATIENT ORCHESTRA
Diggin' Deep
(2007)
HP (ja; Hans Petter) Gundersen er en hederskar fra Bergen. Denne byen som gjør de utroligste utenlandske trender til sine egne very own, og som aldri får til fotball. (Bergen er den byen med de dårligste fotballprestasjonene i Norge, etter Oslo, sett i forhold til antall innbyggere.)
Now; Gundersen har holdt på i bergensk musikkliv siden 70-tallet var hot, og han har laga veldig mye fin musikk, som studioguru og i mange band og konstellasjoner. His Patient Orchestra er bare ett av mange krumspring i voksen alder.
Men for ei plate! Psykedelia med steel, en dæsj ELO og en god dose Beatles. Med ganske mange fete akkorder, "arabisk" stryk og litt jazz-trompet. Når dette blir dandert ut over supercatchy sanger som tittellåta,
«This is when» eller «Cross my mind», med nydelige bidrag fra de vakreste musikerne i bergenstraketen og inneholder tekstlinjer som Anything you say, anything you want to play / Anything you like, you can have another mike (Gundersen har vært tekniker og produsent i mange lange tiår), og 'Cos when you cross my mind, I'm losing sense of time / And that is really not just a rhyme, så ...
må en bare like det. Er påstanden herfra.


NINA HAGEN
NunSexMonkRock
(1982)
KOMM!
Dette er kanskje den dårligste av alle platene på denne lista.
Rettelse: Kanskje den rareste plata.


Können Sie auf der Rückseite hören?

Nina Hagen hadde en popkarriere i DDR fram til hun ble utvist/forvist i 1976 (stefaren hennes, visesanger Wolf Biermann, var en trøblete fyr for de øst-tyske myndighetene), og noen av de mest ompa østblokk/euro-pop greiene er faktisk artige saker. «Du hast den Farbfilm vergessen». Smah-hit i DDR.
Og, jeg må, er nødt, til å nevne Ken Loachs film Fatherland som er en svipptur innom visetradisjonen som levde i DDR, og en pun på hele karrieren/skjebnen til Biermann. Veldig fin musikk; om du har tid. Det er en hel liten verden med musikk her, fra DDR-tia; en egen kultur og en egen tenking, totalt feil i forhold til trender forøvrig i disse åra. De levde bak murer og strømgjerder, og det skjedde ting på innsia.

De to platene til Nina Hagen Band var veldig tyske (teoretisk riktig, men feil), med noen heavyriff og mye slengbukserock, og litt tidsriktig punk, veldig påtatt. Det internasjonale gjennombruddet med Unbehagen (1979) er likevel ikke så veldig ille, selv om «African reggae» stadig stinker torsk. Nina Hagen Band klarte å låte teknisk top notch, altså studiolyd og sånn; tysk. De fleksa styrkene sine, heldigvis, i stedet for å prøve å være Manfred Manns Dørt Band eller Clash. Det jeg liker aller best med Unbehagen er påfunnenne, ekstra-tingene som dukker opp i låtene, eller som breaker eller som påheng. Det er der Nina sjefer. Eller tullelåta (not) «Fisch im Wasser» på debuten Nina Hagen Band (1978).
NunSexMonkRock er sånne ideer injisjert i låtene, det er en av styrkene ved albumet, det vanskelige tredjealbumet, plutselig solo. Men jeg tror det var sånn hun ville ha det. Totalt kaos. Og det funker nå, for min del, i 2015.
Etter Unbehagen fikk bandet sparken, Nina flytta til Amsterdam, og litt hit og dit, var sammen med nederlands lendende junkiemusiker Herman Brood («Hermann hie
ß er»), litt senere med graffitiartisten

Ivar "Dr. Rat" Vičs («Dr. Art»), fikk ei datter, Cosma Shiva («Cosma Shiva») med enda en hollandsk musiker og junkie, Ferdinand Karmelk (som skrev «Smack Jack»), og ble bare galere, før hun dro til USA for å lage NunSexMonkRock. CBS bladde opp. Mike Thorne produserte og Chris Spedding spilte gitar. Fantastisk par. Thorne gjorde en utrolig jobb med stemmene og musikken, Spedding kunne alt om gitar. Det Thorne holder på med på «Iki Maska», den blenden av sax og gitar ... jeg skjønner fremdeles ikke hvordan det henger sammen. Og vil ikke vite det.
Men de sliter her. Det som er billig ved plata er ikke Nina, det er bandet.
 
Hun var et utrolig talent. Musikalsk. Visuell intelligens. Pen. Med sangutdannelse fra DDR, og en munn og en buk og stemmebånd som kunne trylle fram det utroligste, fra armensk radiovert til kåt hund, overbevisende. Nina Hagen bruker stemmen som et instrument, når hun synger, smatter, brøler, harker, hveser, slår med tunga, ler, eller når hun på innpust tar de lyse tonene og på utpust, om hverandre, tar de mørke. At det går an! Og det gjør visst det. Det er egentlig ikke mange vokalister som kan dette med å hyle. Joplin og Morrison kunne det, og Thåström er en av de aller beste. Nina kan også hyle, så du virkelig tror det, og hun kan hyle på flere forskjellige måter! Jeg vet ikke hvor mange oktaver hun når over, men det er noen  ̶  med totales kontroll. I mange år tok jeg det for en selvfølge at de mange vokale krumspringene på NunSexMonkRock var studioarbeid. Klipp, lim, pitch. Jeg tok feil, Nina gjør disse greiene live. (Og i filmen jeg har lenka nederst her). Aberet er at det til tider høres ut som hun kjeder seg, det blir vel mye topping. Det gjelder også for NunSexMonkRock. Men: det er egentlig greia her. Sangene er pepra med stemmer, ganske mange vokalspor, og mye skjer samtidig. Et halvt vers fra Bowies «Ziggy Stardust» får uten problem plass i «Iki Maska», og det er etter at «O sole mio» og «Der kleine Trompeter» (en hyllest-sang til soldater som falt i 1. verdenskrig, og enda en populær trall i DDR), og flere, er blitt skamfert. Likevel, det er på sin plass. Flere sangstiler og flere tema og sangmelodier  ̶  eller: munn- og stemmebruk, oppå hverandre. Utrolig detaljert, på engelsk og tysk. Kanskje det var dét Nina ville gjøre  ̶  å lage sin Here, My Dear (Marvin Gaye, 1978); å bare synge og synge og synge? Herlig parodi på heavy-vokalister i «Dread love», forøvrig, poeng for den. Tommelen opp for singelsporet «Smack Jack» og taktskiftene også (taktskifte er undervurdert), og Thornes jobb med å få alle delene til å henge sammen.
NunSexMonkRock er ei maurtue, det skjer noe hele tia, over alt, det er ikke fred å få.

 
Plata ble grundig slakta da den kom. En mente at dette var ei plate med fillers, satt sammen/redda på land av Spedding og Thorne. Hu gjør'e for penga. Men så enkelt var det ikke. Noen har spilt plata flere ganger, for lenge etterpå har det dukka opp revisjoner av NunSexMonkRock.
Lytter en godt etter kan en høre mye følelser, og ikke bare ei masekjerring med ADHD og stor stemme. Tekstene er gode, og weird beyond anything. Plata kan betraktes som ei dagbok for årene fra Unbehagen til NunSexMonkRock, 1979-1982, og består av låter som ble skrevet i de årene. (Og ikke i studio, for å bli ferdig.) «
Dr. Art» er om Ivar Vičs overdosedødsfall, og det kryper innpå om en hører etter. «Born in Xixax» er en parodi på Ninas eget liv. My father was a junkie / my brother was a soldier in Vietnam... Typisk tysk åttitalls popmusikk-babbel. Tilsynelatende, men hvis Nina sang om sin egentlige familie,  ville det blitt enda mer outrert.
Forøvrig kan alle tekstene leses, «Smack Jack» er kanskje den mest forståelige. Smack is dreck. Stop it oder verreck.
(Heroin er dritt. Slutt, eller kreper.) James Browns «King Heroin» er den beste pekefingeren, og «Smack Jack» er den beste beskrivelsen. (Sorry, «Cold Turkey»!)
«Taitschi-Tarot» er også, tilsynelatende, vås, men ikke. (Nina er senere blitt religiøs, i en slags religion. Jeg aner ikke hva som er greia, men noe med reinkarnasjon er det. Jeg trodde sånt døde da Beatles kom hjem fra India.)
«Taitschi-Tarot» er kanskje den eneste melodien NunSexMonkRock, om en ser bort fra Speddings gitarkurs  ̶  og mistar riffene for å være sanger.
I «Future is now» sliter Thorne med å få det riktig. Sangen er popballade/reggae/tysk ompa, og det hangler litt. Platas svake spor (men det er ikke Ninas skyld). «Dread love» kunne også hatt godt av et band litt mer på tuppa enn det hun fikk, låta handler jo om å ha det godt med seg selv og at Die Partei hat immer recht, immer recht.
Devo, kanskje?
Og det er noen referanser til The Slits her, Shit on it, spit on it.
«Iki maska» er en påståelig, repeterende loop med Nina i et kreativt delirium oppå. Jeg brukte å tenke at den er alt for lang, men nå synes jeg låta godt kunne fortsatt i noen minutter til.
Og jeg kunne fortsatt om alle sporene, men kutter av her for å ikke bli for masåt, selv om det hadde stått bra til både artist og plate.
Jo, jeg tror Devo ville vært bedre. Og jeg tør vedde ganske mye på at Thåström har hørt mye på NunSexMonkRock.
Albumet tjente vel heller ikke på å bli oppnedsattsammen. Dette er mitt oppsett:

Born in Xixax | Iki maska | Smack Jack | Dr. Art | Taitschi-Tarot
Dread love | Future is now | Cosma Shiva | UFO

«Antiworld» utelater jeg, hver gang.
 
Sjekk ut Ensemble Moderns fantastiske utgave av Die Dreigroschenoper (1999) hvor Nina synger «Die Ballade von der sexuellen Hörigkeit» og mer.
 
Halvannen time med Nina Hagen, anyone? (En slags dokumentar, eller egentlig mye rart etter hverandre og et sammensurium av god musikk, babbel, snutter og endel kjentfolk.) For en artist! For et takras! Og, igjen; for en stemme! Noen er født til å alltid være på en scene.

Vet ikke hvorfor det ble en strek over her, men det ble det. Og jeg får den faan ikke bort igjen. Kanskje programmet vil markere at vi nå går fra en kunstner, til en som hadde sin største styrke i melodiskriving. Og hvem skulle trodd det i 1963.
 



GEORGE
HARRISON

All Things Must Pass (3lp box, 1970/2cd)

Now, the darkness only stays at night time / In the morning it will fade away Daylight is good / at arriving at the right time
It's not always going to be this grey
(«All things must pass»)
Denne trippel-boksen er smellvakker, overprodusert og den beste plata Beatles aldri ga ut. Fjorten av sytten spor, mener jeg å huske, er skrevet mens George var aspirerende hitmaker under Paul McCartney. «Art of dying» og «Isn't it a pity» ble skrevet i 1966 (!) og «All things must pass» ble øvd på av Beatles og kunne fort endt opp på Let It Be (1970). For å ta tre eksempler. Side fem og seks er kanskje ikke så interessant, eller kanskje akkurat det, bare interessant. Jamming på solid budsjett.
Uansett hvor svær Phil Spectors produksjon blir, så forblir George, selv når han er himmelhøyt i lovsang, en jordnær fyr. Tekstene er enkle, som ofte hos George, men det betyr ikke at de ikke er gode. De er gode. Fools illusions everywhere / Joan and Molly sweep the stairs («Ballad of Sir Frankie Crisp»). Og det er sanger hvor Spector har hatt mindre å si/holdt seg på matta, hvor det også låter mer beskjedent, til dømes «I'd have you anytime» og «Run of the mill». Georges første reaksjon på Spectors produksjon var sjokk og vantro, deretter kvalme. Det gikk heldigvis over, men det rare er at George tok med seg mye av den lyden og benytta den når han kom opp med de søteste singalongene, som for eksempel «Dream away», laga til flmen Time Bandits i 1981
og gitt ut på Gone Troppo fra 1982, eller på Ringos «Photograph», eller når han produserte andres sukkerbiter. (Kan noen kvele den fløytisten?)
Jeg er glad plata fikk denne kakofoni-lyden. Når strykerne svever høyt i gymsalen, begge trommisene gir litt ekstra, de tolv sporene med unisont kor dobles enda en gang og alle holder pusten til cymbalene slås sammen to minutter og fjorten sekunder ute i «Isn't it a pity
», er det bare riktig. Og når en først skal lage guddommelig hyllest, eller hylle sjefen sjøl («My sweet Lord», «Awaiting on you all»), da kan det godt høres ut som om det foregår i en katedral. Noen låter blir baktunge med denne produksjonen («Wah-wah», spesielt), men men.
Hvis det enda er noen som faktisk tror at George plagierte «He's so fine» i «My sweet Lord», så er det jo mulig at han gjorde det. Jeg heller mer til at han ikke gjorde det, men kan også strekke meg i den retning av at han ubevisst gjorde det. Men da må jeg kanskje ha en bredere stol.
Det er over førti år sia, og da laga folk nye sanger hver gang de laga en sang, hvor utrolig det enn kan virke. George var inspirert av «Oh Happy Day» da han skrev «My sweet Lord», og det kan en jo høre, og han ga «My sweet Lord» til Billy Preston, som han produserte Encouraging Words (1970) for i de dager, sommeren 1970. Og herregud for noen versjoner Billy gjorde av «My sweet Lord»! En annen av favorittplatene mine,
KING CURTIS' Live At Fillmore West (1971), inkluderer The versjon av «My sweet Lord». Det er også på Live At Fillmore West at den ultimate utgaven av «A whiter shade of pale» er å finne  ̶  samme utgaven som ble brukt i filmen Whitnail And I  ̶  eller klassiske liveutgaver av klassikere som «Memphis soul stew» og «Soul serenade». Jeg blir fremdeles smitta når jeg hører det løsslupne publikumet fra Fillmore. Sommer og sol og party.


Det er veldig lett å bli mett når en støter på krem i sånne mengder som på All Things Must Pass, det finnes ikke noe spor som ligger under pari, og siste låt, «Hear me Lord», er et stykke lengsel, og bønn, og skjønnhet og pur magisk velvære, som kunne vært åpningslåt på hva som helst og kanskje kommet enda bedre til sin rett der. Herlig å høre denne demoen hvor Hendrix-påvirkninga kommer så godt fram.

Jeg begynte å ramse opp sjefslåter fra All Things Must Pass, men oppdaga da jeg hadde sett gjennom oppsettet til og med side to at jeg hadde tatt med alle låtene. Albumet er det beste argumentet jeg til nå har hørt for å tro på en Gud; det er nesten så en blir religiøs av å høre All Things Must Pass.


