Uansett,
her er Ryanbanden.

(Hvis du ser helt nederst i vinduet, foran deg, på skjermen, vil du se at det er noe blått der, og hvis du klikker på de strekene helt ytterst til høyre vil det faktisk komme opp ei spilleliste. Med lyd!)














     




























 

  
  
   «Jeg så en fyr jeg trodde var Jesus, han hadde langt hår og han spilte fuzzbass. Men så var det hun i Trass.»
   Karer! Kamerater! Nerder! Sett på litt kaffe!
  
Dette er for the record. For meg og noen til. Må få litt orden i hva som skjedde, før alt forsvinner ut i glemselen.
   Bandet het Øyvind Ryan OG – tidenes dårligste bandnavn ifølge en herværende journalist – og besto av Bent Sæther, Even
   Granås, Øyvind Holm og Øyvind Ryan (næ?!). OG-ideen var rappa fra Johnny Winter AND.
Men ingen merka noen ting som helst. Vi skulle gjøre et par-tre spillinger for å promotere Perfekt Harmoni i 2009, Sæther syntes at plata burde spilles live og samla et band. Jeg hadde klødd etter å spille med folk, for å spille live, i et par år, og jeg hadde som alltid veldig lyst til å ha med tangenter, har hatt den drømmen lenge. Øyvind Holm kunne spille keys.
Før dette, da jeg holdt på å gjøre ferdig Perfekt Fucking Harmoni, hadde jeg tenkt meg tilbake til hvordan Monster Blomster spilte inn plater på 90-tallet når jeg omsider ble ferdig med heartbreiken og skulle begynne på neste plate, med andre innfallsmetoder og -vinkler og andre regler for hva som var interessant og artig enn hva jeg hadde gjort med Sæther siden Monster Blomster ble oppløst i 1999. Eller noe helt annet; kanskje den plata jeg må gjøre en gang, den som blir spilt på favorittinstrumentene mine, med favorittinnstillingene mine: seider-skarp, china-cymbaler, ståbass, kun overstyrte og overkomprimerte gitarer (hvis det skulle brukes gitarer), farfisa, rhodes, ikke én eneste jævla tamburin, kassegitar eller mellotron og aldri noe vers-refreng-vers-refreng-solovers-vers-refreng-refreng, men perfekte damekor over et sølete underlag og more cowbell!, støy, skrap-perk, trampeorgel, vrengmunnspill, feilskrudd synth anno 1979, rabiat delay og ekko og ... Men den plata blir aldri noe av, for når alt er ordna og klart, så skjener alt inn på et annet spor, litt utafor, eller litt mye utafor, det som opprinnelig var kjøreplanen.
Jeg er egentlig mer interessert i uttrykk enn i musisering, men musisering er noen ganger nødvendig for uttrykket.
Øyvind Ryan-Gruppen
og Perfekt Harmoni var sånne gjør-det-skikkelig-og-orntlig-plater, men nå hadde jeg prøvd det óg, på to plater på rad, så det var på tide med noe nytt. Det skal være nytt for meg, og spennende og eksperimentelt og morsomt, og ærlig – det er de reglene jeg har. Som jeg bryter så snart jeg ser en mulighet.
Men, farsken, jeg kan jo ikke la sjansen til å spille med et så bra band gå fra meg! Kan jo gjøre noen Monster-låter også!
Så jeg var game, den liksom rare plata kunne jo alltids vente. Og så gikk det som det ofte går: Det kom noen nye låter, og de funka bra, egentlig veldig bra, med dette bandet. Lett var det også – Sæther dro det meste av det musikalske. Lettvint, ja, men fint også.

