Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b
      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z


RAGA ROCKERS

The Return Of The… (1983)  

Maskiner I Nirvana (1985)

Alle de senere Raga-platene inneholder enkeltspor som er fullt på høyde med stoffet på disse to skivene, men lyden ble plutselig veldig mye dårligere fra og med Varme Dager (1987). Alt fra Varme Dager og utover til den første slutten på Raga (de er blitt gjenforent x antall ganger) hadde sikkert blitt atskillig heftigere saker om platene hadde blitt grundig remiksa og remastra, for låtene er jo der. Det er flust av storlåter, men lyden stinker.
Han har bidratt med mye, Krohn, som trommis og den kuleste låtskriveren i Kjøtt. Raga, sologreiene Tom Trussel, Mickey Faust, Krohn & Co (Krohn leverte en flott plate under dette navnet i 2002, Fordi Du Fortjener Det), og nå i Easy Riders. Jeg liker Easy Riders veldig godt. Bedre lyd og spill enn på veldig lenge, og tekstene har fått fornya aktualitet. Oslo City Blues (2007) er et stygg-ærlig forsøk på å beskrive livet til frikerne av Krohns generasjon. Sterke saker.
Tom Trussel-plata fra 1991 er en bunke låter Krohn hadde til overs etter den første perioden med Raga, men Krohn var ute det året, og plata er en liten overdose kjappe refreng. «Sår i rævva» og «Solbrent» er uansett Krohn-evergeens i mitt hjem.

Maskiner I Nirvana høres veldig ut som et band-i-øvingslokalet-plate. Et jævlig bra band. Alt sitter som bare det, det er enkelt og greit, effektivt og rått over hele fjøla. Selv setter jeg kvalitet over kvantitet, og har ikke noe å utsette på at Maskiner I Nirvana bare har 25 minutters spilletid.
Og tekstene … Krohn hadde helt rett da han i 1983 satte seg selv i bås med Ole Paus og Øystein Sunde, som en av de tre beste tekstforfatterne i Norge. Tekstene var morsomme! Ikke vittige, men så utrolig treffsikre på å beskrive det vi alle hadde på tunga, men ikke fikk sagt. En talsmann for en ny generasjon, hadde jeg vel ment om jeg skrev for betaling.
The Return Of er mer ei studioplate. Helge Gaarders produksjon er spennende, up-to-date (still is), til tider ekstrem, og tung. Johnny Yens synther krydrer og popper opp flere spor. Hvorfor «Drept Kjendis» ikke ble en kjempehit, som når den hadde blitt spilt i dag ville gitt oss alle vakre minner fra 1983, kan sikkert forklares opp og ned og i mente, uten at noen forklaring er god nok. Raga hadde garantert vært svære i Sverige, om de hadde vært svensk. I Norge var det ikke håp for noe som var skikkelig bra på denne tia, og svensker er den absolutt laveste formen for liv en kan spille norsk rock for.
Som kjent.
Og to ting til: Gi mannen en St. Olavs! Og kunstnerlønn!
Michael Krohn har betydd veldig mye for mange, og han har inspirert mange til å skrive tekster på norsk. Og skremt enda flere til å synge på engelsk.
Jeg gjentar: Gi mannen en St. Olavs! Og kunstnerlønn! NÅ!

 
 

RAMONES

It's Alive (2lp/cd, 1979)

Kurerer gruff. Denne samlingen ramonesschlägers, spilt uten noe om og men, er alt jeg trenger når systemet trenger skylling. (Det er ofte nok med en side.)
Surfpønken møter veggen. Hva gjør en etter noe sånt?
(Rett svar: Legger opp, eller fortsetter på samme måte til en ikke greier mer. Og dør ung, tydeligvis.)
Ikke undervurder Dee Dee Ramone. Det er han som roper opptellingene som laga de beste låtene, og kanskje, konseptet.


RED HOT CHILI PEPPERS
Californication
(1999)
With the birds I'll share
this lonely view
With the birds I'll share
this lonely view
Soft spoken with a broken jaw
Step outside but not to brawl
Autumn's sweet we call it fall
I'll make it to the moon if I have to crawl and
(I'm) with the birds I'll share
this lonely view

(
«Scar tissue»)
Californication er 90-tallets Amerika på plate for meg. Funk og pop rørt sammen til ei herlig gryte.
John Frusciantes gitarspill er numment. Det er bare såvidt det henger sammen selv på de enkleste riffene, men med Rick Rubins lyd funker gitaren som bare det oppimot Fleas bassing og trommene til Chad Smith.
Jordnære tekster, noen ganger brutalt jornære, om medaljens bakside, både for de som har mottatt en og de som ikke var så heldige. En håndfull superbe popsanger  ̶  melodi og tekst  ̶  og ti til som ikke er så mye verre.
Resten av RHCPs diskografi bryr meg midt på ryggen. Både før og etter Californication stiller jeg meg spørsmålet: Hvordan kunne et så bra band være så dårlig?
Jeg tror at Frusciante ikke kan undervurderes. Han har også en sinnsyk solo-diskografi.  

 

 

OTIS REDDING

The Soul Dictionary (1966)

Enda en av disse jeg fikk inn i tidlig alder, eller; hitene herifra var på samleplater (That’s Soul-samlerne og andre) foreldrene mine rocka rundt med. Soul Dictionary er hakket bedre på de fleste vis i forhold til hans andre originalplater. Synd de ikke tok seg bedre tid i studio  ̶   en lp ble ofte gjort like kjapt, og med samme innstilling, som en hvilken som helst annen opptreden. Jazz is not dead, it 's just another gig, liksom. Framifrå låter, stor sanger og bra band (Bar Keys-, Booker T & The Mg's-folk m.fl.). Cotton pickin' good!
Enkeltspor herfra og derfra er blitt fiksa litt på og sluppet på samleplater. Jeg kunne godt tenkt meg en skikkelig remastra boks av hele Redding-katalogen. Soul Dictionary og alle de andre lp'ene hans er så på trynet miksa at det egentlig er totalkrise. Originale Otis Redding-plater tar innersvingen på hva som helst hvis en lytter litt til stemme, feel, peil, spill og materiale, men ingen, uansett talent, hype eller PR-budsjett, ville sluppet unna med så mye slark i dag. Jeg tror egentlig de tok ei livespilling mer på alvor enn de tok innspillinga av ei plate. Sock it to me!


Eddie Floyd («Knock on wood» og så videre) kunne blitt like stor som Redding, men han lever enda, og Steve Cropper satte seg aldri ned og skrev en «(Sittin' on) The Dock of the bay» med ham. Det Floyd mangla av stemme, sammenligna med Redding, tok han igjen i studio. Floyd var en mer spennende type enn Redding, og jeg tror Michael Jackson hadde Floyds versjon av «Bring it on home to me» bak i hjernebarken da han skrev «Bille Jean». Eddie Floyds plater er blitt remastra og gjenutgitt. Det er synd, for de som har gjort jobben (med 24-bit og all teknologi tilgjengelig) har prioritert å få båndsuset så høyt som mulig. Disse remastringene er Stax' svar på miksen av Iggys Raw Power. Heltforjævlig!

 

REM
Reckoning
(1984)
Life’s Rich Pageant (1986)

REM er nå så ute at det er blitt mye enklere å like dem igjen. Skjønt det virker som debutplata Murmur (1983) blir hypa til det ugjenkjennelige for tia. Murmur er fin-fin, det er ikke det, men mer enn noe hinter den om at enda større ting skal komme
REM ble kjent blant rockefolket da de ga ut Reckoning. On nå lenge etterpå kan jeg skrive under på at samtlige ti spor gjør Reckoning til en fantastisk god LP. De fulgte opp med Fables Of The Reconstruction Of The Fables (1985) hvor det ble litt for arty for den poppisen her, og deretter kom Life's Rich Pageant. Da var de allerede høyt opp på listene, og skulle, om de som dikterte hva som var rett og galt, vært over. Men Life's Rich Pageant er enda ei fantastisk fin plate, uten dødspor. Og coveret var som vanlig rart. Den gang da.
Jeg frykta at båten hadde gått da Automatic For The People kom i 1992. Men neida. De greide kunststykket å levere deres beste låtsamling da en venta det som minst. Dessverre også kanskje en av de kjedeligste platene deres når det kommer til lyd og produksjon. Etter Automatic har de vært et av gigant-stadium bandene, men i motsetning til det aller største gigantbandet, har de, som U2, fikla det til sånn at en ikke alltid kjenner igjen noe mer enn den stemmen når det kommer en ny cd. Ikke at de har solgt seg, de har mer rota seg bort.

 
 

REPLACEMENTS

Hootenanny (1983)
All Shook Down
(1990)

The label want a hit, but we don't give a shit. («Treatment bound» fra Hootenanny.)
Replacements var et band som hadde alt, men som ødela for seg selv ved å ha det voldsomt morsomt i litt for lang tid. Booze ’n pills og så videre.
All Shook Down
var ingen sensasjon da den kom, og Replacements var ikke særlig hippe, de falt på hip-skalaen etter den mest poppa plata deres, Pleased To Meet Me (1987). Don't Tell A Soul fra 1989 er fremdeles elleve låter, lista etter hverandre, hvor det er langt mellom det som virkelig er bra, og det låter dessuten farlig nær mainstream. 
All Shook Down
er solid sak, låtkvaliteten ligger på et høyere og jevnere nivå enn de to tidligere platene. Egentlig var den Paul Westerbergs første soloplate, men den ble utgitt under bandnavnet fordi han ville se om det ble noe mer med Replacements. Senere kom det stadig ok soloplater fra Westerberg. Favoritten min blant disse er Suicaine Gratifaction (1999), med Jim Keltner på trommer og perk. Ikke mindre.
Let It Be (1984) og Tim (1985) er godplater med med mye rock og pop, og herlig humor, og de er begge obligatorisk.
Replacements blir ofte båsa som et punkband, og Westerberg gir Ramones skylda for at han begynte å spille, men dette er rock, og pop, og på Sorry Ma, I Forgot To Take Out The Trash (1981) og mini-lp'en Stink (1992) er det mye fort-rock. Pluss at de definivt har noen punkvendinger inne, de hadde plukka opp sånt, som de hadde plukka opp blues, cabaret, swing og andre artig-saker.
Hootenanny
er stort sett bare løssluppen fyll, men likevel. (Hootenanny = jam.) De hadde det moro, og låtene ligger et sted mellom studiognoming (
«Within your reach», «Buck hill»  ̶   like hell!) og komikveld («Mr. Whirly», «Lovelines»). Heldigvis også råtøff rock («Run it», «You lose», «Hayday»).
De var aller best som gitarband, eller som et rent popband, som på
«Color me impressed», «I will dare», «Unsatisfied», «I'll buy», «Androgynous», «Kiss me on the buss», «Favourite thing», «Alex Chilton», «I don't know» ... lista er lang. Musikalske fyrer; de kunne minne om R.E.M. i ei låt, deretter mest som The Church, for så å være en rocka utgave av The Bad Seeds i neste. Herlig er også den avslappa stemninga på platene, og, uansett stimuli, er det ingenting å utsette på tenninga, fram til Pleased To Meet Me. Disse typene var ikke mye ambisiøse, de hadde det jævlig moro. Som nevnt.
Så hva gjør et drita band når det er tid for å ta coverbilde til neste plate? Jo, de går ut på taket.

 
 

KEITH RICHARDS
Talk Is Cheap
(1988)

Main Offender (1992)
Crosseyed Heart (2015)
De to førstnevnte er ikke helstøpte, men har sånne høydare at de til stadighet er tilbake på spilleren. Main Offender er jevnest, mens Talk Is Cheap har ett spor som kunne vært et ess på hvilken som helst stonesplate. Og det er vel det kameløyet Keith og Stones må gjennom for å ha livets rett hos mange. Sporet jeg tenker på er «Make No Mistake», som er velskrevet, velspilt og velarrangert. Vel, vel. Usannsynlig vakker på alle vis, tenker jeg vi sier. Her er også låter som ville heva stemninga på alt Stones har gjort etter Exile On Main Street: Poplåten «How I wish» (som Keith signerer med 5-strengeren, sånn at den blir mer enn bare en vanlig poplåt), den opp i dagen enkle og fengende «Locked away», samt første singel fra plata, viltvoksende gniss-tenner-blitzen «Take it so hard». For et band! For en låt! https://vimeo.com/107418400 Og for et 80-tall.
Det er rock og soul i «Struggle
» og «Whip it up», sistnevnte med en bruk av blåsere som trekker trådene tilbake til Redding og de andre soulheltene.

I tillegg finnes to veldig spreke outtakes fra Talk Is Cheap: En disco-sak kalt «Breaking», og en blues ved navn «Tell me what you want». Begge kunne vært med og heva nivået ytterligere.
Da Talk Is Cheap kom i 1988, var en av overraskelsene den varme og likevel skarpe lyden. Som om 80-tallet aldri hadde skjedd.
Det er klang her, men det er naturlig klang, romklang, og det er smell i skarpen, til gangs!, og det er fordi den blir slått hardt på. Keith var ikke glad i 80-tallslyden, og her gir han fingeren til hele kostebinderiet, og Jagger, som var så glad i den. Platene hadde noe friskt og spontant over seg som en måtte helt tilbake til Some Girls (1978) for å finne hos Stones. Etterpå har dette også dukket opp på platene til Stones, og alt er selvfølgelig Keiths skyld.
Tekstene er behagelig ukompliserte to-the-point og ville vært ganske korte om ikke ordene baby og yeah hadde vært inkludert i det anglo-engelske språket. Platene er ellers fylt av mye typisk Keith-riffing, sparsomt lite funk og reggae, men desto mer rock og roll. Svært mye roll. Og soul. Bandet, The X-pensive Winos (et skikkelig negerband pluss albinoene Richards og Waddy Wachtel), er vanvittig bra. Laidback, presist og smakfullt over hele fjøla. De fleste låtene er sterke i seg selv, men enkelte er like an endless saxsolo, som Mick Jagger har uttrykt det. Men får du først fot, så er endeløse saxsoloer på denne måten femårsbursdagen i reprise.
Talk Is Cheap rørte meg da den kom, den traff noe som lå langt inne. Jeg var jo fan fra før, men denne plata hadde nerve, i tillegg til femstrengeren og beaten. Otis Redding. Blåsere som spiller Stax-greiene, og korene, hammond ... som for eksempel på
«Make no mistake» og «Whip it up». Jeg hadde selvfølgelig hørt Stones spille «I've been loving you too long» og «I got the blues», men på Talk Is Cheap var ikke bare det grunnleggende med, men også Nerven.
Jeg får ikke til å forklare det bedre.