Harrison arrangerte noen måneder etter utgivelsen av All Things Must Pass konsertene som skulle resultere i enda en trippel-lp, Concert For Bangla Desh (1972). Hensikten var å hjelpe katastroferamma Bangla Desh. Boksen kunne med fordel vært satt sammen til en dobbel-lp, uten at noe av den grunn måtte utelates, og coveret var svært egna til å forklare barn hvordan ting ville bli dersom far mista jobben. Singel a-sida i denne sammenheng, «Bangla Desh
», var prisverdig, men langt under standarden for en Beatles-relatert 7-tommer i de dager. Den triste b-sida «Deep Blue» var bedre. Pengene fra platesalget forsvant stort sett inn på kontoene til plateselskaper og andre profitører, og Harrisons andre skikkelige solo-lp fikk tittelen Living In The Material World (1973)  ̶  som var noe han skulle få erfare flere ganger i karrieren. Material World er en ugrei sak. Høydepunktene består av singelkuttet «Give Me Love (Give Me Peace On Earth)» (og denne er plagiat, av Dylans «I Want You»), sistesporet «That's All», samt en vakker sak skrevet for Ronnie Spector, kalt «Try Some, Buy Some» (også den plagiatert, av Radioheads i «Creep»). Ellers virker det som George aldri skikkelig får ut fingeren. Låtene er musikalsk poengløse, og handler stort sett om religiøse ting av det traurige slaget. (Hvor fint ville det ikke vært om alle tok imot guds kjærlighet...). Material World solgte likevel bra og nådde førsteplasseringer både her og der.
I 1974 laget The Quiet One i all hast lp'en Dark Horse og dro på amerika-turne. Det siste innebar en utrivelig overraskelse: Folk var plutselig drittlei laidbacke, fredselskene superstjerner som stort sett var opptatt av å vandre rundt seg selv.
Dark Horse er imidlertid helt ok; her er fire-fem helt prima låter, et par midt på treet og et par fæle. Det aller beste kuttet fra disse innspillingene er singel b-sporet «I Don't Care Anymore», hvor en intens og lett bedugga ex-beatle til folkaktig gitarkomp synger I'd kick down anybody’s door / to hold you in my arms once more / nothing I can do / to stop me falling more in love with you. (Kona Patti hadde blitt erobra av kompisen Eric Clapton.) Eller når han framfører samme låt på radio hos Alan Freeman: If your program planner should get uptight / 'cos we've talked on tape for most of the night ... / ... so here's goodnight from the old steamradio, I want to tank Alan, there ain't many decent people around, I tell you, but God bless Alan Freeman, he's a lumberjack and he's ok. 'Cos he never shook me, flinged me or harrist me in my time as a beatle... so God bless Alan Freeman!

Humor er alltid å finne på Harrison-platene. Kanskje ikke helsprøtt for den jevne medborger, men han er den eneste av de fire som fortsatte med «Beatles-humor» også i musikken han laga. For eksempel i nevnte låt, «I Don't Care Anymore», som starter noe uryddig med: Ok, here we go for this got a b-side to make … we haven’t got much time now, so we’d better go right on with it. Eller i «Miss O’Dell», også ei b-side, hvor George tross gjentatte latteranfall, får framført det aller meste av den mildt sagt pussige teksten.
For de som måtte ha originalpressinger er mitt tips å klemme nesa inn mot vinylen på platene, og les hva som står mellom etikett og riller (runout groove på engelsk). (…ohnothimagen?)

Extra Texture (1975) er den aller verste George Harrison-plata som er å oppdrive. Åpningssporet (på begge sidene av lp'en, forsåvidt en bra ide), «You», en låt innspilt tidlig i 1971, og som kunne vært en god singel b-side i de dager, er her krumtappen. Et lyspunkt på Extra Texture er «The answers at the end», hvor han tidvis er innom noe bra. Ellers er denne plata er så gjennomført kjedelig, retningsløs og ... dårlig, at det nesten blir skummelt.
Etter 1975 ble det 1976, og alle ex-beatlene i verden var ferdige med sine felles kontraktforpliktelser. Det gjorde at de alle var fri til å signere nye. Harrison starta sitt selskap Dark Horse og skrev kontrakt med A&M for distribusjon. Ett år senere var han saksøkt av A&M! Heldigvis, slik A&M etter hvert så det, ble han så syk at han ikke greide å levere første plate til kontraktfesta tid, og A&M sopte in en pen erstatningssum og kvitta seg med både Harrison og de andre artistene i Dark Horse-stallen. Ny distribusjon: Warner Brothers.
33 & One Third (1976) var et steg framover. Flere bra låter enn sist, tre i alt faktisk, ellers gikk den som plater flest  ̶  rundt og rundt.
I 1978 kom George Harrison med hele fem-seks bra låter på lp'en George Harrison. Denne ble omtalt som et comeback, ettersom det var hele to år siden forrige plate. Det var nok et slit å være popartist før i tida.
 
Det gikk ikke lang tid mellom hver utgivelse hvor George var involvert på 70-tallet, ofte under hårreisnede pseudonymer. L’Angelo Misterioso, P. Roducer, Jai Raj Harisein og Hari Georgeson, to name a few. Han spilte, produserte og skrev låter for andre, og de aller beste ga han til Ringo. Bl.a. kjempehiten «Photograph» og «Sunshine Life For Me» fra 1974-plata Ringo, og senere «I Still Love You» på Ringo's Rotogravure (1976). I 1979 skrev han enda en god en, men Ringo ville ikke ha den, så George spilte den inn selv. Etter at John Lennon 9. desember 1980 veldig plutselig ble skutt, forandra han teksten, og låten ble til «All Those Years Ago», Georges første store hit på åtte år. (Den enes død, den andres lønnspålegg.)
Plata den er tatt fra, Somewhere In England (1980), hadde blitt til ved at George først leverte ferdig lp med cover og hele pakka, hvorpå Warner sendte sakene i retur, og forlangte at fire kutt ble utelatt, og at nye og bedre kutt erstatta disse. Coveret, et bilde av George, og noe som skulle forestille et kart over de britiske øyer, ble også forkasta. (Ser en hastig på det, kan det se ut som noe grå-grønn mat som er falt i gulvet.)


                                               

Åttitallet slutta for Harrison som det hadde begynt, med suksess. (…Synes jeg begynner å få til litt sånn Arve Stømsnes/Pop-i-sentrum/Norsk Ukeblad-stil over skrivinga nå, synes du ikke det du og?) Singelen «Got My Mind Set On You», lp'en Cloud 9 (1987), og superstarkompisbandet Traveling Wilburys (George + Bob Dylan, Roy Orbison, Jeff Lynne og Tom Petty) med lp'en Volume One (1988), var alle storselgere. Innimellom «All Those Years Ago» og Wilburys, ga han ganske stille ut Gone Troppo (1982), og nekta å gjøre noesomhelst PR for plata, med det resultat at ingen visste at det var en ny Harrison-lp å få kjøpt. Hans selskap Hand Made Films produserte og finansierte mange gode filmer (ofte med ex-Monthy Pyton folk og relatert), uten å håve inn penger. Den aller besten var Whitnail And I, uten Pyton. En av de som ikke var gode, var Shanghai Surprise (med Madonna og Sean Penn), hvor George også skrev tittellåten til filmen, og enda en gang satt som en Phil Spector i produsentstolen. For sikkerhets skyld ble ikke låten utgitt, bare sluppet som promo, sånn at det ikke skulle bli for mye oppstuss. Sangen er helt fin, forøvrig. Stort sett ok var også musikken han laget til filmen Lethal Weapon 2.

Nittitallet starta med en ny Traveling Wilburys-lp, Volume Three (1990), som ikke var av samme klasse som den første. (Volume Two var singelen Nobody's Child, til inntekt for rumenske barnehjemsbarn.) Det andre bandet George var kjent fra ga også ut plater på 90-tallet, tre doble cd'er til alt overmål, og alt solgte som bare faen. Hans manager sia midten av 70-tallet, Denis O'Brien, ble på nittitallet tiltalt for å ha lurt George for masse penger, og hadde det ikke vært for de enorme inntektene fra Anthology-platene, ville The Even Quiter One blitt ganske fattig, kan man anta.
Harrisons to tidligste solo-lp'er, Wonderwall Music (1968) og Electronic Sound (1969), ble på nittitallet remastra og gjenutgitt, og fikk hos enkelte skribenter klassikerstatus (!). I 1999 remiksa Harrison låten «In The First Place
» fra filmen Wonderwall, og ga den ut på singel under navnet Remo Four.
I tillegg til å finansiere mye bra film, har Harrison også sørga for at mye popmusikk og indisk-etnisk musikk har blitt utgitt, mest kjent er Ravi Shankar.

Alt var stille og rolig i romjula 1999, helt til en forvirra fan greide det umulige: å forsere sikkerhets-opplegget rundt Harrisons hjem Friars Park i England, og knivstakk den gamle hedersgubben vår! (Hvor tar de det fra?!) Til da hadde det versert rykter om at en ny Harrison-plate, og nye, remastra utgaver av All Things Must Pass og de andre platene hans, m/bonus-spor, of course, var nært forestående.
Jeg blir ikke overraska om George Harrison skrinlegger alle planer og flytter til Mars. Uannonsert.

I 2001 kom All Things Must Pass i en godt remastra utgave, noen hyggelige ekstraspor og en ny, gammelkall-versjon av «My Sweet Lord
»
.

Jeg holdt på å kjøre av veien da jeg hørte på radioen at George var død den 30.11.01. Der og da var det som å miste noen som sto meg nær. Og det er kanskje det de gjør.

2014. Dhani Harrison, som er sønn til far sin, jobber nå i studio med en boks som skal hete The Apple Years. Det kan se ut som vi får oppussa utgaver av Wonderwall Music, Electronic Sound, All Things Must Pass, Concert For Bangla Desh, Living In The Material World, Dark Horse og Extra Texture. Jeg sager bort de nederste grenene på juletreet i år.


GRANT HART
The Argument
(2013)
Grant Harts soloplater har vært triste saker. Vi vet hva han kan være god for
  ̶  «Books about UFOs» og «Girl who lives on heaven hill» var noe av den beste støypopen som ble laga på 80-tallet  ̶  og da blir det trist når det en hører er en flik av det som kunne ha vært. Selv om Good News For Modern Man (1999) hadde enkeltlåter som var full pupp, «Run run run to the centre of Pompidou», for å nevne én.
Men på The Argument løsna det til gangs. Omsider. Tjue låter, hvorav i alle fall seksten er skikkelige godsaker. Det er så mye pop i disse låtene, og så my dingel-dangel, så mange herlige triks, så mye basic rock-på-gutterommet, og så mange gode meldinger i tekstene. Ei lita gullgruve av et dobbeltalbum. Det gjør selvsagt ingenting at han høres ut som selveste David Bowie på et par-tre låter, i tittellåten ikke minst.
Jeg mala østveggen sommeren 2013 med denne plata som soundtrack. Fin sommer.



Halden, Norge (1979-1981)
Halden var rockebyen i Norge i 1979-1981. Young Lords, Front Page og Saturday Cowboys. Og dette var samtidig som DePress, TAV!, Cut og Kjøtt.
Jeg hørte Front Pages
«Summernight sensation» på radioprogrammet Etter Skoletid en sommerdag i 1981 og ... akkurat sånn følte jeg det, sangen sa det jeg følte, men med et herlig fengende refreng. Og det låt rocka, ikke på en breibent måte, men mer som new wave med trøkk. Det var ikke første gangen jeg hørte rock fra Halden, Young Lords hadde gitt ut Same Shit, New Wrapping året før og ble hypa noe voldsomt i musikkavisa Puls. Men «Summernight sensation» var den låta som tok meg. 
Samme sommer spilte Saturday Cowboys og Front Page live på radioprogrammet Ungdommens Radioavis, og det var like skittøft. Jeg har kassettopptaket enda. Eller; det er Bjørn som har opptaket, jeg har en kopi av det.
For noen år sia behandla jeg en av låtene fra denne radiosendinga, Saturday Cowboys versjon av Warren Zevons «Excitable boy», og litt senere sendte jeg låta til Kalle. Karl Storm Andersen, gitaristen som skrev «Summernight sensation» og som var innom Young Lords, Front Page og Saturday Cowboys. En helt, altså. Han hadde ikke hørt opptaket før! Og han skrev tilbake: Tusen takk! Det lyder som ei kule! Blir litt stolt av å høre exitabel boy! Vi var ganske bra den gangen, må jeg si ...

Front Pages Qualified (1981) er halvt om halvt råherlig og litt for fort gjort. Saturday Cowboys We Like To Watch (1981) er et rockeband som begynner å like country, med mange gode låter. Ep'en til Young Lords, utgitt i 1980, hadde låta «Oh So sLOw» som låt veldig riktig i 1980 > new wave, med litt industri og reggae, faktisk.
Saturday Cowboys slutta mens de var på topp, med bedritne Live At Little Big Horn (1982). Det er ikke ei god liveplate, men, plata er et slags bilde på norsk rock på denne tia. Fest på lokalet. Kanskje skrev Henning Kvitnes «Human cut-out» for å ha en discolåt å spille for de danseglade? Lyden er god, men opptaket er elendig miksa og fryktelig uredigert. Det var lett å gi ut plate om en hadde sitt eget selskap, og et par-tre tusen solgte var kanskje nok til at bandet kunne betale husleia enda et par måneder.
Front Page ga ut Special Edition (1982) som var ok, men uten trøkket og magien fra førsteplata.
Flere av Halden-folka fortsatte å spille, i norske og svenske band. Alltid rock. Dessverre ble Henning Kvitnes solo mer Bjørn Eidsvåg enn Bjørn Eidsvåg. Vel, nei. Men du skjønner hva jeg mener.
I tillegg hadde Halden Ole I'Dole, som gjorde noe helt utrolig poppa med sin cover av Tåmbox' (enda et Halden-band) «Det vakke min skyld» i 1982. Den låt svensk; som veldig poppa glam. Som er to sider av samme sak, ofte. Jeg tror Ole var Noice-fan, og han burde ha covra «I natt e hela stan vår». Men han rota seg bort og havna i USA, og kom tilbake igjen og ble plateselskapsmann. 
Det finnes flere Halden-samlere. Utgitt den gangen, eller utgitt etterpå. Men hele dette utrolige kapitlet i norsk rock burde vært kosta på en skikkelig overhaling og samla i en gedigen boks. Med gullskrift utenpå.

 

HÅKAN HELLSTRÖM
Luften Bor I Mina Steg
... (cd-ep, 2002)
Jeg er forholdsvis uberørt av hans andre plater, men denne ep’en med fire gullklumper av noen sanger fra den svenske arven er et funn. Hellströms stemme passer utrolig bra til disse sangene, det høres at han har et nært forhold til dem, og bandet framfører sakene oppfinnsomt og godt. Gitaristen har sikkert et bilde av Johnny Marr på rommet sitt.
På dårlige dager trekker jeg litt for at de absolutt må nå høyder hver gang de nærmer seg slutten på en låt
  ̶  Wagner var jo ikke svensk.
Er det forresten noen andre som synes det er litt frekt av Hellström å utstyre siste cd’en med kopisperre? Fyren har jo knapt laga én låt uten å stjele det aller meste han har hatt bruk for.


