Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b
      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z



SIR JOHN CALE
The Island Years
(2-cd samler, 1996)
Fear (1974), Slow Dazzle (1975) og Helen Of Troy (1975) er gode plater, hvorav Fear er den aller beste, nesten fullkommen. Det fine med disse platene er låtskrivinga, lyden (romklang på bassen er undervurdert!), arrangementene, instrumenteringa (skulle ønske at Cale spilte fiolin litt oftere), de noen ganger brutale tekstene, sunget like brutalt, og noe veldig engelsk noe som jeg har vanskelig for å sette fingeren på, men det er noe ... tea and quiet desperation i denne musikken.
Midt på 70-tallet, da rocken hadde kjørt av sporet og var giddalaus og innholdsløs, når den ikke var en prestasjonssport, må det ha vært et sterkt behov for en som Cale å gjøre noe anna. Ingen visste at punken ville komme, remember. Selv om Cale skrev ganske rett fram låter så ble de ikke framført som selvfølgeligheter. Hør «Barracuda», for eksempel. Alle bonuspåleggene gjør låtene mer innholdsrike og mer spennende enn om folk som Elton John skulle finslipt og pudra dem inn på hitlistene. En sang som «Fear is a man's best friend» er så opp-i-dagen pop at den kunne blitt en landeplage (en sang som plager et land, betyr vel det) med streit framføring og en koselig tekst. Men det var ikke dit Cale ville.
Men det er også noe traurig ved disse platene, det typisk mid-70s-preget. Studioteknisk er det top notch, og det finnes 60-tallselementer, snertne rockegitarer, more cowbell! og det vanlige  ̶  ting som var gjort mange ganger før, selv om Cale forsøker å ignorere hele denne fryktelige stagnasjonen.
Dobbelt-cd'en The Island Years kom med sånn ekstra papp rundt den vanlige jewel case-innpakninga + et rimelig fett hefte med masse info og fine bilder. Der er ei tung plate, god å ha i handa. Den inneholder toppene på de nevnte tre platene. «Fear is a man's best friend», «Buffalo Ballet», «Guts», «Mary Lou», «Barracuda», «Leaving it up to you», «You know more than I know», «The man who couldn't afford to orgy», «I keep a close watch» og coveren av Jonathan Richmans «Pablo Picasso».
Og resten, samt noen outtakes.


CAPTAIN BEEFHEART AND HIS MAGIC BAND
Clear Spot
(1972)
Shiny Beast (Bat Chain Puller)
(1978/2012)
Akkurat. Det tok over tretti år før jeg virkelig kunne ta Don Van Vliet helt på alvor. Jeg digga (uhemma!)
«Bat chain puller» da jeg hørte den på Pop Spesial i 1978, og kompis Bjørn og jeg satte oss ned rett etter sendinga og laga vår egen «Bat chain puller», «Three train coming», som var ... ja, akkurat; en plagiat.
Men det var ikke flere sånne vindusvisker-låter på plata låta var fra, Shiny Beast. Mye rart, though. Veldig mye rart.
Doc At The Radar Station (1980) og Ice Cream For Crow (1982) hadde noen låter som var nesten like skeive som «Bat chain puller». Og mye som var uforståelig.
Åra gikk.
Harald Are Lund spilte mye Beefheart, på P2 og senere på P3. (Og det gjør han fremdeles på P13. Thank God!)
Men jeg klarte ikke å knekke koden.
Så åra gikk.
Jeg sjekka ut Trout Mask Replica også, som var en klassiker, men det gjorde jo ikke saken enklere.
Og åra gikk.
Jeg brente cd'er med de låtene fra Beefheart-diskografien jeg likte best. Spilte dem i bilen. Joa, Beefheart er ok. De fleste Beefheart-platene har dessuten veldig vakker lyd. Noen ganger får jeg følelsen av å sitte midt iblant dem der de spiller i studio.
Og så, i fjor (!), hørte jeg Clear Spot (i et forsøk på å skjønne/føle hva det var ved denne fyren, enda en gang). Og, bah -, det løsna! Det er jo popmusikk, for faen! Med en twist.
«Her eyes are a blue million miles»!



JOHNNY CASH
At San Quentin
(1969)
Grunnen til at jeg ikke har skrevet om denne plata tidligere er at den er så selvfølgelig. Det sier seg selv at jeg har den som favoritt.
Jeg har samme forhold til denne plata som Morten Harket har. Han ble fjetra da han hørte den første gangen. Og det er den eneste likheten.
Den var ei av mange Cash-plater i samlinga til stefaren min. Jeg var ti år. Jeg elska hele San Quentin-plata, selv om den brøt med alle regler for hva en tiåring skulle høre på i 1977. Musikken var en helt ny verden, jeg ble blenda av inntrykk, motlys fra alle kanter. Den nedstrippa framføringa, plekter el-gitaren som spiller tog på tre strenger alle låtene gjennom, down home-bassen, de unisone opp- og nedgangene på bass og gitar, vispene og skarpen som oste røyk og lokomotiv, at det hørtes ut som bandet aldri hadde gjort noe anna enn å spille denne ene tog-grooven i hundre år. Pratinga mellom låtene, AD/HD-publikummet (de fleste med dødsdommer), at plata åpna med «Wanted man». Den nydelige coveren av Lovin Spoonfuls «Darling companion». Sinnsyke «Wreck of the old '97» og nesten like uforståelige «I walk the line». Morolåtene «Starkville city jail» og «A boy named Sue», nye for denne plata. At den helt ferske «San Quentin» spiltes to ganger, by popular demand. Country-gospel i sistelåta «There'll be peace in the valley». Koringa til The Carter Family, så godt som svart. Og June Carter. Sammen med Cash synger hun som ei sumpsamisk fjellgeit, men hun har malm i stemmen. Jeg elsker den stemmen; lyden av den, som jeg elsker lyden av Tammy Wynette, Lynn Anderson og Loretta Lynn. Det er hofter i røstene deres.
At Folsom Prison fra 1968 er også ei herlig plate, med litt mindre spillefeil enn At San Quentin. Jeg har ikke mot senere utgaver av begge platene heller, reutgivelser av San Quentin inkluderer samtlige låter på settlista, med «Jackson», «Orange blossom special», skikkelige utgaver av «Folsom prison blues» pluss oppvarmingsartister. Carl Perkins. Carl Perkins som oppvarming! I tillegg til The Statler Brothers og The Carter Family. De laga et skikkelig show for fangene, det var ikke noe billig-skit.
Drømmejobben: gitarist for Johnny Cash i 1968-69.
             



NICK
CAVE & THE BAD SEEDS

Your Funeral, My Trial (2 x 12", 1986)

Cave, Cash og Dylan. Måten de hver for seg videreutvikla «Wanted man». Så herlig når Cave på 80-tallet legger til den setningen som mangla. There's just one place I'm not wanted / and that's a place that I call home. Grøss! Måten Johnny Cash destillerer Nick Caves «The mercy seat», med Rick Rubin som produsent. Plutselig er den vakre bråkelåten til Nick Cave en evergreen!
Cave: Johnny Cash recorded my song!
Som kjernekaren Mick Harvey også har sin del av æren for, må det presiseres. Melodien er typisk Harvey. Det er flere av dem på hans skikkelig gode Sketches From The Book Of The Dead (2011), for eksempel. Jeg mistenker Harvey for å være det viktigste leddet i The Bad Seeds, ved siden av Cave. Harvey spilte alt, fra trommer til xylofon og tilbake.
Cave var veldig bra fram til og med The Good Son, synes jeg, siden ble det veldig mye som forventa, uten like mange gode låter pr plate.
Your Funeral, My Trial var mitt første møte og den gjorde inntrykk langt inn i sjela. Sikkert derfor det er denne som rører meg mest den dag i dag. Det er mer luft og rom og bandfeel i disse innspillingene enn på andre Cave-plater og det trekker opp. Det var også skitherlig at han ga den ut som en dobbel tolvtommer  ̶  når den kunne vært en enkel lp.
«The Carny», «Sad Waters» og tittellåten er alltid kilder til glede og undring i vårt hjem.


CHICAGO
Chicago V
(1972)
Chicago VII
(2lp, 1974)
Chicago VII skulle egentlig være en jazz-instrumental plate, og den ideen holdt langt inn i innspillingene. Men de kom opp med poplåtene også. Og selv om side en og side to på dette dobbeltalbumet stort sett er friflytende jazz uten vokal, gikk plata til topps på hitlistene. Dette var da popstjerner skulle være uforståelige vesen fra det ytre rom. Side tre og fire er et sammenhengende popalbum, med flere låter gitt ut som singler med høye listeplasseringer.

De sneier stadig innom side to Abbey Road, klassiske komponister som ... Satie, Mussorgsky og Varèse, og James Brown. Terry Kath elska både Hendrix og George Benson, og Ray Charles, og det er steder i denne musikken hvor Kath, Lamm og Pankow kunne løpt lykkelig i parken, hånd i hånd med Zappa. Apropos Terry Kath: sjekk ut gitarspillet på «A song for Richard and his friends», et outtake fra Chicago V. Hendrix var inne på det, men Kath gjorde det, lenge før Westerhus hørte det på plate.

Noen ganger, med Peter Cetera, tipper det over til å bli Bee Gees Spirits Having Flown (1979) noen år for tidlig. Spesielt uggent blir det når de i tillegg veiver inn i sambaland. Hakket før Bjørn Eidsvåg, liksom, men likevel alltid med noen skarpe kanter, til forskjell fra kosebamsen. Men Cetera var (er) også en svinåt god bassist og komponist.

Chicago V er den plata jeg liker aller best. Et vanskelig enkeltalbum etter tre doble på rappen, inkludert liveplata Chicago At Carnegie Hall (1971). Pankow har skrevet nesten alt. Det starter med vrange «A hit by Varèse», med en gitar som låter mer som en motor enn et strengeinstrument, samt et herlig mothårs horn-arr, og slutter med Terry Kaths råvakre «Alma Mater». Det er kolossal musikk de stedene alt er på stell.

 

CHOPIN, FREDDIE
             


Veldig mange utgaver av denne musikken, den tolkes  ̶  for det er ingen original plate en kan sette på (eller, jo; det finnes faktisk opptak av Chopin som spiller piano, men ... that's beside the point!)  ̶  er mer matematisk riktig enn musikalsk positiv. Det er alt for mye fokus på prestasjon i den klassiske musikken, på bekostning av det andre. Halvparten av alle som har bidratt med noe i moderne pop og rock ville aldri hatt en stemme innenfor klassisk, såkalt seriøs musikk, fordi deres tekniske ferdigheter ikke ville nådd minstekrav. Klassisk/seriøs musikk er elitisk, på godt og vondt, aller mest vondt. Heldigvis var Chopin en alvorlig god konsertpianist. Hadde han vært John Lennon til å spille piano, ville vi aldri hørt musikken hans.
Start med «Preludium i e-moll», opus 28. (Finn en bra versjon!) Og svev videre i denne helt egne verdenen av sensitivitet, skjønnhet, nærhet, romantikk, fantasi, lyst og lengt. Ur-europeisk, beat-free.

 
 

CLASH

London Calling (2lp/cd, 1979)
Sandinista! (3lp/2-cd, 1980)

Mick Jones er en av de mest underkjente låtskriverne og gitaristene jeg kan komme på her og nå. I år 2000. Om fem år kan han være kongen på haugen, hvem vet. (Det er ikke mange årene sia Paul Weller var helt ute.) Dette er Mick Jones sitt Store Øyeblikk. London Calling ble opprinnelig utgitt som dobbel lp til redusert pris, nå finnes den med nedsatt pris på én cd. Antallet eminente låter tatt i betraktning er det århundrets deal.
Plata var en befrielse. Punk og new wave hadde blitt dull, repeterende. Det var ingen framtid. No future. Alt som var igjen av den opprinnelige punk-spiriten var et uinspirert motjokk. I beste fall. Men London Calling forandra det. Den åpna nye dører.
Sånn kan en se det i et historisk perspektiv. Men det føltes også da, selv om ikke ordene til å beskrive det var der.
Clash var et band i rask utvikling i mange retninger. Her er rock, rockabilly, ska, soul, reggae, jazz, funk, disco, med avarter, uten at det brifes (!). Joe Strummer skrev tekster som Wenche Foss prater tull. Trommis Topper Headon er en av de mest oppfinnsomme, harde og gode trommisene noensinne. London Calling er dessuten den eneste Clash-plata hvor produksjonen er med på å heve nivået, og den jobben var det siste store Guy Stevens fikk gjort før han drakk seg i hjel. Selvsagt skader det ikke at plata er utstyrt med et av de tøffeste omslagene verden er blitt tilgodesett.




Mick Jones forsøkte å forlenge øyeblikket sitt et år til, og Clash ga ut Sandinista! (1980), som også er en godplate, men som jeg på grunn av lyd og produksjon får mer og mer problem med å høre på.

2014. Aber… På den nye Sound System (2014, hele Clash-pakka på en haug cd'er/lp'er) er mye forbedra, skikkelig forbedra. Den noen steder tynne, plastic deck-lyden er helt borte! Jeg har i det siste hatt flere vellykka runder med de 36 (!) sporene, og Sandinista! har vokst.
For ganske mange tror jeg Sandinista! framsto som  et hav av middelmådighet ispedd noen gode enkeltspor, hvor hele opplevelsen drukna i dette … havet.