Live-cd`en Keith Richards & The X-Pensive Winos Live At The Hollywood Palladium December 15. 1988 (1991) kom som et forsøk på å demme floden av bootlegs som følger i denne mannens kjølvann. Det virka ikke. Selv har jeg hele konserten på bootleg (og med like bra lyd som den offisielle), og booten er hakket bedre fordi et par låter som på grunn av tekniske årsaker ble utelatt fra den offisielle, er blant de beste, med Some Girls-klassikeren «Before they make me run
» som den aller herligste trallen. (Den hadde til da ikke blitt spilt live med Stones.) Dessuten er konserten han gjorde kvelden før, den 14., en bedre kveld med utrolig kvasse versjoner av bl.a. «I wanna be your man» (!) og «Connection». (Sistnevnte en Keith-favoritt som ikke siden 1967 hadde blitt spilt live med Stones.) Etter Main Offender dro The Winos enda en gang ut på tur, og det finnes mange gode bootelgs fra disse spillingene.

I 1996 kom en cd med navnet Wingless Angels (artist- og cd-tittel), hvor Keith og hans naboer på Jamaica jammer, trommer og synger, noe de har drevet med siden Keith kjøpte hus på øya tidlig på 70-tallet. Det er jamming, og det tar som regel litt tid, men det er saker på denne som absolutt er stor musikk. Forsiktig og smakfullt har Keith overdubba litt piano her, og litt bass der, og det løfter. Wingless Angels II ble utgitt i 2010, og som tittelen antyder, er den en fortsettelse.

For de av oss som greier oss uten rockemyten og alt det andre dilldallet, er han en av kjernekarene ~ en av de få som virkelig er ekte. Tar jeg ikke mye feil er han opphavet til uttrykket been there, done that, noe han sa ofte på 80-tallet da Jagger ville lage hiter og konkurrere med Jacko og Mr Nelson.

When he plays guitar the lines on his face actually disappears, har Bono sagt. Han har ikke nevnt noe om Keith blir mer skrukk av å spille piano, men Steve Jordan kan informere om at when he plays drums the whole room swings. Og det fra en trommis!

Crosseyed Heart har blitt til i årene 2011-2014, uten noen deadline. Første soloplate på 23 år høres ut som den kunne vært sluppet for 20 år sia, hvis Keith hadde fått tid til å gjøre seg ferdig med den på den tia. Men den er mye bedre.
Note to self:
1) Jeg må revurdere min oppfatning av Ronnie Wood som den beste bassisten i Stones.
2) Bekrefta atter en gang: Å holde seg til grunntonen når en spiller bass er tull.
3) Og igjen: Bass kan være krydder, ikke nødvendigvis bare maskinrom.
Femten låter. Heeey! Ingen av dem er en ny
«Satisfaction», selvfølgelig, men alle er gode låter. Trommis Steve Jordan har co-skrevet de fleste, og han slår med like mye swing og schwong som alltid. Innspillingene er krydra med detaljer. Analog feit, ekte, skikkelig lyd. Overstyrt der det skal være overstyrt, dempa der det skal være dempa. For sånne som meg, som liker gitar og gitarlyd ... mmm, knas, er dette nære frelse. Og tekstene er ikke bare ok, de er gode. Ekstra artig er det at puristen Keith i en alder av 70+ fremdeles har masse humor og fantasi. Tittellåta og «Blues in the morning» er blues, den ene avkledd, den andre nedlessa i herlig gitarbråk, og apropos humor; en piano-loop som kunne vært flydd fra Chuck Berrys «Run Rudolph run».
«
Trouble», første singel fra albumet, er en sånn typisk Keith-gnager; litt som «Take it so hard», den ligger der og jobber og jobber, og virker bedre og bedre for hver avspilling. Og er det Mick Taylor som er mannen i denne teksten? Mick Trouble Taylor?
«
Heartstopper», «Trouble», «Something for nothing» og «Nothing on me» er fengende rock'n roll, 3:04 til 4:18 lange; akkurat passe, sistnevnte om hvordan purken aldri fikk has på Keith, på tross av stadige overraskelsesbesøk, arrestasjoner, krøll i tollen, branner, bilkræsj og sånne episoder som vanligvis tar livet av folk, men kanskje spesielt om den gangen i 1974 da han ble tatt med mengder stoff, skytevåpen og kniver  ̶  skyldig som doktor Mengele  ̶  men redda fordi aktoratet la til et siste 25. punkt: Besittelse av et avsagd gevær. They laid it on too thick / they couldn't make it stick / They ain't got nothing on me.
Fra selvbioen Life (2010), Keith har svart Guilty, Your Honour 24 ganger, til 24 tiltalepunkter, men så på det siste, nummer 25:
Not guilty, Your Honour
.
And the wig went, What? Why do you say not guilty to this charge?
Because if it was sawn-off, Your Honour, why is there a sight at the end of the barrel?

It was an antique miniature, a kid's shotgun that was made for bird hunting in the 1880s. Lovely inlay work and all that, but it was not sawn-off.
And the judge looks at the cops, and I could see the cops' faces drain as they realized they'd gone over the top. The judge looks at them with a glare that says
'We had him, you idiots!'
After lunch I headed to the Londonderry Hotel to celebrate. There, unfortunately, the bedroom caught fire.
Crosseyed Heart har mer.
«Substantial damage» og «Amnesia» er funky rifflåter, med Keith i Tom Waits-positur på førstnevnte. (Jeg tror ikke Keith har plukka opp Sleaford Mods.) Og musikalsk er det tilbake til Black And Blue (1976). Ish. «Amnesia» handler om å falle ned fra et tre og ikke huske noen ting av det, eller navn, adresse ... Checked my passports / well it seems I've been around. Thought I met mother / she said you don't belong to me. «Substantial damage» er om noe anna som kan skje. I'm paying for dinner / but I might as well not be here. What's that thing attatched to your ear? «Lover's plea» er en smakfull Otis Redding-pastisj (med en liten dæsj «Take it or lave it» fra Aftermath), «Love overdue» er en versjon av Gregory Isaacs reggaeklassiker, herlig spilt og mesterlig miksa. Countrylåta «Robbed blind» er rigid country & western  ̶  du hører ikke sånt på radio, ikke kos nok, står ikke til kjøkkengardinene, renner ikke forbi som vann på vei til havet  ̶ ̶  og en slags «Sing me back home» anno 2000-tallet. Og det finnes ballader og soul, samt en downhome versjon av «Goodnight Irene» hvor Keith gjør en enorm vokalprestasjon. Fint å høre at enda litt melodi kan skvises ut av en forlengst ihjelspilt evergreen.  
Netflix-dokumentaren  ̶  eller egentlig en spandabel promofilm for Crosseyed Heart  ̶  Under The Influence (2015), er et godt supplement til Life, og inneholder mye god historie og noen glimt herlig jamming.
Julaften kom tidlig i år.

 
 

ROLLING STONES

The Rolling Stones (ep, 1964)
Five By Five
(ep, 1964)
Out Of Our Heads (1965)
Aftermath (1966)
Between The Buttons (1967)

Their Satanic Majesties Request (1967)
Beggars Banquet (1968)

Let It Bleed (1969)                                               

Get Yer Ya-Ya's Out (1970)  
Sticky Fingers (1971)
Exile On Main Street
(2lp, 1972)
Some Girls (1978)

Emotional Resque (1980)
Dirty Work (1986)

Singles Collection (1989)
Bridges To Babylon (1997)
Some Girls (reutgivelse som inkluderte en ny cd med ikke tidligere utgitte spor, 2011)
Brussels Affair (innspilt 1973, omsider utgitt i 2011)



Det er på det rene at det her er på sin plass med en diskografi
Studioalbum
The Rolling Stones (1964)
The Rolling Stones No 2 (1965)
Out Of Our Heads (1965)
Aftermath (1966)
Between The Buttons (1967)
Their Satanic Majesties Request (1967)
Beggar's Banquet (1968)
Let It Bleed (1969)
Sticky Fingers (1971)
Exile On Main Street (dobbel, 1972)
Goats head Soup (1973)
It's Only Rock 'n Roll (1974)
Black And Blue (1976)
Some Girls (1978)
Emotional Resque (1980)
Tattoo You (1981)
Undercover (1983)
Dirty Work (1986)
Steel Wheels (1989)
Voodoo Lounge (1994)
Stripped (live/studio, 1995)
Briges To Babylon (1997)
A Bigger Bang (2005)
Blue & Lonesome (2016)

Live
Get Live If You Want It! (ep, 1965)
Get Live If You Want It! (1966) Den aller verste Stones-plata ever. Det sier ikke lite.
Get Yer Ya-Ya's Out (1970)
Love You Live (dobbel, 1977)
Still Life (1982)
Flashpoint (1991)
Stripped (1995. Live og live i studio)
No Security (dobbel, 1998)
Live Licks (2004)
Shine A Light (dobbel, 2008)

Klassiske live-bootlegs og annet, endelig godkjent og tilgjengelig med optimal lyd. Utgitt som downloads og i boks-sett på vinyl og cd og dvd i sterke farger. Google Play Mini-Doc: The Rolling Stones Bootleg Series
Brussels Affair
  ̶  Live 1973 (2011) Klassisk boot endelig offisiell
Some Girls: Live In Texas '78 (2011) Vi var ganske mange som trodde at bootlegen Blind Date fra denne turneen var de beste opptakene, men
          der tok vi feil. Dette er Stones på sitt beste, et herlig nedstrippa rockeband på hugget
Hampton Coliseum
  ̶  Live 1981 (2013)
L.A. Friday
  ̶  Live 1975 (2014)
Live At The Tokyo Dome
  ̶  Live 1990 (2015)
Live At The Checkerboard Lounge, 1981, med Muddy Waters (2011)
Light The Fuse
  ̶  Live 2005 (2012)
Sweet Summer Sun
  ̶  Live in Hyde Park 2013 (2013) Denne konserten og Glastonbury-spillinga samme sommer er top notch
Live At Leeds
  ̶  Live 1982 (2015) Siste konsert på 1982-turneen. Alvorlig bra til tider
Hyde Park
  ̶  Live 1969 (2014)
The Marquee Club
  ̶  Live 1971 (2014)
Sticky Fingers Live (2015)
Totally Stripped (2015)

Misc. Utvalg
The Rolling Stones (4-spors ep, 1964)
Five By Five (5-spors ep, 1964)
Charlie is my darling (Dokumentarfilm, 1966. Først utgitt offisielt i 2012, i omarbeida utgave som Charlie Is My Darling
  ̶  Ireland 1965)
Gimme Shelter (Film, 1970)
Cocksucker Blues (Film, innspilt 1972, aldri offiselt utgitt i sin helhet)
Ladies And Gentlemen: The Rolling Stones (1974. Konsertfilm, reutgitt i 2010)
Metamorphosis (1975, album med tidligere ikke utgitt stoff fra 1964 til 1970)
Dance (instrumental) / If I Was A Dancer (Promo-12", 1981)
Sucking In The Seventies (samle-plate, 1981, med to "nye" kutt,
«Dance Pt 2» og «When the whip comes down» i liveversjon)
Let's Spend The Night Togheter (DVD. Også utgitt med tittelen Rocks Off, 1982. Konsertfilm, reutgitt 2010)
Collectibles (Bonus til liveplata Flashpoint, med b-sider og rarieter, 1991)
The Rolling Stones Rock n Roll Circus (VHS, 1996. DVD, 2004)
Forty Licks (2002. Dobbel samleplate med fire nye spor,
«Don't stop», Losing my touch», «Keys to you love», og «Stealing my heart»)
Rarities (2005. B-sider, liveting og ganske lik Collectibles, men lite fullstendig som rarities-samling)
Shine A Light (2008. Konsertfilm)
Goats Head Soup (2009. Remastret med den tidligere ikke utgitte
«Criss Cross», en utgave som senere har forsvunnet fra jordas overflate)
Exile On Main Street Rarities Edition (2010. Bonus-cd med låter påbegynt i perioden 1967-1972 og ferdiggjort/totalt omarbeida i 2009)
Some Girls (2011. Med bonus-cd bestående av så godt som ferdige låter innspilt i åra 1977-1979, ferdiggjort i 2010 og 2011)
Grrr! (2012. Samler i seks forskjellige utgaver med 40 til 80 spor, med to nye kutt:
«Doom and gloom» og «One more shot»)
Ladies And Gentlemen: The Rolling Sones / Stones In Exile (DVD, 2012)
Crossfire Hurricane (Film, 2013)
Sticky Fingers (2015. Deluxe- og Super Deluxe-utgaver med alternative studioutgaver og noen liveopptak)
Totally Stripped (DVD, 2015. Tre konserter fra 1995. Amsterdam, Brixton og Paris)
Havana Moon (Konsertfilm, 2016) (2016)

Singler
Å, bah.


Tidlig Stones, jeg mener tidlig, før det tok av med «The last time», «Satisfaction» og «Get off of my cloud» i 1965, var et pønka og jævlig bra rhythm and blues band. De første singlene, og de senere  ̶  Time Is On My Side, Heart Of Stone ... og It's all over now  ̶  for en cover!, for et jævla herlig bråk!, og ikke akkurat standard 1964 med sine tre og et halvt minutters spilletid  ̶  og, ikke minst, ep'ene The Rolling Stones, Five By Five og Got Live If You Want It (sistnevnte må ikke forveksles med lp'en fra 1966 med samme navn) er egentlig det råeste og mest kompromissløse Stones noen gang har gjort. Out Of Our Heads (1965) er en god samling coverlåter i samme leia.