 

JIMI HENDRIX
The Essential Hendrix Volume Two


Hey Joe | Fire | Foxy lady | The wind cries Mary | I don't live today | Crosstown traffic
Wild thing | Machine gun | The Star Sprangled Banner


Noen av platene på disse sidene er ikke særlig representative for artistene, og noen er ikke særlig typiske; de er ikke de klassikerne som ofte går igjen på lister. Denne plata er ikke engang essensiell, som tittelen antyder, eller, jo; den er essensiell, men bare om en vil ha et lite tverrsnitt, eller en grinebitersk gnien best of. Ganske mange plater her er dessuten sånne som festa seg i formative år, da det ikke var aktuelt å kjøpe mer enn ei plate i måneden (om det ikke hadde vært bursdag eller jul), og derfor ble en nødt til å høre gjennom de platene (kassettene) som ble bragt i hus, til gangs, eller låne fra kompiser og få ekstra påfyll. Denne er en sånn også.
Men for ei plate! For en hitparade side en er! Og side to: for et grustak av et herlig gitarbråk!
Senere fikk jeg aldri samme kick av de originale Hendrix-albumene, for de gikk videre, bredere, hadde  lengre spilletid og aldri lå poplåtene like tett som her. Den originale Hendrix-plata som har satt seg best hos meg er faktisk The Cry Of Love (1971), som er litt opp og ned, og til tider funky (jeg tror, som enkelte andre, at Hendrix egentlig hadde hjertet i blues og funk
  ̶  og at han syntes at Experience ble for pop; for lett), men The Cry Of Love er ei god samling låter, med en slags felles feel, som kunne blitt ei enda bedre plate om han hadde levd lenge nok til å gjøre den skikkelig ferdig.
Hendrix er en gitarist som aldri blir kjedelig. En sang ble ikke spilt likeens to ganger på rad. Aldri. Venstrehendt og langfingra. Det er ting han gjorde som for meg er uforståelig, og sånn er det for mange teknisk gode gitarister også, har jeg lagt merke til. Det er evig mindboggling fascinerende.

 

HIGH LLAMAS

Gideon Gaye (1995)

Forførende plate fra Drømmeland. Mye Beach Boys a la  Pet Sounds, men mest ala Smiley Smile og sånn circa Surf's Up, selv om ikke High Llamas er noe kopistsurr fra samme skåla som månedens regjerende bølge i Storbritannia. Noen nydelige McCartneyske el-gitarting finnes også, men de er ikke rappa fra noe sted, de bare høres ut som noe Paul kunne gjort f.eks i 1968. Eller i 1971. Det er så stilsikkert. På tross av plenty tydelige inspirasjonskilder er det noe veldig eget over musikk og arring. Plata gir meg en følelse av noe godt, gjør meg glad, og den kan nytes i store doser. Sett av en times tid liksom; en kopp kaffe eller en hivert, og nyt sanger i stereo med vakre melodier om sauer og greier.
Gideon Gaye er så sjef at fjorten minutter lange «Track goes by», som kan minne om en loop noen glemte å slå av før de gikk til lunsj, er helt hjemme her. Plata ville ikke vært den samme uten, akkurat som White Album ikke hadde vært den samme uten «Revolution # 9».
Selv om det finnes tretten titler, er det bare seks helt egne sanger. Disse er snudd og vendt på til den store vandrepokal, sånn at det tross femtifem minutters spilletid aldri blir kjedelig eller repeterende. Eller; jo, det er repeterende, men det er noe av det som gjør plata til ei opplevelse.


Hawaii (1996), hvor blåsearr'ene av og til lukter tidlig Chicago, og Cold And Bounchy (1998) og Snowbug (1999), fortsetter i samme sporet, og det er jo relativt ok. Santa Barbara (1992) (hvor tittelen egentlig var The High Llamas, men så byttet en om og tok siste platetittel som nytt bandnavn), gir få hint i retning av Gideon Gaye, dessverre, og understreker vel bare hvor egenarta og god Giden Gaye er.



HOLY TOY

Perfect Day (12" ep, 1982)
Warszawa (1982)

Warszawa er en helstøpt unorsk plate. Kan ikke si annet. Da den kom var den et sjokk.
Hvert spor bygger på hver sin ide, og arr'ene er veldig spesielle. Sammenlign DePress' versjon av tittellåta (på live/oppsop-lp'en On The Other Side fra 1983, der med navnet «Kanal 44») med denne, og ting vil åpenbare seg. For ikke å snakke om lyden. Kreativt og spennende den dag i dag. I tillegg finnes det melodier og hooklines som «Wojtek» og «Planet of Violence».
Tolvtommeren Perfect Day inneholder raskere spor, hvorav en også var med på DePress' andre-lp, Product (1982). «Another Man's Sins» er blitt til «Do wronga» og kommer atskillig bedre ut i Holy Toy-tapning. To andre spor (fire totalt), «Dada» og «Dwa Portrety», dukker begge opp på Warszawa i nye versjoner. Produsent John Leckie gjorde vei i vellinga på Perfect Day, som hos DePress, og er sårt savna på Warszawa når det sluntres for mye.
Holy Toy fikk ikke med seg mange av de som likte DePress, til det var Holy Toy for ekstreme. Når en hører Perfect Day i dag, virker det litt rart.
I England skjedde det alltid noe spennende på denne tia. De første Thomas Dolby-singlene (å, joda!), noen drypp fra Killing Joke, Spizz, The Pop Group, Joy Division, OMD, Associates, Gang Of Four, og Bauhaus var i gang, og det var mye, mye mer i denne litt ut av allfarvei-gata. En annen tolvtommer, Soldier Toy (eller kanskje det var Perfect Day?), ble kåra til ukas singel i NME og det var SVÆRT. Etter Warszawa kom et markant fall i intensiteten og kvaliteten.
Ønsker meg veldig en essential-samling (remastra osv.) med Holy Toy, for platene begynner å bli ganske slitte etter hvert.



Imperiet > se Ebba Grön


ISRAELVIS
Church Of Israelvis
(1995)
Israelvis er et av de bandene som ble bedre og bedre for hver utgivelse, helt fra starten i Angor Wat (som jeg aldri makta å ta på alvor). Men for min del nådde de toppen på denne mini-cd'en, Church Of Israelvis. Her er de på sitt mest poppa og varierte. Gjestevokalister: Elin Lind, Katja Benneche Osvold (Life ... But How To Live It) og Steve Ignorant (Crass), og alle leverer som om de skulle fått betalt for det. Veldig godt betalt.
Som de ikke ble. Steve overnatta på et gulv på Svartlamon og klaga ikke på noen ting.
«Acceleator», «Bastard» (Jo, dette er den beste miksen, Jens Petter!), «Rewind», «Touched not moved» og «Badman» er hurrameihopp herfra og hjem. Plata er dessuten veldig 1995, i positiv forstand, med samplinger, loops, mutinger, svidd miksepult, nesten rap-aktig sang til tider, og selvsagt mye fuzzgitar. Fantastiske tekster med masse onelinere to boot. Fy faen så tøft!
Jeg må også nevne plata som kom før, Albino Blue (1993), som er et skikkelig eh ... fett album, likeens den som kom etter, Eurosis (1996), hvor de tok det rytmiske til høyder i alle fall ikke jeg kunne forutse. Begge platene er gode, og for min del, toppa av poplåtene «It must be something I ate. What's eating you?» og «Kill your babies». Harpo kunne skrevet «It must be something...». Eller; det kunne han jo ikke.
Fortsettelsen, først på The Israelvis Effect i 2005, og nå i bandet Castro med albumet The River Need (2014), med Katja på vokal, er råflott.
Ikke legg opp igjen da.



JAM

Sound Affects (1980)

Snap! (2lp/2cd, 1983)

Pop på engelsk, eller rettere: britisk, med røtter og tradisjon.
Rart med sånne lister: Sound Affects er en av mine favorittplater, og vi har et langt og nært forhold, men å sidestille den med for eksempel Exile On Main Street blir feil. Åkkesom er det en samling snertne kutt, flott spilt, i et tøft cover med mye rart  ̶  skikkelig lp. Det finnes et helt håndarbeide av røde tråder tilbake til 60-tallet, riff og vendinger som er så godt som rappa fra for eksempel Beatles eller Who. Baklengssoloer, motown-rytmer, rickenbacker-riff, harpsikord, og hint og trademarks fra de åra det virkelig swingte i London  ̶  og alt til sin tid, i vel oppmålte doser. Det er gjenbruk av ypperste sort, men d
et virker ikke som Weller har satt seg ned og tenkt Nå skal jeg betterdø lage en Revolver-låt! Neida. Selv om «Start!» åpenbart kunne stevna «Taxman» med krav om farsbidrag.
De to andre godplatene deres, All Mod Cons (1978) og Setting Sons (1979), er ikke så hele som Sound Affects, men inneholder plenty catchy tunes.

Noe anna de tok med seg fra sekstitallet var tradisjonen med å pepre ut singler mellom lp’ene. Den doble samlinga Snap! er et digert lass supre singellåter og annet. Liveplata Dig The New Breed (1982) har også store øyeblikk: Versjonene av «In the city», «Standards», «It’s too bad» (Wellers geniale «She loves you»-plagiat) og coverversjonen av Eddie Floyds «Big Bird». Jam kom også godt fra å spille hos John Peel, og spesielt den siste jobben Jam gjorde for BBC, på The Hippodrome i London den 19. desember 1981, er et jævla godt konsertopptak. Med blåserekke. Blåserekke er aldri dumt.
Problemet med Jam, for det var et, var trommisen. Han var teknisk god, men han mangla sjel. Det er stygt sagt, men jeg finner ingen annen måte å si det på. Han var ikke pønk, heller. Og et band er aldri bedre enn trommisen.
 

MICK JAGGER

Wandering Spirit (1993)

Denne bør heller ikke sammenlignes med Exile. Jagger uten Richards og Watts blir noe annet og tynnere enn Stones. Mer vanlig, gjennsomsnitts, normalt, gjengs; hvitt. Når Jimmy Rip kicks ass på åpningslåten «Wired All Night», så er det defintivt rock dette, men det er mer tegneserie enn Rolling Stones. Sammenligna med Stones, eller Keith Richards X-pensive Winos, blir Jagger solo en vits, og mange hvite rockeband er ikke så mye bedre. Greier en å se bort fra dette, kan en få ganske mye nytelse ut av Wandering Spirit. Og selv om det er rock og pop og country og funk og irsk på denne, så er det ikke akkurat nybråttsarbeid. Wandering Spirit er ei helstøpt plate på egne premisser, som det het om gode men kjedelige plater på 80-tallet. Denne er god, ikke kjedelig. Låtkvaliteten er jevnt høy. For ikke å snakke om tekstene. Jeg mistenker Jagger for å være hemma kreativt når forholdet til Jerry Hall er stabilt. Hver gang han får føyken/stikker av, lager han noe bra. Slik var det også denne gangen. Dette er vel det nærmeste en kommer et konsept-album med Stones-relevans, og konseptet er som følger: Mick Jagger har vært ute og fukta penis i noe ungt og vakkert, befinner seg der pepper'n gror, har det ikke særlig bra og angrer seg noe inn i blåeste Kristelig Folkeparti. Til og med coveret sier at her er en som har harding på å komme hjem. Men ikke om fyren kan si det som det er når han blir spurt om det etterpå (!). Her legger han alt på bordet  ̶  versågod!  ̶  og så påstår han etterpå, at plata ikke har noe med det alle VET den handler om. Særing. Det er nettopp det at på denne plata høres det ut som om Mick Jagger mener det han synger, ikke minst på den også ellers fantastiske disco/funk-saken «Sweet thing». Eller på den rendyrka countrylåten «Evning Grown».
Jimmy Rip spiller gitar som nevnt, Jim Keltner er med, det er en drøss andre supergode musikere også; ikke flinke, til og med Billy Preston som ikke hadde snakka med Jagger sia 1978, da han oppdaga med fortvilelse
  ̶  og flat afro  ̶  at han ikke var kreditert som medkomponist på «Miss you».


THE JESUS AND MARY CHAIN
Psychocandy (1985)
Beach Boys meets Johnny Cash meets Ramones. Spilt av noen skotter som ikke kunne spille noe av dette, men som klarte å lage en herlig overstyrt graut med dette som inspirasjon.
Det var noe friskt over Jesus And Mary Chain da de dukka opp, ingen hadde hørtes sånn ut tidligere, eller studert scenegulvet så nøye.
«Kill Surf City» er ikke på Psycocandy, men den er favorittlåten min med TJAMC.

Jeg malte over veggene med monsterblomstertapet i
denne fargen, sånn at de, veggene, skulle stå til en Psychocandy-plakat jeg hadde. Så herlig var Psychocandy den gangen. Nå klarer jeg ikke å høre på plata.

 

JOKKE OG VALENTINERNE
Alt Kan Repareres (1986)
III (1990)
Alle Jokke-platene har noen knall låter. Men også en del halvveissaker og fyll. (Fillers, i denne sammenhengen). Mine favorittplater er den første Alt Kan Repareres og den tredje, III. De siste innspillingene han gjorde, de fire demoene som havna på den doble samle-cd’en Prisen For Popen (2002), er faan så bra. Det kunne blitt ei skikkelig bra plate om de hadde beholdt den rå ubehøvla lyden og hvis Jokke kunne dratt fem-seks like gode sanger opp av plastposen. Og om han ikke hadde satt den siste sprøyta, selvfølgelig. Alt Kan Repareres og III er de to platene hvor godsakene ligger tettest. Et av de herligste øyeblikkene av alle mener jeg er «Jeg er god» på tredjeplata, hvor Jokke har satt sammen noen temaer som i teorien ikke skulle passe sammen, men som gjør det likevel, i praksis, og låta oser pønk og pur faen.
Instrumentalmusikken han skrev til animasjonsserien To Trøtte Typer er også strålende, men melankolsk denne gangen, og det var akkurat noe sånt serien trengte.
Hadde han vært i live i dag, ville han vel vært like kjent som Lars Beckstrøm, vil jeg tro, og ikke fått gater oppkalt etter seg, bøker hivd etter seg eller blitt sammenligna med Rudolf Nilsen. Verden er rar.
Et annet Veps-band, som ikke er blitt nevnt siden 1989, er The Electrobugs. De ga ut en halvveis strålende lp i 1988 med tittelen Om 100 År Er Allting Glemt, med hits som
«Berlin
», «Jealousy kills», «Lille kåte dyr» og «Deilige du», og fortjener egentlig å bli nevnt i alle fall én gang hvert år. I alle sammenhenger. Samme for The 99th Floor og albumet Little Painkillers (1988, også på Veps), som hadde noe fantastisk fint gående, og som slapp en ep noe senere, men som bare ble borte.

2015. Yngve Kveines roman Lyden Av Asfalt er en eminent skildring av oppvekst i Groruddalen på 80/90-tall, med Jokke som soundtrack.


JON SPENCER BLUES EXPLOSION
Acme
(1998)
Acme Plus
(1998)



Jon Spencer Blues Explosion er et snedig band. To gitarer og trommer, og masse brøling. Samt noe vrengt munnspill og en del herlige loops og teremin. Til tider det tøffeste bråket i verden. Jon Spencer har ikke noen stor stemme, men du verden for en innsats! Litt som Nick Cave; noe talent, og jernvilje.
Blues Explosion er heller ikke gode låtskrivere, men de er knallgode på stil og lyd. Det er stort sett hva det handler om; attitude og feit lyd. At de ikke har bass, gir dem rom til gitarene og slagverket. Lurt. De er gode til å mikse også, noe som ofte resulterer i at albumene kommer i alternative utgaver. Jeg tror det finnes fem forskjellige utgaver av Acme. Coveret over er fra Xtra Acme USA (1998).
JSBL hadde et slags undergrunnsgjennombrudd med Orange (1994), og de tok litt av på den neste plata Now I Got Worry (1996), deretter virka det som hele verden ble bråmett og det er vel derfor Acme og Acme Plus gikk under alle radarer. (Undergrunnsgjennombrudd?!) Litt synd, for det er den beste plata de har gjort, låtmessig. Acme Plus, som er noen av de samme låtene i litt forskjellige mikser, pluss noen låter som er det mest poppa de har gjort. Men det er rått nok, bevares. «Wait a minute», «Hell», «Electricity», «New year». Det er ti gode spor her tilsammen, kanskje tolv-tretten, og noen som godt kunne vært utelatt, men dette var 90-tallet og spilletiden var uendelig. Acme Plus har tjue spor! De senere platene har jeg fått lite ut av. De er alle overlessa med låter, selvfølgelig, og Damage (2004) er også overlessa innspillinger, og det får dem til å virke gjennomsnittlige. Og det er de jo ikke.
Spencers andre band, Pussy Gallore, Boss Hog, og fra 2005 Heavy Trash og rock-a-billy-punk, har godbiter her og der, men det er aldri så heftig som dette. Jeg liker dem best når de har låter å henge riffene, rytmene og godlyden på.
Jeg vil tro at Jon Spencer, Judah Bauer og Russell Simins har førstehåndskunnskap om hva øresus er.