Helt nøkternt er det bare fem-seks dub-spor, eller for å kalle en spade for en spade; alternative mikser av andre låter på Sandinista!, samt et par-tre dill-dall-låter à la «Revolution # 9», tilsatt rytme. Det uhørte i rock-sammenheng var at Clash ga ut hele greia i en stor pakke, i stedet for å putte alternativmiksene på b-sider, tolvtommere etc. Jeg har aldri hatt noe imot alternative mikser, og spesielt ikke når de er så forskjellige fra originalene som her.
Store låter som definitivt forsvant ned i det blå: «Hitsville UK», «Something about England», «Kingston advice», «Washington bullets», «The call up», «The street parade», «Corner soul», «The crocked beat», «Broadway», «Lightning strikes (not once, but twice)» og ikke minst proto-rock-med-punkattitude-låten «Somebody got murdered». Jeg elsker versjonen av «Career oppurtunities», barneutgaven av «The Guns of Brixton», gospel-låta «The sound of the sinners», og alle påfunnene; annonsør-greia som går igjen mellom låtene på side seks (eller sist på andre-cd'en), introen på side tre … osv. Igjen og igjen blir jeg betatt av det Topper Headon finner på. Tøffere disco skal du lete lenge etter! Han spiller helt maskin, ble kalt «the Human Drum Machine», og er også et unntak på den måten at han spiller sort musikk vannvittig "hvitt". Topper Headon og Charlie Watts er to definitive motpoler, og jeg elsker dem begge. It takes all sorts!
Mick Jones hadde et vedlig produktivt år i 1980. Det blir vel en god låt laga annahver uke, om en regner på Sandinista! I tillegg skrev han mye av stoffet på kjæresten Ellen Folleys album Spirit Of St. Louis (1981), som han også produserte. Det var der b-sidene havna, egentlig. Sjekk ut «Torchlight»!
Det var et sjokk å se filmen Westway To The World hvor Joe Strummer informerte om at de spilte inn Sandinista! på tre uker. Tre uker!
Jeg trodde det tok et halvår, minimum.
Sandinista! var en skikkelig hardpakke av et album.

2015. Noe som var ekkelt med Clash, for det var noe, var denne evinnelige politikken de remja om. Det var ikke plagsomt på platene, ikke før drittpuddingen Cut The Crap (1985) i alle fall, men alltid ellers når de var i media. Jeg tok aldri Joe Strummer på alvor, fordi jeg ikke klarte det. Jeg var jo enig i det han sa, basisen i politikken, og jeg likte bruken av tema som «Washington bullets» og «Spanish bombs», men det var noe blindt eller noe frelseraktig over det. Tror jeg ble skuffa hver eneste gang jeg leste et intervju eller når de  ̶  en sjelden gang  ̶  var på radio eller tv, fordi denne sloganiseringa virka så påtatt, eller rett og slett dum. Å sparke låtskriveren i bandet etter Combat Rock (1982) fulgte på en måte i dette mønsteret. Og tittelen Combat Rock ... var litt tegneserie; litt for "hevvi metll", selv for en femtenåring i 1982. Heldigvis rant det ikke blod på coveret, verken fra bandnavnet eller albumtittelen. Men plata var jo bra.

2016. I 1979, da vi leste i musikkavisene at punkbandet Clash skulle komme med en dobbel-lp, så var det vanskelig å fatte. Et punkband med dobbel-lp?! Bare progband, viktigpettere og band som hadde holdt på veldig lenge slapp doble plater, punkband gjorde ALDRI noe mer enn singler og av og til en hel lp. Og rekkefølgen debut-album, oppfølger, dobbel-lp var ukjent, ulogisk, feil. Nå hadde jo PiL sluppet Metal Box i 1979, en 3 x 12" og circa et og et halvt album lang, men de var i en annen sfere, og de var ikke et punkband, mer viktigpettere.
Men det var ikke så galt, for da vi fikk hørt London Calling ble det en helt annen lyd i pipen (og stereoanlegget). Plata var så god at den virka for kort. At Clash slapp ei dobbeltskive var absolutt skit-tøft og det riktigste i verden. Ingen av de andre utgivelsene deres  ̶  som vi nå ble nødt til å sjekke ut på alvor  ̶  var like gode som London Calling. Dessverre. Selv om vi leita lenge og betalte dyrt.
I slutten av 1980 ble det annonsert en TRIPPEL lp. Hæ? ... Jøss ja, kjør på.



JIMMY CLIFF
In Concert
  ̶  The Best Of (1976)
Dette er egentlig en dårlig plate, men samme det, jeg tar den stadig fram.
Produsert av ex-Rolling Stones-manager Andrew Loog Oldham, en mann som er bedre til å snakke enn til noe annet. Denne miksen er så amatør at det nesten er litt morsomt. Men bare nesten, det er egentlig mest tragisk at sånne fjotter som Loog Oldham enda har fingre han kan fingre med.
Alle de største låtene til Cliff er her, og bandet er drivanes godt. Det inkluderer gitaristen som spiller solo sammenhengende hele plata gjennom. Tipper det er en tolv-femten mann + kor-damer, of course. (Blås, egen mann på perk, en sologitarist, en på etterslag, en mannlig korist, i alle fall to kordamer, to på tangenter  ̶  tror jeg, eller så har han i alle fall tre hender, slagverk og bass. Vel, det skulle bli tolvish.)
Jimmy Cliff var en veldig god låtsnekker. Som Marley laga han sanger som, uansett sjanger, står som påler. Men Cliff var enda bedre enn Marley til å lage pop. Der Marley henta inn elementer fra rock og blues, var Cliff basic pop; nesten alle låtene toppes av Det Fengende Refrenget. Sånn sett sokna Cliff mer til Europa enn Afrika. Men selvfølgelig får en grooven med på kjøpet, og den er mer ska enn reggae; det er aldri laidback, men frampå. Og selvfølgelig synger Cliff som om Otis Redding skulle sitte på første rad.
«Wonderful world, beautiful people», «Vietnam», «You can get if you really want», «Many rivers to cross», «Under the sun, moon and stars», en nydelig cover av Cat Stevens «Wild world», og «The harder they come»
. Case closed.

 

PHIL COLLINS
Face Value (1981)
På tross av synther, myggbitt-blås, gitarer i hakepartihøyde, petting på bassen med homoknekk i håndleddet samt en fryktelig lang og plagsom karriere etter denne plata, er og blir Face Value et mesterstykke. «In the air tonight» har alle hørt. Rightly so.
Halve Face Value består av solide popsanger, resten er stemninger (
«Hand in hand»), lek («Droned»), sprell (Phils versjon av Genesis’ «Behind the lines») og gøy (Phil gjorde en fin versjon av Beatles «Tomorrow Never Knows»). Og «If leaving me is easy», ikke mindre enn en evergreen; en sang som har evig liv. Mye av moroa blir dessuten kombinert i flere spor.
En annen godplate, Peter Gabriels tredje (1980), ble spilt inn litt før denne, og det er noen elementer og triks som går igjen på begge platene. Stemninga er, om ikke tropevarme i Afrika, så i alle fall varm sommer. Perkusjon og gitar på
«In the air tonight» er som flydd fra tredjeplata til Gabriel.

På Genesis samtidige Duke (1980) har Phil også popsanger av samme kaliber som her (
«Misunderstanding») og enkelte vakre ting som slekter på stoffet på Face Value («Lead vocal», «Man of our times»).

Phil Collins er dessuten en svært god trommeslager, med egen stil. På Brians Eno Before And After Science (1977) er Collins med på slagverk og det er fantastisk det han bidrar med. Det eneste musikalsk positive som kan sies om
«Do they Know It’s Christmas» er nettopp Phil Collins slagverk. Så er det sagt. Med unntak av «No Reply At All» (med enda mer fantastisk tromming og perkusjon) på Genesis neste plate Abacab (1981), er det lite jeg føler behov for å eie av de senere tingene de har gjort. Genesis (1983), som gjorde dem til allemannseie med hitene «Mama» og «That’s all», gir meg alltid en emmen smak av alkohol med alt for mye søtt kliss i, og hodepine, egentlig. 

 
 

RY COODER

Ry Cooder (1971)

Into The Purple Valley (1972)
To ganske like og utsøkte amerikanske plater. Jeg slutter aldri å forundres over denne blandinga av marsjer (m/blås, virvler på skarptromme og hele suppa), dypblå blues og spretten country. At Amerika var en smeltedigel er vel årsaken. Låtene Cooder har valgt er bare sila 1. sortering, og måten de er arrangert og spilt på, er rystende bra. Lyden er skarp, varm og feit.
Debuten inneholder for øvrig verdens tøffeste kjenningsmelodi, «Available Space
», som varslet oss om at Pop Spesial begynte, den gang det fantes 40 minutter rock-relatert musikk pr uke i den norske eteren.
Dessverre fenges jeg ikke like lett av Cuba-platene hans, heller ikke den plata som har så mye Hawaii-gitar (hvilken var det ... ?), selv om den er veldig  morsom.

 
 

ELVIS COSTELLO & THE ATTRACTIONS
Get Happy!!
(1980)


             
Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur
, har Elvis ytra.
Det er noe i det.
Elvis er best når han har mange sterke låter, og her har han 18, i tillegg er det to enda sterkere coverlåter på Get Happy!!, «I stand accused» og «I can't stand up for falling down». Alt hyperbriljant framført.
Attractions og kongen hadde etter hvert kommet fram til at de befant seg i en bås på vei ut, new wave, og så seg derfor om etter en slags vei inn igjen. (Dette ble ikke helt riktig.) Løsninga var å late som de var forskjellige band for hver låt de spilte. Jeg mener å høre The Beat gjøre «B-Movie», Led Zeppelin (i alle fall Bonham) i «Five Gears In Reverse», tidlig Beatles i «Beaten To The Punch», Temptations i «Black and white world» og «Temptation» (!), og Supremes i «Love For Tender» og «High Fidelity», noe som for de to sistes del bekreftes av Elvis i heftet som følger med reutgivelsen av Get Happy!! fra 1994. En artig gjettelek.
Andre uunnværlige Elvis-plater: My Aim Is True (1977), This Years Model (1978), Trust (1981), og kanskje også Imperial Bedroom (1982), King of America (1986) og Blood And Chocolate (1986). Med et par unntak er alle platene hans vel verd prisen på en cd. Hadde Costello og Sting vært født med reverserte utseender, ville Elvis vært et husholdningsnavn (til og med på steder som Jåddåren), og Sting en lærer (tenor i det lokale sangkoret, 6-strengs fretless bass ved spesielle oppsetninger), i god fysisk form, et eller annet sted i England. Vil jeg mene.

2014. Senere har det vært noen småtterier, for eksempel på de fantastisk produserte albumene Mighty Like A Rose (1991) og Brutal Youth (1994), men Costello er blitt en underholder-fyr, og en gammel muso, med større fokus på teknikk enn på låter. Costello er blitt en overløper. (Jeg visste det var noe galt med ham.) The king is dead.

 

KEVIN COYNE
Rough
(1985)
I tinpot England, tidlig på syttitallet, laga Kevin Coyne noen plater, med noen herlige låter og tekster og endel som  ... vel, det gikk kjapt å gi ut plater på denne tia. Han hadde en kraftig stemme med egenart og noen veldig gode og spesielle låter,
«Ginas song», «House on the hill», «Marlene», «Eastbourne ladies» og flere. Og masse humor og tilstedeværelse. Karisma, heter det kanskje. Han ble tilbudt jobben som Jim Morrisons erstatter i The Doors, men svarte aldri på henvendelsen. I didn't like the leather trousers, sa han senere.
Denne tia er noe oversett, eller denne engelske post-Beatles greia er noe oversett, og da tenker jeg selvfølgelig ikke på glam eller promprocken, men på de hippiekarene .... Family, Fairport Convention, Stealers Wheel, Wishbone Ash og sånne, de som hadde litt blues og litt rock og pop og litt sosialt engasjement. Kevin var helt der, som tidligere sosialarbeider og erfaren pubrocker. Og jeg tror han hadde AD/HD eller noe lignende, i alle fall var han veldig effektiv, og han ble etterhvert god til å drikke. På Samfundet i Trondheim, en gang sent på 70-tallet, kom han seg gjennom en kasse øl i løpet av en konsert, er jeg blitt fortalt av en som kanskje også drakk litt for mye den kvelden.
Men noen år etterpå, på 80-tallet, med musikere som var alt for gode til å spille, hadde han blitt edru, og gjorde Rough, senere utgitt som Live Rough And More, litt utvida. Han hadde fremdeles denne slegga av en stemme som han brukte både til å klovne og til å synge. Dessverre er ikke versjonen av «Saviour» her like god som denne. Men «House on the hill»
Rough er virkelig versjonen sin. «Pretty park» og «The old fashioned love song» likeens. Kevin og bandet gjør også en nydelig bluesversjon  ̶  ikke en popversjon  ̶  av «Singing the blues», Guy Mitchells hit fra 1956. Kevin var en bluesmann.
Og denne versjonen av «
Marlene» er den beste jeg har hørt. Selvlært gitarist var han også.
Coyne hadde en stor og lojal following i Beneluxlandene og Tyskland. Myself, I'm a superstar in Belgium.


CREEDENCE CLEARWATER REVIVAL
Willy And The Poor Boys
(1969)
Cosmo's Factory (1970)
Creedence var populære på bygda da jeg vokste opp, og populariteten sank ikke fordi det begynte å bli ganske mange år siden de var oppløst. Neida. Creedence er sikkert det bandet som har fått mest juling av velmenende, men evneveike, danseband. Noen insisterer på å holde den tradisjonen i hevd den dag i dag, mot betaling. Du får hele pakka: elendig engelsk-uttale, trykk på eneren, har dåkk det bra fålkens!?, soloer spilt feil, tilgjort Fogerty-stemme, kom igjæn fålkens! og mye heisan-deisan og MARKERING av eneren.
Så det ble litt befengt å like Creedence, men det fantes heldigvis karsk. Den gangen.
De tre første Creedence-platene er litt schizofrene. Kjappe, fengende treminutters kanonsingler side om side med vage, utflytende greier, i tillegg til noen malplasserte cover-versjoner. (Deres utgave av Screamin Jay Hawkins
«I put a spell on you» er noe av de aller beste de gjorde  ̶  bare for å ha poengtert det. Vil ikke ha noen misforståelser av det slaget her.)
På den tredje lp'en i 1969 (!), og den fjerde totalt, Willy And The Poor Boys, konsa Fogerty & Co på det de kunne best: poprock med en god dæsj country. I tillegg hadde de samla seg såpass at plata også har et tema, fattigfolk.
«Down on the corner», «Fortunate son», «Don't look now»...
Cosmos's Factory hadde ikke noe konsept, men var enda ei samling utrolige låter. Endelig fikk de dreis på utflytende ting også, i åpningslåta
«Ramble tamble», en liten suite av flere catchy tema, litt Beatles-inspirert, og i den elleve minutter lange coveren av «I heard it through the grapewine». Andre høydepunkter i pophistorien: «Lookin out my back door», «Up around the bend», «Who'll stop the rain» samt en rock-original, klassiker fra dag en: «Travellin band».
Skal jeg gi dem ett minus, så må det bli at de hadde den verste trommisen som noen gang har spilt i et bra band.
Av de senere tingene er det John Fogertys første solo-album, The Blue Ridge Rangers (1973), et rent cover-album, jeg er aller mest glad i.


