Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b
      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z

 

            

 




Hei, jeg heter Øyvind. Jeg liker å kose meg.
Dette er favorittplatene mine, og ingen diktatorisk fabulering over hvilke plater alle må være enige om er de aller beste i verden, men mine favorittplater.
Jeg orker ikke å debattere dette, men feedback og tanker er alltid fint, positive som negative. mons@mons.no
Som du vil oppdage (med et ghisp) er de oppført alfabetisk, og ikke i fallende/stigende/smygende-på-skrå rekkefølge; alle disse platene er enere. Så det er ingen delt 37. plass. Faktisk er det hele
278 plater på delt førsteplass. And counting.

6/2017 Lemonheads (Evan Dando), Faces. 1/17 Urge Overkill, The Boys. 12/2016 Libertines, David Lindley, Queen, Bombino, Modern Lovers, Rolling Stones, XTC, Bowie, Damned/Brian James, Kjøtt. 11/2016 Jon Spencer Blues Explosion, Chicago. 10/2016 Led Zeppelin. 8/2016 Løver & Tigre, DumDum Boys/Wannskrækk. 7/2016 Rolling Stones, Rush. 6
/2016 McCartney/Wings, Dead Kennedys, Trio. 5/2016 Dumdum Boys/Wannskrækk, The Only Ones, Johnny Cash, Halden. 4/2016 Iggy Pop, Prince. 3/2016 Neil Finn, Millennium, PiL, Monroes, Gravity Pulls, Police. 1/16 Bowie, Nico, Kevin Coyne, Yes. 9/2015 Tom Verlaine, Smiths, Keith Richards.  8/2015 HP Gundersen. 7/2015 Gospel, Nina Hagen, Ronnie Wood. 6/2015 dB's, PiL. 5/2015: John Cale,


Dette er plater jeg stadig tar fram og hører på, og kanskje til og med får kick på igjen, med det resultat at jeg spiller dem mye i noen dager/uker, kanskje sjekker ut det som måtte finnes av back-kataloger, lesestoff, dvd'er, internett og så videre. Det er bare en ting som kan måle seg med å oppdage et nytt band: Å gjenoppdage dem. Dette er en sånn liste. Disse platene har gått noen runder.
Og nostalgien har ei strålende framtid.

Det er klart at (for å si det med det alle RBK’ere må tenke før de kan tenke noen annet), for eksempel Who’s Who’s Next (1971) eller Massive Attacks Blue Lines (1991) er fantastiske, heidundrende bra plater
 ̶  helt enig!  ̶  men det er plater som har sklidd meg nærmere inn på livet (for å si det med The Aller Værste denne gangen) enn disse. Det er også en stor og stadig mer tettvokst skog av fantastiske plater med egenart og gode låter, som jeg sikkert lista høyt det året de kom, men som jeg likevel ikke betrakter som favoritter. Bon Ivers For Emma, Forever Ago (2007) er et godt eksempel.
Dette er ingen korrekt liste, men den er min.

Og egentlig, egentlig, er jeg en låt-mann, ikke en album-mann, så da blir det jo bare vanskeligere dette. Det er veldig mange band jeg liker knakende godt, men som ikke har fått til et kanonalbum, selv om de har laga jævlig mange plater. Det er veldig mange sånne artister, og det er enkeltlåter i forskjellige versjoner som fremdeles dundrer og går over anlegget på gutterommet og i bilen. Jeg har skrevet noe om disse også, noen av dem.
Aber ... dette med album er kanskje en ting som hører forrige århundre til. En konstruert greie på mange måter, men en fin en. Enda lenger tilbake i tid var det enkeltsanger som gjalt, nå er det de ti første sekundene
 ̶  få har tid til å henge med til første refreng. Medium er så godt som uinteressant for min del, så lenge jeg har tilgang til musikken i god gjengivelse. Mp3 er ikke god gjengivelse.

Og så må jeg legge til at det meste av dette er skrevet i åra 1997-2003, men at noe obviously er lagt til i ettertid. Selv ikke jeg kunne forutse Arcade Fire, Sleaford Mods eller Säkert, eller at Grant Hart omsider skulle slippe en skikkelig god soloplate i 2013. Og endel har blitt pussa og plussa på i anledning av at jeg legger ut hele smørja igjen, etter at disse sidene har vært nede i fem år.
Noe er også publisert på andre nettsteder, her, for eksempel.

 


Jeg har gitt opp å gi platene karakterer. Tidligere hadde jeg en skala som gikk
fra 1 (hardstappa skit) til 7 (excellent, mint), men selv ikke det ble riktig.

 


Ettersom du nå har klart å komme deg gjennom denne sida, klarer du sikkert resten også. Vi tar det alfabetisk.


a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z