Wait a minute | Magical colours | High gear | Calvin | Chowder | Hell | Electricity | New year | Torture | Attack

 

KALEIDOSCOPE

When Scopes Collide (1976)

David Linley, tenker du muligens nå? Og, joda, han er med. (Du tenkte ikke det? Neivel.) Under pseudonymet De Paris Letante er han (David Linley) imidlertid til tider tilstede. Kongen på denne haugen heter derimot Solomon Feldhouse.
Ei rar plate i ordets beste betydning. Kaleidoscope blander streit rock, Berry-klassikeren «You Never Can Tell», travere som «Ghostriders in the sky» og flere, med egne stomper i forskjellige obskure fasonger. Feldhouses tyrkiske avstamming skinner gjennom enkelte steder som … noe veldig tydelig noe. Enkelte av instrumentene som benyttes er uidentifiserbare. Også for Sigbjørn Nedland, som på datidens eneste pop/rock-program i den norske eteren, Pop Spesial (40 minutter hver mandag, fra halv til ti over åtte), brøt inn mot slutten av «Little Egypt»: Ja, spør ikke meg hva han speller på! (I’ve got it all on tape.)
Dette er Camper Van Beethovens freaka bestefedre. Og muligens Sebadohs oldefedre. Om det skulle gi en pekepinn.

 

KINKS

Lola versus Powerman and the Moneygoround (1970)

Arthur or the Decline and Fall of the British Empire (1968)

To av de koseligste og morsomste platene jeg vet om. Konsept-plater begge to. «Top Of The Pops» fra Lola er den morsomste popteksten jeg vet om. (Jeg ler og slår meg på lårene hver gang.) «Get back in line» og «Strangers» er to eksempler på hvor vakre sanger Davies-brødrene kunne skrive.
Jeg er også veldig glad i 60-tallssinglene deres, obviously, og mye av det andre, til og med utskjelte Soap Opera (1975) og Give The People What They Want (1981). Det er musikk til å bli rørt og glad av. Enkel, men vakker og intelligent popmusikk. Ray Davies skulle hatt fredsprisen.

Jeg rangerer Kinks som nummer sju, for det er ikke fire store fra sekstitallet, det er sju. 1) Beatles, 2) Stones, 3) Bob, 4) Hendrix, 5) Byrds, 6) Who og 7) Kinks. Veldig mange ligger i divisjonen under, ingen skam i det: Troggs, Pretty Things, Creedence, Lovin' Spoonful, Small Faces, Stevie Wonder, Beach Boys, Doors, Pink Floyd (som ble helt fantastiske da de omsider fikk ut fingern i 1971-72), ... og mange flere lå til tider nære opprykk. Men band som Hollies, Herman's Hermits, Dave Dee Dozy Beaky Mick & Tich, Monkees, Marmalade, The Dave Clark Five ... og to hundre andre, er best beskrevet som  ̶  endelig fant jeg et godt uttrykk, i Keith Richards biografi Life fra 2010  ̶  ersatz Beatles.
Jeg er like konsekvent når det gjelder 70-tallet. Det er en strek, som noen befinner seg over, og andre under. For eksempel: Jeg liker ikke Ian Hunter, og jeg liker ikke Mott The Hoople, med noen enkeltlåter som unntak. Og et par plater også, faktisk. Så ikke så konsekvent likevel, bare noen ganger. Jeg har som prinsipp å av og til være ignorant. Helt sikkert er det imidlertid at jeg ikke liker hvit harry-rock, jfr. Hunter/Hoople. Til og med Bowie i den settingen låter hår. «Diamond dogs» og «Watch that man». Slade, derimot, er knalltøft  ̶  de hadde noe eget, var ikke forgapt i Beatles eller Stones. Og Nazareth. Blir ikke skikkelig nachspiel uten Nazareth.
Det er et tynt skille, men det er der. Og det er ikke fordi jeg ikke vil.


Her er det en FEIL. Jeg har ikke skrevet om Kjøtt tidligere.

KJØTT

Kjøtt (mini-lp, 1980)
Jeg har fremdeles årgangene med Nye Takter og Puls liggende, de to musikkavisene som eksisterte i new wave-tia og litt til, ca 1979-1983, og som kom med rundt tolv nummer i året. Nye Takter fortsatte som bilag i Arbeideravisen (Dagsavisen), Puls ble til Beat (og Arild Rønsens Puls, som var bare dårlig/pinlig).
Men i storhetstia, for det var en, var disse to avisene ganske mektige saker. De informerte om det som skjedde i rock, punk og alle avtartene, og i minnet var det ganske hektiske tider. Tjukke aviser, tettskrevne. Jeg gleda meg til neste nummer. Men når jeg nå blar gjennom ei avis, så sitter jeg etterpå med et inntrykk av at det skjedde ikke så veldig mye, selv om det var anmeldt 30 album, ti singler og det var artikler galore om nye og litt mindre nye band. Alle venta på noe som skulle komme, det er inntrykket jeg sitter igjen med. Rart. Det har kanskje noe med at en ikke ser sola for bare lys. Men denne tia var, når en ser tilbake nå, en topp. Jeg har ingen grafikk som beviser det, men for meg er det et hardt faktum. Aktiviten var større, bredere og bedre, enn før og senere, i den forstand at det meste av nye ting ikke var repetering, men, faktisk!, forsøk på å lage hjulet igjen. Ikke alt var bra, egentlig var det mye surr. Slits, for eksempel, de forsøkte å lage noe nytt. Og de gjorde det. Om de lyktes, om det var bra ... vet ikke, men ingen hadde hørt noe som Slits før.
Sånt skjer ikke lenger, den innfallsvinkelen eksisterer ikke hos musikere på denne sia av millenniet.



Men Kjøtt.
Alle liker Kjøtt.

Elektrisk 2:40 (Gaarder)
Mannen på taket 2:09 (Krohn-Aasheim)
Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer 1:38 (Krohn)
Primitiv 2:14 (Krohn)

Kloning 2:38 (Gaarder)
Urbane problemer 2:58 (Krohn-Hærverk)
Jeg vil bli som Jesus 4:15 (Krohn)

Det er mini-lp’en til Kjøtt – også kalt ep og tolvtommer, i følge bandet en maxi maxi ep, og alt er like riktig som mini-lp, men for meg er den en mini-lp, selv om den er STOR – som er den eneste skikkelig gode Kjøtt-utgivelsen, den hvor alt er bra og alt funker, uansett om det er Krohn eller Gaarder-låter de gjør. Enkel og god studiolyd, som var mye mer enn kunne håpe på i Norge i 1979. De er hakket, eller et par hakk, mer raffinerte enn på ep-debuten
Et Nytt Og Bedre Liv (1979) og det kler dem. Det er godt tempo hele plata gjennom, fram til sistelåta, «Jeg vil bli som Jesus», som er en, eh, ballade. Slags.
Kjøtt er den beste oneliner-samlinga noen gang samla på et stykke norsk vinyl. Trafikklysa lever sitt eget liv! Tekstene er for gode til å være sanne. Det stemmer. Helt unorsk på denne tia, at det stemte, unntakene var noen få humorister/visesangere. Det er titler, vers og refreng hvor det sies mye, i rytme og alltid med mening. Krohn har mange ganger ytra at han er litt misfornøyd med noen av sine tidlige tekster fordi de var pubertale. Ja, de var det. Det var jo halve moroa. Men de var aldri dumme, som norske tekster nesten alltid var. De var svingode. Gaarders låter fyller liksom opp plata, de er hakket mer infløkte, og tekstene hans er mer ... eh, Gaarder, mer utflytende. På Kjøtt er Krohns og Gaarders tekster og melodier mer hånd i hånd enn i hver sin verden.
Helge Gaarder hadde en fantastisk diksjon. Selv om vokalen er miksa lavt noen steder, så hører en hvert bidige ord han synger, og han synger jævlig bra. Det skader heller ikke at de hadde to gitarister som hadde klimpra endel før pønken kom. De får det til, er sprell levende og de blender veldig godt. Bråker bra gjør de også. Per Tro spilte en like riktig bass. Når han ikke handla plater på Jaap.
Coveret var vel ikke spesielt egna til å selge plater. Men det var til en leste låt-titlene.
Ingen ut-toninger, veldig lite dveling ved noe som helst. Plata består av bare sju låter og varer i 18 minutter, men det er perfekt. Etterpå har en lyst på mer.
Pønken har røtter i rock. Her: Stooges, Who og Damned. I Kjøtt var det trommis og låtskriver og minstemann Michael Krohn som var maskina, det var han som tuppa disse undrende hippiene i ræva og som fikk hele gjengen til å nesten tippe over.
Kjøtt er en nydelig kollisjon og et sceneskifte. Ei utrolig plate, ikke bare ei utrolig norsk plate. Var da og er nå.

På debuten Et Nytt Og Bedre Liv, med sporene «Flue» og «Blålys» (Gaarder) og «Nei, nei, nei» og «Et nytt og bedre liv» (Krohn), spriker det. Ep’en ville vært uangripelig om den bare var en to-spors singel med kun Krohn-låtene. «Nei, nei, nei» og «Et nytt og bedre liv» er to stykker pønkrock som er det beste som ble laga i den tidlige norske pønken. Med tekster som overgikk alt vi hadde hørt fram til da, og det aller meste som er kommet etterpå. Et unntak er nettopp mini-lp'en Kjøtt. Er ikke dette norsk kulturhistorie, så er ikke Munch det heller.

Jeg har ikke noe imot Helge Gaarder. Han laga fantastisk norsk kulturhistorie han også, aller mest vellykka på Circus Moderns selvtitulerte albumdebut i 1984, en av mine favorittplater, som jeg heller ikke har skrevet om tidligere.
Har jeg for lite fritid?



Nei, jeg har ikke noe imot Helge Gaarder. Jeg møtte ham to ganger og snakka med ham flere ganger på telefon, og han var veldig ok mot meg. Ga Monster Blomster turne-støtte gjorde han også, i rollen som rockebyråkrat. (Han var unik der.) Det er bare så synd at Kjøtt var enda et band som hadde Brian Eno og Bryan Ferry i besetninga. Det ble to veldig forskjellige verdener som som skulle smeltes sammen. Noe som funka som bare det på Kjøtt, men som ellers virka bortimot umulig. Det var veldig synd, for Op. (1981) ville vært mye bedre om Gaarder slappa av litt og heller lot Krohn komme til med «Se & Hør», «Rik manns baby», «Radiator», «Far lyver» og de andre låtene han eventuelt måtte hatt liggende på den tia, og mer trøkk. Mer rock, mindre dikkedarier. Mindre ordgyting; vær så snill å gi oss en låt som handler om noe snart! Op. var mer et Gaarder-album enn et Kjøtt-album, og ikke på noen måte et Gaarder-Krohn samarbeid. Men Op. er et godt album med identitet, selv med bare en og en halv Krohn-låt. Gaarder var en bedre produsent enn låtskriver. (Ok, heng meg.) Plata er nydelig produsert. Låtene blir bedre sammen, sterkere; det er en sammenheng, fra første til siste spor, og det låt nytt og spennende da – mange rare lyder som ikke var hørt på den måten før, i en blend av litt pop og disco (det het ikke funk i 1981) med mange lange meldinger på toppen – og ikke direkte dumt nå heller.
Verdens beste singel i 1981 ville vært «Beat allergo 160», med «Jern og metall» som b-side.  Gaarder hadde absolutt mye bra. «Krigsrop»! Jeg synes dessuten at tittelen Op. er … til å spise opp.

Kjøtt-versjonen av «Se & Hør», på en samler utgitt av ungdomsbladet Det Nye i 1981, Hett Fett Og Svett, tror jeg den het, var og er super.
Et par teiks til og en god miks så hadde «Se & Hør» vært superduper. Den kunne tatt plassen til «Vinyl-lobotomi», en sambadisco noen burde satt ned foten for, eller hengt til tørk i et mørkt rom ingen visste eksisterte. Teksten er ekkel, det låter som en bakfull Terje Tysland fra Oschlo.


Tolvtommeren Hue Uten Sanser (1980) er flau. Lava på syre (not Including Randy Crawford!), innspilt på Majorstua av Børt-Erik Thoresen (regi), med en meddelsom poet som ikke fikk antatt diktsamlinga si, verken i 1974 eller 1976.
Noen liker Montasje, bandet resten av Kjøtt fortsatte som etter at Michael Krohn slutta, men jeg synes det blir for tomt. Det er bare poeten igjen, ingen låter.

                                                    
                                                                                                                                  
Hvis du skal lese
én av bøkene i TOP 10-kåringen til Morgenbladet og Falck Forlag fra 2011, så er det Bernt Erik Pedersens bok om Kjøtt. Den skiller seg ut som veldig god i den serien, selv om det er mye bra i de andre bøkene også, og endel surr. Figures.
                                                                                                                                                                                                                                     

 

 

KSMB

De’ E’ För Mycke’ (1982)

Enda et knall svensk pønkband. Selv om en av gitaristene hadde langt hår og det er enkelte frieritendenser hos en av vokalistene (Ni är underbara! Kom igen, grabbar!), har denne gjengen låter og innstilling som er pønk. Plata er tatt opp live da KSMB var på sitt heftigste, og er en slags best of. Trommis (par excellence) og låtskriver Inge Johansson er merkelig nok ikke veldig kjent. Høydare: «Jag vill dö», «ABAB» (som handler om …?), «Hårding», «Tänker på dig», «Jag vill bara dansa», og selvfølgelig tut & kjør-til-du-blør-versjonen av «Røvernes Vise». Bedre publikum kan en også lete lenge etter.


KAADA
Folk Flest Bor I Kina (2002)
Denne flotte filmen  ̶  med enkelte skuespillere jeg ikke har sett siden barne-TV på 70-tallet  ̶   har et soundtrack som er enda flottere. Jeg har hørt filmen flere ganger (uten bilde), for det er melodier og vendinger og spill og trekkspill som er vakre saker. Temaet som går igjen (intro, flere stikk og outtro) når et toppunkt i Høyre-sekvensen når dressmennene tar gåsyklene fatt, men hiten, for det er en, er temaet vel trettifire minutter uti, en vri på «Stand by me»/«Every breath you take», med dunderbass og en del artig pling-plong.
Jeg har ikke noe forhold til John Erik Kaadas plater, men dette innbyr til mer.