 

CURE

Three Imaginary Boys (1979)

Boys Don’t Cry (1980)
Lovecats
(singel, 1983)
Three Imaginary Boys er den løsslupne debuten deres, mens Boys Don’t Cry opprinnelig var en australsk samler med det beste fra Three Imaginary Boys pluss noen singler. Enkle poplåter, og Robert Smiths stemme var spesiell – dette var før en ble vant til den.

Finurlig bruk av klang får disse låtene til å høres veldig tørre ut. Eller hva jeg forbinder med tørr lyd. Boys Don’t Cry oppsummerer den første storhetsperioden. Det er ei plate som kunne vært en samler med det beste fra en hel karriere. Det er i virkeligheten snakk om ett år!
Da jeg oppdaga Cure, via Boys Don’t Cry-albumet – svært billig på Iversen Sport Og Musikk (sic.) på Stjørdal, jeg tok en sjanse fordi plata bra ut – hadde det blitt 1983 og bandet seilte en helt annen sjø. Gjett om jeg ble overraska da jeg samme år så dem på tv med det jeg tror må ha vært «Charlotte Sometimes
».
Allerede i mars 1980 kom «noe helt annet
» med lp’en Seventeen Seconds. Cure var blitt innadvendte, eksperimenterende og, liksom, seriøse, for så å slippe taket og lage pur pop fra 1982/83 av. Singelen Lovecats med den like glade b-sida «Speak my language» (typisk jazzpop begge to, og tolvtommeren hadde et sykt ekstraspor, «jazz» of course, med tittelen «Mr Pink»), var starten på noen fine år med godplatene The Top (1984), The Head On The Door (1985) og Kiss me Kiss me Kiss me (1987).


King Curtis > se George Harrison.


DAMNED
Damned Damned Damned
(1977)
Machine Gun Etiquette
(1979)
Damned har aldri blitt tatt på alvor. De tøysa for mye.
Image var ikke noe de ble enige om. Det vistes. En klassisk rock-tøffing på gitar, en litt rotteaktig raring med rødt hår på trommer, en slimy fyr som kalte seg Captain Sensible på bass  ̶  som var alt anna enn sensible der han kunne dukke opp i sykepleieruniform eller spøtt naken  ̶  og vokalisen ville være Dracula. Klart det.
Vet ikke om de hadde noen manager, men i så fall opererte han sikkert fra en postboks på Verdal.
Med Rat Scabies som en speed-fyra Keith Moon bak trommene ramla de på debutsingelen New Rose (1976), og noen måneder etter på albumdebuten Damned Damned Damned, ivei som det aller første pønkbandet, sånn pønk som gikk skikkelig fort. Fortpønk. Nazareth på 45 rpm. De var de første til å spille sånn på plate. Med helt utrolige temposprekk, svai i alle ledd, men samtidig. Med to andre ord: Skit-tøft.
«Fish
»! De digga Stooges og MC5, hemningsløst, men hadde oppdaga en vesentlig mangel: Låtene gikk alt for sakte. «Fish» (det tradde mellomspillet i Sex Pistols «Liar», sånn som det låt så lenge Matlock var med i Pistols  ̶  riffet ble glemt da Steve Jones spilte bass på studio-opptakene), gjort om til en hel sang ... på halvanna minutt) og «See her tonite» høres ut som de kunne vært to Michael Krohn-låter på den første Kjøtt-ep'en, i tillegg til «Et nytt og bedre liv» og «Nei, nei, nei». Men Krohn skrev mye bedre tekster. Come to think of it, her er Løsningen: Hvis Kjøtts første utgivelse hadde vært en dobbel a-side, «Nei, nei, nei» og «Et nytt og bedre liv», ville den vært tusen 100% milloner dollar, og det hadde  Damned Damned Damned også vært om den bare hadde vært en ep, en fire-spors med «New rose», «Fish», «See her tonite» og «Neat neat neat». Nei nei nei, neat neat neat. Det er jo opplagt! Takk, velbekomme og god natt. Det er noen låter på Damned Damned Damned som er mer moro enn bra. Nemlig. Men hvis det hadde skjedd på den måten, med en ep i stedet for en hel lp, ville jeg ønska at den første Damned-ep'en hadde bestått av alle tolv sporene de spilte inn med Nick Lowe i Pathway Studio. For jeg vil ha mer, ingen forandring der.
Jeg tror denne Damned-plata var inspirasjonen til mange norske pønkband da de kom etter i 1979-1980. Betong Hysteria, Hærverk og sånne, samt engelske UK Subs og Chelsea og de der. Og amerikanske punkband på 80-tallet. I mye større grad enn Sex Pistols og Clash. Damned var punk, ikke en råere form for rock.
Damned Damned Damned er en hysterisk sak. Scabies bråker noe helt for jævlig. Han har forveksla stortromma med hi-haten og slår cymbalene flate. Brian James spiller det ene skeive klassiske rockelicket etter det andre, med den herligste vrengte gitarlyden en kan ønske seg. Fortere enn noen fram til da. (Nei. Glem John McLaughlin og de der. De har ingenting med saken å gjøre, burde ikke vært nevnt i den her saken.)
Det er også et skikkelig album  ̶  du hører at en låt er fra Damned Damned Damned
når den dukker opp alene en mørk kveld.
Nick Lowe produserte i husstudioet til Stiff Records, Pathway, ei rønne av et knøttlite kott, hvor mange av de tidligste Stiff-utgivelsene ble laga. Wreckless Erics
«Whole wide world
», Costellos My Aim Is True (1977), Plummet Airlines sensasjonelle «Silver shirt» og mange flere. Det eneste jeg har å utsette på innspilling og miks er den alt for høye double-track vokalen over hele plata. Dave Vanian ligger oppå musikken, ikke i, og det er ikke bra.

                                                 
Machine Gun Etiquette var den Damned-plata jeg kjøpte først, og ikke før langt utpå 80-tallet. Tror kanskje det var et tilfelle av forsøk på komplettering, eventuelt å få med seg alt som var bra da punken ekploderte og som nå stadig var utilgjengelig i store og små norske plateforretninger, eller så skyltes det at den var billig. Og på cd, med masse ekstralåter. Bestilte den fra Utopia i Oslo i alle fall, og det kunne vært fordi den frista, ganske enkelt, eller at det var gratis porto for bestillinger over så og så mye og at Bjørn, Anne-Mari og jeg gikk sammen om ei bestilling. Det var sommeren 1987, og lønningene fra sommerjobben på smelteverket måtte brukes. Ja, jeg går stadig rundt og husker hvor jeg har fått hver bidige plate i samlinga mi fra. Det er sant! Når jeg blir pensjonist skal jeg sortere på en ny måte: etter når jeg erverva platene, ikke alfabetisk eller noe sånt opplagt, logistisk fornuftig. Det blir den endelige døden til båsing og sjangersetting.
Jeg ble ikke skuffa, i hvert fall. Machine Gun Etiquette er et roteloft av artige saker. Mer et samlealbum enn et album med noen identitet. For det alt mulig her. Pønk, glam, vals, bråk, rock, pop, rask og mye annet Damned mente de måtte gjøre. Innspilt litt her og der, med forskjellige folk. Som bonus-spor på cd'en kom den største Damned-favoritten min  ̶  hvis det er mulig å se bort fra
«New rose» i tre og et halvt minutt  ̶  «Rabid (over you)». En sjelden sak, har jeg forstått. Den burde være dødskjent. Andre personlige favoritter her: «Melody Lee», «These hands» og selvfølgelig «Love song». Brian James var ikke med lenger da de laga Machine Gun Etiquette, men de andre medlemmene, og ny gitarist, spratt ut i rampelyset som nyvalgte ungdomspolitikere.
Det skjer ikke at jeg tar fram Machine Gun Etiquette og spiller hele plata sammenhengende, men det er alltid good fun de gangene jeg hører noen spor. Likeens med
Damned Damned Damned. Det er jo mest moro da.

Brian James er en av kjernekarene. Han har aldri blitt noen Roger Whittaker akkurat, og bor fremdeles ganske uforstyrra i kort avstand til nærmeste pub, men han har laga så mye vesentlig musikk at han burde vært mer kjent enn potet. Han skrev så å si alt på Damned Damned Damned. Jeg gjentar: Han skrev så å si alt på Damned Damned Damned. Altså: Dette er mannen som skrev riffet til «New rose»! Og han skrev det meste av den andre Damned-plata Music For Pleasure (1977) og musikken til Lords Of The New Church, hvordav debuten Lord Of The New Church (1983) nå burde nådd ut til alle i verden med ører. Han ga genistreken «Love Missile F1-11» til Sigue Sigue Sputnik, senere covra av Pop Will Eat Itself, Bowie og to hundre andre. (Tony James, sjefen i Sigue, var med i trekløveret som starta London SS, Tony James, Mick Jones og Brian James.) Brian James har senere vært involvert i utallige band og prosjekter, og soundtrack-komponering, og har alltid levert noe bra i dem.
Brian James er en av de store gitaristene. I Damned spilte han noen ganger i nærheten av hans største helter, Dick Taylor i Pretty Things og James Williamson (sen Stooges, James Williamson/Iggy Pop), i soloene er han skulder ved skulder Johnny Thunders og MC5. Men altså dobbelt så fort. Og dobbelt så fort gjorde han to manns jobb.
I Lords fant han på nye ting, helt egne ting, samtidig som han hadde alle disse ur-riffene inne. I «Russian roulette» begrenser han seg til de fem tonene som er alt og akkurat det låten trenger, ingen av de andre hundre alle vet han kunne spilt. Brian James har en stor nese, og han er en pønker.

En sak har flere sider, her er en av dem.


EVAN DANDO Se Lemonheads


dB's
Stands For deciBels
(1981)
dB's dukka opp i den mest hektiske new wave-tia og det er litt av grunnen til at de gikk under radaren min, for det var så jævla tett med nye band som la egg på denne tia.
Den gangen betydde new wave ungt, raskt, nytt og spennene, ikke Dire Straits eller synthband
  ̶  det er en mishmash og en stor misforståelse som fomla inn lenge etterpå.
dB's var et band jeg i mange år anså for å være litt ... Squeeze-aktig, i at de var ok, først og fremst. I senere år har jeg innsett at det var galt. Låtene på Stands For deciBels er kjappe og alle er fengende små sukkerbiter, en etter den andre, noen og tretti minutter til ende. Kanskje hadde jeg tatt dem mer på alvor om sangene ble presentert i et annet medium. Singler, eller én låt pr. utgivelse, à la digitalsingler nå til dags. Kanskje.
Noe annet som skremte ganske mange bort fra dB's
  ̶  ikke meg!  ̶  var at de var helt tydelig psykedelia-inspirert, som også et annet godt band på denne tia, The Three O'Clock var, og Undertones på fantastiske Positive Touch (1981), i ei tid da psykedelia var like ute som Tom Robinson. Psykedelia hørte hippier og progbandene til. Som om ingen hadde hørt om Beatles. Og det var veldig strengt på den tia, vi er åpnere nå. Det var ikke før XTC forkledde seg som Dukes Of Stratosphear og ga ut 25 O'Clock (1985) at psykedeliaen igjen ble gangbar, men det tok et par år før det ble kjent at det faktisk var XTC som sto bak. (Det fantes ikke internett på 80-tallet.)
I tillegg var det en solid dose tidlig Beatles/Byrds/Beach Boys-påvirkning å spore hos dB's, som også var lite korrekt på starten av 80-tallet, og dB's var like gode til å spille som The Knack. De gjorde det ikke enkelt for seg.
Stands For deciBels og, litt på vei, Repercussion (1982), er fantastisk spilt, innspilt og miksa. Masse energi. Feit lyd, analogt på sitt beste. Alle påfunnene i arrangementene renner forbi som de naturligste ting i verden, på tross av psykedelia-effekter, rare og vakre tangenter, smellfeit sang og koring og spretten perkusjon. Alt passe hardt, og i godt tempo.
Sjekk ut «Dynamite» på Spotify. Eller «The fight». Eller «Espionage». Eller hele Stands For deciBels
. Det tar bare en halvtime.


DEAD KENNEDYS  



In God We Trust Inc (mini-lp, 1981)
Plastic Surgery Disasters
(1982)

Frankenchrist (1985)
Jeg har alltid ment at amerikansk punk etter 76 har vært litt tungt fordøyelig. Dead Kennedys, derimot. DK miksa country, pop og energi/sinne til en pervo blanding. Gitarspillet er spesielt; East Ray Bay (han heter ikke det!) har faktisk sin helt egne gitarstil, og er far til noen heidundrende basic gitar-riff, for eksempel singel-hiten  «Too Drunk To Fuck
» (# 5 på indielista i Storbritannia!). Vokalist Jello Biafra (egentlig Jesus Bendiksen Slapp-Bugge) er en herlig, krakilsk fyr som skrev (og fremdeles skriver) oppsiktsvekkende meldinger. Platene hans med politisk prating (kan vel ikke kalles stand-up?), er også utsøkt underholdning for oss som liker litt hopping i godstolen.
Plastic Surgery Disasters
er et skikkelig godt album som inneholder knall bankers som for eksempel «Forest Fire», «Halloween» og «Bleed for me».