Allerede i januar i 2010 hadde vi alt for mange låter, så vi begynte å spille inn i Nautilus, brødrene Øyvin og Vemund Engans studio, med Eskild Johansen Næss som tekniker og med Thomas Nygård eller Pål Mathias Nødseth som reserver for Eskild.
Nautilus ligger på Nyhavna, hundre meter fra ubåtbunkersene Dora 1 og 2, i en solid bygning (kornsilo?) serbiske fanger satte opp på det glade 40-tallet, og studio består av et stort rom – det er kanskje sju meter under taket – med ei lita hytte midt i hvor det tekniske er stua inn. Per Borten har snekra hytta som betaling for studiotid. Mikker høyt og lavt ~ naturlig romklang, noe jeg alltid har savna i alle studio jeg har oppholdt meg i. Jeg ble glad i Nautilus og folkene som jobba der, en trengte ikke skru feik klang i disse lokalene.
Vel, ikke mye. Noe annet fint med Nautilus er at en kan troppe opp i bare t-skjorta, og trenger en f. eks. en god amp og en tolvstrengs Rickenbacker til en låt, så henger gitaren på en vegg og den riktige ampen er stua bort i et hjørne. Veldig praktisk.
Innspillinga fortsatte i todagersbolker, en dags og tre-fire dagers, i februar, mars og mai, og i like og ulike drypp utover i 2010 og 2011.
Nedenfor er sangene lista etter når de ble påbegynt, noe som har vært et arkivarisk mareritt å finne ut av.
  
Men først, i oktober 2009, hadde vi ei langhelg i Larsville. Teknikerne Pål Brekkås og Lars Lien spilte bass – Sæther var ute  på tour. Lars
også på tangenter. For denne helga gjorde jeg ferdig noen skisser, fikk orden på noen gamle låter og laga noen nye. 12-16 timers dager i
noen uker. Booka studio = skriv! Funker alltid.

Magne var en mongoloid
* (senere Jævla ungjævla)
Sov
*
Lett å si
*
Heldig
*
Du var aldri der
*
Vil ikke smake fordi jeg ikke liker det
*
Ha deg her*
Boogie lux
*
Livet for deg
*
°
Line Lee
*
Ka om du finn
** (senere Luremus)
Alte Gasskammeraden*
Fotoboks/Dedeidæddidæid
*

Bare «Jævla ungjævla», «Line Lee» og «Luremus» av disse er med på Ryanbanden, spilt inn på nytt i Nautilus. Men det er ei lita plate, halvferdig, på den harddisken fra Larsville.


Beist*
¹
Beist (Alternativ mix)*
²
Jeg hadde en ballade som mangla framdrift, men som plutselig gikk av seg selv, fra opptelling til den siste tonen hang, når jeg spilte den som om den hadde vært «Beast of Burden». Derfor «Beist». Gjort ferdig på altanen sommeren 2009, inspirert av at jeg hadde begynt å spille i band igjen. Opprinnelig enda en sutretekst fra Perfekt Harmoni-tia, men jeg bytta om «du» med «jeg», og «jeg» med «du», og så var alt i orden. Sangen hadde mange titler som ingen huska fra ei øving til den neste. «Det er noe som skjer her», med avarter, var vel den mest brukte. Sæther skar igjennom under miksinga i 2012/2013: «Danse limbo». Ok for meg – hørtes ut som en Lumbago-låt eller noe Helge Gaarder hadde forkasta til den første Circus Modern-lp’en. (Som ikke er så  ille! Sjekk den ut!) Etter noen dager ble det litt arty med den tittelen, så sangen fikk navnet «Elg i brun saus», til også den begynte å stinke.

Monster Blomster*
³
Monster Blomster igjen
*
Monster Blomster igjen (vokal: Kristin Jensen)*