 

 

LED ZEPPELIN

Led Zeppelin Boxed Set (1990. "4-Compact Disc Set", står det også, over alt, mens "Boxed Set" ikke forekommer noe sted, bortsett fra "Boxed set production ... " i små bokstaver under credits i heftet som følger med)
Physical Graffiti (2lp, 1975)

Jeg har alltid likt Zeppelin, æresord. Det har alltid vært tre-fire låter pr lp som har vært absolutt full tank, men jeg har også hatt problemer med de mest svulstige tingene deres. «Stairway to heaven» er  bare plagsom i mine ører. Jada, jeg vet jeg er ganske alene om å mene det, men det går bra. Likeens med mye av bluesen deres: det blir for mye gitarronking og plattåsko, og alt for lite blues, svart blues. Det finnes ingen hvit blues, men det finnes fake blues. Denne boksen med 54 spor utelater mye av denne … poseringa, men de fleste bankersene fra originalplatene er med. Faktisk synes jeg mange av låtene kommer bedre til sin rett på disse fire cd'ene.

Jeg var kanskje ti år da jeg hørte Led Zeppelin første gangen. (Nope. Jeg hadde hørt i alle fall «Kashmir» enda tidligere, jeg huska den, fordi den ble spilt av en kjæreste til en barnepike jeg hadde. Jo, det er sant.) Jeg hadde utsatt det, for med et sånt råtøfft navn som Led Zeppelin måtte det jo bli nedtur. Men plata jeg hørte, Led Zeppelin IV (1971), med kanonene «Misty mountain hop», «When the levee breaks» og «Rock and roll», var like gromt som jeg hadde drømt om, og luftig, og ned-på-jorda, og utenomjordisk. Men også svulstig sjanglete. «Stairway». Åtte minutter med liksom-romantisk hippiemøl.
̶  ̶   Ærlig talt, mente Bjørn.
Jeg var enig.
Led Zeppelin hadde en usedvanlig evne til å virke tidløs, i den forstand at for eksempel «In the evning» fra sisteplata In Through The Out Door (1979) kunne vært på andreplata, og «Heartbreaker» fra denne kunne vært på den siste. Og «For your life» fra Presence (1976) kunne vært på hvilken som helst plate. En liten utvikling i lyd er det, men det er alt. Og det er helt greit, ikke alle kan være Bowie. I starten var det mye blues, egne og stjålne og covere, i midten mer hardrock og psykedelia og byggverklåtskriving, mot slutten enkelte vel poppa ting («All of my love», «Fool in the rain»), som ... egentlig også var ok.
Led Zeppelin var tøffest som rockeband, eller popband, synes jeg  ̶  ikke som utflytende krimskrams  ̶  eller når Page med seg selv som sparrer fant på nye måter å spille gitar på. «Dancing days» fra 1973-plata Houses Of The Holy er et godt eksempel. Artigst var de når røttene til 50-talls rocken nådde gjennom kokain-tåka. «Hot dog» og «South bound Saurez» fra In Through The Out Door, eller avslutninga på «The Ocean» fra Houses. Eller på «Rock and roll» fra IV, obviously. Det var der de var hjemme, og det hørtes.
Sympatiske var de også. Good looking, having a good time. To an excess. Flotte platecovre, litt artsy, men pytt. Mye mystisime. Med andre ord; sånn som det skulle være på 70-tallet, før 1976.
Merkelig nok, en opplagt megahit som «Tangerine» er aldri blitt covra skikkelig.

Dobbel-lp'en Physical Graffiti fra 1975  ̶  det verste året så langt  ̶  inneholder så mye pent og tøft og er så variert at den er min favoritt blant alle de gode albumene deres. De nådde toppen på midten. Physical Graffiti består av nye kutt og låter som ble til overs fra de tidligere platene. Men det er ikke oppsop, eller; det er oppsop, og nye låter, om hverandre, men oppsopet, og de nye låtene, er utrolig bra. Plata er herlig satt sammen. Tre låter på side en og side to, fire på side tre og fem på siste side. Haha! Og det henger sammen, det er et veldig godt oppsett. «In my time of dying» er en av de feteste jammene av et rockeband noen gang gitt ut på plate. «Kashmir» er ... «Kashmir», og sekstitallet er definitivt ikke over. «In the light» er pop og promp om hverandre. «Custard pie», «The Rover» og «The wanton song» er trøkk-rock, med heavy-snert, og plutselige doser pur pop i refrenger eller mellomspill. «Sick again» avslutter kalaset. «Sick again» er i slekt med avslutteren på Stones' Exile, «Soul survivor». Begge er riff- og groove-låter, ikke sanger. De starter med hver sine mothårs gitarintroer, velter inn og fortsetter pur faen og vond vilje. Stanger og stanger. Vil ikke ta slutt, selv etter at alle har snudd ryggen til, skrudd av, gått hjem, tatt natta. Nei, festen er for faen ikke over.
Her, som over alt i Led Zeppelin-katalogen, er det varm og feit lyd. Masse rom, mikker i taket og langt ute i gangene. Masse båndsus. Som er litt rart, for båndsus på 70-tallet var strengt forbudt. Båndsus var gammeldags og uproft. Men noen steder virker det som Zeppelin skrudde suset opp i miksene. Og miksene ... herlig poengterte; når Jimmy har et knall lick så skrus gitarene opp akkurat der, og det til gangs. Og bassen skrus opp der den har noe tøft å melde, tangentene likeens. Trommene var allerede skrudd gjennom taket. Lyden er mint, Jimmy var ikke bare en god gitarist, han var også en spesialist på gitarlyd. Ampene ligger på grensa til å krenge når som helst, skikkelig rørvreng, ikke noe bokstull. Alt høres ut som det er innspilt på jævlig høyt volum, til og med når de gjorde akustiske instrumentaler, og Zeppelin låter best når de spilles høyt, skikkelig høyt.



Jeg lister hele plata. Fordi det ser akkurat så bra ut som det er.

LED ZEPPELIN  ̶  PHYSICAL GRAFFITI
Side 1
Custard pie 4:15
The rover 5:39
In my time of dying 11:08

Side 2
Houses of the holy 4:04
Trampled under foot 5:36
Kashmir 8:37

Side 3
In the light 8:47
Bron-Yr-Aur 2:06
Down by the seaside 5:15
Ten years gone 6:34

Side 5
Night flight 3:38
The wanton song 4:08
Boogie with Stu 3:52
Black country woman 4:24
Sick again 4:42


Jimmy Page var som kjent en kraftkar på strengeinstrumenter. Robert Plant hadde en enestående stemme. John Bonham hadde til tider den tøffeste trommelyden i verden, og den sterkeste høyrefoten, og slo herlig funky rocka. (Ikke overse «Poor Tom» på rest-of-plata Coda fra 1982). John Paul Jones var en arrangør, tangentmann og bassist i særklasse, med noe av den trøkkeste bass-spillinga ever. John Cleese var med i Monty Python.
Da pønken kom ble Zeppelin litt utafor, selv om de prøvde på litt raskere saker, som «Wearing And Tearing», hvor det etter et par minutter høres ut som Bonhams bilringer begynner å ta kvelertak. BOF.

 

 

LEMONHEADS
Lovey
(1990)

Come On Feel (1993)
Etter tre plater med alt for mye heavy-inspirasjon, slapp endelig Evan Dando taket og laga noen ordentlige låter. Han hadde begynt å se opp fra gitaren og rundt seg. De covrer Gram Parsons «Brass buttons» på eminent vis på Lovey, og tør å bruke kassegitar litt over alt. Og effekter som for eksempel funk-spunk-gitar annno LA 1974 i «L'il seed». Gøy! Eller å bare bråke, lage støy, der de tidligere kicka ass. Det finnes enda litt rust fra Evans heavy-bakgrunn på Lovey, i åpningslåta «Ballarat», men det er ok, for her er det også en melodi i tillegg til den opplagte riffinga, og «Ballarat» er en herlig krakilsk intro til hele plata. «Ballarat» handler om en remote ghost town (?). (Hør på språket; there was not much monitorally ... the subject ... the dessert has gotten hotter than usual ... For et klabblag med hjernevaska firkanter av noen feitinger disse folka er!)
«Half the time», «Year of the cat» og «Ride with me» er skikkelige godlåter, og det er mer punk enn heavy i dødfine «Come downstairs» og «L'il seed». At de har tatt ei låt fra Creator (1988), «Clang bang clang»  ̶  ei heavy-låt  ̶  og later som den er en cover av Hüsker Dü, er bare spot on. Samtidig er det tydelig at Dando har oppdaga Dinosaur Jr, Mudhoney og Seattle-bølgen og har tatt det til seg.
Jeg liker at Lovey (og andre Lemonheads-plater, for så vidt) er så enkle; det er en låt og den blir spilt inn, med tenning. Ikke mye fram og tilbake, men rett på sak. Effekter der det skal være noe ekstra, to-stemt sang der det passer  ̶  i motsetning til tre-stemt over hele fjøla. For eksempel.
Plata klokker inn på 33 minutter. Det er perfekt det også. Men coverfolka hang fremdeles etter.



Come On Feel The Lemonheads
er enda ei ukorrekt plate å ha som favoritt, vil jeg tro. Og ei svært god samling låter i poprockleia.
Av og til er det befriende å høre «vanlig rock», arrangert og spilt sånn som «vanlige rockelåter» skal gjøres. Evan Dando tar Go-Go's og Belinda Carlisle vanvittig på puppen i nydelige «I'll do it anyway», og røyking av blås har sjelden vært bedre skildra enn i «Style» og «Rick James style». Andre uppers: «Dawn can't decide», «Down about it» og smellmelankolske «Favourite T». Versjonen av «Being around» (dukka først opp på Mrs Robinson-singelen) har Sneaky Pete på steel, og det er jo trivelig, uten at låta nødvendigvis heves. Teksten er jo bare stor. Kalaset som er albumet Come On Feel The Lemonheads avsluttes med noen tema Dando har lappa sammen fordi it's got to have another song: «You can take it with you». Etter den er festen over, og 15-20 minutter med uannonsert forbruk av kostbar mastertape tar til. Innimellom tullet og stillheten finnes morsomme ting, en parodi på Lenny Kravitz (70-talls kitsch'en «Sonny» er blitt til «Lenny») blant anna, hvor Dando til stadighet får latterkick, noe han forøvrig rammes av flere steder på plata.

Fortsatt like ukorrekt, er jeg en av de få som ikke har gjennombruddsplata It's A Shame About Ray (1992) som en av mine favoritter. Det er en fin-fin plate, though. Men jeg setter Car Button Cloth (1996) høyere enn Ray, fordi det er enkeltlåter som er bedre der, enn det høye snittet på Ray. Trur eg.

Av praktiske årsaker tok jeg med meg samleplata deres, The Atlantic Years (1998), da jeg fant den billig på en bensinstasjon. I tillegg til storlåtene fra de nevnte platene, er den utstyrt med en veldig fin alternativ akustisk miks av «Down about it», en akustisk versjon av Lovey-låta «Ride with me», en cover av Rainier Ptaceks «Rudy  with a flashlight» og Lemonheads hit-øyeblikk, coveren av Simon & Gartfunkels «Mrs Robinson».


EVAN DANDO
Baby I'm bored
(2003, 2017)
Evan Dandos debut under eget navn, Baby I’m Bored (2003), har en flott portefølje sanger han har skrevet sammen med andre. Mer country enn tidligere, samme avslappa holdning som ofte tidligere, som vanlig flere gjennomført gode tekster, og han synger veldig bra. Skikkelig fin plate, med andre ord.
Re-utgivelsen av Baby I'm Bored (2017) med en ekstra cd med ikke utgitte låter og alternative versjoner har fått meg til å sette denne plata enda høyere. Tiloverstoffet er ingen revolusjon, men alternativ-versjonene belyser låtene; gjør originalenes egenhet og kvalitet tydeligere. For det er mye kvalitet i låtene, og de er egenartede, samtidig som de er veldig Evan Dando. På originalalbumet
er «Shot is fired» en stille og dyster akustisk sak, men alternativ-versjonen på nyplata er sprudlende dyster pop med fullt band. Back to the 90's, på et blunk. Og, igjen: sammen med ei hip, smellvakker dame fra en eller annen bransje på vokal. Denne gangen Liv Taylor. Han hadde det med å dra damer.
«Au bord de la Seine» (nei, ikke den «Au bord de la Seine»!) topper kaka på ny-cd'en (den var b-side på Stop My Head-singelen fra Baby I'm Bored). Død-country melodi, og teksten begynner med Fat, bald, broke armed and angry. Jeg river av meg håret av latter, hver gang. Apropos tekstene; de er jamt fantastiske, over alt. Baby I'm Bored har ligget og vaka der mellom ok plate og den ok plata jeg tar fram pussig ofte, i ganske mange år nå, og, ja, jo: Baby I'm Bored er en favoritt.
Coveret er fint også. Jeg trodde det var Evan selv, men det er kona.



JOHN
LENNON

John Lennon/Plastic Ono Band (1970)

Primalskrik. Her er en som ikke var redd for å låne litt her og der. «Because» fra Beethoven («Måneskinnsonaten»  ̶  ikke en plagiat, men likevel), versene til «Come Together» fra Chuck Berrys «You can't catch me», deler av «What You Got» fra Stevie Wonder, riff-ideer til «I feel fine» og «Day tripper» fra Bobby Parkers «Watch your step», og det er mer. Felles for disse er selvfølgelig at de ble enda bedre låter etter å ha blitt overtrukket med litt herlig Lennon. På Plastic Ono Band er det ingen plagiater, selv om deler av låten «God» herfra har dukka opp hist og pist senere under andre navn. Og akkurat «God» er jevnlig inne på min top 10-liste over tidenes popstykker. Det siste minuttet av «God» er noe av det aller vakreste som noen gang er skrevet og framført.
Plastic Ono Band er den eneste plata noen ex-Beatle har laga som virkelig tar en egen retning, og som var i tet i samtia. Den var riktig, den var mal. Og den står som en påle den dag i dag. John fikk (enda en gang) vist hvilken utrolig god vokalist han var, og at han hadde blues og soul inne ~ John feika ikke, han hadde det i seg.
Den herlige sommeren jeg oppdaga at det et fantes liv etter Beatles. Kunne vært 1977 eller 1978. Jeg hørte Plastic Ono Band hjemme hos onkel. Den traff meg noe så voldsomt. Den slo meg i trynet. På en behagelig måte. Jeg var i en annen verden, der alt var tøft og vakkert og uutforska.
Så dro vi på ferie. Jeg pleide å gå lange turer helt alene hvor jeg, i hodet mitt, laga min egen Plastic Ono Band, fordi jeg ikke huska noe av hvordan sangene gikk den gangen jeg hørte plata hjemme hos onkel, jeg hadde bare følelsen av den. (Det var så godt som umulig å finne Lennon-plater i platebutikkene fram til han døde.) Da vi kom hjem fra ferie, dro jeg til onkel og kassett-kopierte plata. Og her er det beste: den var enda bedre enn den følelsen jeg hadde gått rundt med i uker.
Jeg oppdaga noe. Det finnes de som kan synge så hardt at stemmen vrenger. Ikke sånn som de som liksom later som de har en fuzzboks kobla til stemmebåndene, Kurt Cobain og sånne, men det er faktisk noen som kan skrike så voldsomt at stemmene deres får vreng. John er en. Paul er en. Thåström er også en sånn.
John sa i 1980 at når han hadde selvtillit, så laga han enkle plater, når han ikke hadde trua på seg selv, pøste han på. Her er det basic hardcore rockelåter og sånne smygere av noen drømmeaktige ballader som var typisk Lennon. «I found out» er en murvegg av pur faen, «Love» ei blomstereng. «Mother» er så nedstrippa, to-the-bone, og så ærlig at det blir en helt annen dimensjon, en ny en, sammenligna med det Beatles gjorde sist, Abbey Road.
Primalskrik, ja. En nedstrippa, personlig og stundom jævlig rå plate. Ikke plagsom. Ekte, mere. Ringos to-the-point-tromming og Klaus Voormans like jordnære bassing kler disse enkle lennonlåtene. En stor forskjell fra Beatles er at det er kun Johns stemme på plata, elleve kutt uten noen annen enn John Lennon, ikke en engang Yoko. Alt er holdt så enkelt som mulig, og bare de åpenbare andrestemmene er gjort  ̶  av John. Og ettersom han er en av tidenes beste vokalister låter det selvfølgelig überknall.
Veldig basic lyd, selv om Phil Spector har vært borti og fingra på enkelte kutt, og Spectors bruk av ekko på slagverket er ... ekstremt, men likevel virker plata naken.
I tekstene er Lennon innom de store spørsmål: Gud, Beatles, kjærlighet, død, stoff, foreldre, barndom, tilhørighet og isolasjon og fremmedgjøring, med mer, men ingenting om gule ubåter. Der altså.
I 2000 ble Plastic Ono Band utgitt i remastra utgave. Og, vel, det er blitt en litt ekkel sak sammenligna med originalen. Det virker som noen uten særlig peiling på John Lennon har satt sammen sakene. Muligens Yoko. Hvorfor i all verden er «Power to the people» tatt med som bonus-spor? Og hvorfor i all verden er «Do the Oz» tatt med? («Do the Oz» var baksiden av The Oz Foundations' singel God Save Oz, skrevet av Lennon-Ono, det vil si; låtene av John og tekst-mølet av Yoko. Himmel!) Jeg er glad for at Yoko ikke kyla inn baksida på Power To The People-singelen, hennes «Open you box», i samme slengen.
Originalplata åpna med «Mother» og slutta med «My mother's dead». Det kan ikke bli så mye komplett enn det. Hvis det absolutt måtte være bonuskutt på Plastic Ono Band, ville jeg hatt følgende: Outtaket «Why» (uten Yokos kauking), varme-opp versjonene av «Don't be cruel», «Matchbox» og «Honey don't» fra disse innspillingene og kanskje opptaket der Ringo spør Phil hvorfor det ikke er ekko også på cymbalene. Dessuten er det noen glitrende øyeblikk på Johns demoer til plata; et par vers om Paul i «I found out», for å ta et eksempel, som han selvfølgelig hadde vett til å kutte ut i de ferdige utgavene.