Mitt første møte med DK var mini-lp'en In God We Trust Inc. (1981). Jeg ble helt betatt av denne blandinga av ett-minutts fort-fort pønklåter, bedehus-introer, jazz og country og kompromissløse meldinger. Hadde aldri hørt så raske opptellinger.
Plata har en egen aura, eller er en egen verden. Når jeg setter den på, er jeg der jeg var da jeg oppdaga den. Lukt, bilder, situasjoner og annet kan komme tilbake. Just like that. Selv om mini-lp'en er raskt sammensatt fra en session i 1981, og, tror jeg, nye og gamle låter  om hverandre, så sitter den som album. For meg. At de gjør en jazz/bar-versjon av «California über alles» i «We've got a bigger problem now» og en cover av en klassisk country-låt, «Rawhide», toppa hele kaka og viste at de hadde mer inne enn å spille fort og rope høyt.
 

Jeg må dessuten føye til Frankenchrist på favorittlista mi. Frankenchrist er pønk så det holder, i attitude, men som har dette sterke elementet av poprock-album (ti forseggjorte låter, fem på hver side). Det er ei plate med spesiell og herlig "umusikalsk" lyd, produsert av Biafra selv. Den er stadig en av de platene jeg tar fram og noen ganger får bakoversveis av. Vel. Åpningslåta «Soup is good food» (Biafras betraktning over tilstanden i Reagan-land, med arbeidsløshet og suppekjøkken, mens en reklame for nettopp supper gikk på tv   ̶̶  Soup is good food!), er en klassiker uansett sjanger. Biafras tekster er selvfølgelig strålende, og musikken er velspilt og, til punkband å være, innholdsrik. Noen spor er så bra som titlene antyder: «Hellnation»,  «Macho-Rama», «Stars and stripes of corruption», «A growing boy needs his lunch». I sistnevnte observerer Biafra at det på bensinstasjonene selges flasker i Elvis-figur hvor en kan få i seg den alkoholholdige drikken ved å skru av hodet. And I wonder / Yeah I wonder / Will Elvis take the place of Jesus in a thousand years.

 
 

DELILLOS

Johnny Fredrik / Fugl i bur (singel, 1985)

Her skulle jeg blitt enig med meg selv om hvilken som var den beste plata, men mine diplomatiske evner har ikke stått meg bi. Hjernen er alene.
Favorittene er de tre første Suser Avgårde (1986), Før Var Det Morsomt Med Sne (1987) og Hjernen Er Alene (1989). De har gjort mange plater etter hvert, og alle har flere utsøkte sanger blant mye annet som er verken fugl i bur eller fisk i disk. «Kokken Tor» og tittellåten fra Neste Sommer (1993), «Elskling» og «Da tiern var gul» fra fra Svett Smil (1990) ... og så videre. Og på de platene de har levert på 2000-tallet er det samme historia, de har aldri gått egne veier og laga et album som høres ut som bare det albumet der. DeLillos ville hatt godt av en rasende og god produsent, men bein i nesa og baller under kuken. Jeg trodde det skulle løse seg da Bent produserte Vi Er På Vei, Vi Kanke Snu (2012), men det var ikke så enkelt. Mye er snertent skrevet, det er mange gode ideer og … men så lite anna. Det jeg savner er overraskelser. DeLillos er ikke et band man forbinder med eksperimentering, akkurat. Etter at de dukka opp og snudde opp ned på norsk rock og pop har de aldri overraska. Jeg forventer ikke at band skal finne opp kruttet annethvert år, men jeg tar det for gitt at man slår til med noe en ikke har gjort før, en gang pr tiår; at en tar et litt usikkert skritt i en litt uhørt retning, og (helst) står støtt. DumDum har gjort det. Mange ganger. Men slik er ikke Larserne.
Og omsider så jeg lyset: Den aller beste plata? Uten tvil singelen Johnny Fredrik / Fugl i bur!

Dessverre høres mye av det beste DeLillos har gjort datert ut i dag, på grunn av mye tidsriktig studioteknikk fra den gang da.

 
 

DEPRESS

Block To Block (1981)

Lars Hertervig (12", 1981)

Hadde dette vært et engelsk band (utenkelig forøvrig), og jeg hadde hørt plata, ville den også vært med her. DePress var noe helt nytt. Nå går det jo an å spore ditt og datt tilbake til for eksempel XTC, Gang Of Four og slavisk folkemusikk, men den blandinga er vel ikke den mest opplagte i verden. Det er noe maskinelt i betydningen tungindustri i lyd og fremføring, og DePress er de eneste meg bekjent som har tatt i bruk ambolt på plate. (Oooops! Beatles også! Hvem ellers? Det er for øvrig ikke helt utenkelig at Einsturzende Neaubauten også har brukt dette lettanvendelige instrumentet, og alle roadies mareritt – alvor-utgaven av triangel.) Ola Snortheim hadde en basic, merkelig effektiv måte å spille trommer på, og ei stortromme som passa som tannhjul i Andrej Nebbs enda mer basic bassing. Gitarist Jørn Christensen hadde mye Neil Young inne (og ikke glem at Neil var veldig ukorrekt blant punk- og rockefolket på denne tia) og kunne mange rare grep som han fikk bruk for her. Og for en rytmegitarist Jørn var (er)! Jeg spurte om å få autografen hans en gang sent på 80-tallet og han sa: Næ, hold opp da, ikke DET! Men jeg fikk den.
Block To Block hadde helt sikkert sikra dem internasjonal udødelighet om de rette tilfeldighetene hadde skjedd. Summen av stil, spill, sanger og produksjon (John Leckie), gjør dette til tidenes norske plate. (I alle fall tidenes norsk-polske plate!)
Jeg er ukorrekt nok også veldig svak for live-kuttene på oppsop-plata On The Other Side (1983), hvor de dypfølte og vodkainfiserte framføringene av «Østavind», «Kalhoz» («Fjøset», eller egentlig østblokkutgaven kollektivbruk) og «Bo Jo Cie Kochom» («Fordi jeg elsker deg»), gir meg frysninger nesten hvilken dag som helst.

Også tolvtommeren Lars Hertervig med schlageren «Fiskepudding» (på Norsktoppen!) og poplåten «Chicken», i tillegg til den majestetiske, mystiske tittellåten er norsk kulturhistorie.
Det var utrolig tøft å være DePress-fan i 1981. Ingen likte dem.

 
 

DEVO

Q: Are we not men ? A: We are Devo! (1978)

Etter punkens utrenskninger i 76/77 spirte det i flere år etterpå med band som var annerledes. Mange av disse bandene ble plassert i den mangeslugne båsen new wave, avhengig av når de dukka opp, ikke hva de faktisk spilte. Devo er sikkert mest kjent for spastik-versjonen av «Satisfaction», og den er jo fin, men det som gjør at jeg fremdeles holder Q: Are we not men ? A: We are Devo! høyt (alltid, men ikke når den ligger på tallerkenen), er popriffene («Gut feeling» herfra er basisen i Neil Youngs nydelige «I’m the ocean» fra 1995-plata Mirror Ball), de artige rytmene, og de oppsiktsvekkende meldingene i tekstene («Space junk» og «Mongoloid», for eksempel). Brian Eno har produsert denne plata med utypisk Eno-lyd. Og den utypiske Eno-lyden kler Devo som Marc Bolan kledde flosshatt.
Devo videreutvikla sprettrocken sin og på tredjeplata Freedom Of Choice (1980) låter det tøft og tett på poplåter som «Girl u want» og «Whip it». Innholdsrik hvit rock, med synth og mange gode ideer og mye pussig lyd, og enkelte opp i dagen rock-elementer som bidrar til å gjøre hele greia innholdsrik. Alan Myers var en krakilsk fantastisk trommis! Freedom Of Choice holder ikke stilen hele veien da, selv om den klokker inn på trettito minutter.

 
 

DEXY'S MIDNIGHT RUNNERS

Searching For The Young Soul Rebels (1981)

Too-Rye-Ay (1982)

Kevin Rowland var en knall låtskriver og en tekstforfatter med meninger. I tillegg hadde han visjoner, og et ønske om å spre budskapet. Det sistnevnte kokte ned til soul. Med blås, selvfølgelig. Oh no, not those guitars, they're too noisy and cruel. Ganske typisk for mange band på denne tia var at de gjorde en eller to svært gode plater, og så mista de evnen. Så også med Dexy's.
Jeg må likevel huske å sjekke ut Don't Stand Me Down (1986) en gang til, som var helt pudding da den kom ut, men som i de senere år oftere og oftere har dukka opp i kategorier som Skiver som var veldig gode likevel o.l.
Disse to platene er stappa med godt snekra poplåter. «Tell Me When My Light Turns Green», «Seven Days Too Long» og (selvfølgelig) «Come On Eileen» ikke bare ser ut som titler fra 60-tallet, de høres også ut som klassikere som kunne vært skrevet av Holland-brødrene eller Leiber-Stoller.

 
 

DINOSAUR JR:

Take A Run At The Sun (singel, 1997)

Bug (1988)

Denne ga meg en sommer med feber. Ja, og det er en singel. Helt utrolig 100% popmusikk. Tittellåten kunne vært på hvilkensomhelst god GoldenSuperStars-samling fra 70-tallet, og «The Pickle Song» hadde forsvart sin plass på en Beatles-plate! (Av alle krefter.) Enn om Mascis og produsent Larry Klein kunne gjort ei hel plate sammen! Oj oj oj hvor glad jeg skulle bli.
Da jeg første gangen ble tipsa om Dinosaur Jr (hei, Bent!) var det en befrielse å høre noe så egenarta og rått og melodisk, og nytt og bra. «Freak scene» var en hit, og andre låter fra Bug («They always come» og «Budge», først og fremst) gikk sin seiersgang på vor- og nachspielene på tampen av 80-tallet. Siden kom det ofte plater fra Mascis som ikke lenger var så spennende, og så fikk jeg et litt Cure-aktig forhold til Dinosaur-platene: De var bra da, senere ble de tatt av spilleren ganske kjapt, og så ble de sjeldnere og sjeldnere tatt fram. Så fikk jeg høre en versjon av «Budge» fra en John Peel-session (hei igjen, Bent!), og woah!, dæven for et øs!

 
 

DUMDUM BOYS
Sorgenfri
 (7", 1986)

Transit (1992)

Bare for å gjøre det helt klart atter en gang: Denne lista er ikke noen kåring av tidenes 100 beste plater. Dette er mine favoritter, ok? Og selvfølgelig hører alle disse platene jeg skriver om hjemme på alle sånne dustelister.
DumDum var utrolig gode da jeg hørte Harald Are Lund spille en demo fra trondheimsgruppa, «Sorgenfri», ei god stund før den kom på singel. Uka etter spilte han b-sida, «Har du hørt», og jeg var allerede fan. 
DumDum er muligens det bandet jeg har sett flest ganger live, fire-fem ganger bare det første året etter mini-lp’en/ep'en Bapshuari fra 1987. (Selv om Bapshuari gis utgivelsesåret 1986 i alle oversikter, og det står 1986 på plata, så er jeg ganske sikker på at den ikke kom før i 1987.)
Etter Blodig Alvor Na Na Na Na Na (1988) ble de grusomt spiselige, ganske ok, og så ut til å ha funnet sin hylle i livet, i nærheten av Norsktoppen. Platene kom og gikk, tekstene var oftere og oftere flaue, lyden sjokkerende kjedelig, og spesielt fisle-synthen trakk ned mer enn godt var. «Sorgenfri» var jo til alt overmål spennende og retro. Kanskje det nødvendigvis ikke er en motsetning, men… Så kom Transit og alt var igjen annerledes. Nå var de var mer pønk enn de var Aerosmith. Tekstene hadde det gamle pussige ved seg. Bandet var igjen rått, men framfor alt var det flust av gode låter og riff. Yngve Sætre hadde overtatt som produsent, etter tre plater til ende med Roger Valstad og safe studiolyd, og tilførte sine Sigma Studio/Barbie Bones-triks til et fra før av særegent band. (Barbie Bones andre lp, Death In The Rocking Horse Factory (1992), er halvt om halvt heidundrendre bra, og ikke så bra, og uansett obligatorisk.)
På DumDums andreplate Splitter Pine (1989), og den tredje Pstereo (1990), bidro mangelen av sangmelodier til at det hele ble bare enda tristere. Det var fiksa på Transit, mye ved hjelp Yngve Sætres småting rundtomkring; en liten melodilinje ekstra her, noe pussig og pent der. Med unntak av tittellåten, som etter min smak er for ... hva skal jeg si ... helt feil country og i trøndheimsk lynne, noe sånt, sitter alt som bare det. Transit er ei pønkplate, med ni snerte schlägers, pluss en Scud med skinnvest, spilt av folk som har spilt pønk før. Men som avbrekk er låta «Transit» perfekt. 
Oppfølgeren til Ludium (1994), var akkurat så daff som en kunne frykte og den ga meg en emmen følelse av at nå er toget gått. Det hadde jo gått, men det kom tilbake (Gravitasjon fra 2006 er enda en favoritt, om ikke like buldrende overlasta med gode låter som Transit).

Godt å få en plate til med DumDum. Gravitasjon (2006) er like solid som bare en skikkelig optimist kunne håpe på. Meg.
De vanlige trivelig-låtene på Gravitasjon er heldigvis ikke så peiskos som de har vært noen ganger tidligere. Med et par unntak er samtlige spor solide saker. Favorittene mine er «Enhjørning», «Takke faen», åpningslåta «Lunta brenner» (med dunst av Motorpsycho anno 1996 og Blissard), «Brillefint», et halvt minutt med «Seig jævel» (til den blir vi-er-på-rockeskole) og de roligere «Tip top» og «Waltzheimer».
Videre: Upåklagelig produksjon med plenty smårusk fra Yngve Sætre, flott spill, bedre koring enn på veldig lenge, skikkelig rockeblås på et par spor og Kjartan har noen one-linerne som vil bli stående blant de beste. Mye av gitararbeidet og gitarlyden er også imponerende. Dessuten, og dette er en first: Atle Karlsens tangenter er med på å heve nivået, ikke minst på «Enhjørning».