Between The Buttons er noe helt anna. De var inne i tralten. Fra og med de største hit'ene i '65 hadde de skrevet det meste selv. Etter 100% selvskrevne Aftermath (1966) skulle de (igjen) levere et nytt album og et par singler. Og de gjorde det. Have you seen your mother, baby, standing in the shadows / «Whos's driving your plane» og Let's spend the night together / Ruby Tuesday er eminente singler. Mens albumet, Between The Buttons, er ... tralt. De jobber. Stones er jævlig gode når de gjør det også. Med et turtall på rundt tretti selvskrevne utgitte låter i året er det herlig å høre at de kan smelle ut popstykker som «Lady Jane» og «Ruby Tuesday» eller rocka pop som «Let's spend the night together» og «All sold out», eller bare stø seg på et groove, som på «My obsession» eller «Complicated», og la denne gjøre halve jobben. Tre års turnering hadde gjort noe med dem. «My obsession» er enkel, nesten simpel, og like fullt Brian Wilsons Stones-favoritt. Bobs Blonde On Blonde (1966) ble sluppet da de holdt på med Buttons, og det er tydelig at plata hadde gjort inntrykk på dem da de begynte i RCA Studios i LA. Det høres litt over alt på Buttons. (Og på «Who's been sleeping here», for spelling it out loud.)
Between The Buttons er en av de albumene som døde fordi Stones slutta å turnere. De tok to års ferie fra turnering et par måneder etter at den ble sluppet. (Samme skjebne led Emotional Resque i 1980, det ikke ble spilt én konsert i kjølevannet av den plata.) Bare «Connection» fra Buttons er spilt mye live, og da bare fra og med 90-tallet. Jeg skulle likt å hørt voksne utgaver av flere av de gode sporene på Buttons, «All sold out», «Complicated» og ikke minst balladen «Back street girl».
Begge sidene på Buttons avsluttes med god engelsk humor i «Cool, calm & collected» og «Something happened to me yesterday». Sistnevnte med en sjelden Keith-parodierer-Bob Dylan. Ikke ueffent. Humor ellers i tekstene også, overalt. My bags they get a very close inspection / I wonder what it is that they suspect on («Connection»). There was more to come.
Albumet ble innspilt på firespors, noe som gjorde at de måtte bounce flere ganger i prosessen. (Å mikse ned tre spor, for eksempel slagverk og piano og bass til ett spor, sånn at det ble ledige spor til for eksempel gitarer og dulcimer, for så å bounce hele skiten ned på et nytt spor, og vips; ledige spor til sang og flere gitarer. Og så videre.) Enkelte låter ble bounca seks ganger, og Jagger har sagt om dette at de mista sounden de hadde tidlig i innspillingene. Men Jagger er kronisk når det gjelder gamle plater. Han liker ingen av dem.
Innspillingene (RCA Studios, Hollywood, 4-12. august, IBC Studios, London, 31. august-3. september, Olympic Studios og PYE Studios, London, 9-26. november, Olympic 13. desember og miks i RCA Studios i desember) med i alle fall 24 låter, sikkert flere, i forskjellige utgaver, kunne vært saker å få høre i skikkelige mikser. Så Between The Buttons er enda et album som burde få en overhaling og deretter spres utover mange sider i en boks.
«Dandeilon» og noen veldig gode outtakes ble også gjort,
«I can see it», aka «Can't believe», aka «Get yourself together» og litt for pene «If you let me» (utgitt på den relativt fine oppsop-plata Metamorphosis i 1975). Fremedeles hadde de godlåter som «Sittin' on a fence» og «Ride on baby» fra Aftermath-innspillingene liggende ubrukt. Men «Yesterday's papers» skulle forblitt instrumental.
Aftermath har mer topp og mer bunn enn Between The Buttons. Ikke lydmessig, dessverre. Både Aftermath og Buttons åpner med Jagger-melodier, hhv. «Mother's little helper» og «Yesterday's papers». Begge er  ̶  og dette er noe jeg alltid har ment  ̶  litt tvungne, konstruerte, i motsetning til Keiths melodier som er solide allerede etter et par års forsøk.
Helt utrolige sanger som «Under my thumb», «Flight 505» og «Lady Jane» (som også er en Jagger-låt) gjør Aftermath til ei sjefsplate. Sånne topper finnes ikke på Between The Buttons, men Buttons er et mer solid album, og bedre produsert. Likeens finnes det ikke lavmål som «Think» eller «What to do» på Between The Buttons. Og elleve minutters bluesjammer som «Going home» var helt sikkert grensesprengende, men... ja, ja. Jeg tror, hrm!, at når et band er inne, så kan de slippe nesten hva som helst og det blir godt mottatt fordi folk vil like det, og disse oppskrytte platene fortsetter gjerne å fly høyt i lang tid, kanskje evig, på samme måte som oversette plater ofte forblir usynlige, no matter what. Jeg tenker verken på Aftermath eller Between The Buttons, for disse platene er begge uunnværlige.



Den rareste Stones-plata er Their Satanic Majesties Request (1967). Den settes alltid opp mot Beatles' Sgt. Pepper. Sikkert mye på grunn av fargefloraen på coverne, de lange titlene og selvfølgelig det psykedeliske innholdet. Etter tre år sammenhengende på jobb  ̶  Keith anslår at de hadde tre dager fri pr år!  ̶  tok de pause våren 1967. For første gang hadde Stones tid til å lage et album. I nesten hele februar holdt de på med en låt som ble kalt «Flowers in her hair» > «Lady Fair» > «She comes in colours», og endelig: «She's a rainbow», og flere blueslåter de gjorde så dårlig som mulig. Disse for å gjøre manager Andrew Loog Oldham så lei at han forsvant. Og han gjorde det. Samtidig ble «Title 5» innspilt, den som er sistesporet på Exile On Main Street Rarities Edition (2010). To år tidligere brukte de én dag på å spille inn en halv lp og en singel, utover i 1967 brukte de dager og uker på en eneste låt. Som kanskje ikke ble gjort ferdig. Mick Jagger har i ettertid kalt plata Too Long In London, men Charlie Watts har sagt at det var utrolig at de klarte å få til noe som helst under presset fra myndighetene. Etter raidet hjemme hos Keith i januar, og arrestasjonen av Brian samme dag som Keith og Micks rettssak startet, sto de alle i fare for å bli bura inn for mange år. Innimellom advokatmøter og rettsmøter klarte de likevel å lage mye vakker musikk. Ikke typisk Stones, though. Ta i betrakning at verken Stones eller Beatles trodde dette kunne vare mer enn et par år ... og, så er kanskje Their Satanic Majesties Request en siste krampetrekning før Rolling Stones måtte tilbake til små klubber og spille for hyra igjen. En kan jo tro det; Keith var virkelig på akkord da han skrev ditties for the hippies. Men de hadde allerede sine hus på landet, hadde prøvd mind expanding things og de hadde vel (underbevisst, kanskje) skjønt at dette var noe som ikke kom til å gå over eller kunne bures inn og bli ferdig med.
Their Satanic Majesties Request
blir alltid omtalt som ei dårlig plate. Og det er noe dårlig på den, men ingen plate som inneholder «She's a rainbow» kan kalles dårlig. Kutter en ut det som er for drøyt og erstatter det med den samtidige kanonsingelen We Love You/Dandeilon, blir albumet en verdig konkurrent til Sgt. Pepper og ei ganske fornøyelig pop-plate. Med litt kontrafaktisk historieskriving er det også mulig å inkludere «Child of the moon», som ble ferdig i mars '68 og sluppet som b-side på singelen Jumping Jack Flash i mai 1968, men som ble påbegynt høsten 1967. «Child of the moon» hører hjemme på Satanic, den er mer i slekt med psykedeliaen enn back-to-basics-Stones anno 1968. Samtidig er den et bindeledd mellom de to periodene, for det er mye rock, og The Who!, i «Child of the moon». Og det er aller siste Stones-låten med fuzzbass. Og takk for det.
Arrogansen i å slippe lydmontasjer et år før «Revolution #9»  ̶  eller reinhekla tull, for å si det som det er  ̶  som de siste sju minuttene av «Sing this all together (See what happends)» og siste halvdel av «Gomper», når de hadde streite låter ferdig innspilt og klare, er ... veldig Stones. De var ikke redde, og ikke villige til å være medgjørlige. En av de mange tiloverslåtene har faktisk tittelen «Majesties honky tonk». No relation.



Prøv å brenn denne:
We love you | Sing this all together (see what happends) [fram til og med Where's that joint?] | Citadel | In another land | 2000 man | Dandelion
She's a rainbow | The lantern | Gomper [fade rundt tre minutter] | 2000 light years from home | Child of the moon


Før Majesties og sommersingelen We Love You / Dandelion (med John og Paul som korister) ga Stones ut Let's Spend The Night Togheter / Ruby Tuesday i januar 1967. Som nevnt. For noen poplåter og for noen mestervek av a- og b-sider! «Let's spend the night together» har alt. Et megacatcy riff, oppbyggende vers til et forløsende og smellvakkert refreng og slutt-tema, alt jokka opp med en Motown-rytme. (Det er bare litt blås og stryk som mangler.) Og under alt dette ligger droninga; her Keiths riffing og bass, den er der alt på første anslag og spiller D i ti sekunder, på tross av andre skifter. (Litt Rutger Gunnarsson, sju år før «Waterloo»). Men ingen hører droninga, bare føler den. Eller, vel; ikke alle. Akkurat som på «Satisfaction», i Bill Wymans bass, i dominanten i forhold til tonearten låta går i, er det noe under som gjør greia levende. Veldig levende, dobbelt levende. Rolling Stones har aldri vært bare et popband, selv når de er pop finnes det plenty roll, og det er kanskje Løsninga På Gåten. Wyman holdt på med dette under rett som det var.
(Altså ... jeg skal forsøke å forklare det. Hvis du tar de tre grepene i en standard blues, la oss si at den går i e, da blir akkordene e, a og h. Da er h'en dominanten til e. Prøv å nynn en blues, eller plystre eller jodle; my baby left me and never said a word (e), my baby left me and never said a word (e), well maby she did, but I never heard (a, og e), if I ever see her again I'll ask her if she ever ... eh ... checked my  gurth (h). H'en kan spilles samtidig med e'en. H'en er med i en e-akkord, og omvendt. Det er hva Stones gør i «Satisfaction». En låt går i e, og da er grunntonen e, den som bassen skal ligge i, men Wyman later som det er h noen steder. Merkelig, og tøft, men sånn er det. Og det var en dårlig forklaring, du!)
«Ruby Tuesday» er et popverk, om mulig enda penere som instrumental. (> Youtube. Go on!)

Beggar's Banquet (1968) er ferdig-med-hippiepopen; tilbake til røttene. For full musikk. Og det er ei folk-skive, mer enn et bluesalbum eller et coutryalbum. Beggar's Banquet er en blend av engelsk folk og amerikansk trad. Ei sær plate. Igjen. Ikke kommersiell på noen måte. Et knall album, og et egen-verden-album. «Country honk» fra 1969  ̶  som ble til «Honky tonk women» i elektrisk utgave   ̶  hadde passa godt inn blant de andre skeive stompene på Beggar's. Keith holdt på med den da han, Mick, Anita og Marianne dro på ferie til Sør-Amerika i 1968.
Først på Beggar's Banquet blir studiomusikerne kreditert. Nesten; We are deeply indebted to Nicky Hopkins and to many friends, til tross for Ry Cooders gitar-bidrag, og at Jack Nitzsche (fra 1964 til 1969) og Nicky Hopkins (1967 til og med 1974 og Black And Blue) bidro med veldig mange vakre tangenter når ikke Ian Stewart, Brian Jones eller Keith gjorde jobben.

Stones har alltid hatt uvanen å punktere potensielle bankers med et full-tryning-kutt. «Salt Of The Earth» på Beggar's Banquet, f.eks. Ja, den ble covra av Guns n Roses. I rest my case. Eller «Heaven» på Tattoo You (1981). Bill Wyman hevder han co-skrev den med Jagger. I rest my case. I farta kan jeg ikke finne feil med Out Of Our Heads heller, så den er herved innlemma i Det Gode Selskap. Jeg holder meg selvfølgelig til den britiske diskografien, og ikke til de pussig sammensatte amerikanske utgavene, utgitt på London, som nå selges rundt om. Årsaken til at disse går over disk nå er selvfølgelig at det på denne måten blir to ekstra studioalbum fra 60-tallet å tjene penger på. Rart ikke EMI har regna ut det samme for Beatles-platene.

Let It Bleed (1969) var det beste albumet til da. Ni fantastiske spor, dessverre inkludert en skammelig pop-miks av «Monekey man». De fleste låtene figurerer på settlistene fremdeles. Let It Bleed er så perfekt, med dette lille ape-unntaket, at jeg ikke vil ha plata remastra, eller i deluxe-utgave. Den kan umulig bli mer solid enn den er.

Get yer Ya-Ya’s Out (1970) er en best of to konserter i Madison Square Gardens, på tampen av deres første turne på to-tre år i 1969. Lydmessig dessverre typisk 60-talls liveopptak med tilhørende mystisk miks. Egentlig overgås den av enkeltkutt her og derifra som finnes på bootlegs, samt hele konserter fra 1972 og 73, og det er sanger fra disse to konsertene som var riktigere spilt som ikke ble inkludert. Men Stones var gi-faen-innstillingen selv, og magien, drivet og råskapen i disse opptakene er essensen av farlige, djevelske Stones. Det er her at toget Stones dundrer inn for første gang, og derfor ble den utgaven av «Carol» med flest spillefeil, men som hadde best driv, den som ble med på plata. Til forskjell fra Johnny Cash sitt tog, er dette et lokomotiv som når det først ruller, buldrer fram i en tung, kølsvart chuckberryjohnnyjohnsonvoodooacid-rytme, som kunne hypnotisere både band og publikum på de beste konsertene i årene 1969-1973. Ingen  gjør dette etter dem, ikke lenger Stones selv heller. Det nærmeste en kommer er The X-pensive Winos, Keiths solo-opplegg fra rundt 1990, som på gode kvelder tøffa tyngre enn alle andre.

2014. Jeg må legge til at det faktisk buldrer ganske bra på enkelte steder, enkelte kvelder, fremedeles når The Rolling Stones gjør konserter. De er et bedre liveband nå enn de har vært siden 70-tallet.


Keith og barnebarn Orson på turne i 2015

Ya-Ya’s har Keith enda stemmen sin i god behold, og de overdubbede andrestemmene er rock-koring, pr definisjon. Åpningsriffet på «Honky Tonk Women» er den råeste, råtneste, mest rånete, grusomt herligste gitarlyden jeg vet om. FUCKALL, så nær sagt.

Sticky Fingers (1971) høres ut som et samlealbum. Et eminent et. Det har lite albumsjel, til forskjell fra Exile, men er ei jævlig god låtsamling, innspilt i perioden 1969-1971.
Beggar's Banquet og
Let it Bleed hadde Stones blitt voksne, de hadde tatt steget fra å være et popband til å bli noe viktigere. Med Sticky Fingers beviste de for seg selv og verden at de kunne kombinere pop og seriøsitet og omsette det til suksess/cash. Med ny platedeal og heftig salg sopa de inn mer på Sticky Fingers enn de hadde tjent på alle platene til sammen fram til 1971, og siden skatt ikke var blitt betalt av ABKCO (Allen Klein, som styrte businessen på slutten av 60-tallet) og at the taxman ville ha 83% av alt Stones tjente, og hadde tjent, selv når pengene allerede var skatta 30% i USA, via ABKCO  ̶  det er sant!  ̶  var de pukka nødt til å komme seg ut av England, og bli exiles.