På den positive sida ved den remastra utgaven av Plastic Ono Band kan jeg nevne en helt egen miks av «Well well well», samt et orgel på «Love» jeg aldri tidligere har hørt. Og det er et pent et. Og da er vi jaggu inne på enda et minus: Den remastra utgaven av «Working class hero» har en forstyrrende TYDELIG overgang mellom det innlima tredjeverset og resten. Sånn var den ikke da John levde.


- John is kinda like a constant ... always there in my being ... in my soul, so I always think of him. Paul i 2000.

Imagine (1971) hadde Lennon bestemt seg for å vise at også han kunne forføre millioner. Som om noen var i tvil. Og det er en nesten fullkommen popperle. Glitrende produsert, vakker over en lav sko. Spector og Lennon er oppført som produsenter, men ifølge Jack Douglas (tekniker på denne) satt Spector for det meste og sov, og når han våknet sa han more echo!, og sovna igjen.
Fire av låtene er laga i 1968 og 1969: «Jealous guy», «Give me some truth», «Oh my love» og «Oh Yoko», og aldri var John Lennon solo mere beatlesk enn på Imagine. Men jeg sitter ikke igjen med en følelse av å være med på en ny og spennende reise når jeg hører Imagine, sånn som med Plastic Ono Band. John Lennon er ikke Messias lenger, the dream is over, som det het i «God». Visst er det vakre melodier, visst er det popmusikk fra øverste hylle, men det var ikke nok fra en ex-beatle i 1971. Ikke John Lennon, i alle fall.

Alle de senere Lennon-platene ble utskjelt og grått over i mer eller mindre grad. Spør du meg er det virkelig grunn til å slippe taket og la det komme ut når det gjelder Mind Games (1973). Den er JL down and out og på tomgang, og Lennon på tomgang smerter mer enn Sir Paul i samme dødvann. Hvis noen rocker skulle krones, er for meg John Lennon rockekongen, Elvis har mindre med saken å gjøre. Så når Lennon gjør en så skremmende uinspirert rocker som «Tight a$», er det fysisk ubehagelig å høre på. For en som leverte flere rockeklassikere pr år i et helt tiår, er det katastrofe. Rompa bar og dårlig køkultur. På «You are here» gjør han en uforskamma dårlig versjon av slutten på «God» (fra JL/POB), andre steder er det tilløp til gode låter (f.eks «Aisumasen (I'm Sorry)» og «Out the blue»), men den flateste produksjonen på denne siden av Richard Perry (Ringo's mann med kjevla på midten av 70-tallet), og (spesielt) Gordon Edwards flinkis-basspill, sørger for at det aldri blir mer enn litt bra. Høydepunktet på Mind Games er tittellåten, skrevet rundt juletider 1970, og da med tittelen «Make Love, Not War» og den gangen forkasta eller glemt.
Samme skjebne led «Woman is the nigger of the world» i 1969. På Sometime In New York City (1972) er «Woman is the nigger of the world» det beste sporet, hvor dessuten «The luck of the Irish», «John Sinclair» og «Born in a prison» høyner nivået. De tre sistnevnte, pluss «Attica State», var først ment som en ep, og det kunne blitt svært bra. Det er flere tilløp, til og med på «Ono-låtene». Anførselstegn fordi Yoko laga låter på den måten at hun kom med en tekst som hun sang, og så skulle musikerne finne akkordene. Siden hun var (er) tonedøv, var hennes sangmelodier mer eller mindre forskjellige «låter» fra dag til dag. Men som på hennes soloplater har hun her sterke musikere (og låtskrivere) å lene seg på. Gode Lennon/Ono-låter som «The Luck of the Irish» og «Born in a Prison» skjemmes av, og ødelegges langt på vei, av Yokos sang. Hun eier verken stil, styrke, teknikk, melodifølelse eller pitch (hun synger surt). Men det aller verste er at selve stemmen hennes er stygg. Ikke så stygg som Wenche Myhres, men deromkring. (På helt den andre enden av skalaen finner vi June Carter, som på tross av null teknikk, har den herligste malmfulle kvinnerøsten, ever, mener man herfra.) Det beste som kan sies om Yoko Onos musikk er at den kan være gode eksempler på hva John Lennon kunne få til av gråstein («Sisters O Sisters» fra Sometime), at jammer fra Lennon-sessions absolutt kunne være verdt utgivelse, på tross av at Yoko gjør alt hun kan i for å kauke dem til døde («Why» på Yoko Ono/Plastic Ono Band), eller at sangene hennes kan være relativt kurant kremmerstøy på kjøpesentra (Double Fantasy). Flere ganger har hun rappa tekster og melodier sånn at det har fått rettslige følger. «I'm your angel» på Double Fantasy er note for note den gamle traveren «Makin Woopee», tralla til døde av Yoko Fuckings Ono, for å ta en av de mest opplagte.
Produksjonen på Sometime er svær. I negativ forstand. Om Phil Spector gikk amok på Harrisons All Things Must Pass, så tror han at han er blitt en elefant på denne. En full en.
Plata var en katastrofe for Lennon både med hensyn til kredibilitet og suksess. Den tøffeste gutten i klassen sto plutselig som en tredjerangs Ole Paus og remja teite slagord, i stedet for å prestere de perlene en tok for gitt fra John Lennon.
Norge var det landet i verden hvor Sometime In New York City gikk høyt på listene. Det virka ikke som tekstene gjorde noe fra eller til, klisjeer på engelsk har jo alltid hatt bred appell her.

Hos mange artister resulterer oppbrudd i store plater, men John Lennon havna på fylla i Los Angeles, og det tok ham et år å finne fokus igjen. Med Walls And Bridges (1974) var noe av storheten tilbake, og ikke minst var produksjonen bra og til tider spennende. Men de aller fleste låtene er låter skrevet for å skrive låter. Uansett finnes det flotte saker som «Going down on love», «Whatever gets you thru the night», tidligere nevnte «What you got», og dessuten «Nobody loves you (when you're down and out)», som er et sentimentalt og hederlig forsøk på å skrive en oppstiver mellom fyllekulene i LA. Med mange av de andre låtene på Walls And Bridges, og spesielt «# 9 Dream» (som selvfølgelig som andre singel fra plata nådde niendeplass på de amerikanske hitlistene), gjør han så typiske Lennon-låter, på lennonsk vis, at det nesten er snakk om selvparodi. Egentlig var det helt greit at Lennon la opp etter denne. Demoer av låter til Walls And Bridges' oppfølger er skremmende innholdsløse på alt annet enn nettopp Lennon-Lennon. En tidlig utgave av «Watching the wheels» var en av dem.
Både albumet og singelen «Whatever gets you thru the night» var storselgere i USA (og begge # 1), så ta det med et badekar salt
neste gang Yoko Ono sier at John's lost weekend in LA var dårlig på suksess og profitt. Denne enkefruen har helt andre motiver enn å informere. Ut av the lost weekend kom også Rock 'N' Roll (1975), som er god fordi John gjør noe han virkelig liker og ikke minst i kraft av hans respektløse omgang med sin ungdoms favoritt-låter. Produksjonen er også her god, breibent rock'n roll med noe reggae og soul rundt omkring, dandert med mye delay og perkusjon og blås. For Rock 'N' Roll fikk han endel kjeft. En mente at Lennon hadde hengt seg på revivalbølgen som blomstra friskt på midten av 70-tallet og glemte at han fra og med 1969, på Live Peace In Toronto (1969), hadde benytta hver live-anledning til å dra noen gamle travere.
Når John Lennon en sjelden gang hørte på Beatles-plater, var det rockelåtene han hørte på, ikke Sgt. Pepper. Noen av de beste ikke utgitte solotingene med Lennon er noen dødbasic moroversjoner av «Don't be cruel», «Matchbox» og «Honey Don't» fra JL/POB-innspillingne. Selvfølgelig er null og niks av disse opptakene inkludert på The John Lennon Anthology (1998) og Wonsaponatime (1998), begge rarities-plater.
I 1975 kom samleren Shaved Fish, og den er obligatorisk fordi de tidlige Lennon-singlene («Cold Turkey», «Instant karma») er blant den aller beste poprocken som er laga.


Comebacket med Double Fantasy (1980) var trasig. Flere av Johns låter var gode nok til at det kunne blitt bra med et annet backingband og mer passende produksjon. Demoer av noen av låtene (akustisk gitar og sang, og av og til med rytmeboks!), er faktisk fulle av liv, og noen ganger magi, og bærer bud om ei stor plate.
Da John Lennon veldig mot sin vilje forlot denne verden, var han heltent på å gjøre ei skikkelig plate. Han var forbanna for at Double Fantasy ble så forsiktig og hadde bestemt seg for at den neste skulle ta rotta på både Springsteen og Dylan (!). «Nobody told me» som dukka opp på Milk And Honey (1984), og var det beste kuttet der, ble ikke funnet god nok til prosjektet. Noe som lova svært bra, eller så hadde han totalt mista oversikten.
Double Fantasy (Stripped Down) som kom i 2010 bekrefter det jeg skrev over her, og noe annet: John synger fantastisk på plata. Dét var umulig å høre i 1980; det må være snakk om flere sangspor, og at noen valgte feil spor (!) da plata ble miksa. Shit happends, selv på store budsjett.
CD1, Original, er demoer, tidlige teiks og er mye penere, mindre polert og flinkt; mer ekte, enn julesalgsplata fra 1980. En kan høre at denne fyren en gang var med i Beatles.

Sia har Yoko jobba intensivt for å få verden til å innse hvilket musikalsk geni hun er, og at det ikke er så nøye med John Lennon. Utgivelsen av Live In New York City (1985) var kun ment for dette formålet, hvor formiddagskonserten (oppvarminga, ifølge John) i sin helhet utgjør plata, mens den skikkelige (og bra) konserten fremdeles bare er å få tak i på bootleg. Hvorfor det er sånn kan skyldes at Yoko Ono ikke hører forskjell på godt og dårlig, og det virker sannsynlig, men jeg velger å tro enda verre: John Lennon skal reduseres, Yoko Ono skal tilskrives. Faktum er at hun er oppført som keyboardist og vokalist på plata, mens hun i virkeligheta ikke var plugga inn; hun står og feiker hele greia. (Gørra finnes også på video/dvd.) Konsertene, som de ble redigert av Lennon i 1972, og vist på amerikansk tv, er selvfølgelig umulig å oppdrive, mens den tilgjengelige filmen er Yoko Onos noe annerledes versjon hvor hun har fått atskillig mer plass. I denne og andre dokumentarer er saker og ting sånn redigert at Yoko framstår som noe i nærheten av John Lennons, Phil Spectors og andres læremester, mens hun i virkeligheten var en pest og en plage. Det var fordi hun var kona til John Lennon at de fleste holdt ut med henne. Ikke engang Yokos rovdrift på Lennons død på covre og i videoer, i 1981 og 1982, og en tribute til seg selv! (Every Man Has A Woman, 1984, uhip og jævlig, med alt for mange låter covra av Harry Nilsson og andre has beens) greide å få henne høyere opp på listene enn hennes tidligere kalkuner.

Og ikke før dette siste var lagt ut på nett så føk jaggu en remiks-versjon av «Walking on thin ice» til topps i USA. Uten Johns hjelp, om en ser bort fra at låten ble jobba fram, og, vel, mer eller mindre skrevet av Lennon. Det var den han holdt på med den kvelden han ble skutt. Han sa under innspillinga: You’ve got your first number one, Yoko. Og allerede 23 år etterpå fikk han rett.
Noe fjernere enn Yoko Ono skal en lete lenge etter. (Jeg legger ikke ut en link til en fryktelig live-gig eller noe. Det er ikke verdt det.)


To Lennon-demoer fra ca 1977, «Free as a Bird» og «Real Love» (sistnevnte også kjent som «Boys And Girls» i bootleg-verden og inkludert på soundtracket til Imagine: John Lennon i 1988), ble av de levende ex-beatlene friska opp og ferdiggjort til Anthology-platene på 90-tallet. For mange ble det et rørende gjenhør, ikke minst på grunn av George Harrisons briljante harrisonske gitarpålegg, og på tross av Jeff Lynnes ukledelige 80-tallsproduksjon. Likevel ville låtene gått ganske upåaktet hen om de hadde blitt gitt ut i ferdige utgaver på den tia de ble skrevet. Tør jeg påstå.

Les forøvrig The Lives Of John Lennon av Albert Goldman, som er en surmaga framstilling av Johns liv, av en som nærer et avsindig hat til alt som har med engelskmenn og rock å gjøre, men som er utrolig god til å nøste tråder for å finne ut hva som egentlig foregikk. Boka har et digert persongalleri, hvor omtrent halvparten blir homoer og/eller narkomane og/eller jødehatere på et eller annet tidspunkt. (Lennon får toppscore i alle kategoriene.) Det aller meste som omhandler Lennons musikk i boka  ̶  og det er jo et ganske viktig emne når det handler om Lennon  ̶  er konsekvent på trynet. Forfatteren påberoper seg absolutt autoritet på dette som på alt annet, uten å ha snøre; det er som når naboen med vomma begynner å dybdeanalysere sjelslivet til Ingolf Håkon Teigene. Goldman påstår blant mye anna at Johns tekster og lek med ord kan forklares med ekstremt dårlig syn, sånn at for eksempel «I am the walrus» kan reduseres fra ellevill magi til et hjelpeløst forsøk på stiloppgaven Dyra våre, valrossen før og nå. Drøft og utdyp. Likeens når forfatteren leser Lennons hjerne, eller andres motiver for å gjøre det de faktisk gjorde. Goldman lar definitivt ikke tvilen komme noen til gode. Det blir litt ... vel, en sitter med en følelse av å se en småsur trollmann løpe hundre meter hekk.