Mnstr Blmstr*
°
Mnstr Blmstr*
° (Monomix)
Mnstr Blmstr*
° (Øsmix)
Det ble nok Monster Blomster-referanser, og nok Stones. Linken til «Rip this joint» i «Mnstr Blmstr» burde være opp i dagen. «Monster blomster blues», laga i 1988, hadde en tittel som etter noen dager også virka som et ok bandnavn, om vi kvitta oss med det tredje ordet. Vi pleide å spille denne i MB, som blues, sånn av og til rundt karskkoppene, men aldri på alvor. Første vers og refrenget er fra den opprinnelige teksten. Sangen handler om å male over et gyselig tapet, ikke å male over fortia mi i Monster Blomster. Litt clever, methinks. Jeg er så drita stolt av sangene og platene vi laga i Monster Blomster at jeg ikke har noe behov for å sette en strek, distansere meg fra eller på noen måte male over bandet mitt.
Innspilt i mange forskjellige utgaver i Nautilus. Som T. Rex (glam-boogie-rock) og som en slags reise i Rolling Stones; Rolling Stones i fire tiår. Vi endte opp med å bruke 70-tallsutgavene. Vi liker sånn boogie-riffing, Sæther og jeg – vi liker Johnny Thunders! – og vi blir stadig færre som gjør det, snart er det bare oss to. Ingen under førti synes dette er noe stas. Og mange kvitinger uansett alder har aldri skjønt at dette er vanskeligere å få til enn all verdens Sting-låter. Og det har ikke Sting heller. Men nå har jeg visst mista tråden her.
«Monster Blomster» og «Monster Blomster igjen» ble spilt inn flere ganger, veldig mange takes, både i 2010 og 2011. Sistnevnte ble til slutt gjort av Granås og jeg en ettermiddag. Slagverk + gitar i åpen G, og så ble andre pålegg lagt på av de andre etter som de dukka opp i studio: tre forskjellige basser, piano og orgel, koring og slidesoloer, og det var mye gromt der. Noen ganger når en kommer hjem fra studio utpå natta, etter en lang dag, sveisblind og døv, så vet en bare at en har gjort noe magisk. Og svever. Sånn var det den natta.
Dag Freider Fløan, fra velrenommerte Monster Blomster, la på Chuck Berry-soloene, og jeg vet ikke av noen som spiller Berry bedre enn Dag – seriøst! – kanskje med unntak av Chuck Berry. Og Chris Spedding, oppdaga jeg da jeg hørte ham live med Eldar Vågan og Robert Gordon i 2012.

Da muren falt***
°
Knall Thåström-ballade jeg ville gjøre en hardversjon av og trøkke til sånn at den smellvakre men drukna melodilinja på refrenget ble et ledetema. Det var overstadig artig ei stund! Siden kompet i banden er gamle heavyskrullinger, mens jeg sokner til Beatles, punk og new wave – på den andre sia av kloden – ble resultatet mer heavy enn hardt. Og why not, det funker som faen! Men jeg satt mye urolig på stolen da vi miksa denne.
«När muren föll» heter originalen og er fra albumet Skebokvarnsvägen 209 (2005), som for øvrig anbefales på det kraftigste om du ikke har hørt plata. (Hvis du har hørt den, anbefales den ikke.)

Jævla ungjævla
*
°
En melodi skrevet med Frode Sander Øien (Sanderfinger, I Love Wyona) i bakhodet. (Au!) Tenk deg Frode på vokal på denne! Jeg ville starte band med ham, har en drøm … om å vær bakmann, med gitar på magen min, og ikke så my meir enn det, av ansvar og diidiidiin. Men jeg klarte ikke overtale ham. Første gang innspilt da vi tok ei helg i Larsville, høsten 2009. Den utgaven ble gitt til Trondheim Calling-cd’en i 2009, men de ville ikke ha den. Jævla ungjævla! Vokalen var ikke lagt på enda og det var kanskje like greit (den het «Magne var en mongoloid» i 2009, en tekst som egentlig var akkurat det samme som Devos «Mongoloid», men ikke på langt nær like genial), og mangelen på orale ytringer gjorde det vel ikke enklere for de som skulle velge blant de up'n coming-artistene som skulle være med på Trondheim Calling-cd’en. To og et halvt minutt intro? Jeg var vel heller ikke spesielt ung og lovende i 2009. Pussig nok ble «Jævla ungjævla» med på Sorgenfri-cd’en, tre år senere. Med vokal denne gangen.

Feig****
¹
Sæthers riff, vers og refreng, pluss et par overganger/mellomspill jeg la til. Boogie-genet vårt igjen. Og en tekst som ble bra, men som jeg ikke liker. Mye vellyd på denne. Pettersen putta på slide året etter at resten av låta var sånn circa i boks, og
Sander Stedenfeldt Øien la piano på denne og andre låter, orgel også, det meste i Nautilus, men også hos Gebhardt i Das Boot, rett over bassenget mellom Dora og Nyhavna.