●2016. Sticky Fingers Remastered / Super Deluxe (2015). Inneholder en del tiloverskrem  ̶  alternative versjoner, og ikke minst noen gode live-opptak fra Goodbye Britain-turneen i mars 1971, opptak fra Roundhouse i London og Leeds University. De tester ut ny-låtene på publikum  ̶  tenk å høre «Brown sugar» og «Bitch» som dette for aller første gang!  ̶  og de gjør noen skikkelig gode versjoner av «Midnight rambler», «Stray cat blues», «Live with me», «Let it rock» og flere. Til tross for plenty spillefeil, til tider kritisk gitarlyd og sammenhengende stemming mellom låtene, er det fett. Herlig å høre Stones spille.

Exile On Main Street er de autoriteter, de har ikke noe å bevise, de er the worlds greatest rock'n roll band de fleste kveldene live, og Beatles er ikke mer.
Sammenligna med en annen stor-favoritt på denne lista, White Album, er Exile noen hakk vassere i lyd. Alt er på stell. Stones peaka her, på «Tumbling dice» som sistespor på side en, eller førstesporet på side to, «Sweet Virginia», eller på «Ventilator blues» eller «Let it loose» på side tre, eller kanskje på «Stop breaking down» på side fire. Sikkert er det at høydepunktene er mange. Atten tilsammen. Jeg tror at hvis jeg skulle pakka ned ti låter etter hvor perfekte de er i spill og lyd og innhold for et langt opphold på ei øde øy, uten nett, så ville «Tumbling dice» vært en av de ti. Den var første singel fra Exile, og til Stones å være, en liten hit. Det er en av de mest fantastiske innspillingene som noen gang er gjort. Fra Keiths åpningsriff, til Charlie finner riktig mønster på stortromma og Keith låser gitaren til den, gospeldamene oo'er for full pupp, og vokalen kommer inn ... og Keiths andrestemmer, breaken uti låta med et buzz av perkusjon og gitar, sang og koring, og akselerasjonen opp til de siste refrengene (med Jimmy Miller på trommer  ̶  plutselig). Jeg var egentlig solgt allerede på Charlies synkoper på åpningsriffet.

Exile On Main Street
er den plata i verden som er best siste gang du hører den. Etter mange år med plugging dukker det enda opp nye ting. Ikke sånn at det plutselig åpenbarer seg en spaserende sjimpanse i høyre kanal (på vei over i venstre), som sier shine on, you moron (baklengs) som hos Pink Floyd, men det dukker opp musikk. Og det er ikke fordi miksen er spesielt råtten. Bare litt. Har du muligheten til å sammenligne «Happy» og «All down the line» i album- og singelmikser, vil du høre at det ligger voldsomt mye i disse opptakene, og at de var flinke til å ... prioritere. (Beklager ordbruken.)



Wow! How about that band!
Vokal:
Mick Jagger, gitar: Keith Richards og Mick Taylor, bass: Bill Wyman, trommer: Charlie Watts, sax: Bobby Keys, trompet og trombone: Jim Price, piano: Nicky Hopkins.
Produsent: Jimmy Miller. Teknikere: Glyn og Andy Johns.
I tillegg hadde de Ian Stewart på piano, de feiteste stemmene i LA vinteren 1971/72 til å kore og et lass med gjester og intern bytting av instrumenter.
Top of the fucking notch, i hvert bidige ledd. 
Hver for seg var de folk som kunne gjøre undre, sammen var de et band. Bobby Keys sto ved siden av Charlies slagverk da «Ventilator blues
» ble innspilt og klappa (:veileda) skarp-slagene for ham. Bobby Keys var ikke «bare» en saksofonist; han kunne ting. Han var kanskje den enesten i hele huset som kunne akkurat dette. Det er ett eksempel.
Exile er den gangen i stoneshistoria at det er free-for-all ~ at det virkelig eksperimenteres og at alle bidrag, så lenge de er gode, får plass. (Glem Majesties.) Sax-soloen på «Casino Boogie», teksten, den ugudelige gospelen «I just want to see his face», Al Perkins pedalsteel på «Torn and frayed», visper og rytmegitar (med trykk på rytme) i «Turd on the run», Bill Plummers ståbass på «Turd on the run», «I just wanna see his face», «All down the line» og «Rip this joint», Nicky Hopkins vanvittige pianospill på «Loving cup», «Let it loose» og «Shine a light»  ̶  Johnny Johnson og Benny Anderson i én person. Keiths bass på «Casino boogie», «Happy» og «Soul survivor», Mick Taylors bassing på «Tumbling dice». Billy Prestons orgel på «Shine a light». Det brenner. For ikke å glemme sangen, lead vocals og backing vocals. Micks levering på «Loving cup», «All down the line» og «Shine a light», og Keiths andrestemme utover fire herlige platesider. Pur poprock, med et hook, på «Happy». Droninga  i «Soul survivor». Country (og western) i «Sweet Virginia» og «Torn and frayed». Alvorlig gode ballader: «Let it loose» og «Shine a light». Punk-boogie i «Rip this joint». Short fat Fanny is on the loose. Glimt inn i evigheta, eller den daglige tralten:
I'm zipping through the days at lightning speed. Plug in, flush out and fire the fucking feed. («Rocks off».)
Det med Exile er at den er så jævla solid. Finnes ikke feil her, det er ingen Ringo-låter på denne plata. Headin for an overload. (Og jeg mener internet peaka i 2009.)
Glyn Johns miksa Exile. Han strevde og holdt på, men det gikk så dårlig at han fikk sparken. Andre kom inn, men det gikk ikke bedre. Så fikk Glyn sjansen igjen ... and in a non-stop three day session I mixed the whole fucking lot.
Billy Preston har skylda for at Venetta Fields, Jessy Kirkland, Mac Rebennack, Shirley Goodman, Tami Lynn, Joe Green og Clydie King korer på plata. Billy tok med Jagger til kirker i Los Angeles-området, hvor plata ble ferdiggjort, i desember 1971-mai 1972. Det er det beste supermusikeren Billy Preston har prestert. For en herlig ide. For en naturlig, selvsagt ide. Klart det skal være gospelkor på Exile. Alt i verden ville blitt bedre med litt gospelsang. Spør Pink Floyd! Rock'n roll er en svart ting, når den gjøres riktig; at kvinnfolka og resten av slekta skal være med å synge er helt opp i dagen. Til og med FrP ville blitt bedre med litt gospel.
Alt de har lært finnes i disse rillene. Og meninga var ikke å brife; det var Keith som laga den musikken han ville høre. Exile er Stones på sitt absolutte peak, før junken spiste opp den delen av Keith Richards talent som gjorde han hakket bedre enn alle andre. Nick Kent har skrevet noe sånt som the music seemed to drip from their fingers like dark honey. Så vakkert kan det sies; skrives. Det er no-nonsense rhythm and blues, rå rock. Boogie, blues og gospel. Ingen tvil. Feel og alvor. Liv. De jobba jævlig hardt. Selv om Mick og Keith er avbilda på en av innerposene foran mikken med en øl og ei flaske sprit  ̶  der har vi myten igjen, den som kosta så mange liv  ̶  og selv om Keith var overly en heroinbruker.
Myten. Selvsagt var det mange som trodde at det var opplagt. Mange har dødd i den tro at det var ok å gjøre som Keith. Eller å prøve å gjøre det. Jeg vil ikke si de var dumme, men jeg tenker det. Det er noen mødre som har forsøkt å kaste skit på Keith senere. Bokstavelig.
Men det var vel ikke Keith som skulle oppdra barna deres? Han hadde vel nok med å berge seg selv. Og sine.
Dette er vanskelig.
Hvis det finnes en grafisk framstilling av dødsfall målt opp mot Stones og venner/bekjente/fans på 70- og 80-tallet, så vil jeg helst ikke se den. Folk døde som fluer rundt dem fra tidlig på 70-tallet. Og skjebnene rundt dem som faktisk avled ... Det er drøyt. Rene helvetes verdenskrigen.

Etter Exile begynte Jagger å synge teatralsk. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje han hørte for mye Bill Withers. Men det har dukka opp i en eller annen låt på hver bidige plate etterpå. Helt teatralsk, som om han ikke mente noen ting om noe som helst, men var en aktør. Første gangen (tror jeg) var allerede i «Sway» på Sticky Fingers, destroyed your notion > destroyed your notiooin, og senere kunne han dumpe låter på denne måten når en minst venta det. Fyren er fra Dartford, for fucks sake!, ikke Geneve. (Sorry for mentiooninging it.)


I 1972 og 1973 gjorde Stones de beste turneene i karrieren, og så falt det mer eller mindre sammen. Allerede på oppfølgeren Goats Head Soup (1973) har de smurt seg bort (plata ble i hovedsak innspilt på Jamaica i november-desember 1972, så det må ha vært solkrem) og er plutselig numne og kjedelige. Det rare at låtene er der, partly, men det er ikke alltid nok  ̶   vi snakker ikke Billy Joel her!  ̶   bandet må være i form, maskina må være varm. Og produsenten kan ikke sitte foran miksepulten i ei måned og bare etterlate seg et hakekors skjært inn i treverket. Og bla-bla-bla.

Brussels Affair er den aller beste liveplata, og konkurerer bare med Ladies And Gentlemen: The Rolling Stones, filmen fra 1972. Opptak fra Brussel i oktober 73, to konserter på samme dag, early show og second show. (Nei, det er ikke noen opptak fra London her, som det påstås på Wikipedia.) Plata eksisterte i tiår kun på bootleg, i varierende lydkvalitet, og med litt forskjellige titler og innhold, og det var en befrielse å høre den skikkelig miksa da den ble sluppet som download på Google Music og StonesArchive i 2011.
Dette er mens de enda ble bedre, og før de ble blaserte. De rister liv i flere Goats-låter, til og med «Starfucker», og «Dancing with mr D» og «Heartbreaker» er høydepunkt her. Det er det aller beste med Brussels Affair, at Goats-låtene blir Stones-låter og ikke innleid-studioband-prosjekt. De er et helt anna band live høsten 73, sammenligna de som spilte inn Goats Head Soup i desember året før. For dette er levende, det spruter! Billy Preston legger til mye ekstra punch, og da, "moderne"/"nytt"/"sounds from outer space", i 1973, med orglene og synthene sine. Blåserekka er skikkelig på hele veien  ̶  til tross for at dette er etter at Bobby Keys ble satt på et fly hjem til Texas og Jim Price ble opptatt andre steder  ̶  det er Trevor Lawrence og Steve Madaio som trutmunner her. Og de to har virkelig skrevet noen egne blås-arr! Jeg har ikke hørt det før nå, etter at plata er kommet på alvor i skikkelig miks. Mick Taylor legger til (tidligere uhørte) licks og soloer hele veien og er mer med; mer i sitt element, friere, enn noen gang. Han har en god dag, og han står ikke bare å spiller skalaer som han kunne gjøre noen kvelder, låt inn og låt ut. I «Gimme shelter», «Street fighting man» og Goats-låtene er han langt inn i araberverden, via Chicago, og tilbake igjen. Han slutta året etter. Charlie, Bill og Keith er maskinrom. Jagger er Jagger. Keith har ikke skrevet ferdig disse riffene, viser det seg uti enkelte låter.
I ettertid er det lett å se at det beste hadde vært om de hadde skrota Dynamic Studios-opptakene, minus «Angie» og «Doo doo doo doo doo (heartbreaker)», og heller gjort som Zappa; å remikse liveopptak, samt å spille inn resten av Goats live i studio et annet sted enn på Jamaica. Men det var også dette problemet med narkodommer og visa ... Og samme prosedyre for It's Only Rock 'n Roll. Det kunne blitt en verdig oppfølger til Exile. Men så var det dette med platekontrakter og et-album-pr-år ...

De fiksa denne epoken også, med tidstypisk briljering og ekstravagansa. Eller hva det heter. Da er det bare fiiint at det i denne nye miksen på Brussels Affair ikke er fiksa på helt horrible kollektive spillefeil som for eksempel den 1:20 uti «Heartbreaker». Den kunne vært klipt og flydd og i orden med noen få tastetrykk. De har ikke engang kutta ut grumsa introer, gitarfeedback eller ventetakter noe sted. Og de har beholdt alle låtene som var på settlista, ikke tatt bort de tre-fire som ikke funka denne dagen. Men de har lurt inn Taylors solo fra den ubrukte utgaven av «All down the line» og inn i den som er på plata. Den er ganske heftig, forøvrig.
«Tumbling dice» og «Honky tonk women» er dårlig-dag-låtene, og «Rip this joint» tipper over, den ramler ut. Eller i hodet på bandet. «Midnight rambler» og «You can't always get what you want» når begge tosifra antall minutter og er, som ofte, fulle av impro og kaos og kos. «Jumping jack flash» og «Street fighting man» er så herlig overstyr at det topper alle tidligere og senere versjoner. Det går jævlig fort på slutten her. Jagger er tydelig anpusten. Så det er jo et historisk øyeblikk.
Jeg har forska på disse opptakene tidligere. Selvfølgelig. Og, as a matter of fact, så holdt Mick på å mikse disse og andre opptak fra 73-turneene året etter. Noen av disse miksene ble sendt på amerikansk radio, og enkelte av utgavene av booten Brussels Affair stammer fra disse radiosendingene.