 

LIBERTINES
Libertines
(2004)

BABYSHAMBLES
Down In Alion
(2005)
Libertines var et band som hadde mye, men det er visst enda noen som ikke har fått med seg at heroin er innmari guffent.
På slutten av 90-tallet var jeg drit lei all dritten fra England. Det ene tomskallet etter det andre ble geniforklart, skrevet om og var så plutselig søkk borte (og takk for det!), og så var det på'n igjen med en ny hype. Musikkbladene dikterte. De musikkinteresserte fulgte etter som sauer i flokk. Jeg ble for gammel for dette tullet. Det var ikke noe å skrive om  ̶  og derfor skapte musikkbladene noe å skrive om. Libertines kom som et plutselig og herlig unntak, de var et band som hadde noe; mye.
Den selvtitulerte skiva er deres andre og deres siste, fram til 2015. Synd. For Libertines hadde faktisk noe helt eget. En egen karisma, eller hva en skal kalle det. Hele denne plata har dette spesielle og tiltrekkende ved seg, enten låtene er raske, stille eller bråkete.
Vokalen er gjennomført rocka «umusikalsk
», men spot on Johnny Thunders og andre heroinister som kunne dette med å nå fram gjennom herointåka.
Plata er produsert ~ dandert med strøk av storhetstid av En Av De Største, ex-Clash Mick Jones. Han har løfta plater tidligere. Ian Hunters Short Back 'N Sides (1981), for å ta et veldig godt eksempel. Og han lærte mange triks av Bill Price og Chris Thomas, som var borti det meste som var bra på den tia da Clash regjerte. Mick Jones lar det tvilsomme gitarspillet passere, og der har vi pønken. Ikke mange produsenter, eller gitarister, ville hørt hvor riktig fomlegitaren er for låtene. Du kan ikke gjøre om et band. Eller det kan du, men da får du noe annet.
Fjorten låter i alt, femten på den amerikanske utgaven. Mine største favoritter er «Can't stand me now», «Music when the light goes out», «What Katie did», «Tomblands», «The Saga», «Narcissist», «The ha ha wall» (aaa, aaa, aaa - courtesy Jonesy) og jeg er dessuten veldig glad i «stygge» ting som «Arbeit Macht Frei»,
med sluttpoeng i teksten og greier. Nivået er høyt hele veien, og jeg har vanskelig for å finne noe hørbart negativt som følge av alle dop-problemene de hadde i de to årene det tok å lage plata. Artig å se at den gamle Rough Trade-etiketten enda er i bruk også.
Libertines var også ei temaplate, og temaet var forholdet mellom Doherty og Barât. Interessant. «What became of the likely lads». Eller:

A problem
Here comes a problem
You let down your friends
And you let down the people
And you let down yourself Oh oh oh oh
And only fools, vultures and undertakers
Will have any time for you

A Problem, here comes a problem
When you lie to your friends
And you lie to your people
And you lie to yourself
And the truth’s too harsh to comprehend
You just pretend there isn't a problem

I am a pimp and they say
And in my bed you dig my bed
I dig my grave

The truth's too hard to comprehend
You just pretend there isn't a problem
No, no I ain't got a problem
It's you with the problem

fra «The Saga». Plata er erkebritisk til tross for, eller på grunn av, at bandet har aner til Afrika, Frankrike, Hellas og England.



The Likely Lads.
Peter Doherty har ei høy stjerne hos meg. I åra etter Libertines og fram til for ... tja, noen år sia hadde han et sammenhengende skrivekick, som til tross for et utrolig dopkonsum, resulterte i veldig mange låter, noen av dem skikkelig gode låter. «Albion» på Babyshambles debut Down In Albion (2005), eller «Baddie's boogie» på Shotter's Nation (2007). For å bare ta to. Det er såpass til låter at de virker som en helt naturlig fortsettelse av det Ray Davies og Paul Weller holdt på med da de var it. Peter Doherty lempa ut sanger og saker på denne tia, på nett, på band- og soloutgivelser og som gjesteartist hos The Streets, Wolfman og andre, eller som stunt på samleplater, eller med Kate Moss. Lange album. Lange turneer. Singler med supre bonus-spor. To, tre, eller fire av dem. Dikt! Videoer og platecover og titler av det magiske slaget. Libertines ga bare ut to album, men de slapp også hele sessions på nett, noen ganger umiksa og uredigert. Gratis. Det tøt ut og det var litt som når Elvis Costello var på sitt mest produktive; det var så overkill at mange av de virkelig gode sakene drukna.
Mange lass med låter, noen av dem ble ferdiggjort, av Libertines eller senere av Babyshambles. Og noen andre ble aldri gjort noe mer med. Paul McCartney ville jobba en sånn som denne ihjel: «I got sweets». Carl Barât var ikke dum han heller. Det var han som var Papashamble, mens Doherty var Babyshamble, og Mr. Pigface. Sammen var de The Likely Lads. Og alle disse referansene ble brukt om en annen. Libertines, Babyshambles, kallenavn og Albion (går igjen i fem eller flere sanger), helt fra starten i Legs 11 Sessions til langt ut i Babyshambles-tia.
Her ligger noen timer med ikke utgitt Libertines, Doherty og Babyshambles, gratis. Fyll opp harddisken i dag du også.
Doherty var en wanted man, til stadighet i dop-trøbbel og i krig med Libertines, Barât, politiet, pressen og andre. Sparka ut av sitt eget band fordi han aldri dukka opp til rett tid, og det toppa seg da han gjorde innbrudd hos Barât. Deretter, fengsel. Selvfølgelig ble han sammen med en av de hotteste damene, og ikke to dager var like. (Ja, det er Kate Moss som synger Is she more beautiful than me på «La Belle et las Bete» på Down In Albion.) Et galore for den britiske pressen, både for de som dreiv med sladder og de som dreiv med sladder og musikk. Intervjuer som virkelig var verdt å lese, nett- og tv-opptredener likeens. Alltid gode meldinger, alltid gode tekster. Uredd. Ærlig. Han kunne ikke begrense seg  ̶  Down In Albion har 16 låter og 63 minutters spilletid  ̶  men det er også noe av det veldig fine med Doherty, han var sprudlende produktiv og aktuell, hele tia, i mange år. Skikkelig . Kjøret. Kanskje var Libertines det første bandet som breaka ved hjelp av nettet. På libertines.org og babyshambles.org samla fansen seg på messageboards for å få med seg siste nytt. Det var kjappere enn å følge med i NME og de andre. Og det skjedde noe hele tia. Spontangiger, med Libertines, eller akustisk med Carl eller andre venner, diverse slipp av demo-sessions, sightings osv. Doherty posta daglig.
Som Kinks og Jam på hhv. 60-tallet og 70-tallet var Libertines og Babyshambles freshe, men likevel solid planta i britisk tradisjon. Og i solid låtskrivertradisjon. Jeg mener; «In love with a feeling» kunne vært skrevet av Hoagy Carmichael, eller Ray Davies. «Loyalty song» likeens. «Albion» også, om Hoagy og Ray hadde vært 20 i UK i 2002, eller når den ble skrevet. Det er låtskrivinga som er det aller beste med Doherty.

Is it cruel or kind
not to speak my mind
and not lie to you
rather than hurt you
Well I confess to all my sins
after several large gins
But still I hide from you
hide what's inside of you
And alarm bells ring
when you say your heart still sings
when you're with me
Oh won't you please forgive me
I no longer hear the music
Oh no no no no no
(«Music when the lights goes out»)

Mye ligger utenfor den vanlige poprockband-greia. Det er britisk tradisjon, i forskjellige variasjoner. Valser, reggae, samba, kvasi-jazz, taffel, varite. Skeive viser og ballader. Og punk. Doherty skrev sanger, med melodi og tekst. Alltid med stil, aldri med noen tanke for hva som var korrekt. «What Katie did»! Eller «What Katie did next». En releativt streit rockelåt kunne ha et mellomspill som hadde mer med lystspill å gjøre enn AC/DC. Det er som vandre sidegater i London like før stengetid, med musikk i alle fasonger strømmende ut på gatene, i en miks av alle slags dialekter, språk og lukt. Good ganja, maaan? Crack, man? Å høre disse sangene nedstrippa avslører dem som de STORE sangene de faktisk er.

Down in Albion they're black and blue
but we don't talk about that
Are you from around here
How do you do
I'd quite like to talk about that


Talk over
Gin in teacups
And leaves on the lawn
Violence in bus stops
And a pale thin girl with eyes forlorn

Gin in teacups

And leaves on the lawn
Violence in dole queues
And the pale thin girl
Behind the checkout

But if you're looking for a cheap sort
Set in false anticipation
I'll be waiting in the photo booth
At the underground station

Og så kommer festival-refrenget (eller egentlig et haleheng til refrenget, med forløsning):

So come away, won't you come away
We could go to ...
Deptford, Catford, Watford, Digberth, Mansfield, Brighton
(What was that? Edinburgh, someone said)

Anywhere in Albion



Det er liksom ikke måte på: Kinks har en låt på Lola Versus Powerman And The Moneygoround (1970) som heter «The Moneygoround». Det har Doherty også, eller; «Merry go round», på Down In Albion, og den låter mer Kinks enn Ray sin! På tidlige Libertines-demoer (Legs 11 Sessions) låter de nettopp mer som et engelsk sekstitallsband enn et fyllekalas fra 2000-tallet. «Breck Road lover», «Anything but love» og «Smashing», for eksempel. Og de viser at de kan låte proff. Og gjennomsnitts. Men tekstene er gode allerede her. My darling, save all your love for me!
På debuten Up The Bracket (2002) konsa de på å være et moderne engelsk popband, uptempo, uten alt for rare sanger eller ballader. Grei skuring det også. Up The Bracket er et glimrende sell out-album.

Spillinga  ̶  leveringa  ̶  er både og, men melodiene, arrangementene, innfallene og tekstene er kunst. Måten Doherty og Barât delte vokalen, et vers hver, eller sammen om refrengene med med hver sine setninger her og der, eller som første- og andre stemme. Stemmene kler hverandre, og tekstene hadde mange ganger godt av to fortellere. De var enda et par twins av den klassiske sorten.
For Libertines og Babyshambles var det ikke noe problem å blande en dæsj aggro pønk med noe sjørøvervise-lignende, for eksempel. «Up the bracket». «Tomblands». Fifteen holes in the dealers chest. Eller 90s-pop à la Ash med Clash. «Don't look back into the sun». Spilt så slepphendt at det noen ganger er like før alt ramler sammen. Noen ganger så søplåt at de gode låtene drukna, «Babyshambles», for eksempel, eller kanskje hele Down In Albion.

 

Hvor sannsynlig var det i 2004 at den uforutsigbare, forfylla medianisse-junkien skulle slippe et godt album med seksten låter?! (Utgitt som dobbel vinyl med en blank side d, med bare logoen til bandet brent inn og ingen lyd. Litt tøft, egentlig.) Og det like etter at det første bandet hans hadde sluppet et par singler og et album, og etter år sammenhengende i skandalepressen. Daily Mail hadde faktisk en egen spalte kalt Pete Watch. Det er kanskje årsaken til at Down In Albion ikke ble sett på som den gullgruva den faktisk var da den kom ut, for etter første lytt var det umulig å besvare det spørsmålet med noe anna enn flere spørsmålstegn. What a shambles!
Heldigvis finnes det etterpåklokskap, for bak alt rotet, all fomlinga, de lange pausene/tulle- eller støypartiene og den vedvarende uviljen til å være tilgjengelig, så ligger det låter der, på Down In Albion. Gode låter. Mange. «Up the morning», «Killamangiro», «8 dead boys», «Merry go round», «Albion, «La Belle et las Bete», «Fuck forever», «Pipedown», «In love with a feeling». Jeg tror et av produsent Mick Jones bidrag var å finne på/dra ut/legge til lalala-, nanana- og a-a-a-korene; alle de ekstra-temaene det er så flust av på Down In Albion. Hovedlåten på debutsingelen, «Killamangiro», er atskillig bedre i Jones-produsert albumversjon, med aaa-kor. Mick gjør også mye av koringa, selv om han ikke er kreditert. Jonesy er kjent for å konse på de teikene hvor det swinger, selv om de har spillefeil, og det er akkurat hva han gjorde på både Libertines og Down In Albion, for det swinger, enten det er rårock eller trall. Og det er en del crash-bang-wallop. Det er dessuten gitarsaker på Down In Albion som er så riktige  ̶  og meningsfylte!  ̶  at de må ha vært gjort av Jones. Tekstene er avslappa, upretensiøse, heter det kanskje, men samtidig på kornet. «Pipedown» (Pete Doherty-Patrick Walden): refrengene starter med, fra 1. til 4. og siste: Oh Paddy put the pipe down, Ah put the pipe down, You'd better put the pipe down, Oh do the pipe down. Det er så rocka, så i tradisjon, samtidig som det er street-wise London 2004. I don't mean to alarm you!
Jeg husker jeg leste ganske mange anmeldelser hvor Doherty fikk kritikk fordi han sang om sin dopverden. Neimen, fysj da. Og jeg tenkte: La nå fyren lage låter om det som opptar ham, det er da det blir best. Uten at jeg egentlig hadde hørt noe særlig på Babyshambles.
Pat, I just spoke to Matt and they want their money back / Ah put the pipe down

Noen har bedre innerposer enn andre; eller noe har innerposer, andre har det ikke, ikke med trykk på.



Faktisk er innerposer noe vinylfantastene har glemt. Merkelig nok. Utbrett huskes og settes stor pris på, likeens er det viktig med riktig vekt på vinylen, men de ekstra sidene inne i coveret ... nei. Blank. (Fnhell. Tusk, White Album ...Exile ... London Calling, Sandinista! Jeg nevner bare noen få av de mest opplagte. Noen ganger var innerposene bedre en omslagene, men uansett nesten alltid en bonus og et stort pluss; selvfølgelig skal det være skikkelige innerposer på vinyl-utgaver!)

Det kan virke som Mick Jones og Bill Price glemte å mikse Down In Albion, for alt rusket som vanligvis mutes eller slettes, ligger der. Sporene er åpne. Du hører at en boks blir plugga i, en tamburin løftes eller når ei flaske faller i gulvet. Og det er ikke tøffe lyder, flaska faller ikke i gulvet med et ekshibisjonistisk knus! i vidvinkel kvadrofonisk stereo og slengbusker, neida, det er en dump lyd i vegg-til-vegg-teppet hvorpå flaska bumper borti mikkstativet og tilter i rødt på miksebordet. Ikke fine lyder. Det er sånt som fjernes like selvfølgelig som at lyset skrus på når en går inn i et rom. Men jeg liker rotet, det funka best; lurvete Down In Albion er bedre enn bearbeida Shotter's Nation, som skeive Libertines er bedre enn forseggjorte Up The Bracket.