Gamle flamma varmer dårlig****
¹
En melodi Sæther hadde som han skrev norsk tekst til, «Snørrunga». Teksten var litt Sanderfinger – i positiv forstand – men min tekst var bedre. Som på denne, har Sæther på flere tekster bidratt med justering av ei linje her, et ord der. Jeg har det med å være bare 94% ferdig med en tekst når jeg står foran mikken og skal synge den, delvis fordi jeg er en perfeksjonist, delvis fordi perfeksjonisten ikke alltid blir enig med seg selv. (Skal det være «men æ e sekker på at æ e gla i dem all» eller «æ e helt sekker på at æ e gla i dem all»?) Det skal være rytmisk riktig, antall stavelser skal stemme, noen ganger skal det rime, alt skal være innenfor en satt sangmelodi, samtidig som ordene faktisk skal si noe vettugt på korrekt norsk. Ja, trøndersk er norsk.
For gutta som synger på engelsk virker dette å være mye enklere.
– Men kan du ikke bare bytte om og med eller da?
– Nei, da får det jo motsatt mening.
– Ja?
– Ja!
– Enn … bytt ut og med anna!
– Hvem Anna?
– Bytt ut og med anna; annet!
– Men … herre min hatt, da blir det jo INGEN mening!
– Hva?
– Hæ?
Noen ganger er det som de ikke hører teksten, bare lyden av den. Og Herre Min Hatt var et tittelforslag til dobbeltalbumet.

Da vi begynte på denne, med Granås på trommer og Sæther og meg på gitarer, ble det plutselig 1995 igjen! Den var så tidlig Motorpsycho at den hørtes ut som et outtake fra Blissard! Et herlig déjà vu, og plata hadde en periode den fantastiske tittelen Déjà Vu Igjen – den sa alt som burde sies og litt til – men så hørte jeg en sang med John Fogerty på Herreavdelingen i 2011, «Déjà vu (all over again)».
Det var da som svarte helvetes faen!
Andre arbeidstitler: Gammel OG Gra – Kåtingkassetten 1 (mens vi enda kalte bandet OG), Kåtingkassetten vol. 2, Dobbel Bunn, Kultur NO Igjæn?!, samt DÆNG!, et tilbakevendende tittelforslag fra farbror fuzzbass.
Og Tørr På Knean. Jeg røyker sjelden blås, men når jeg røyker, så skjer det ting.

Du var aldri der*
En kur mot døden**** *
Mandolin, ikke banjo
*
¹
Mandolin, ikke banjo [Digital albumutgave]*
¹
Mandolin, ikke banjo (Digisingelversjonmix, ikke edit)*
³
Mandolin, ikke banjo (Alternativ mix)*
³
De to første ble så vidt gjennomgått. «Mandolin, ikke banjo» også, egentlig. Men den ble tatt fram senere og et take viste seg å være såpass råttent at det var noe å jobbe med. «Mandolin» er en gammel Monster Blomster-låt som ble innspilt til Vanlig Normal, i to utgaver, men det ble aldri noe schwong over den. Du vet det er noe galt når 4-sporsdemoen er heftigere enn studioutgaven. «Du var aldri der» er ... ja, noe av det beste jeg har laga. Synes jeg.

Balladen om en bedriten skillingsvise (aka. Det var ikke meg, det var du)*

Skikkelig vriompeis. Den er bygd opp og arra som en klassisk countrysak à la Louvin Brothers’ «Knoxville Girl», men rock som bare det, og teksten er nesten like brutal. Jeg ville at noen jenter skulle synge den, for å gjøre teksten enda mer infam enn den er, men den andre produsenten var veldig i mot. Vi gjorde den ferdig.
Og tok den fram senere og gjorde den ferdig igjen. I 2013, tror jeg det var.