It's Only Rock 'n Roll (1974) var akkurat det. Enda ei plate på hælen, eller enda ei plate etterpå. Men det er mye tøff rock på It's Only Rock 'n Roll, samt en funklåt av klasse, «Fingerprint file», en bakpå riff-reggae-sak kalt «Luxury» og en lovely lang ballade, «Time waits for no one». Selv i ørska leverer Stones et album som danker ut det meste av samtidig rock. Det er bare ikke på samme nivå som Exile og de tre albumene før den.
Jeg liker ikke sanger om rock, med noen skikkelige unntak som «It's only rock 'n roll», fordi det jo faktisk ei melding i den tittelen, eller når det er en av opphavsmennene, Chuck Berry og «Reelin and rockin'», for eksempel, som står bak. Here we go-oo, rockin' all over the world. Det blir for mye bursdag for meg. Spiss papirhatt med stjerner på. «Rock'n roll is king»? Nei, det er Elvis, for faan. Hvis du vet en millimeter om rock, så vet du det. «God gave rock'n roll to you»? Eh?! Oooo-k: hvis Gud er en sort sliter som kan sin blues, så er det greit. Hvis ikke er det babbel, i mangel av noe mer vettugt å synge om. Hvor mange minutter brukte Paul og Gene på den teksten? Og hvem fikk denne tunge ideen i hodet? God gave rock'n roll to you. Bob Ezrin? Så åpningslåten på It's Only Rock 'n Roll, «If you can't rock me», blir ikke riktig for min del. Da hadde jeg heller foretrukket «Living in the heart of love» som åpner, men den har til dags dato aldri blitt sluppet, hverken som åpner eller noe anna. Kankje fordi den er enda en låt (i tillegg til «Luxery») som handler om å arbeide. Og det er jo ikke et så rocka tema at det er nødvendig å ta det opp to ganger på samme plate. Dessuten, når vi først er inne på det, hadde jeg foretrukket «Criss cross» på Goats Head Soup, framfor det meste på den plata. Fordi «Criss cross» buldrer av liv, til forskjell fra mye på Goats, selv om det ikke er rare låten.
En av de flaueste øyeblikkene i Stones-katalogen er å finne på It's Only Rock 'n Roll. Coveren av Temptations «Ain't too proud to beg». Ikke sjekk den ut. Den er dau. Men den får tittellåten, som kommer hakk i hæl, til å virke enda bedre enn den er.

Black And Blue (1976) var et forsøk på å gå nye veier. Plata er svart, og blå, og det er flinkt og funky og egentlig fryktelig tamt. Det hjalp vel heller ikke at Keith var som mest
ute på denne tia, og ettersom Stones ikke turnerte i 1974 og paret Richards/Pallenberg bodde fra hverandre, så hadde han et helt år avsatt til dop. Men de skal ha for at de forsøkte å gjøre noe annet enn å lage Sticky Fingers 2 eller Exile On Main Street 2, som med Goats Head Soup og It's Only Rock 'n Roll.
Black And Blue
er veldig 1975; veldig riktig da, og tilsvarene feil to år senere.
The best Stones-album ever, mente John Peel. Så feil kan man ta.
Det finnes noen timer med tiloversstoff fra disse innspillingene, of course, desember 1974 og januar-februar og april 1975, med miksing og fiksing vinteren 75-76. «Worried about you», et av de beste sporene på Tattoo You, ble påbegynt i 74-75, likeens «Too tough» fra Undercover (1983). Noe av det mest poppa de gjorde, «
Munich reggae»/«Kraut reggae», er aldri blitt ferdiggjort og utgitt. Heller ikke fantastiske
«Man eating woman», som jeg ikke finner på nett noe sted. Den er merkelig lik ABBAs «The name of the game», men der Stones swinger er ABBA ... mer i Ruhr-området. Skulle ønske de var litt mer skjerpa på denne tia  ̶  det var vel bare Mick, egentlig, som dro lasset alene  ̶  så hadde «Man eating woman» blitt den bautaen den skulle vært.

●2016. Nå ligger «Man eating woman» på YouTube, men i en kort og ufullstendig/uforståelig utgave, med grumsete lyd og med vokalen kun via overhøring fra andre mikker.

Some Girls fra 1978, eller No More Fast Numbers som den hadde som arbeidstittel  ̶  haha, der altså  ̶  er fylt opp av sterke, inspirerte låter hvor det virker som om blodomløpet er i orden igjen, og den hadde vært enda viktigere om den hadde vært dobbel.

 

 

Som den jo ble, i 2011, da den dukka opp remastra med en bonus-cd bestående av tolv ikke utgitte spor. Halleluja! Det snodige er, selv om bonusen er jamt strålende, at 20-30 andre låter, sikkert flere, innspilt til Some Girls (oktober 1977-mars 1978, og ytterligere sessions fram til og med etter amerikaturneen, høsten 1978) like godt kunne vært brukt. Det sier noe om hvilket hav av godsaker som ligger i arkivene. Og det er en fryd å høre noe som virka som bare enda en jævla instrumental bluesjam, «Some people tell me», bli ferdiggjort og bli til herlige «Keep up blues».
Som arkivmaterialet (innspilt i perioden 1967 til 1973) spandert på nyutgivelsen av Exile On Main Street i 2010, er mange av Some Girls-bonusene blitt ferdiggjort av Mick i de senere åra. Noen av låtene var opprinnelig uten tekst, men med noe nynning eller gibberish-sang. Keith har tatt noen gitarer om igjen, og det er blitt lagt litt perk og litt munnspill og koring. Vi snakker en ny era i Stones-historien, på 2010-tallet: De åra da de gjorde ferdig gamle opptak.
Some Girls
og USA-turneen i 1978 var virkelig et comeback, i den forstand at bandet igjen var skikkelig tight og willing. At «Miss you» ble utgitt i lang utgave på tolvtommer  ̶  som når du hører den reduserer albumversjonen til en teaser  ̶  var nytenking, eller i alle fall et tegn på at Jagger fulgte med. Hadde de i tillegg gitt ut «When the whip comes down» og «Shattered»
i litt mindre rigid klippa utgaver, eller i lange alternative versjoner, ville verden vært perfekt. Som den jo ikke er. Bare halve «When the whip comes down» er foreløpig utgitt. Og vi skriver faan meg 2015 nå! Hvorfor har Stones aldri havna på boks-kjøret?
«When the whip comes down»
var dessverre siste gang vi hørte Keith gjøre andrestemmen  ̶  den klassiske Stones-2. stemmen  ̶  som sparkling tenor. I linken over, "litt mindre rigid klippa utgaver", ligger den herlig høyt i miksen også.
What you hear ... is just the tip ... top of an iceberg.  ̶  Keith. Sant nok.

I 1979 spilte de inn de fleste låtene til Emotional Resque (1980) og Tattoo You (1981) (sju måneder i studio, pluss noen kortere bolker i 1980 og 1981), og her ligger det enda mer tiloversmateriale, flere plater.


Keith på vei til studio, Paris 1977. Og på stereoen har han ... Jackson Brownes Running On Empty (1977). Sær og herlig plate.

Tattoo You
var jo delvis ei samling låter som hadde blitt til overs. De eldste sporene, «Waiting on a friend» og «Tops», ble påbegynt i løpet av  Goats Head Soup-innspillingene i 1972. Men det er også gode, nye spor på Tattoo You. «No use in crying», «Little T & A» og flere.

Blant de platene som alltid kommer høyt i kategorien Den aller, aller verste stonesskiva er Dirty Work (1986) den jeg elsker høyest. Det er ei Keith/Ronnie Wood-plate, med mye typisk Ronnie/Faces-riffing. Omsider klarte de å få has på et av de heftigste Some Girls-outtakene også: «You can't cut the mustard» ble til «Had it with you». Den er Stones inn til benet  ̶  helt feil i 1986, egentlig alltid  ̶  og en klassisk rockelåt. Det lages ikke sånne lenger. Selvfølgelig finnes det tre-fire plater med outtakes fra denne perioden også. «Chrushed pearl», «You're too much for me», «Strictly Memphis», «Talk is cheap», «Broken hearts for you and me» og «Deep love» er uansett gode låter som skulle vært ferdiggjort av en edru gjeng, og altså ikke Stones anno 1985. For det ligger ei tung whiskey-tåke over opptakene. The Beef Hitler Trio kalte Keith bandet mens det hovedsaklig besto av ham, Ronnie og Charlie.
Utskjelte Emotional Rescue (1980) har noen kutt som er absolutt mint, «Dance», for eksempel, en perle i sjangeren rockeband-spiller-disco. Det er strengt tatt bare to låter på Emotional Rescue som ikke er mint: «Indian girl» og tittellåten. Jeg har grubla i tiår på hvorfor godsaker som «
Lonely at the top», «A different kind», «Gangsters Maul», denne instrumentalen (med Jack Nitzsche på piano og Ian Stewart på marimba, visstnok), «I need you», «Not the way to go», eller  ̶   ... lista er lang ...  ̶   aldri ble ferdiggjort og gitt ut.
Eller hvorfor denne utgaven av «Hang fire» ikke var å foretrekke framfor kort-pop-versjonen på Tattoo You. Det finnes en stor skog med Stones-boots på nett. Her er en av de bedre, med skikkelig gode alternative mikser/teiks og noen bra outtakes. Omsider skjønte jeg hvorfor Keith ikke liker den offisielle miksen av «Emotional resque»; noen har muta gitaren hans, andrestemmen hans og noe perkusjon som var mer 1969 enn disco. Når Keith synger mellomspillet blir det merkelig kult, det er ikke det med Jagger på vokal. Låta har vært (u)kjent som en Jagger-Wyman låt, men jeg tror det er en klassisk Mick/Keith-split hvor mellomspillet er Keiths. Det høres sånn ut. Sprut-versjonen på linken over her av «Neighbours» gjør jo faktisk låta til en god låt.
Det er herlig å høre Ian Stewart litt høyere i miksen som i «Neighbours», enn der langt baki hvor han alltid endte opp. «Stop that» på denne booten gikk i to tiår under navnet «Chain saw massacre»  ̶  det er en overvekt av Harry stonesfans der ute  ̶  til noen på innsida korrigerte. Låten «Eliza»s fulle tittel er «Eliza Upchink», forresten :-)
Mick Jagger jobba hardt for å holde Stones hi-teck, top notch, not-out-of-time, og serien Some Girls, Emotional Resque, Tattoo You
 ̶  tre helt forskjellige produksjoner  ̶  viser at han virkelig hadde tenkt grundig og langt fram. Det er bare å ta av seg hatten (hvis du har en hatt); han var smartere enn de fleste.



Det var gjengs oppfatning tidlig på 80-tallet at Stones røla seg igjennom ei helg i studio, og så slapp de enda ei plate med ti spor. In it for the money. Emotional Resque led den skjebnen. Men plata er skikkelig god. Selv om den bare er et lite utdrag av alt de la ned av arbeid i studio.

Og når en hører låtene linka over kan det jo virke som de kunne smelle inn ei plate på ei langhelg. Desverre finnes det ikke noe opptak av en låt som heter «Dancing girls» på YouTube, eller, jo; det finnes en sånn
Stones-på-jobb-igjen-utgave (hør Ian Stewart hamre ivei på piano  ̶  alltid et sikkert tegn på at de var på sporet av noe bra), men den ble etterhvert omarbeida til noe veldig mye mer, og når en hører forvandlinga, skjønner en at det tok tid. Men den utgaven finnes altså ikke på nett. Enn så lenge.
Denne tia, 1977-1981, er dessverre prega at det var få som holdt seg på matta. Til og med Mick Jagger supa uansvarlig. Og kanskje derfor jobba de seg gjennom dager og netter med for eksempel tjue takes av en låt kalt «Munich Hilton», noen opptil tjue minutter lange, i den tro at noen, i morgen, eller en dag, ville sjekke opptakene og finne den beste versjonen, den som var noe å jobbe videre med. Det var det ingen som gjorde, for dagen etter var det en ny låt, eller låter, som gjalt; tenning. Og kanskje derfor er «Munich Hilton»
 ̶  en fantastisk låt, selv før vokalen er kommet på  ̶  aldri blitt ferdiggjort, selv om den ble spilt inn på nytt til Undercover (1983).
Jeg grubler stadig, men blir ikke noe klokere, bare mer fan.
Undercover var en skuff. Den også. Tittellåten var teit. (Og en evig traver på radio, selvfølgelig.) I ettertid forstår jeg at det var noen gamle gubber (et par og tretti år gamle) som forsøkte å gjøre noe som var relevant for unge folk. (Altså i tjue-åra og yngre.) Uten å samtidig gå på akkord. Og popmusikk er jo de unges eiendom. I alle fall til de slutta å kjøpe plater. I ettertid, fremdeles, har jeg vanskelig for å stable dette; hvem tenkte på hva, og hvordan ble det gjort, med hvilket resultat. Hvem var spot on her, og hvem virra? Keith var spot on. Han forsøkte å lage en Buddy Holly-klassiker i «Wanna hold you». Og hadde det moro med Ronnies «Never come back to New York», aka «Pretty beat up». (Ronnie var crack-avhengig i NY i 1982-83.) Og i «Too much blood». (Som jeg ikke kan fordra.) Jagger konsa, men jeg skjønner fremdeles ikke på hva. Han er en helt egen type. Som Stones sikkert ikke kunne vært foruten. Undercover ga meg en emmen smak da den var ny, men den ble bedre etterhvert, ganske god, og da Imperiet ga ut Synd året etter, fikk Undercover et søsken. Sort of. Da ble det to plater som var sånn. Og det var ikke bare meg i hele verden som likte Undercover, Thåström likte den også. Ikke de andre i Imperiet, men Thåström gjorde det. Han sa det i intervjuer. Og det hørtes på Synd. Yeah.


 
Voodoo Lounge (1994) og Bridges To Babylon (1997) er jeg også svært glad i. Begge er stødige plater det er ganske utrolig at de fikk til, tiåret før tatt i betraktning.
 
Live-singelen Like A Rolling Stone (1995), med «Black Limousine» og «All Down The Line» i liveutgaver fra henholdsvis Brixton Academy og Paradiso (Amsterdam) som b-spor, er den beste utgivelsen deres siden ... Moses, og det er herlig å høre Mick Jagger gjøre sang på «Like a rolling stone». Nevnes må også singelen Love Is Strong fra 1994, som i kraft av rock’n’roll- og blues-bonussporene er en knall liten plastikkdingst. Bare vent til de dauer (kanskje Keith overlever oss alle), så får de aller fleste av disse platene klassikerstatus. There's one born every minute.
Med unntak av den aller feteste kalkunen, comeback/venner igjen-plata Steel Wheels (1989), og liveplata Flashpoint (1990), som må være det absolutte lavmålet (de var vel mest opptatt av å være snille mot hverandre), så har Stones alltid noen 100%-kutt på platene sine, og det er derfor jeg stadig tør stå fram som hengiven fan, for når Stones er i hundre, er det ingen som matcher dem. Her er et 100%-kutt fra Steel Wheels-sessions.