Enda en fin ting med Gravitasjon er at det igjen ble moro å høre på de gamle skivene. («Ikke faen» og «Mitt hjertes trell» er inne på lista igjen!) Godt fornøyd!
Enkelte har hevda at de har hørt dette før. Om de ikke spiller i bandet eller jobber i crewet, så er det selvfølgelig bare tull. Selv om mange band kan dra en typisk DumDum'sk låt om de vil ( imponerende), så er det DumDum Boys som gjør DumDum Boys best. Heldigvis finnes det noen band her i landet som har noe eget. De som vil ha fornying kan alltids finne det andre steder. Alt for ofte dukker det opp genier som kan etterligne DumDum (eller andre artister med egen stil) så sekserterningene spretter. Ingen av disse lever lenge nok til at noen halshogger dem for ikke å ha fornya seg. Og takke faen for det!
Det må da være mulig å remikse de tre første albumene, eller spilte virkelig Roger Valstad inn platene med så guffen lyd? Håpet er at han gjorde de fleste feilene i miksinga, og det derfor kan fikses på nå.



WANNSKRÆKK
Wannskrækk (12", 1982)
X-Mas Funeral Party/Last Opera (1988, innspilt 1985)
De het Prepple, Sola, Persi og Kjartan (!), de som spilte i Wannskrækk. Den første turneen kalte de Slipp Taket Tour. De hadde låttitler som «Æ veita da faen» og «AG-3», og en singel med navnet Faen Küler Treffer Aldri Riktig (1981). Det lille en så av dem i musikkavisene, og det var lite!, var alltid tøft. De så ut som et band. Wannskrækk var et sånt band en kunne bli fan av før en hadde hørt en tone.
Jeg ble forelska i tolvtommeren deres fra 1982 alt for sent. Det var en varm sommer, den hvor jeg spilte ihjel Screaming Blue Messiahs Good And Gone (1985). Altså tre år etter at  plata var sluppet. Sånn var verden før internett. Da tolvtommeren kom ut i 82, tok jeg opp to låter fra radio, «Ti bud» og «Føle mæ rar», og det var vel all radiospillinga de fikk på den plata. Jeg syntes det låt ... bra, men kanskje aller mest pubertalt, pønk liksom. Jo, jeg syntes det, selv om jeg var, og fremedeles er, nesten en barneskole yngre enn dem.
I 85 kopierte jeg tolvtommeren fra en kompis, for den var umulig å finne i noen platebutikk. Den virka fresh, med en herlig kompromissløs lyd, som om Wannskrækk fra Trondheim dreiv å leda an i punken, som var død  ̶  det var offisielt allerede i 1982  ̶  sammen med Crass og Exploited og sånne fra England. Wannskrækk hadde gode meldinger, dårlige holdninger og masse sint lyd. Tok visst ikke hensyn til noen ting de typene der.

Jeg har etter hvert blitt klar over at Sverre Knudsen (Freddi Fiord) hadde visjoner om lyd, etter å ha lest noen av bøkene hans, og uten at det noen gang tidligere har ensa meg, men med Wannskrækk gir det mening, for plata har sær og egen lyd. Og den er godt produsert. Det er rart at jeg tok den gode lyden på TAV!-platene nærmest for gitt, med den til tider geniale klang-bruken, likeens ekstrem-produksjonen av Løver & Tigres album Grr (1983). Jo, Sverre Knudsen kunne produsere. Ingen tvil. Og han kunne skrive gode tekster og melodier. Som om vi ikke visste det fra før. Kanskje det er på tide at noen lister Løver & Tigre-plata som en klassiker. Ja. Se Løver & Tigre: Grr. Uansett så er det for sent å backe opp disse folka mens de faktisk holdt på, det skulle vært gjort, for de holdt på med veldig mye bra. Det er bare toppen av isfjellet vi i dag kan høre av hva det som kunne ha vært. Og det gjelder like mye for Wannskrækk. (Og på denne litt snedige måten fant jeg igjen tråden her:)
Wannskrækk var et pønkband som hadde låter, og en ballade (!), «Sover du». SOVER DU? Haha. Det gjorde utslaget for meg som hadde Beatles på førsteplass  ̶  at de hadde en sang uten tempo og trøkk, men med en skikkelig melodi. Det var noe mer der, de var ikke enspora. Uten et sånn avbrekk ville tolvtommeren vært fattigere og bandet fort bare enda et med sinte tekster og full fart. Det gjorde ingenting at balladen var i slekt med «Gimme danger», neida, det var helt greit. Det jeg oppfatta av tekstene var også pluss.

Jeg hørte aldri Wannskrækk live  ̶  FAAN!  ̶  men deres side av X-Mas Funeral Party/Last Opera, en splitt med Liliedugg, innspilt 1985 på The Ritz (Skansen) og gitt ut i 1988, er åtte gromme stykker fortrock. «Boogie for 4», «Farga lys» (senere «Fant frimann»), «Prinsessen», «Stygge fyrer», «Warszawa» og «Danse hele natta». Samt de gamle pønkhitene «AG-3» og «Æ veit da faen». Råttent opptak, j-a-d-a m-a-s-a, men godt. Bandet hadde noen svingninger som ingen andre var i nærheten av. Sola var Verdens Beste Trommis på disse greiene, selv om han øka og sinka i time med sildstimene i Sahara. Og han hadde en helt egen måte å bruke cymbalene på, han slår to ganger på dem, et slag overlapper det neste. Det er skit-tøft, og effektivt. Må spørre Sola om hvordan han fant på det, og hvorfor han slutta med det. Persi spilte en like ustødig tøff trøskerbass, som var en x-faktor mellom Sola og Kjartan, merkelig nok. Masse energi, skikkelig unit. Kjartan var en gitarist med sans for de kjekkeste klassiske rockegreiene. Det er veldig mye bra gitarspilling på «Stygge fyrer», «Boogie for 4» og andre låter på X-Mas Funeral Party. Det er nærmere kunst enn pønk det Kjartan holder på med, han klarer faen meg å gjøre «Folsom prison blues» til noe typisk Wannskrækk/Dumdumsk på de opptakene fra The Ritz. Da gjør det ingenting at han ikke helt får til å spille Chuck Berry i introen til «AG-3». Idéen med å arre introen sånn er strålende nok. Og overstyr låter mye bedre enn salig fyr.
Den sia på X-Mas Funeral Party/Last Opera beviser at de kunne levert et lite supert album allerede i 85. Med en god produsent og noen som kunne dette med å skru lyd. Eller kanskje enda tidligere, tatt i betraktning at dette var for siste gang. De hadde også andre nye og gamle låter liggende, ukjente fantastiske 80-talls popish punk  «TV massakre», «Trist av søt vin», «Det er ikke lett», «Medezin», «Mercedes» (Penger ikke noe problem / Så lenge du har nok av dem) samt mer kjente «Takk til alle jentene», «Kald» og «Trist historie». Sikkert flere. «Kyrkja», ja på nynorsk!, er nevnt av Kjartan senere. Den var visst en rar låt.
Wannskrækk-utgaven av «Trist historie» ble utgitt på Nye Takters kz-samler Norge 1985 og illustrerer hvor umulig det var å spille inn rock i et studio i Norge på midten av 80-tallet. Det er surt og feil og låter rævva, men med mange gode intensjoner som stabla riktig ville blitt varm kule.
I ettertid er alt så enkelt. Og litt dunkelt.

Mange setter et markant skille mellom Wannskrækk og DumDum Boys. Jeg kan ikke se det skillet. Kan ikke høre det heller, eller; jo, tempoet ble litt lavere. Men det er jo sånt som uansett kommer med åra, om du ikke stagnerer som 16-åring. Og låtene ble spilt ferdige; ikke lenger et stutt refreng til slutt og BAM!, ferdig.
Eller kanskje det var et skille da Kjartan begynte å like cowboyrock og 60-tallet. (Jeg hører gitarene til Dead Kennedys, Cramps, Gun Club, Birthday Party ... og Luther Perkins og andre storheter litt sånn overalt.) Disse riffene var der allerede mens de var Wannskrækk. Det er som Kjartan oppdaga gitaren, mange år etter at han begynte å spille. Sånne ting som bendinga i riffet på «Sorgenfri», eller det han gjorde på The Bestes En Sang For Åtte Kroner, En Lomme Full Av Rusk Og Fireogtjue Troster I Damenes Rosenbusk (1985) og på X-Mas Funeral Party. Eller kanskje var det et skille da Kjartan begynte å skrive bokmåltekster, noe som skjedde i Wannskrækk-tia. Vi kan være veldig glade for at han valgte bokmål, ettersom trøndersk var umulig å synge på for et punk- og rockeband etter alle de såkalte trønderrockplatene, og hvis alternativet var engelsk. Hadde Kjartan valgt engelsk, ville han gitt slipp på halve identiteten til bandet. Men å starte på nytt, med nytt navn og uten rykte, var kanskje nødvendig for i det hele tatt å fortsette, og salamanderne blant oss ville sikkert ropt sell out hvis Wannskrækk hadde skrudd ned tempoet og begynt å synge na na na na na. De tenkte neppe på en sjefsrolle i norsk rock da de tok navnet Wannskrækk, og en kan jo (nesten) skjønne at plateselskapfolkene hadde en instinktiv skepsis til demoer fra noen som hadde sluppet noe så bra og lite salgbart som Faen Küler Treffer Aldri Riktig og Wannskrækk 12".
Det veldig dumme her er at om Wannskrækk hadde blitt gitt en sjangs av et plateselskap, så ville vi i dag hatt enda noen Kristiansen-classics vi ikke har hørt. Låtskrivere skriver jo mer når de vet at det de holder på med vil bli hørt, det skal uansett leveres nye låter, og Kjartan har det med å legge de beste eggene helt i sluttfasen av album-innspillingene. «En vill en» og «Splitter pine», for eksempel. Tror vi gikk glipp av noen bra låter der.

«Sorgenfri» dukka opp, som nevnt, med en god dose «Tainted love» og en dæsj «Empty heart» pluss et herlig refreng. At noen var så gode på gjenbruk, og så gode til å skrive rare tekster, var vanskelig å fatte. Kjempeherlig! Og det var best å følge med. «Hemmelig» på Bapshuari er noe av det mest poppa snerte de noen gang har gjort. Det lå an til litt av hvert.
Like mye som plateutgivelsene hørte jeg på et NRK-opptak av en konsert DumDum gjorde i Oslo. Det er ikke akkurat tett, men jævlig godt. Prepple: Her kommer ... hybelknuserne! 1. «Har du hørt». Nydelig versjon med et genialt enkelt rytmeopplegg fra Sola, men drittmiksa, som resten av opptaket. Og en herlig overgang til: 2. «Fort gjort». Mye bedre enn på Blodig Alvor.  3.«Papirsang». Enda mye bedre enn på Blodig Alvor. På albumet er låta redusert til en feilplassert filler, her er den helt der. Bapshuari var nettopp sluppet: 4. «Trist historie». Prepple: Den her låta hander om da Kjartan dro til militæret. Hopp! Hopp! Hopp! Hopp! Hopp! 5. «Liten». 6. «Gledesdreperne». Med kjenningsmelodien til Sportsrevyen-intro. Haha! 7. «Hemmelig».  8. «Sorgenfri». Prepple: Hør her'a! 9. «Suspicious minds». Det er noe fysisk ved disse opptakene -̶  kropp og svette og sånn -̶  selv om ikke radio kommer med lukt.
Det var så jævla spennende, hva som helst kunne skje. Knallsyndikatet ga ut en samlekassett hvor det var en liveversjon av en sang kalt «Sherwoodskogen» og den var helt fantastisk. Tenk hvor bra denne kan bli om de spiller den inn på skikkelig!

Men DumDum havna i selskap med Roger Valstad, og badekaret rapa liksom. Pisslyd er pisslyd, samme hvor mange elektriske nyinvesteringer som blinker i studio. Og nyinvesteringer på slutten av 80-tallet ... herregud for et feilspor. Jeg blir irritert av å tenke på det.
Det var mer. Da Blodig Alvor endelig kom, var det negerdårlige coveret liksom en advarsel om at ting ikke var som de skulle. Det så norsk ut. Så satte en på plata og oppdaga at noen dreiv å fikla med ting på høyt volum. Perkusjon som ikke var noe anna enn tull. (Jeg har sagt det til Waadeland, og han protesterte ikke.) Og hvor var tamburinen vi hadde blitt så glade i?! Den var enda et hjul boogien i Wannkrækk og DumDum, og den blenda helt fortreffelig med Solas slagverk. Husk: Da Prepple begynte å riste tamburin i Wannskrækk hadde ikke en tamburin vært sett i offentlighet sia 60-tallet. Og den klippen i starten av «Lunch i det grønne»! Hjelp.
Det var noe ekkelt uforløst over hele albumet, på tross av bare gode låter. Ingen sjefstendenser, ingen arroganse, rosinpikk. (Jeg vet jo nå at de var inne til rektor Valstad.) Er det én ting en produsent absolutt aldri IKKE skal gjøre, så er det å ta selvtilliten fra bandet.
«Idyll» var og er kanon. «Sheerwoodskogen», «En vill en», til dels «Lunsj» og tittellåta også, kom bra fra det. Ellers skranter det. Der ingen skulle tru det kunne skrunte. Men plata skulle vært mye bedre. Låtene er der, som nevnt.