Som i Libertines, hvor Doherty og Barât var like ustadige til å spille og synge som de var forfriska, lima kompet i Babyshambles såpass at det likevel hang sammen. Men John og Gary i Libertines var ikke bare komp og redningsmenn. Noen av bassgangene er brilliante, tromminga er stødig og riktig, og det i tillegg til at de hele tia sikra at ikke sjørøverskuta Libertines havarerte. I Babyshambles var gitaren til Patrick Walden også et pluss.
Noen band gnir og gnur i år for å få platene sine perfekte. Det er fint det, men noen ganger ender albumene opp som flatpakker. Ikke Dohertys plater, noen av dem ble sluppet før de var ferdige. Eno sier det ganske godt.

Oh What A Lovely Tour (2008) er Babyshambles live-plate, og selvfølgelig med nitten spor og et vedvarende rot. Det gjør ikke noe at Dohertys diksjon er slapp som en brukt kondom, for publikum kunne tekstene utenat.

Up The Bracket, Libertines' debut, var godt spilt, nesten tett (og mastra av en veivals) og var litt sånn bløtkake-i-trynet; en forsøkte å få igjen pusten ... for så å sette på noe anna. Jeg foretrekker demo-versjonene av noen av låtene. «Up the bracket», spesielt, er bedre. Nomis Studio Demos er et bra sted å starte. Men Up The Bracket er også veldig engelsk; britisk, og Sex Pistols og Ian Dury og ingen kjære mor.
What a waster, what a fuckin waster
You pissed it up the wall
What a divvie, what a fuckin div
Talking like a moron, walking like a spiv


Det er herlig å oppdage Libertines og Babyshambles på nytt, som når en finner tv-stunts, lange remser med demoer eller liveopptak. De kunne begge være utrolige liveband også. Noen ganger fordi det ikke ramla sammen.
En annen ting jeg liker ved disse to bandene er nærheta til virkeligheta. Libertines og Babyshambles er på samme nivå som de engelske filmskaperne jeg elsker, Ken Loach og Mike Leigh, for eksempel. Det finnes ikke spor av utsvevende rock-mytologi her; alt er på bakkenivå. Poor kids dressing like they're rich / White kids dressing like they're black  ̶  Oh ma gawd! Rockeklisjeene var derimot stabla til taket når det kom til image, oppførsel og rus. Som er tre sider av samme sak.

Libertines comeback med Anthems For Doomed Youth i 2015 var hyggelig, litt selvfølgelig, men det virker som Peters siste albumslipp Hamburg Demonstrations (2016) har satt seg fast i spilleren her, dvs. plata går rundt, men hver gang jeg tar den ut, så er det bare et tidsspørsmål om hvor lenge det vil ta før jeg putter den inn igjen.

Var dette det siste løvet som falt fra gitarrock-treet? For Libertines og Babyshambles var definitivt gitarbasert. Doherty still is.
En god samleboks med hva Doherty har gjort ville utvida platesamlinga merkbart. Spesielt hvis boksen hadde blitt satt horisontalt i hylla, ikke stående.

 

LINDLEY, DAVID
El Rayo-X
(1981)
God låtskriving og gode coverlåter. Supert spill, med tenning, og lyd deretter.
David Lindley er mest kjent for å være en allsidig strengemann, en veldig god en, men ikke en låtskriver. Bob «Frizz» Fuller står for de flere av originalene på denne plata og Solomon Feldthouse og kona til Lindley for én (!). På papiret, eller baksida av albumet, ser coverlåt-utvalget litt kjedelig ut. «Twist and shout», «Bye bye love» og «Mercury blues». Men det er til en hører versjonene, for de er alle überknall; det er nivå her. Fantastisk plate. Produsert av Jackson Browne og Greg Ladanyi. Den var for gammelkall da den kom, men jeg likte jo «Mercury blues», selvfølgelig. Som fjortenåring ble jeg faktisk litt fjetra, for «Mercury blues» hørtes ut som en klassiker første gang jeg hørte den. Og den var jo det.
Siden har jeg vokst, og nå digger jeg måten Lindley synger og korer på. Han er en veldig god vokalist også. Knekken i stemmen på «Ain't no way» ... fyren har sjel, også når han synger. Dette er også en plate hvor en kan tro at Jim Keltner har luska i lokalene, for makan til perkusjon. Men det er Ian Wallace fra King Crimson (og veldig mye mer) spiller trommer. Så en skulle tro han aldri hadde gjort annet. Det er endel reggae-tendeser, men til forskjell fra så å si alle rockere (og lignende) på denne tia, så låter det ikke dumt. Tvert imot. Mange av disse veldig gamle gubbene, da, i tretti og førti-åra, fikk et sårt trengt kick av reggaen (og disco), i overgangen til 80-tallet, og det var bra, for ellers ville de vel sovna i sine egne soloer eller dopa seg til døde av ren kjedsomhet. Heeerlig romklang to boot, og det er perken som løfter mange av låtene ut av torskereggaefella. (Kunne vært et dårlig refreng: Torskereggaefella, torskereggaefella ... Med noen feike oljetønner på feil sted og jeg-tror-det-låter-mer-reggae-om-jeg-kommer-inn-en-takt-for-sent-bass.)
Det er også en del texmex og cajun-vinkling på ting, og blues, i bunn og grunn. Og irsk fløyte! Det er jo folkemusikk dette. Ei herlig suppe.

Plata kom litt plutselig på folk, i alle fall folk som skrev i aviser og blad, mener jeg å huske. Det var en del treere og firere og sånn. Selv kunne jeg skylde på alderen. «Bye bye love» i reggaeversjon var ikke hva jeg hadde på want-lista i 1981. Plata er en sekser i dag. Eller en femmer, hvis vi holder oss til Rolling Stone og andre blad som opererte med stjerner, ikke terning. Toppscore uansett, fra alle vinkler. Til og med coveret er bra. Lindley ser ut som han har falt av et lasteplan, og skyggen hans er et vesen fra en annen planet, i en annen tegneserie. Retro og fresh. Og det er stereo. Kan ikke be om så mye mer enn det.




LORDS OF THE NEW CHURCH

Lords of the New Church (1983)

Gamle pønkere hadde ikke mye kred i 1983. Det beste med hensyn til kredibilitet ville vel vært at de alle hadde lidd brå død på tampen av 1977. Dette bandet var på debuten fiks ferdig med egen lyd og sterke låter, men ble møtt med en vegg av mistenksomhet. Barnslig.
Lords hadde et råtøfft grunnkomp, hvor trommis Nick Turner og bassist Dave Tregunna kom bedre til sin rett enn i sine tidligere band, henholdsvis Barracudas og Sham 69. En surftrommis med tung lyd, og en god pUnk-bassist … mot mange odds en solid kombinasjon. Over kompet lå Brian James' gitarlicks, sånn som bare gitarister med peil og øre for pop kan gjøre det. Jeg har i alle år trodd at James var en godt voksen kar på denne tia – egen gitarteknikk, egen lyd og egen spillestil – men så viser det seg at han var bare noen og tyve år.
Sammen var denne gjengen heidundrende rytmer og riff. Vokalist Stiv Bators var storkjefta nok til å toppe kaka, og han skrev formålstjenelige tekster. Her finnes den alle beste New York Dolls-kloningen ever, «Li'l Boys Play With Dolls», hvor teksten kun består av titler og setninger fra Dolls-låter. Og James' gitarspill når Thunders til skuldrene. På min 80-talls hitliste er «Russian Roulette» herfra blant de 50 øverste. Senere virka det som de ga faen/sikra pensjonstilværelsen.
Alle Lordsplatene er fast inventar hos brukthandlerne. Plateomslagene er blant de som har lurt flest heavyfolk gjennom tidene. (Applaus.)



LØVER & TIGRE
Grr
(1983)



I serien Plater Ingen Noen Gang Har Hørt Om er dette en godbit.
Det er eks-The Aller Værste-sjef Sverre Knudsen (aka. Freddi Fiord) som er mannen bak LØ:T. Han har laga låtene, og han produserer. Han er en Oslo-poet. Jeg vil ikke legge til asfalt-poet, men det er ikke en så veldig dum beskrivelse. Bygningen sluker mange bittesmå menn / og spytter dem ut på jobben igjen. Ikke så morsom som Arild Nyquist, ikke så direkte som Jokke, ikke så romantisk som Rudolf Nilsen, men poetisk som Sverre Knudsen. Du kan lukte gater og tidlige morgener og sene netter i disse tekstene. Det er pønk også: Kræsj. Bang. Raske gutter. Kræsj. Bang. Pr
éster. Préster. Kræsj. Bang. Préster. Préster. Flash.
Jeg tok fram Grr igjen i sommer, etter et par tiår hvor jeg har hatt albumet som et litt ubehagelig, ufordøyd søkk, men også som et fint minne jeg ikke ville tukle med; enn om plata låter vott i dag? Grr var liksom ikke helt i vater med Sverre Knudsens andre bedrifter The Aller Værste som kom før og The Beste som kom etter. Men jeg skjønte hvorfor jeg slet ut vinylen da den var ny. Nå sliter jeg med den samme vinylen, selv om stiften er bedre enn den jeg hadde den gangen.
Hot Club de Norvège-medlemmene Jon Larsen (akustisk sologitar), Per Frydenlund (akustisk rytmegitar), Svein Aarbostad (ståbass), og fiolinistene Ivar Brodal og Nils Økland bidrar. Det gjør også eks-TAV Chris Erichsen, på elektrisk gitar. Skikkelig Crass-fuzz på noen biter, good-feel rock og blues på andre, litt ska et par steder, og nesten Robert Fripp i
«Jeg som har rett». Veldig effektivt. Bulle (fra Betong Hysteria, blant anna) slår på trommer, og ting i studio, og sikkert i gangene, og kjellerne, i Ny York Studio på Grünerløkka.
(Der så mange av de gode norske platene ble innspilt sent på 70-tallet, tidlig på 80-tallet. Kjøtt, Raga, Montasje, Liliedugg, Spastisk Ekstase, Norgez Bank, Asfalt, Finn Coren, Johnny Ben Bang!, Garden Of Delight, Jan Devik, Sven Kalmar, Hjertesvikt, Kaare & Partiet, Montasje, Can Can, The Willy B Review. Og mange flere.)
Det mest opplagte band-opplegget noen sinne, altså.
Django Reinhardt møter Oslo på Blitz, en gang på 30-tallet, i regi Sverre Knudsen.
Klang! Ganger, rom. Menn i hatt og frakk. Svart/hvitt. En sigarett dør langsomt i et askebeger mens det danses på café. Og enda mer sprengt perkusjon og klang, i varierende grad av sinnsyk mikrofonplassering i bygningene. Mye lyd. Det er ikke ofte å høre så mye forskjellig foregå, samtidig, som i disse sangene. To band fra forskjellige stilarter og tidsperioder spiller de samme sangene samtidig.
Interessant.
Grr er modig, og eksentrisk. Ekstrem. Kaotisk. Samtidig er det bare en fyr i Oslo som vandrer rundt i de skitne, grå, vakre gatene. Hvis vi bare kunne holdt oss vekke fra hovedgatene i bare noen tid. En fyr som tenker nytt. Kopierer ikke, verken tekst eller lyd. Han prøver faktisk å finne på noe som ikke er hørt før. Selvsagt har han sine inspirasjonskilder, men de ødelegger ikke inntrykket.
«(Tema fra) Løver og tigre» er det Sverre selv som spiller høy plekterbass. Men her er det mer produsenten som vet hva han vil, enn en bassist med en tanke for innholdet i det han spiller. Han er på råtten is her. Så synd. For tanken var god. Enn om de kunne ringt opp Andrej Nebb for denne bass-biten. (Eller Svein Ivar i Vazelina for den del. Om Paul McCartney var opptatt den dagen.) Dette er ordna opp i og helt på stell på live-bonusen Grr ble utgitt med på CD i 2010. Live At Høvikodden heter den. Passende nok. Live At Høvikodden er et helt annet band, mer PiL enn LØ:T. Morsomt det også.
Ikke alt er klassisk fantastisk på Grr, men helheten  ̶  produktet, er vellykka, og det er noen veldig gode låter her, under/i all lyden.
Sverre Knudsen kunne skrive hits også etter TAV: «Lage lagre» (Buddy Holly goes to Æslau), «Jeg som har rett», «(Tenk at) Det var sånn det skulle bli», og «(Tema fra)», om en klarer å ignorere bass-tullet.
Jeg tror Kjartan Kristiansen ble inspirert av denne plata, og skrittet fra trøndersk til bokmål ble sikkert enklere, eller opplagt, etter å ha hørt Grr. Kanskje.
Som alle gode plater laget i Norge på denne tia, så er dette kulturhistorie. Altså; historie. Det er ikke noe å gjøre noe med nå, for det er over, en kan bare rive håret av seg for at disse folka ikke fikk bedre forhold å jobbe under den gang da. Da ville kanskje denne plata (og andre) hatt søstre og brødre, og kanskje til og med blitt miksa litt mer lukseriøst enn de faktisk er. Men miksen er også noe som er bra, likevel, fordi nivåene er ekstreme  ̶  du hører ikke sånne tydelige ting på en 2016-plate, avbalansert og mastra till death. Jeg skulle ønske jeg hadde tilgang til disse teipene, bare for å høre hva som er under overflata og mikse dem til privat digging. Så glad er jeg i denne musikken, lydene, ideene, kvassheten, melodiene og meldingene, og albumet som produksjon.
Men kulturmidlene gikk vel til sport den gangen også. What a waste. Hvem hører på Oddvar Brå i dag? Sikkert flere enn de som hører på LØ:T. Dessverre.
Det skulle ha vært så enkelt, men det var ikke så enkelt, det var så vanskelig.
Finn «Lage lagre» (på vinyl, cd eller fra hvor som helst) og spill den jævlig høyt. Hvis du ikke tar den første gangen, så prøv en gang til, enda høyere. Lykke til, og velbekomme.

Sverre Knudsens roman Sukkersug (2005) skildrer på en veldig god måte hvordan ting arta seg på 70-tallet i Oslo, og senere i Bergen, der TAV ble til.
1979 (2015) er en biografi, og likevel en slags parallell til Sukkesug. Knudsen er mindre forfatter og mer forteller i 1979. Boka har et rikt persongalleri i et hav av fantastisk og moro info. (Visste du at PA-en på Samfundet i Trondheim på 70-tallet ble kalt Ole Brumm og at spakene virka sånn at bunn var maks lyd og topp var ingenting. Herregud hvor artig det må ha vært hver gang det kom en mikser utenfra.)
Det er herlig å lese om rock når forfatteren er så god som Sverre Knudsen. Visst har vi mange knalle forfattere her i landet, men alt for mange vandrer ut i gjørma så fort de kommer inn på temaet rock. Det blir flaut. Knausgård, for eksempel. Jeg tenker GJØK i store bokstaver når han begynner å legge ut om oppvekst og musikk. Hva er det å være i tvil om? Hører han ikke hva han liker og ikke? Er musikk en ... moteting? Og så danderer de gjerne med skrekkelige faktafeil. Det er vel bare Ambjørnsen som noen gang har hørt en Stones-låt kalt
«Lean on me» eller en Bowie-låt kalt «It's too late». De fleste vet at disse sangene heter hhv. «Let it bleed» og «Rock'n roll suicide». Det skulle ikke være så vanskelig. Sverre Knudsen har alt på stell, han har peil og teft og hører godt. Trenger ikke fiske. Eller flakse. Skildringa av da Sverre og Lasse Myrvold første gang hørte Elvis Costellos This Year's Model (1978) er alene verd pengene.

a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z