At det faktum at de blir et år eldre for hvert år som går gir dem i krigstyper, mens for eksempel Bowie, som er to-tre år yngre, aldri får denne oppmerksomheten på så tynt grunnlag, er selvsagt blodig urettferdig for Bowies del. Etter ørtogførti år i bransjen er en ting uforandret: Det aller meste av pressen kan ikke fordra dem. Jyplingene, narkomanene, gamlingene, jævlene.
Ingen bør nå femti. Unntaket er The Rolling Stones, de har vist at det kan være liv etterpå.


Noe som sjelden nevnes i forbindelse med Stones er at tekstene som oftest er bra. Og det helt fra starten og fram til i dag. (Ikke hundre døve kjærlighetssanger før det løsna, som med Beatles.) Mick, still, hever nivået faktisk; tekstene blir bedre. Var det Dylan, eller Chuck Berry ... eller Mick som skulle hatt den nobelprisen. Jo, ja, vel.

Decca fikk i 1989 omsider ut en skikkelig samling av Stones' singler og annet fra 60-tallet, kalt Singles Collection (3 cd’er), etter å ha hardmelka dem i to tiår med bedritne og ufullstendige golden greats, rock für alle-samlinger. Det er bare Beatles som matcher spennvidden, kreativiteten, musikaliteten, kvantiteten og kvaliteten. Det beste vil stå stødig som norsk grunnfjell til den siste dag.

A Bigger Bang  (2005)
Heller ikke denne gangen treffer PR-folka til Stones med sliteren beste siden Exile On Main Street. A Bigger Bang er ikke like god som Exile, den er ikke i nærheten, den er nok mer i en annen divisjon, om de absolutt må sammenlignes, og flere plater som er kommet i mellomtia er bedre enn A Bigger Bang. Det som er helt sikkert, er at A Bigger Bang er den beste siden den forrige.

Bridges To Babylon var et sterkt, variert, voksent Stones-album, bestående av det beste av to soloprosjekter, Mick Jaggers og Keith Richards. Det gjorde at det var voldsomt med folk som jobba på plata. Nå er de blitt "venner igjen", og har laga en plate sammen. Denne gangen er det oftere at det er tre musikere på et spor enn tretten  ̶   det er blitt en Stones-to-the-bone-plate. Sist de var inne på denne tanken var på Dirty Work i 1986, for noen karrierer siden. Første gangen var i 1968, etter psykeldelia-perioden. Det skjedde igjen i 1977 da supermusikerne som hadde vært med fra tidlig på 70-tallet fikk skyven.

Jeg er glad jeg kan skive at årets plate er blitt en typisk Stones-plate. Flertallet av låtene har et vedvarende tungt trykk, ispedd riff og hooklines som fungerer som agn. Andresporet, «Let me down slow», eller første singel «Streets of love» er gode eksempler. Biter en på, så henger en der, og da går resten av seg selv. Det har skjedd før.
Noe har de lært opp gjennom åra: En sjelden presisjon, og et attack band flest bare oppnår med en tekniker eller produsent som er god på data.
Som ofte har vært tilfellet siden «Start me up», er det funksporene som funker aller best. Egentlig blir det feil å kalle Stones' dansbare låter for funk. Eller disco. De er heller mer den typen uptempo låter Stones spiller når de ikke spiller rock, en slags rock-funk (ikke funkrock, for guds skyld!), som de har perfeksjonert til briljanse i løpet av 80- og 90-tallet. På A Bigger Bang er «Rain fall down», «Look at what the cat dragged in» og «She saw me coming» av denne sorten, og alle er flotte saker.

Heldigvis blir vi skåna for poengløse ballader denne gangen, som var drawbacket med Voodoo Lounge fra 1993. Det nærmeste en kommer en sånn er «Streets of love», men den reddes på land av en typisk Jagger-hookline og blir øregodt etter noen høringer.

●2014. Hørte nettopp en låt på radio med Justin Timberlake hvor refrenget var stjålet fra «Streets of love». Og det går en reklame for noe dritt på TV2 hvor ooo-koret fra «Emotional rescue» er det eneste med substans.

Enda en vri på popcountry får vi i nydelige «Biggest Mistake», også den toppa med et kor-hook. De to låtene det ble litt pes om i forkant av albumet, anti-Bush & Co-låta «Sweet neo-con» og «Oh no, not you again», som for sistnevntes del ble framført enda mer rufsåt da Stones annonserte årets turne tidlig i sommer, kommer veldig til sin rett i den store sammenhengen på A Bigger Bang.

Jeg må også nevne blueslåta «Back of my hand». Bare så det er gjort.
Tekstene er som vanlig solide. Det finnes herlige one-two-liners (The bankers are wankers every Thursday night / They just womit on the ground fra «Rain fall Down», eller «Sweet neo con»: It's liberty for all / democracy is our style / unless you're against us / then it's prison without trial, eller «This place is empty»: C'mon honey bear your breasts / and make me feel at home), og sjelden har Mick Jagger vært så utleverende som på «Laugh, I nearly died».

De er best når de synger om seg selv, deres verden, og når de spiller som seg selv, i deres verden. Denne gangen har jeg vanskelig for å finne låter som trekker ned. Det kan være alderen.  


Rarities (2005)
Å være Stones-fan byr på opp- og nedturer. Rarities består ikke av sjeldne spor, som en kan ledes til å tro. Tre, fire spor er her for første gang på cd, i remastra utgaver, noe som er helt toppers fordi singler har det med å knitre og skurre og ikke være særlig fine å lytte til etter noen år. Resten av plata består av kutt fra plater som har vært, og fremdeles er, fullt tilgjengelige. Enkelte låter finnes til alt overmål på flere utgivelser. Ikke spesielt sjeldent altså, men ganske rart. Heftet som følger med cd'en er en skam. Fullt av ukorrekt info om hvor og når låtene er fra, dandert med masse feilinformasjon om ting forøvrig.

A Bigger Bang (4 dvd box-set) (2007)
Shine A Light (film av Martin Scorsese) (2008)
Mitt tips: Ved neste korsvei, om to-tre år, vil det slippes enda et mega-super sett av en film eller en boks eller en live- eller samleplate, hvor ting de har gjort mange ganger før gjøres igjen, bare med enda mer, enda større, enda ...
Fans trenger alltids en ny film eller ei live-plate med Stones. Det rare er at
Stones får resten av verden til å tro det samme. Hiv inn en Stones-fan med et svært navn til å gjøre filminga så har vi en suksess! Enter: Martin Scorsese.
Joda. Fin film, helt grei.

Men ingen trenger dette. Bortsett fra meg og noen til. I filmen Shine A Light er det tre-fire store happenings for en Stones-geek: En mye bedre versjon av «She was hot» enn vi har fra før, «Some Girls» i kanskje den beste versjonen noen sinne, «You Got The Silver» i voksen-versjon, og ... ja, for meg er det alltid god underholdning å se et konsertopptak med Rolling Stones. Shine A Light inkluderer dessverre også en radbrekking av «As Tears Go By». Typisk Stones å punktere en ellers fin kveld med ei skikkelig pølse av ei blemme.
I dvd-boksen A Bigger Bang  ̶   to år
s turnering komprimert til fire timer  ̶   er det bare noe småtteri som er virkelig fantastisk. Stadium- og arenasirkuset på verdensturne blir dokumentert i lengden og bredden, og det er noen fine ting hist og pist. Men det er når bluesbandet Rolling Stones spiller A Bigger Bang-låta «Back Of My Hand» i et opptak fra en klubb i Toronto, at det blir magisk. Musikken er også i fokus i en sekvens der Mick øver slide, med Charlie som oppmuntringsråd. Og, det er et cam-opptak, fra backstage-området, ca 50  minutter ut i den fjerde dvd'en, som er ... alvorlig spooky ... og litt morsomt.

●2016 Dokumentaren Ole! Ole! Ole! A Trip Across Latin America er virkelig en fin sak. Og det blir en blue christmas i år.

Blue & Lonesome (2016)
Jeg sier det igjen: The greatest blues band in the world.
Det måtte jo skje en gang. At de gjorde den chicagobluesplata de alltid har prata om.
Blue & Lonesome
er akkurat så god som en kunne håpe på. Eller egentlig bedre, dette kunne gått i alle retninger. Det er rått og godt, mye av overstyringa de begynte med på A Bigger Bang (2005) og
«Doom and gloom» og «One last shot»Grrr (2012), og som Keith fortsatte med på Crosseyed Heart (2014), er beholdt. Ronnie blir bare bedre på gitar jo eldre han blir, og I Feel Like Playing (2010) var enda et steg på stigen opp til Blue & Lonesome, for han spiller som en helt over hele plata. Charlie er Charlie, på godt og godt, og Stones ville ikke vært Stones uten Charlie. Det er mye som vanlig altså. Og Mick skinner. Micks the greatest harp player I've heard. Sitat Keith en gang på 90-tallet. Og: When he plays harmonica you can hear the real Mick Jagger. Her leverer han så det griner, på munnspill. Sånn som en blues-harp skal være; gråt. Det er som om han når han ikke kan skrive tekster/flikke på gamle tekster og sangmelodier eller fikse halvveis ferdige låter  ̶  «Plundered my soul» fra Exile-reutgivelsen (2010) og «Keep up blues»Some Girls-bonusen (2011) er begge inne blant de hundre beste stoneslåtene, og de hadde blitt forbedra og forvandla fra gråstein til gull av Mick  ̶  så tar han det igjen på vokal- og munnspill-arbeidet her.
Clapton gjester på to spor og jeg har ikke hørt Clapton så god på år og dag som
på «Everybody knows about my good thing». (Nå har jeg ikke hørt mye på det Clapton har gjort siden 1917 heller da. Som mange ikke har hørt på Stones siden 1856.)
De vet obviously hva de holder på med, de er hjemme, og låtutvalget er herlig uforutsigbart. Dette er ikke de mest ihjelspilte blues-klassikerne, gjort kjent av bl. a. The Rolling Stones, det er mer et dusin mindre kjente låter fra relativt kjente bluesstorheter. Som ikke tidligere er gjort kjent av The Rolling Stones. En av disse låtene befant seg på settlistene da de starta opp i 1962,
«Ride 'em on down», andre kom ikke lenger enn til øvingslokalet eller ut av den nedsøpla leiligheta som Mick, Keith og Brian delte i Edith Grove. Keith sa nylig at han følte at Brian var i rommet da de holdt på med en av disse låtene i da plata ble innspilt i desember i fjor. De tidlige stettlistene fra 1962 og 1963 inneholder kanskje hundre andre coverlåter like obskure som disse på Blue & Lonesome, pluss noen av de låtene Stones senere spilte inn og gjorde kjent. På albumet er det dessuten en slenger fra midt på sekstitallet og en fra tidlig syttitall.
Blue & Lonesome er Stones sånn alltid har hørtes ut, i skjerpa utgaver, innimellom øving på låter på settlista eller i studio mellom teiks. De kunne gjort denne plata mange ganger opp igjennom åra. Hadde det skjedd i 1977 eller 1978, for eksempel, ville det blitt ganske mange Jimmy Reed-covre, for de hadde et langvarig kick på Reed på denne tia og gjorde mange låter av ham i løpet av Some Girls-innspillingene.
«Shame shame shame», «My first plea» (mange teiks, alle med Keith på vokal), «You don't have to go» samt noen lange jammer med typisk Reed-riffing. På Blue & Lonesome er bare ett av de tolv høydepunktene signert Jimmy Reed, dystre og nydelige «Little rain», men de hadde tydeligvis et Little Walter-kick i 2015, for det er fire Little Walter-låter her.
Heldigvis er de tro mot originalene, men ikke mer enn at de setter sitt eget bumerke på låtene. Så det er ikke noe nytt her heller. Tvert imot. Aldri har Stones vært gamlere enn de er her. (Dette er ikke et regnestykke.)
Og, dette må jeg sjekke, men jeg tror
«Just your fool» med sine to minutter og sytten sekunder er den korteste albumåpneren på et stonesalbum siden «She said yeah» pønka igang Out Of Our Heads i 1965.
Tre grep, knapt en mollakkord å høre i løpet av 42 minutter, og veldig sjeldent noe som ligner et refreng. Det er så en får lyst til å sette på Sleaford Mods etter en runde med denne. Mermermer!



Felix Aeplli har et rart navn, men har koll på det meste.

 
 

ROYAL TRUX
Pound For Pound
(2000)

Dette er junkrock av ypperste klasse. Bare Johnny Thunders oser like mye av selvforskylt katastrofe som denne gjengen her. Dvs.; det er frontfigurene Jennifer Herrema (vokal) og Neil Hagerty (vokal, gitar) som er mest out there. Skjønt, ikke nå lenger. De slutta med heroin for mange år sia, men rakk å skrape bunnen grundig. Mentalt er de i grumset enda, og musikk, cover, stil og image er fremdeles gjennomført junkrock. Plata er som andre Royal Trux-plater veldig opp og ned, med noen glitrende saker innimellom.
Tror ikke egentlig jeg skal anbefale verken band eller plate, men hvis du synes for eksempel Libertines har en tiltrekkende aura, så kan du finne samme sorten her.

Folkene Herrema og Hagerty har med seg i denne utgaven av Royal Trux er så flinke musikere at det noen ganger tipper over til jazzlinja spiller rock, men jeg overser det etter beste evne, og lar meg forføre av den nydelige åpningslåta «Call out the lions», boogiepop-låten «Fire hill», rifforamaet i «Accelerator» og andre … stoffinfluerte sanger. Cd’en er krydra med mye fiffig perkusjon, og noen pussige fløyter  ̶   som sannsynligvis fikk bli med fordi de mest av alt ser ut som noen eksotiske røykesaker.
Det er imidlertid helt sikkert at Herrema og Hagerthy har hørt Nazareths «Free wheeler» gjentatte ganger.



RUSH
Permanent Waves
(1980)



Nei, dette er ikke coveret til Permanent Waves, men til det neste Rush-albumet, Moving Pictures (1981). Det ble sikkert rusha for release, det også. Jeg synes dette er morsommere enn coveret til Permanent Waves. Derfor.