Jeg husker jeg hadde Splitter Pine og noen andre ferske plater i posen en lørdag. Sånn en fin halvtung pose på en sånn fin lørdag. Jeg var sikker på at dette kom til å bli høytid fordi cover og tittel var bra og at første singel fra albumet, Boom Boom, og «Hull i himmelen» på Bellona-samleren Norske Utslipp (1988), lova litt. Men jeg satt med hodet i nærheten av taska da jeg hadde hørt gjennom Splitter Pine første gangen. Skikkelig skuffa. Igjen.
Hvorfor hørtes alt så konstruert ut? Hvor var (de gode) overraskelsene? Hvorfor var det ikke noe bråk? (Bråk er undervurdert.) Hvorfor var tekstene så plagsomme plutselig?
Mange låter gikk dukken for min del på Splitter Pine og Pstereo på grunn av pisslyden og fraværet av liv og humor og attitude. Jeg ble distansert fra DumDum i de åra, jeg mista et av favorittbandene mine, de ble hasbeens utrolig fort. Overnight hasbeens. Det var vondt.
Selvfølgelig goosesteppa hele dritten i fint driv inn på hitlistene. Ikke noe galt i det, men DumDum burde vært mye bedre når det først skjedde.
Ingen av dem var kule lenger når de nådde toppen.

Det hevdes og hevdes at DumDum ikke ville vært det samme uten Valstad, at de ikke ville blitt like proffe i studio og like lett å selge til den gemene hop. Enig. De ville vært mye bedre. De ville kanskje solgt halvparten, eller en tiendedel, eller det samme, om de hadde gjort ting som et rockeband  ̶  uten Valstad, men for meg er salgstall og gjennombruddet for norsk rock på norsk og sånt visvas irrelevant. Irrelevant visvas. Spar meg! Jeg prøver å finne bra musikk. Hva var poenget igjen?
Hadde det vært opp til Roger Valstad, ville grungen aldri skjedd. Det gjorde den heller ikke i Norge. Det er ikke nødvendig å låte som Toto for å lage en god plate, det er helt unødvenig å låte som Toto for å lage en god plate, det er dumt å låte som Toto når en skal lage en god plate. Og Gjennombruddet for norsk rock på norsk ... Hvis det innebar at det beste bandet i landet måtte kastreres for at det skulle skje, så var det da for faan ikke noe gjennombrudd for noen slags rock, da var det et comeback til dit alt alltid hadde vært, status quo. Eller Smokie.
Det kunne skjedd på en annen måte. Hvis Wannskrækk hadde blitt tatt på alvor og hadde fått spilt inn et album for et stort selskap, i 1983 eller 84. Med den backinga et sånt album hadde trengt  ̶  fremdeles om, hvis, mot formodning, et selskap hadde evna å ta dette på alvor og tenkt litt utenfor rammene; tenkt nytt. Budsjett, arbeid. Da hadde vi kanskje hatt et par, eller tre, album i åra 85-87 også. Jo. Kanskje veien kunne vært anderledes, men med gjennombruddet for norsk rock på norsk, likevel. Men nei, det skjedde jo ikke. Det var umulig. Gitarbasert rock på norsk i 1984?! For å konkurrere med Frankie Goes To Hollywood og Tomboy liksom?! Selv om Nomads og Wilmer X klarte det i Sverige  ̶  å lage gitarbasert rock i hjemlandet og få det til å høres så bra ut at det var usvensk, så var det ikke mulig her. Jeg ser den. Og i 1985 hadde Imperiet begynt å låte som om de kunne vært produsert av Roger Valstad i 1990.
På «Sorgenfri» var det en litt sleiving, ikke mer enn det burde være, men allerede på Bapshuari var det fint lite slurv. Jeg syntes faktisk det var i overkant flinkt på Bapshuari i 1986. Fra Wannskrækks demoer midt på 80-tallet via «Sorgenfri» til Bapshuari er det bratt. DumDum Boys leverte studioting på høyt nivå før Valstad kom inn. Thatsafuckingfact.

Les den gode boka til Sindre Kartvedt fra 2015, En Vill En.

Transit landa som ei bombe i 92, full av alt det jeg hadde savna sia 1988. I tillegg hadde Kjartan blitt veldig god på gitar. Han toppa seg selv. (Det betyr noe anna på norsk enn på engelsk.) DumDum tok seg inn, noen år etter at de skulle vært der. Plata var ei overraskelse med overraskelser i. Låter med melodier, masse skarpe kanter, knalle riff, levende spilling, spennende arrangementer, smarte tekster. Nydelig produsert med masse fiksfakserier som framheva de sterke sidene. Energien spruta ut av høyttalerne. Og humoren lå der på skeiva hele plata igjennom.

Litt nerding, eller enda mer nerding: Sola sier i En Vill En at de hadde 28-29 minutter med musikk da opptakene til Transit var ferdige, men etter at Yngve hadde behandla ting, og lagt til ting, så var de oppe i riktig albumlengde. Plata er 36 minutter lang. Jeg antar, og gjetter, at det er snakk om noe nærmere dette med ekstra-ting, og liming og flying.
 
Bulldetektor 2 53 (+ intro: 0 05, og flere runder 1 37 – 1 49, outtro: 0 10) 3 20
Levende lys 4 29 (+ flere runder 0 58 – 1 04, outro: 0 32) 5 07
Villere enn vesten 2 51
Hint hint 2 38 (+ intro 0 15, outro 0 06) 2 59
God på bunn 4 00 (+ opptelling 0 03, outro 4 03 – 4 15) 4 15

Transit 3 14 (+ intro 0 09) 3 23
Store intet 2 33 (+ intro 0 04, outro 0 04) 2 41
Hybelshake 3 05 (+ intro 0 27) 3 33
Solide saker 3 43
Amen 4 21 (+ intro 0 21, sikkert flere runder) 4 42
 

Før Transit var absorbert slapp de mini-cd'en Transit Sigmata Exit (1992) med gode alternativmikser og den til da uhørte Kjartan-perla «Flyte dødmann». Så spandabelt, så overraskende. Det skulle ikke så mye til, virka det som, de fikk det til å høres enkelt ut, og de som klarer å få det til å høres enkelt har virkelig fått det til.
På platene etter min favoritt Transit var det mangelen på gode låter som trakk ned. Kjartan var for opptatt med andre ting.
DumDum ble aldri spennede igjen etter Blodig Alvor, selv om de alltid etter Transit, og til og med den siste singelen Tid Og Sted / Har Det På Tunga (2015), har levert solide saker. De har overraska, det er ikke dét. Sus (1996), for eksempel, var noe anna, poppa og artig.

Til slutt, men ikke først: Prepple. For en frontfigur og for en vokalist! Kongen på haugen. Alltid.

I 2014 kom Ringnes 2013, i den helt utrolig nydelige vinylserien til Ringnes Records. Et kassettopptak fra 2013 hvor Wannskrækk (the original besetning) spiller de mest kjente schlägerne. Topp stemning!

 
 

IAN DURY & THE BLOCKHEADS

New Boots & Panties (1977)

Ei glemt popplate med voldsomt fikse tekster. Gitarist Chas Jankel har her laga mange gode låter, skikkelige sanger, som trøkkes ihop av gode musikere. Enn om andre band, like teknisk gode som Blockheads, kunne spilt så bra musikk, istedenfor å spille musikk-musikk, eller svisker og selvfølgeligheter. Boots & Panties er, til så gode musikere å være, veldig rufsåt, og i bunnen ligger en trygghet og en teft for hva som er riktig og galt.
Det kunne ikke gå galt med Blockheads. Helt til den neste lp’en kom. Do it Yourself (1979) var dessverre finslipt og pirkåt, og livlaus. Det hjelper selvsagt at det er noen gode låter på plata, og at tekstene er urimelig gode hele albumet gjennom, men den dårlige holdninga ødelegger hele prosjektet. Som ikke det er fælt nok, så er det også et faktum at det var Ian selv som stressa mest for å lage ei sånn plate.
Siden forble det dødt, selv om enkeltlåter («Fucking Ada», «Spasticus Artisticus», «Girls watching» og noen til) gjør senere duryplater verd utgivelse. Verst var han når han prøvde å være pop, som i «Superman’s Big Sister» og «Reasons to be cheerful».

 
 

BOB DYLAN

Planet Waves (1974)

Blood On The Tracks (1975)

Hard Rain (1976)

Street Legal (1978)

Og jeg kunne fortsatt med Subterranean Homesick Blues/Bring It All Back Home (1965), Blonde on Blonde (1966), Desire (1975), Real Live (1984) (faktisk!), The Bootleg Series (1991), eller nittitallsplata Time Out Of Mind (1997) (hvilken skøyeraktig tittel!), som også er uvanlig bra lydmessig til å være BoB.
Dylan har alltid vært hakket mindre musikalsk ambisiøs enn sine samtidige, sånn sett har han alltid holdt seg i nærheten av folk-tradisjonen han starta i. Og mye derfor er mange av platene hans mer helstøpte, innenfor sine enklere rammer.
Hard Rain var det første store kicket på Dylan for min del. Som tolvåring var det en helt ny verden å ramle ut i. Jeg fikk altså liveversjonene av mange låter først, og med Dylan kan de som kjent være svært forskjellige fra originalene. Det er ei snodig plate, ei stor gryte med mye rart i. Lyden er vedvarende krise og en studie i hvordan liveplater ikke skal låte. Det sier sitt når plata likevel er ei gullgruve.
Blood On The Tracks er intens og dempa, vakker og rørende.
Street Legal er mer streit, med bare sterke låter, og Bob synger sjeldent bra til ham å være. Jeg liker til og med kordamene jeg pleide å gremmes over tidligere.
Planet Waves prøvde jeg i flere år å få noe ut av den uten å lykkes. Så, en sommer på 90-tallet, var den der, og bra var det.
Litt forenkla liker jeg alt han har gjort, men det er ganske fantastisk hvor mye et lite munnspill kan ødelegge.

 
 

I hate the fucking EAGLES, man!
Alt ved dem. Ikke nok med at de er soft-flinkiser, de er amerikanske soft-flinkiser. Tomhoda wasps, to boot. Not-so-aware-of-the-state-of-things-but-ever-so-willingly-singing-about-it, in-bleeding-tight-harmony. Ja, de har selvfølgelig en sang om Irak.
And I hate their fucking solo efforts even more! Eagles har halve skylda for 80-tallet, og halve skylda for Too Far Gone, Sie Gubba og den hestskiten. Det skulle bli hundre prosent. Skyldig. Nakkeskudd.


EBBA GRöN

We're Only In It For The Drugs  (1979)
Ebba Grön (1982)

 

IMPERIET

Rasera (1983)

Live/Studio (2lp/2cd, 1988)
 

THÅSTRÖM

Explodera Mig 2000 (1991)
Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det Är Jag Som E Normal (1999)

Mannen Som Blev En Gris (2002)
Skebokvarnsv. 209 (2005)

HELLBERG OSSLER THÅSTRÖM
Sällskapet
(2007)

2014. Som nevnt tidligere på disse sidene; dette er skribla ned i perioden 1997-2003, med noen nyere tillegg. Men her er et eksempel på sånn kontinuerlig skriving. Og en del omveier og fram og tilbake.
 

Ett, två, tre, f_: Den første lp'en på det nystarta selskapet Mistlur. We're Only In It For The Drugs. Innspilt i en varebil. Joakim Thåström (Jokke, Pimme, Thåis, Stortån) synger (skriker er vel mer dekkende) som det var den eneste lp’en han noen gang skulle få gjøre. Og Thåström må være den eneste som kan ytre Det är mitt liv / och jag gör vad jag vill, uten at det blir dumt.
Veldig sinte og gode tekster. Full peis fra første opptelling fram til siste kutt, «We’re only in it for the drugs, pt.2», som selvfølgelig pitches opp til fullt firsprang innen den er ferdig. Låter som har riff, vers og refreng få i Norden kom i nærheten av den gang da. (Sjelden siden også, come to think of it. Noen skulle gjort en streit rockversjon av «Det Måste Va Radion», for eksempel ... eller kanskje ikke.) Låtene leveres med en energi som bare ville rota det til for mange andre. Det er mye protestsang tekstmessig, men milevis fra Afzelius’ og de andre dustenes tidligere korrekte, partipolitiske mykmann-tradisjon.

Halvparten av sporene på Drugs kunne vært singler eller åpningslåter. «Schweden Schweden», «Folk bits», «Sno från dom rika», «Jag hatar söndagar», «Totalvagra», «Flyger», samt nevnte «Det måste va Radion», og platas faktiske åpningskutt, tittellåten. Det er en singelsamling av de store. (Selvfølgelig ble ingen av låtene fra We're Only In It For The Drugs gitt ut på singel!)
To år tidligere sto Joakim Thåström i en platebutikk og skulle velge mellom Jeff Becks siste og debuten til Clash. Sistnevnte hadde tøffest cover, og Joakims storebror likte Beck. Vi skal være jævlig glade for at broren ikke var pønk-frelst og at Clash ikke sverga til solnedganger i brun saus.
Allerede på Drugs er Ebba utvikla. Arr´ene er smarte, av det effektive slaget, og noen vendinger gjør bandet til musikere sammenligna med mange andre debutanter på denne tia. På tross av varebil-lyden, er dette en av de beste platene du kan kjøpe til 89 kroner på Platekompaniet. HAHA. Selv om Ebba hadde den nest verste trommisen i verden som noen gang har spilt i et bra band, så funker dette som faen.
Jeg vil dessuten påpeke at
We're Only In It For The Drugs er en av veldig få plater hvor feedback er riktig etter nesten hvert bidige spor.

Andreplata Kärlek & Uppror (1980) solgte 60.000 i utgivelsesåret, sisteplata Ebba Grön ikke så mye verre og samle-cd’en Ebba Grön 1978-1982 (1987) er for lengst på plussiden av 200.000. Hver bidige måned selges det tusenvis av Ebba-plater i Sverige. Tusen på tusen. Det siste er at de er tilbudt 18  ̶  atten  ̶  millioner (svenske kroner, riktig nok) for tre konserter i 2002. Og Thåström takka nei. Budet ble høyna til tjuefire millioner, og Thåström takka nei.
Likheten til Clash er slående. Billig pønk-produksjon debut: The Clash (1977) og We're Only In It For The Drugs. Oppfølger, nå-skal-vi-jaggu-ha-skikkelig- heavy-studiolyd: Give 'Em Enough Rope (1978) og Kärlek & Uppror. Nå skal vi ha blås også! London Calling og
Ebba Grön.

Jeg elsker forsøket på å lage ei Stones-plate, som var intensjonen med Ebba Grön. Gitarer, riff, gitarer, blås og gitarer. Thåstr
öm kunne enda spille på denne tia. Det holder jo ikke hele veien da, men åpninga «Flyktsoda» («Rocks off» på svenska), «Heroinister & kontorister», «Stopp» og avslutteren «Tittar på tv» er definitivt Stones, «Kärlek é stärk» også, og blåserne på «Handgranat ... ge sig totalt» er så godt som flydd fra «Have you seen your mother, baby, standing in the shadows». Sjefslåta på Ebba Grön, «Uppgång & fall», er enda bedre i demoversjonen gitt ut på diverse artister-samlinga Sveriges Största Singel Vol 2 (1982), i ferdig studioutgave på Ebba Grön har den tippa over til å bli Springsteen. De samtidige Ebba-innspillingene av Rymdimperiet-låtene «Vad pojkar vill ha» og «Bikinipop» (og Stones' «Happy»!), gitt ut i Boxen (altihop, pluss litt til) som kom i 1998, er live i studio og full av faan.
Mens trommisen Gurra var til å bli irritert over, var bassist Fjodor atskillig tøffere. Han spilte etter øret, ofte melodisk, noen ganger er det han gjorde noe som like gjerne kunne vært kor- eller blås-partier, og han tok ingenting for å doble et gitarriff eller ei sanglinje. Den beste pønk-bassisten, etter Dave Tregunna.

Ebba Grön respekteres. Jeg tror ikke jeg vet av et eneste band så kompromissløst som Ebba Grön. Hvis noe lukta bare bittelitt, så ble det ikke noe av. Totalnektere med dertil fengselsstraff. De dreit i å gi ut «Vad pojkar vill ha» som singel fordi låta ikke representerte det bandet sto for. Og det to år etter «Ung & Kåt»! Som tre av de største popstjernene i Sverige rundt 1980 presterte de å kutte ut all presse i et år. De sendte to roadier til å ta imot Rockbjörn (svenskenes spelemannpris) for Kärlek & Uppror, med det resultat at titterne trodde Ebba Grön herja dritings på tv og til slutt måtte kastes ut. Sannsynligvis herja de dritings et annet sted. Senere, like etter Imperiet, ville Stockholm by gi Thåström en pris på femti tusen kroner. Og Thåström takka nei. Ikke fordi han mente det var for lite, eller fordi han var skeptisk til summer som begynte med oddetall, eller fordi han mente at Thomas Ledin fortjente prisen mer, neida, det var fordi han ikke tok imot penger fra politikere. Smak på den.

Imperiets første lp Rasera (1983) har mye av det samme som Drugs med hensyn til energi, og i ettertid lett å betrakte som en naturlig fortsettelse etter Ebbas tredje og siste skive. Rasera er i tillegg allsidig. Det er snakk om å sjekke ut andre sjangre. (Imperiet var fortsettelsen av Ebba Grön, Rymdimperiet var crossfaden.)
Stry Terrarie var Thåströ
ms favoritt-låtlager, og han skrev halvparten av Rasera. «Vita febern», «Blå från Berlin», «Tusentals hender» og «Guld och döda skogar», og «Kontroll i Stockholm» har melodi fra en gammel Stry-låt, «Inte interssant».
Stry fortsatte i Imperiet til og med mini-albumet Imperiet (1984), som han også skrev halvparten av, og tolvtommeren Kickar/Du Ska Va President (1984). Så reiste han hjem til Malmö og starta Babylon Blues, som presterte to halvveis gode album, I Labyrintens Hjärta (1986) og Utanför Eden (1987). En kan bare spekulere i hvor mye bedre Imperiet ville vært i fortsettelsen med Stry i besetninga. «Har vi inte grävt för många hål» med Stry, Per, Fred og Falk, og med Thåström på vokal ...

Energi er det også nok av på Thåströms andre soloplate,
Explodera Mig 2000 (1991), med knall evergreens som «Ich liebe Dich» (sunget på "hollandsk", med masse skarring og harking) og «Alla har fel». Mens solodebuten Thåström (1989) var tam og skremmende vanlig, var Explodera hensynsløst rå. Den gang da, kan en kanskje legge til.
Mye av det andre Imperiet gjorde har tålt årene dårlig, spesielt Blå Himlen Blues (1985) som var så tidsriktig produsert i 1985 at den høres ut som noe Guffe og Mækki skal lansere utenlands i dag. Med hensyn til låter er det derimot en god samling.

Imperiets doble live og studio- (favoritter/rariteter) plate Live/Studio (1988)(de var aldri noe særlig på platetitler), er blant mine utvalgte fordi Thåström til gangs makter å riste liv i låter som i studioversjoner ofte var slappe saker.
 

Ebba, Imperiet og Thåström er også inne på Top 100-lista mi over feilfrie singler (a- og b-spor): Ebba Grön: Ung Och Kåt/Staten Och Kapitalet, Imperiet: Du Ska Va President (b-side: «Kom kom») og Rock'n Roll E Död/1987, Thåström: Två+två(b-side/ekstraspor: «Alla e som jag» og «Keops pyramid»). Vi snakker 100% her!
 
Thåström brukte det meste av 90-tallet til sampling og industri i Peace Love & Pitbulls, og leverte tre plater med en del ok musikk og mye støy, alt til engelske tekster, dessverre. Engelske tekster fungerer noen ganger fint, men i denne sammenhengen ble det spesielt meningsløst, som om Øystein Sunde skulle levert på tysk ... som, når jeg tenker meg om, fungerer veldig godt på «Tyskleksa
», men det blir en annen sak.
I 1999 var han tilbake solo, på svensk, og med kverulanten i fin form: Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det Är Jag Som E Normal. Stilen var pønkheavy, eller heavypønk, om du vil, og singelsporet «Två + två» var akkurat så rå og poppig at det var morsomt igjen. Thåström leverte låter som tok tak i en gammel fan. «Ingenting gör mig», for eksempel. Nytt av året var at det i tillegg til illsinte høyder også var enkelte deppa låter på plata. Selvfølgelig het en av dem «... ingen neråtsång».
Jeg så Thåström og band på svensk tv framføre låter fra nyplata, samt Ebba Grön-klassikeren «800 C», og det var skitkul! I samme sendinga var også et redigert intervju, som etter de tømte halvliterne å dømme måtte tatt noen timer, men svarene hans var av typen: «… a-aa … nej, jo … (host) … jag vet da fan …(pause), jo-o, (lang pause) neeej …», hvorpå han flytta kroppen til enda en oppsiktsvekkende stilling i stolen. Eneste skikkelige rockestjerna i Norden.
 

Når dette skrives, eller temmelig nøyaktig for seks dager siden, kom Mannen Som Blev En Gris (2002). Jeg var først i en kø som ikke kunne blitt kortere, og jeg har feber! Borte er de tungrodde balladene som trakk ned på Det Är Ni… Denne gangen er åpningssporet «Släpp aldrig inn dom» og avslutningssporet «Aldrig nånsin komma ner» rosiner i fruktkomplottet, og begge kan kalles ballader. Produksjonen er denne gangen spennende: Hvor den forrige var to-the-bone, har Mannen Som Blev En Gris fått krydder på knokene, og uansett tempo og intensitet er det sterke innslag av pop i samtlige spor, og til og med de rolige låtene bråker noe jævlig. Halleluja!
Med en stemme som Thåströms skal det godt gjøres å synge dårlig. Denne gangen synger han alvorlig bra.
Kanskje blir ikke Gris den samme storselgeren som Det Är Ni… i Sverige, ettersom hiten à la «Två + två» mangler. Eller kanskje singelen «Höghussång» gjør den jobben? Et rart singelvalg, synes jeg, det er kanskje den minst betagende låten av alle ti. Thåström-plater har det med å vokse, så det ser ut til å bli en fin sommer.

Et perfekt poppa bråkealbum deluxe:

Släpp aldrig inn dom | Ungerfär så här | En vacker död stad | ... ingen neråtsång | Två + två
Städer när jag bl
öder | Ännu mera gift | Bara när jag blundar | Ingenting gör mig | Så kall så het | Aldrig nånsin komma ner

Live mini-cd’en Röda Sten (2003) virker å være tatt rett fra miksebordet og sendt til trykking. Den er morsom, rå og ganske heftig. Artig å høre at Pimme enda greier å synge gamle Ebba-låter. På et vis. Det virker litt stusslig når vi blir avspist med en mini-cd. Jeg hadde ønska meg en dobbel-cd, selvfølgelig, og da gjerne også med opptak fra Kalas-tureen i 1999. På denne gjorde han sterke versjoner av Ebba-låtene «Tyst för fan» og «Ung o sankt», og «Staten och Kapitalet», Wiehe-låten «Keops Pyramid», Imperiet-låter, og egne ting som «Alla e som jag», «Älska dej själv» og «Miss Huddinge Centrum -74».
I stedet får vi ekstranumrene fra en eneste konsert i 2002. Jaja.

Da den limiterte vinyl-singelen Ingenting Gör Mig/... Ingen Neråtsång (rolige, avkledde versjoner av disse to Det Är Ni...-sporene) kom sommeren 2005, fikk jeg tro på Thåströms kommende plate. Denne trua svulma da første singel, Fanfanfan, kom i forkant. «Fanfanfan» er en klassiker, i slekt med Beatles «Let it be», Queens «'39» eller Bryant-klassikeren «Let it be me»  ̶  det skal litt til å klemme enda en melodi ut av den akkordrekka  ̶  og den befinner seg på playlista til min begravelse. Fan fan fan, det skulle varit du.

Musikken på Skebokvarnsv. 209 er holdt så enkel som mulig, både i framføring og mengde. En sang som «Fanfanfan» inneholder faktisk bare fire akkorder, og vers og refreng er akkurat det samme, det eneste som skiller er sangmelodien. Pønk.
«När muren föll» handler ikke om den muren (aka «Die Mauer»), men om Thåströms egen mur, som falt for en kvinne. Han kan enda skrive fantastiske kjærlighetssanger.
Tittelen på skiva, Skebokvarnsv. 209, er adressen til hans barndomshjem før familien flytta til Rågsved. Plata starter med «Brev till 10:e våningen», hvor Thåström forteller mer om seg selv enn han har gjort i de siste ti åras intervjuer til sammen. Nå har han jo ikke gjort noe intervju de siste fem åra ...
Flere steder er han veldig personlig og ærlig, for eksempel i «Främling överallt», en sang om hans far.
Jag hörde honnom genom veggen jämt och ständigt
Hur han låg och vred sig i varje natt
Om det va allting som han hade spelat bort
/ eller var det bara
att han var främling överallt
Om det var därför att han var så sluten
För han sa aldrig nåt
Eller kanske drömde han bara om at långa tog skulle ta honnom
/
långt, långt bort

Flere sanger er helt enkelt fantastiske komposisjoner av tekst og melodi, og hele plata er utrolig godt arrangert. Krakilske påfunn: stryk på én og samme tone i ett minutt i «Brev till 10:e våningen», og på «Främling överallt»
; først tre minutter instrumentalt lokomotiv og så, når selve sangen er godt i gang, etter to vers og mellomspill; med så sparsommelig og effektiv bassing at det nesten ikke går an.
Noen steder er skarptromme bytta ut med hi-hat. Opptakene høres litt pc-på-gutterommet ut, og vokalen er skrudd så høyt over musikken at det nesten blir uansvarlig; høyt skrudd sang demper alltid resten av musikken, avvæpner den. Men ikke her. I all sin neddempa forsiktighet er Skebokvarnsv. 209 ei ekstrem plate med noe så sjeldent som et eget lydbilde.
Vi vet jo at han er glad i den svenske visetradisjonen, og dette tar han helt ut på denne plata. Det inkluderer forteller-frasering i flere sanger.
Etter som månedene går, vokser plata ytterligere, og jeg har blitt klar over hvor godt den er satt sammen. Skebokvarnsv. 209 er ikke ei plate egna til å brenne med sitt eget oppsett.
Både singel og album gikk rett til topps på salgslistene i Sverige, og det er første gang i solokarrieren. Et halvt år etter utgivelsen ligger Skebokvarnsv. 209  fremdeles på øvre del av Top 50 på de svenske listene. De er veldig glad i ham.

Noen artister finner faktisk opp kruttet, én gang, og så forsøker de å få det til å fatte fyr igjen, for resten av karrieren. Thåström har ikke det problemet. Hvis en sammenligner den forrige skiva med denne, er det så godt som to forskjellige artister, og som kjent har han gjort en del sprell i forskjellige retninger tidligere. Det er ganske ok å være Thåstöm-fan.
Årets turne får gode kritikker (de svenske anmelderne spreller i sine forsøk på å skrive riktig om plate, konserter og artist
  ̶  det virker som det, merkelig nok, er vanskelig å skrive om Thåström), og han greide å fylle Eriksbergshallen i Gøteborg tre kvelder på rad. Til sommeren drar han på festival-turne (Storås 27. juli og Yran 29. juli), og jeg håper han tuller når han sier det er siste gang han turnerer.
  

Plateselskapet Mistlur, som hadde gitt ut alt Thåström hadde vært med på i over tjue år, ble dessverre oppkjøpt av et stort selskap uten like god greie på musikk. De nye eiernes force ser ut til å ligge mer i retning av kalkulatorbruk. Soft touch. Første utslag var en ille Ebba-samler, og nå kommer en dobbel-cd som Thåström ikke har godkjent, Solo Vol 1, med de to første soloalbumene Thåström og Xplodera mig 2000, og singel b-sider, inkludert Imperiet-singelen Märk hur vår skugga/Balladen om briggen Blue Bird av Hull fra 1985, som, om absolutt nødvendig, kan kalles Joakims første soloskive. Sakene er remastra, og det er nok grunnen til at jeg punger ut igjen  ̶  kanskje blir den tidligere omtalte solo-debuten Thåström lettere å like etter litt elektrisk 2006-behandling.
I tillegg får jeg omsider 1991-b-sida «
Älska dej själv
» på cd, et av de beste sporene han har prestert solo. At «Balladen om en gammal knarkare», som Thåström bidro med til Vreeswijk-tributen Den Flygande Holländaren (1988), og som faktisk var Thåströms solo-debut, ikke er med, lever vel bare opp til standarden for sånne samleskiver.
  