1980 var et strålende år for pop og new wave. Og for Rush.
Permanent Waves er ikke den beste Rush-plata, men den er min favoritt. Og en sniker. Jeg skulle egentlig aldri hørt denne plata, men heldigvis har jeg det. Hundrevis av ganger. Den er en egen verden. Litt som å bli sittende med en av de tidlige Irwing-mursteinene, eller å sitte i kinomørket og bli med inn i Astrid Lindgrens verdener. Brødrene Løvehjerte, Karlson På Taket. Eller det som fjetra meg som åtte-ni åring: tv-serien Pojken med guldbyxorna, basert på Max Lundgrens bok, som jeg hadde lånt på biblioteket. Drømmeverdener. Fantasi, vill fantasi, men en snert av nær virkelighet. Det umulige kan være mulig. Og sånn er Permanent Waves for meg.
Masse intrikat riffing og arrangering og forseggjorte helt unødvendige broer og et lass fairytale psych. Og da er vi der igjen. Uvirkelig, og likevel i høyttalerne, klart og tydelig.
Jeg tar det for gitt at hvis disse typene får en enkel ide, så vil det neste dag ligge en ni-minutters sammenhengende overgang til ei bro til en overgang til en variasjon av overgangen inn i brua og att og fram på teipen, med tre vers om noe, som har fått en eller annen uforklarlig tittel som ser knæsj/überteit ut på baksia av omslaget.
«The spirit of radio». Høhø. Jeg kunne klekka ut den tittelen, som niåring. På inglish.
Bra denne musikken kommer uten lukt, det er pervo nok å like stemmen til Geddy Lee.


 

SCREAMING BLUE MESSIAHS

Good And Gone (mini-lp, 1985)

Egen lyd, igjen, om en kan snakke om noe sånt. Countrypønk med desperasjon i tekstene, overdreven bruk av ekko/delay og masse livlig Telecaster-spilling. Senere ble de et veldig ok poptrøkkband med snedige låttitler, men uten samme identitet. Jeg så dem på The Mean Fiddler i London i 1988, mener de spilte hele mini-lp'en og de senere «hitene». En av de største konsertopplevelsene mine. Plata er en av dem som alltid gjør vei i vellinga, når den en sjelden gang blir tatt fram. Produsert av Vic Maile, som kunne dette med direkte lyd (Hawkwind, Motörhead, 999 og Vibrators, for å nevne noen, og han har æren for TRBs «2-4-6-8 motorway» og Whos Live At Leeds).

 
 

SEX PISTOLS

Never Mind The Bollocks (1977)

Det er liksom sjefs-punkplata, dette. Joa. Men lyden er veldig kompakt rock'n'heavy, og spillinga veldig bra. (Har ikke påstått at punk ikke kan spilles bra, men på denne tiden var punk å spille dårlig.) Bollocks er produsert av Chris Thomas og Bill Price, og er ganske enkelt fantastisk. Dette en av mine aller kjæreste favorittplater hva lyd angår. Det mest pønka på Bollocks er vel representert ved Johnny Rotten (John Lydon), hans tekster og voice production. Han hadde (og har) en måte å uttrykke seg på som skiller seg fra resten av jordas befolkning. Men Johnny trenger  ̶  som Iggy  ̶  gode, musikalske folk rundt seg, og så kan det bli krem av ting. Alene er han bortimot hjelpeløs. (Og dette er noen tanker jeg hadde FØR den daffe soloplata hans kom ut.) Sangen til Lydon er så riktig fordi musikken (riffene, låtene, spillet) er så bra at den bare ber om en raring som kan være tullingen på haugen. Låten «New York» (og andre) avslører at Steve Jones skrev og spilte Johnny Thunders like bra som Thunders selv. At Rotten hata alt som hadde med Thunders og New York Dolls å gjøre, var vel bare på sin plass.
Det er gitt ut mye søppel under navnet Sex Pistols, tvilsomme liveoppptak det aller meste av det, men også ispedd noen godsaker; liveopptak som avslører Sex Pistols som et streit, rett fram  ̶   og hardt  ̶   rockeband. «No feelings», «Liar» og «Did you no wrong», eller, egentlig, det meste av katalogen er jo riffbaserte poprock-låter, og når bandet er så tett og samspilt som de var live i 1976 og 1977 (fram til Sid kom inn i bildet) er Sex Pistols «bare» enda ei grein i det store rocketreet, det med skikkelig knalle band. 

Jeg er glad jeg ikke var der da (selv om jeg engang så et bilde av de fryktelige punke-rockerne i et Norsk Ukeblad og ble fan før jeg hadde hørt en tone), for det måtte vært en hjerteskjærende nedtur når de beste låtene på lp'en deres viste seg å være de allerede utgitte singlene.
Det er lett å glemme at Sex Pistols faktisk ble oppfattet som en trussel mot alt vi har kjært, og at det tok lang tid før mange fatta noe som helst.
Se bare litt på denne sida her.
Uansett: Glen Matlock er en av kjernekarene. Like mye som Steve, John og Paul.
Hadde det vært mulig å bli kvitt Malcolm uten å bli oppløst, og om det hadde vært mulig for Steve å holde ut masinga fra Johnny, dag ut dag inn og natta lang, så hadde de vel fortsatt. Noen av Professionals-låtene,
«Just another dream», «1-2-3», «Action man», f. eks., har alt som var Sex Pistols, men ... de mangler gode tekster og en vokalist som skjærer gjennom og topper kaka. «Action man» er en instrumental, ikke ment som instrumental, hvor en lett kan forestille seg hvor überlovely dette kunne blitt med vokal av en viss Johnny. Glen laga noen gode låter etter Pistols han også, «Ghost of princes in towers», maan.

The Great Rock'n Roll Swindle (2Lp, 1979) er et litt artig sammenserium av møkk og gull. Øveversjonene av the Whos «Substitute», liveversjonen av «Belsen was a gas» (de gjorde den aldri ferdig i studio, mens demoen høres ut som Public Pistols Ltd.), Steve & Paul-låtene «Silly thing», «Lonely boy» og tittellåta er alle sammen fine saker. Steves tokning av London-trad-grisevisa «Friggin in the riggin» også. Mens resten er fillers, hvor enn god tanken bak var. Filmen hadde sine øyeblikk, stort sett gamle opptak, og enkelte artig scener med skuespilleren Steve Jones, og første møte med Edward Tudor-Pole, mens hele storyen og alt som kosta penger er et salig, kjedelig rot. Og Sid framstår som den dumme gutten han var.
Oh no, it's great, tenkte John Lydon etter å ha sett to-tre minutter av filmen. Den starter bra.

 

SLAYER
Jeh. Slayer er tøft.



SLEAFORD MODS
Austerity Dogs
(2013)
Å, så sint! Så bleedin fockin forbanna! Og der har du en rask innføring i alle tekstene til Sleaford Mods. Don’t call me gobbit, you fockin shite! Alt er fucked. Sjefen er en fockin wanker, mannen i gata er en backstabbin fockin nothin og du er en fockin piece of fockin shite, you fockin count.

Austerity Dogs er duoens sjette album, tror jeg, den ble sluppet i november i fjor, og de har vært veldig sinte siden de debuterte i 2007, på album og singler og nett-utgivelser. Jeg er ikke engang sikker på om de faktisk kan spille noe, men de er gode til å hamre et par takter perkusjon og et bass-lick, og så lage looper av disse sekundene. Eller stjele et obskurt riff, beefe det opp en notch og sette det på repeat. Looper som går i to, tre, kanskje fire minutter, eller åtte («Chop chop chop» på tredjeplata The Originator fra 2009 er tre sekunder fra Sex Pistols versjon av «Roadrunner», som er blitt til hele åtte minutter!), med noen sparsommelige effekter her og der, og mye (sint) tekst oppå. Mot all formodning er dette fockin heftig! Ikke en melodi å spore noe sted … eller, jo; det er tendenser, men plata er metta på catchy riff og overstyrt bråk. Låtene er varierte, energiske og engasjerte (les: sinte), sunget (snerret) på bred nottinghamdialekt, og hele denne tårnkaka av ei spyruke er dandert med en steintøff Mac-i-garasjen-lyd. Befriende annerledes. Og fockin pissed off.

Én ting er sikkert: Mark E. Smith (eller John Cooper Clarke!) har fått to verdige avtagere i Jason Williamson og Andrew Fearn, men jeg tror egentlig ikke The Fall noen gang hadde ting så på stell som Sleaford Mods har på Austerity Dogs. Hele denne fockin shaiten er bare helt fockin skitbra!

Årets Divide And Exit er nesten på nivå med fjorårets Austerety Dogs. Samlerne Retweeted  (2014) og  Chubbed Up + (2014), med noen nye spor for sistnevntes del, er også hakket vassere enn Divide And Exit. Men for all del, og som nevnt; det er fockin skitbra alt sammen.



 

ELLIOTT SMITH

XO (1998)
From A Basement On The Hill (2004)

XO. Så sart og vakker. Med fjorten melankolske, triste og nusselige sanger, pent spilt og vakkert sunget. Favoritter: «Waltz # 2 (XO)», «Bottle up and go» og «I didn't understand». Plata kunne vært fra 1972 eller deromkring, men det er den ikke. Neida. Jeg har begynt på back-katalogen hans, og på den forrige, Either/Or (1998), har han tydeligvis oppdaga Tyrannosaurus Rex, og i den anledning lånt vel mye. Hans siste, Figure 8 (1999), er pen og ganske overprodusert, uten like mange virkelig gode låter som XO. Dessverre. Men noen er det. Her er en.
From A Basement On The Hill kom året etter at Elliott gjorde det slutt. Mens dama var ute og handla. Ikke plata, men altså; han gjorde det slutt mens dama var ute og handla. Skummel og vakker plate. Jeg ramla inn i den og ble så betatt at det var veldig godt å komme ut igjen. «Twilight» var # 1 hiten i mitt hjem høsten 2004. Say no more.

2014. Senere har jeg turt å ta fram plata igjen, og har blitt grundig rørt. Igjen. Aber: sånn som From A Basement On The Hill ble utgitt  ̶  ikke sånn som Elliott ville ha miksa den, og neppe lista som han ville   ̶  kan den virke virråt, rotåt, og, masåt.
Dette er mitt oppsett, det jeg brenner, og det inkluderer tiloverslåten «See you in heaven».

King's crossing | Strung out again | Don't go down | A passing feeling | A fond farewell
Twilight | Shooting star | Memory Lane | Little one | A distorted reality is now a necessity to be free | See you in heaven


 

SMITHS
Louder Than Bombs (Dobbel samler, 1987)
Jeg hadde store problemer i starten, likte ikke stemmen til han som sang i The Smiths.
Morrisey har aldri vært en god vokalist. Nasal, sheepish, messende uten å kunne gå verken høyt eller lavt, og ikke akkurat en komponist når det kommer til sangmelodi. Men jeg klarte å venne meg til det, fordi låtene var så gode at de ikke kunne ignoreres.
Smiths var et eminent singelband ~ låtband. Et band som gir ut ei samleplate med singler og diverse, Hatful Of Hollow (1984), med 16 sanger tilsammen, samme år som albumdebuten, er definitivt et låtband.
«London», «Half a person», «Asleep», «Rusholme ruffians», «Shoplifters of the world» (eller «Children of the revolution» som Marck Bolan opprinnelig kalte den), «Girl in a coma», «I know it's over», «Panic», med den mest forløsende teksten en kunne gaule på dansegulvet på 80-tallet: Hang the DJ, hang the DJ, hang the DJ!  ̶  og enda en eminent T.Rex rip off, «Unloveable, «Reel round the fountain» ... Var den en singel eller bare et outstanding spor på debuten The Smiths (1984)? Faktisk liker jeg alternativ-versjonen av «Reel round the fountain»Hatful Of Hollow best. Jeg kunne fortsatt å ramse opp golden greats til tastaturet smuldrer opp.

Louder Than Bombs er enda en fantastisk samler, med singelspor, a- og b-sider, og et par-tre opptak fra John Peel Sessions. 24 perler av noen popsanger fra hele den fire år korte karrieren.

På en av turene til London på slutten av 80-tallet fant jeg meg selv sittende i en stol hos en frisør, ganske langt utenfor London. (Vi hadde klart å spore opp platesjappa Recommended Records, hvor vi fikk pålegg om å ta med ei flaske vin neste gang vi kom innom. Og etterpå fant vi en frisør.) På radioen var det masse bra musikk, og den trill runde eldre dama som var sjef for businessen satt i en stol og holdt på med regnskap mens hun tralla med til The Smiths fra radioen. Work is a four letter word, la la la. En helt annen verden for en som kom fra et land hvor god pop og rock pr definisjon ikke hørte hjemme på radio. Would you like a cup of the, love? Ikke rart jeg ble i overkant anglofil i noen år.
Smiths var fantastiske. En kul gitarist som leverte mengder sterke låter og supert gitarspill, en vokalist som laga tekster (og titler!) som matcha, og et komp som alltid gjorde det riktige. De var alltid i musikkavisene og de ga ut singler i samme tempo som Clash, Jam og Beatles gjorde, den gangen de holdt på som best. (Ja, vi leste musikkaviser før i tia.)
Men akkurat da Smiths ble oppløst, var gullåra til Johnny Marr tom. Dønn tom. Mens Morrisey uforstyrra skrev videre. Bigmouth strikes again, and again and again.
Eller kan det ha vært sånn at Marrs låter var helt avhengige av Morriseys meldinger? Eller ble Marr slått i bakken av prestasjonsangst da han huska at han måtte skrive tekst selv?



SONICS
Here
Are The Sonics
(1965)
Råest i verden!
Hvite gutter fra ordentlige hjem i midtvesten beviser at rocken kommer fra jungelen, og anbefaler stryknin framfor vin!
Med mitt forhold til Beatles og Stones sier det litt når jeg innrømmer at Sonics tar innersvingen på dem begge med sin versjon av «Money
». «Do you love me» er en annen coverlåt ingen gjør bedre enn her. Originalene «The Witch», «Psycho» og «Dirty Robber» er så rock'n'roll, så close to home, at gåsehuden kommer ... om du ikke fisler ut.
Vokalisten kjemper for å bli Little Richard, men det finnes bare en Little Richard. Innsatsen er det imidlertid ingenting å si på.
Og denne er en slager i studiokretser:
- Vet du at den første Sonics-skiva ble spilt inn med to mikker?
- Jøss!
- En til slagverket og en til resten av bandet!
- ... Er det ikke mono da?



SPECIALS

The Specials (1979)

Produsert av Elvis Costello, som valgte å la dem låte som de gjorde i virkeligheta. Råtøft.
Kanskje er en av de siste samleplatene å foretrekke, for da får du med en del prima singler som ikke er her, kanonsinglene «Gangsters», «Rat race», «Do nothing» og «Ghost town», men da får du ikke med alle smellene på denne, da, og ... Men Specials er ei svært god plate som lett kan forveksles med ei samleplate, for godlåtene ligger tett.
Jerry Dammers, låtskriver/dirigent, er eneste konkurrent til Ray Davies' fredspriskandidatur. I mitt univers, that is. Madness og Specials var de aller beste popbandene i overgangen 70- til 80-tall.
Er du av typen som skal ha alt av essensiell popmusikk, er Specials selvskreven. Jeg ville tatt denne og en samler, selvfølgelig.