S
ällskapet-cd'en som kom i 2007 har mye vellyd. Mye stemninger, mye studiognoming, og er et samarbeidsprosjekt med PLP-folka, men uten støyen, og med flere gode melodier og tekster. Thåstr
öm, Hellberg og Ossler spilte inn Sällskapet over flere år, og innspillingene overlappa arbeidet med Thåströms soloplater. Sangen «Järnstaden», med Nina Ramsby på helt fantastisk vokal, er enda en evergreen fra Jokke. Åpningslåta «482 Mhz» er en kaskade av godlyd, med bare Thåström som ytrer et par Uh-hu-hu, som en småsur Elvis. En annen topp på plata er fullstendig perfekte «Nordlicht». Sangen «Honungsgatan»
herfra ble spilt på alle de fire konsertene han gjorde solo i 2008.
2014. Nowy Port (2013) har enda mer godlyd, men mangler de fantastiske sangene.


K
ärlek är för dom (2009)
Etter flere veldig gode plater på rappen, ble det overraskende raskt annonsert ei ny studioplate. Det var jo gode nyheter (det sitra, faktisk!), men jeg syntes det var skremmende tidlig etter
Skebokvarnsv. 209 (2005) og Sällskapet (2007). Vel. Kanskje han hadde en hektisk skriveperiode? Eller kanskje det ble coverlåt-plata han en gang bare er nødt til å gjøre?
Nei. Med unntak av åpningssporet «Kort BIOGRAFI med litet testamente
», som lova noe stort, er det ikke så mye mer å bli betatt av. Noe er det jo; noe fint («Långtbort» og «Alex Lundquists Park»), noe ektefølt («Linnéa»), og Thåström gjør som alltid coverlåter på høyde med, eller bedre, enn originalene («Den druckne matrosens sång» og «Men bara om min älskade väntar»). Og han takker eksen og såpeseriestjerna Regina Lund i «Över sundet». Tittelsporet (og første singel) «Kärlek är för dom» er av typen som, mot alle odds, setter seg fast; repeterende som en loop og dessuten trist, nesten resignert.
Men skiva er som en samling b-sider, om en er nødt til å sammenligne den med
Skebokvarnsv. 209. (B-sider kan være slappe saker, men de er ikke alltid et spor som ikke var godt nok til å bli med på lp'en eller noe rask som ble spilt inn til b-sia eller en låt som ikke var god nok til å bli a-side; noen b-sider er b-sider. Beatles' «Rain
» er en b-side, en utsøkt en, og bare det. Eller hvor ville du plassert «Rain»
Revolver?)
Thåström har ikke vært i akkurat denne bakevja tidligere. Første soloplata var et resultat av å befinne seg i et uinspirert vakum, men inspirasjon virker ikke å være mangelen på K
ärlek är för dom; det er mangelen på skikkelig gode melodier som skriker høyest, ikke  lysten til å få det til. Tekstene er jamt over fantastiske, lyd og spill likeens.
Ikke misforstå meg dit hen at jeg ville vært foruten denne plata.

Pstereofestivalen i Trondheim, 22. august 2009.
Så fikk jeg endelig sett Thåstr
öm live. Alle tidligere forsøk på å se Imperiet, PLP eller Thåström solo hadde alltid gått i dass.
Det var en fin dag. Sol og smil og øl i plastbeger. Venner, kjente og ekser i alle slags hårfarger. Øyvind var en glad gutt.
Thåstr
öm hadde spilt i Malmö den 20, i Bodø den 21. og jeg håpa at disse tre spillingene på rappen gjorde ham enda bedre enn de liveopptakene jeg hadde sett på nett. (De har ikke gjort tre spillinger så tett siden 1999.) Det ligna litt på spenninga julaften 1975.
Så kom helten min på. Jeg stramma neven så ølen rant over. I åpningslåta «Sl
äpp aldrig inn dom
» kom Thåström inn på feil takt med Sl___ _ldr__ inn _  _ h_. !
Er han full? Eller er stemmen helt gåen? Eller er lydmannen døv?
Stemmen var gåen. Det var vondt å høre på, og det var sikkert enda verre for ham selv når lyseffektene eksploderte, lyden ble skrudd til 11 og han skulle hyle JAG VILL INTE HA!!!
Det ble ... Jag vl nt ___. Shao!
Shao!
lå visst i den eneste frekvensen av stemmebåndene han enda var trygg på. Det ble en del av dem. Show! Som i not.
Etter tretti år i gamet greide han selvfølgelig å late som alt var i den skjønneste orden, og bandet, lyden og det visuelle var så fantastisk som det kunne bli. Det fortsatte, og heldigvis var volumet såpass at skravlinga fra de to-tre tusen publikummerne ikke overdøvde bandet.
Jeg vil ikke høre dette igjen. (Dette er et forsøk på å skrive det av meg,
for så å glemme hele greia.) Jeg sto og hadde det vondt i en time, bare avbrutt av en pissepause, som gjorde godt.
Da konserten omsider var over, hadde jeg ikke lyst til å se Primal Scream og bli overbevist om at Rock'n roll är d
öd, jeg kjøpte en ny øl, gikk mot utgangen (ble bryskt anmoda om å gå en omvei mot utgangen, i stedet for veien rett fram, siden jeg ikke hadde VIP-pass), smugla ølen ut mellom de bråsinte vaktene fra PCM Security og gikk hjem! Hadde vel egentlig mest lyst til å bli tatt med ølen for å ha en grunn til å gi sosseguttene en tjatring.
Kritikerne mente
Thåström gjorde en enestående konsert. Høydepunktet på Pstereo. Noen ramsa til alt overmål opp høydepunkt som ikke ble framført, som «Från himlen sänt
» og «Vad pojkar vill ha».
Krøtter.
Thåströms spilling var som å se Muhammed Ali med armene i fatle bokse mot Sonny Liston. Anmeldelsene var som å se noen fomle etter briller og høreapparat i søla mellom føttene sine.
Og, selvfølgelig: så fort årets platepushing og turnering var over, er hjemmesida hans død som et kokt egg. Og det kommer en samleplate til jul. Fanfanfan. I helvete.

Oh, well. I høst trodde jeg ei stund at alle krumspringene jeg hadde prestert for å få tak i alle singlene med ekstraspor var noe jeg kunne spart meg. (Billige var de heller ikke.) For selvfølgelig ble det annonsert at det skulle være mye ekstra bonusbonusbonus på samleskiva. Mange av titlene jeg hadde kjøpt fra Sverige, Tyskland (!) og USA (!!). Men: Så viser det seg at andre cd i samleboksen Be-Bop-A-Lula Hela Jävla Dan (2009) faktisk er til nå helt uhørte utgaver av kjente og ukjente sanger. Jippi! Dessuten inneholder boksen en tredje cd med et skikkelig bra konsertopptak fra 2006. Og som ikke det er nok: miksen av «Kort biografi...
» er en bedre enn den som ble utgitt på Kärlek Är För Dom. Samlinga forøvrig, de seksten sporene på «hit-cd'en», er litt merkelig, men ok. Jeg har de beste (og de andre) låtene fra før. Hvorfor ikke «Två + två» er med skulle vært artig å vite. For eksempel. Kjenner jeg er litt spent før konserten i Verkstedshallen i Trondheim i januar likevel.
Med stadige besøk i Norge, og nå som en Lars Wännerbäck til folket på Skavlan, må han da snart bli norgesvenn? Han óg. Jeg risikerer vel å høre «Karenina
» på venterommet hos tannlegen ganske snart, uten bedøvelse.

Beväpna Dig Med Vingar (2012)
Det begynner å bli mange av dem, de svenske trubadurene som blir norgesvenner. Mange ström. Sundström, Hellström, Wannerbäck (bäck… litt strøm i bekk, innit?). Kassegitarer og joviale tekster, kärlek og greier. Og så er det Thåström. Alle vet at han var med i Ebba Grön, og senere i Imperiet, for et par hundre år siden. Ikke alle vet at han laga industripunk i Peace, Love & Pitbulls på midten av 90-tallet, eller at han leverte det råeste popproduktet en som var på nippet til å bli Lill-Babs kunne ha gjort, da han slapp Xplodera mig 2000 i 1991. Her til lands er han aldri blitt noen Thomas Ledin eller Ulf Lundell. Det nærmeste han har kommet er med de to siste, "rolige" platene (ikke morsomme), Skebokvarnsv. 209 (2005) og Kärlek är för dom (2009). De to han gjorde før disse solgte null og niks i Norge, og de var brautende heavypunk med ett og annet poprefreng, fantastiske plater begge to.

Thåström peaka på Skebokvarnsv. 209 og leverte sitt mest komplette album siden debutene med Ebba Grön (We’re Only In It For The Drugs, 1979) og Imperiet (Rasera, 1983). I mellomtiden hadde han vært popstjerne i Sverige på 80-tallet – nesten folkkär, og utilnærmelig med støyen på 90-tallet. I 1997 tjente Thåstrøm seksti tusen svenske kroner, og det var penger fra salg av gamle Ebba- og Imperiet-plater. Solokarrieren tok seg opp med de nevnte bråkeskivene De Är Ni Som E Dom Konstiga Det E Jag Som Är Normal (1999) og Mannen Som Blev En Gris (2002), og forklaringa på hvorfor de svenske platekjøperne igjen ville ha ham lå mye i at han gikk tilbake til å synge på svensk etter årene med engelsk i PLP. Siden har han etablert seg som ufeilbarlig i Sverige, og … nei, ikke Sundström, ikke han Håkan-typen … nei, ikke han andre, men han som var pønker, vet du, han … i Norge. Nå som «Men bara om min älskade väntar» fra Kärlek Är För Dom er blitt brukt i soundtracket til tv-serien Dag (2010), kan det bli en forandring på det.

Thåstrøm fokuserer hva han og bandet virkelig mestrer på Beväpna Dig Med Vingar. Stemmen, tekstene og disse byggverkene av noen låtkonstruksjoner. Svært høy vokal i et landskap av monotone rytmer og minimalistisk spill. Noe stryk, noe piano, enkelte elektroniske effekter og en gitar med tung delay og reverb som av og til skjærer gjennom. Det er kaldt og statisk, og han synger om tog denne gangen også. Og han namedropper. Og kommer under huden med sine typiske kjærlighetssanger. Som sist, og noen ganger tidligere. Kontainerstøyen som første gang åpenbarte seg på en av de aller tøffeste åttitalls-schlägerne, «Du ska va president» (Imperiet-singel fra 1984), har fulgt ham i alle år siden. 

Selv om han repeterer gamle formler på den nye plata, og enkelte gamle melodilinjer, finnes det også nye vendinger, men ingen «Jarnstäden» eller «Nordlicht», som var krumtappene på sideprosjektet Sällskapets selvtitulerte plate fra 2007. Ingen ny «Fanfanfan», «Två+två» eller «Århundradets brott» heller, men Beväpna Dig Med Vingar er så sikker i stil, så vakker og mektig, og samtidig hard og naken, at den gjør en thåströmfan glad. Kanskje andre også.

Etisk er Beväpna Dig Med Vingar et mesterverk, men som låtsamling er den så där. Favoritten er «Dansbandssongaren» – helt utrolig at ikke noen har skrevet om ham før nå! – og «Samarkanda». Tekstene er fantastiske åkkesom. Musikken skaper en stor tomhet som han fyller med velformulert lengsel og poetiske betrakninger, noen ganger supplert med en kynisk pekefinger, og iakttageren Thåström har vel aldri vært mer oppmerksom enn på «Nere på maskinisten».
Som på forrige skive er det noe ved den monotone tittellåten som fester seg. Etter noen dager med albumet over høyttalerne er låten «Beväpna dig med vingar» noe en plutselig går rundt og nynner på! Det skal egentlig ikke gå an, men som med «Kärlek är för dom», sitter «Beväpna dig med vingar» som lim. Det kan bli litt sticky.

Årets album fortsetter i samme spor som Skebokvarnsv. 209 og Kärlek Är För Dom, og omtales enkelte steder som avslutningen på en triologi. Det er mulig å se en annen avslutning også, for det har vært en lang vei fra «Beväpna er» på We’re Only In It For The Drugs, til Beväpna Dig Med Vingar og dagens Thåström, en crooner uten selgersmilet.

Den Morronen (2015) får terningkast seks, sånn rundt om, og hvorfor ikke. Aldri for tidlig, aldri for sent. Sikkert er det at han er god til å ta seg selv på alvor, Jokke. Det er det han gjør. Og er veldig god til. 
Intervju i fire deler, 2015.
Jeg håper han fortsetter og fortsetter, for her hjemme er det alltid svært å få en ny Thåström-plate å forske på.


Pimme selger leiligheta i Stockholm.

 
 

ELECTRIC LIGHT ORCHESTRA

Greatest Hits (1979)

Heftig gnikk og gnukk til fiffig popmusikk. Jeff Lynne og Roy Wood ville lage pop som «I Am The Walrus», og de lyktes på et vis. Og da er det meste sagt om denne.
Kraftig bra mjukispop.
Sånn
. Ferdig.
Jeg liker også ELO II (1973), og da spesielt side en. (Denne platesida som kosta Beatles mange millioner i farskapsbidrag. Spesielt Ringo var sur.)
Men tekstene til Lynne var dårlige, bare babbel. Sikkert derfor de sang på engelsk.


ELVIS
Må være med. Under e.



a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z