 
 

BRUCE SPRINGSTEEN

Darkness At The Edge Of Town (1978)

Han kunne bli litt pompøs. Her er en fremdeles i gigantonaniens tidsalder om en var amerikaner, eller bare litt treg i oppfattelsa. Pønken hadde jo som kjent dratt buksa ned av det meste i løpet av få måneder i 1976 og 77. Sånn sett er dette en kjempeteit plate, men ta den for det den er ment som, nemlig et overprompøst mesterstykke hvor alt skulle klaffe. Og mye klaffa, for eksempel på «Adam Raised Chain», «Badlands», eller tittellåten  ̶   kanskje den beste sangen han har skrevet.

The River (1980)
På denne tia var dobbel-album noe med fire sider, ikke to. Det gjorde at det var hele fire åpningslåter og fire avslutningslåter. Jeg er forøvrig, og som nevnt tidligere, overbevist om at sånn ca. tjue minutter er den perfekte dosen med musikk for den menneskelige hjerne, før den har godt av å administrere kroppen til å snu eller skifte plate.
Svær bandlyd, stort rom, og trommis Max Weinberg (jøde, ventle) dundrer fantastisk fint ivei, med en helt utrolig stortrommebruk på enkelte låter. Springsteens høyrehånd (eller er det venstrehånd det heter?) Stevie Van Zandt har de tøffeste andrestemmene en kan ønske seg, legger igjen masse gromt gitararbeid, og jeg tror han var viktig for bandet på andre måter også.  
Dette er Springsteen som poppis; poppis med rockeriff, før han tippa over til å bli amerikansk anabolist. Vesentlig forskjell, om noen skjønner hva jeg mener. The River er pepra med rocka poplåter.
Dessuten er det noe skrot her, og det skal være det på dobbeltalbum, i alle fall var det sånn da dobbeltalbumene hadde fire sider.
Vet ikke akkurat når på året The River kom, men den ble så populær at jeg instinktivt ble imot den. Et par somre etter kom jeg etter, og himmel og hav for en sommer! Sommerplate for meg, dette.

 
 

STRANGLERS

Rattus Norvegicus (1977)
Stranglers var en blanding av tidligere tiders monstre og den nye spiriten. Med en bass- og gitarlyd fra garasjen i helvete og finurlige arrangement. De var dessuten så gode til å spille at Damned-fansen mente de burde hatt juling.
Stranglers kom samtidig som punken, men var ikke mer punk enn Joe Jordan. De så mer ut som et tilfeldig bord med godt voksne ungkarer på et pub i utkanten. Bakoversveis, dobbelthake og bart var blant the features. Damned-fansen fikk bank selv.
Det er låter her som er blitt klassikere. Låter med grunnleggende originale riff og melodier. «Peaches», «Goodbye Toulouse», «Princess of the streets», «Hanging around», og ikke minst åtte minutter lange og fantastisk umoderne, tia tatt i betrakning, «Down in the sewer», en typisk Prestation Ængst parts 1-4 sak. Rattus Norwegicus er egentlig den eneste Stranglers-plata som er kanon, senere ga de ut alt for mange plater med bare noen få skikkelig gode spor.

Øyvinds HB-CD med Stranglers-schlagers post-Rattus Norvegicus:
Dagenham Dave | (Don't bring) Harry | Duchess | Non stop | Everybody loves you when you're dead | The men they love to hate | Pin up | Golden brown | La Folie | Cocktail nubiles | Midnight summer dream | It's a small world | Always the sun

 

 

STRAY CATS

Stray Cats (1980)

Mange syntes Stray Cats var veldig morsomme da de dukka opp med gjennomført fifties-image, -attitude og gammelrock. For meg var det alvor. Når Stray Cats var så utrolig gode på det de holdt på med, og Setzers låter var så godt tilpassa formatet, ble det voldsomt bra musikk. Flere av originalene på denne plata («Rock this town», «Fishnet Stockings» m.fl.), kunne gått inn i repertoaret til for eksempel Gene Vincent eller Eddie Cochran, uten at noen hadde protestert.
Eller på Jerry Lee Lewis’ repertoar. Da hadde de vel blitt skutt.

 

 

STRAWBS

Hero And Heroine (1974)

Ambisiøst, godt spilt popstykke. Veldig gode låter også, selvfølgelig. Mye om følelser og sånn. Er en av dem som mener Mercury Revs bruk av mellotron er vakker musikk, bør en ta seg råd til denne.
Øyeblikk med stor Ø: Det folkrockaktige tittelsporet, eller svære «Autumn», vakre «Shine on silver sun» eller nydelige «Out in the cold».
Det er noe veldig 70-talls over denne plata, det er et godt album, tematisk og i produksjon, men 60-tallet er med på lasset, sort of. Minusene besørges av et par intetsigende låter fra flinkis-musikerene Cousins hadde samla til denne utgaven av Strawbs.



STREETS
Original
Pirate Material
(2002)
A Grand Don't Come For Free
(2004)
Tekstene er veldig bra og låtene er mer enn rytmeboks og samplede pålegg. Mye mer. Det finnes refreng. Som fenger!
Platene er veldig like og like varierte; de kunne vært en dobbel-utgivelse. Og det er herlig å høre musikk med så lite gitar som her.
Original Pirate Material har den ur-engelske «Let's push things forward
», som Specials' Jerry Dammers kunne skrevet i dag om han hadde vært i form. «It's too late» er så søtladen og pop at den kunne blitt landeplage. Narkodebatt-inlegget «Irony of it all» er det beste og morsomste så langt. «Don't mug youself» gir meg Holy Toy-assosiasjoner, av alle ting.
A Grand Don't Come For Free er «Get out of my house
» like fengende som «It's too late», og morsom i tillegg. Enda større hit-potensial har «Dry your eyes», mens første singel fra A Grand Don't Come For Free, «Fit but you know it» og åpningssporet «It was supposed to be so easy», er glimrende fortellinger «fra virkeligheten», på rim. Artig å høre noe nytt og bra.
Dessverre er 2006-plata The Hardest Way To Make An Easy Living så å si melodiløs. Ikke melodiøs, men melodiløs, altså, og det er trist. Tekstene er like bra som før, men Streets er med denne plata mer gjengs rim og rytme og ikke så mye mer, som er det vanlige i denne gata. Fremdeles får jeg noen
déjà vu-øyeblikk og tankene går til Specials, men denne gangen er det som de har laga Specials sin andre plate More Specials (1980) som var fattig på gode låter og flere hakk mindre fantastisk enn debuten Specials (1979). Om det skyldes at Mike Skinner greide å velte en halvliter oppi laptopen sin, hvor alle låtene var under bearbeidelse, vet jeg ikke, men Streets framstår nå både som lunkne og uten særlig pepp, men fremdeles med masse vittige meldinger fra dagens England, tinpot country.

2014. A Grand Don't Come For Free er også noe så sjeldent som en konseptplate utgitt i 2004. Enkelt fortalt: Han som knabber Skinners penger i første låt, «It was supposed to be so easy», er samme fyren som senere på plata også stikker av med dama hans. Det er en sammenheng, og plottet er fikst, oppnøstinga også, selv om det ender i tårer i «Dry your eyes». A Grand er fremdeles ei flott plate, jeg tok en runde med den i sommer, og senere har det blitt flere.



SUPER FURRY ANIMALS

Rings Around The World (2001)

Dette blir vel en smakssak: Jeg synes, med noen få enkeltlåter som unntak, at musicaler er stygg musikk. På grensen til støy. Jeg må presisere at det gjelder for omtrent alt i denne sjangeren som er laga etter andre verdenskrig, tidlige Broadway-oppsetninger og Weill/Mann/Brecht-singspiel er derimot ting som var i tet, og ikke radbrekking av datert popmusikk av flinkisfolk som ikke skjønte musikken da den var ny og heller ikke senere.
Hos SFA finnes støyelementer, men da på en god måte. Det er noe ved dette bandet som gjør at jeg mistenker dem for å et godt forhold til musikkstiler jeg er glad for å ha et fjernt forhold til, jfr. musicals. Eller, for å si det på en annen måte: Jeg tror ikke Super Furry Animals har Beatles som favoritter, heller noe mer jazza, noe urocka noe. (Og av og til høres det ut som vokalisten vil være Elvis Costello.)

Lyd- og produksjonsmessig er dette en moderne klassiker. Det er mye elektronikk, hi-teck og fiffige triks på skjermer og miksepult. Skjønt; det kan hende at miksepulten er kasta ut og at alt forgår på skjermer. Det kan høres sånn ut. Og hvorfor ikke, for dette funker som bare det. Hovedgrunnen er som alltid: Det finnes gode melodier her, akkompagnert av effektive, overraskende og bra tekster. En av låtene heter «Shoot Doris Day» (!), og i «No sympathy» synges det you won’t get no sympathy /(å, neida:) you deserve to DIE. Ordspill finnes også i rikt monn, men ikke i ellers fascinerende «Receptacle for the respectable». Tittellåten kunne vært fra hvilketsomhelst tiår sia krigen, og er en enkel liten genistrek. Hiten «Juxtapozed with u» er en annen favoritt, og mitt tips er at denne blir en evergreen. Men som kjent finnes det ingen rettferdighet.
Som på Guerrilla fra 1999 og 2003-plata Animals Phantom Power virker det som den eller de i gruppa som virkelig liker å være i studio får holde på som de vil. Det er plenty utflytende elektriske saker på alle disse platene, og i mellom dem finnes enkle, nesten naive popsnutter og hardpopsnutter, og oppi alt dette igjen noen veldig gode enkeltlåter. Fine plater alle tre, skikkelige album.

 

 

SUPERGRASS

I Should Coco (1995)

Fire-fem-seks låter på denne plata er kanon. Pønkpop, om du vil, med energi og et stapphardt komp. Melodier (til og med sangmelodier) dandert med effektiv, tett koring. Sjelden vare. Som å høre noen av de popeste pønkbanda fra 76-77 i gode utgaver (The Boys – noen som har hørt dem?), for Supergrass kunne spille, og det ble deres løpebane, synes det som; de senere platene deres ble for strukturerte og på langt nær så to the point som de beste øyeblikkene på denne. Leke seg kunne de også  ̶   et par spor her var sikkert veldig morsomme å spille inn, uten at de nødvendigvis hever nivået på plata.

 
 

SUPREMES

A Go-Go (1966)
Super-rems har fulgt meg siden første leveår. Denne plata er for meg definisjonen på lett, smart og fengende sort 60-tallsmusikk. Sinnsykt bra spilt, med himmelsk lyd. Og bare svært få mennesker i verden har noen gang vært kapable av å skrive så bra. (Det inkluderer forøvrig ikke Diana Ross.) Flere av låtene er coverlåter, og jeg foretrekker for eksempel Supremes versjon av «This old heart of mine» framfor Isley Brothers sin, og Nancy Sinatras «These boots are made for walking» er ikke morsom lenger når du har hørt den her. «You can't hurry love» er en av originalene, og for en original! Skulle vært artig å få et eksakt tall på hvor mange låter som er blitt til med inspirasjon fra denne. På den andre sia er det er synd at mennesker av typen som kan finne på å lage sanger til Melodi Grand Prix har hørt denne musikken.



SÄKERT!
Säkert!
(2007)
Får lyst til å ta en tur til Østersund av å høre
Säkert
.
Spise pizza på torget, kjøpe noen plater og høre folk snakke trøndersk på svensk rundt meg.

Ja, så var det den svenske visetradisjonen igjen da. Dom jävlarna ska skjutas! Eller kanskje ikke.
Dette er ei samling veldig fine sanger i forskjellige fasonger, de fleste er ikke stedsbundne. Bortsett fra at Annika Norlin synger på svensk her, i motsetning til de andre prosjektene hun holder på med, og da på bred jämtlandsk dialekt, noe som er sjelden å høre i Sverige, mye sjeldnere enn trøndersk er i Norge. Det er over halv million trøndere, de fleste bor i Trøndelag, men bare hundre og tjue tusen jemtlendere og herjedalinger i nabofylket i øst.
Enkelte låter føyer seg inn i noe moderne svensk, noe i tradisjonen Bob Hund/Hellström/Hives-i-poplune. Den pubertale kvasi-rocken, du vet, ellevill og hvit som flesk
  ̶  en egen sjanger!  ̶  som mot all formodning fikk en revival i bergensområdet ti år etterpå. Verden er rar. Mens andre kunne vært skrevet av, eh, Weill. Nei, jeg tuller ikke. Dette er skikkelige saker. På skyhøyt nivå.
«Ditt kvarter», «Och jag grät mig till sömns efter alla dar», «Alt som är ditt» og «Nogon gång måste du bli själv» er bare noen av toppene som burde ramses opp her. Säkert er en skatt på trettifem minutter, elleve sanger i alt, ikke for lange, ikke for produserte, ikke spesielt ambisiøse; men en samlig jævlig gode melodier. Sjeldent gode tekster også.
I den gørrkjedelige ... uff ... debatten ... eh ... om ... flere jenter; unnskyld kvinner, i ... (å hjelp!) ... musikken, eller rocken, eller hva det nå var...
Hør Säkert! En av de beste platene som er utgitt i Norden de siste tjue åra. Og det er ei dame; kvinne!, som står bak, og det merkes i tekstene, som (jeg gjentar) er sjeldent gode. Ikke på tross av at det er ei kvinne som står bak, men fordi, i dette tilfellet.

●2016. Når jeg hører denne nydelige plata i dag, så virker den datert. Det er ikke nødvendigvis negativt. Låtene er like steingode som for ti år sia, men produksjon og lyd og ProTools (eller Logic) -triksene virker altså veldig 2007 nå. Tuninga av stemmen hennes er det verste/beste, pinlig tydelig i aaa-partiet i åpningslåta «Det här är vad dom säger», for eksempel. (Skulle ønske de brukte noe tuning på fiolinen også!)  Andre ting blir også fort daterte: tekstlinja eller hade du dålig täckning just den dan, i «Du kanske var på Halmön».
Säkert
! er ei god plate uansett. Kanskje enda bedre med tidskoloritten.

 



a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z