Luremus
**** **
°
Luremus (Alternativ mix)**** **
°
Øyvind Holm hadde laga en sang han kalte «Ka om du Finn?» oppdaga jeg da jeg sjekka mailboksen min en dag, og fikk den herlige følelsa av Ram første gangen jeg hørte den. Jeg beholdt to setninger av Holms egen tekst og tok noe fra sang jeg kalte «Luremus» (som senere ble til noe helt anna og «Blond og blid») og la til litt, og så ble den som den ble. Lå lenge an til å åpne side to. Kanskje det var «Luremus» som inspirerte albumtittelen Lurveleven. Kanskje ikke. Ryanbanden For Full Musikk var Holms forslag – ikke dårlig – med link til Olsenbanden. Flere referanse-forslag: Ryanbanden Synger Ut (julesingelen het … ?) og Alle Er Ute Etter Ryanbanden (mitt favorittalbum med Viggo er Alle Er Ute Etter Viggo).
Og så endte dere opp med bare bandnavnet?!


Liker ikke tonen din****
¹
https://soundcloud.com/mons-no/ryanbanden-liker-ikke-tonen
Denne teksten var et eksperiment. Jeg-personen er sur og lei og vil ut av et forhold. Ikke der jeg var da jeg skrev den, og ikke her jeg er nå – det er fint i det ryanske hjem, thank you very møtsj – men jeg synes teksten er god, og jeg har jo vært der han er, han fyren som er lei av dama og alt. Men litt til venstre. Så det skje, liksom.
Melodien er en Sæther hadde til overs etter Black Hole Blank Canvas. Motorpsycho har forsøkt å få den til mange ganger opp gjennom åra uten at Sæther er blitt fornøyd. Den passer kanskje bedre til et mer streit rockeband.
Sæther og Brekkås la til T. Rex-koringa mot slutten av låta, i løpet av miksinga i Brygga, og jeg ble nyforelska i T. Rex da de sendte den over til Nautilus hvor Næss og jeg holdt på.
Flo og Eddie kora på T. Rex-platene, og de spilte i Turtles, og i Mothers, før de gikk solo, og de kora for mange av de store. Lennon, Zappa, Alice Cooper … Knack … og flere. Sjekk den avsindig herlige koringa på «Slider»! Det som høres ut som noen snerte ryper i konfirmasjonsalderen var i virkeligheten to typer med vom, skjegg og briller.

Line Lee*
¹
Noen som husker «Da da da (ich lieb' dich nicht du liebst mich nicht aha aha aha)»? Nei? Vel, det var et tysk band på 80-tallet som liksom, på en måte, var pop-barnet av den tyske synth-alternativ-greia. Jeg likte, og liker, Trio. Spesielt livekassetten deres fra ca 1981 (som også ble utgitt på CD en gang for ti-femten år siden). «Line Lee» er en oppdatert utgave av en av de mindre hitene deres, «Hertz ist Trumpf». Tema er det samme, men ordene handler om mye det samme som «Hertz». Melodien er gjort som jeg ville gjort den: boogie-rock og riff raff, ikke blippbloppsynth, og med et par «ulovlige» moll-akkorder – klabert! – der Trios låt går i dur. Det ble en ny sang av det, med en pinlig likhet. Jeg ville oppgi Trio som originalkomponister, men så er det sånn at forleggerne til denne sangen er to, og uenige om mye, så jeg orka ikke flere mailer uten at det skjedde noe. Dessuten er det vel ikke Trio som fant på denne melodien uansett, den er relativt standard, men hvis noen vil rope PLAGIAT! nå, så er det greit.
Sæther var glad i denne, mens jeg var i tvil om den skulle være med på noen plate, og han gjorde en utrolig jobb med den i miksen; la på perk, piano og balafon og løfta den frem fra uvissheten.

Engangsidyll*
°
Engangsidyll (Instrumental)*
°
Skrevet til Øyvind Ryan-Gruppen, men ikke gjort på alvor den gangen. Da jeg tok den fram igjen i 2009, arra Sæther den til noe større enn en kassegitarballade, og jeg var mektig imponert, og fornøyd. Han orda den til en Thåström-låt. Og Sæthern er jo verken Ebba- eller Thåström-fan, mens jeg er.
Granås korer (Sæther og Granås snek seg en tur i studio for å legge kor og fikk hindra meg i å la noen kvinnfolk til å gjøre jobben) og koringa er helt briljant! Som jeg skulle gjort det selv! Haha. For Granås høres ut som meg, og jeg klarer bare så vidt, med vokalen a capella, å høre at det er han som har andrestemmen og ikke meg.

(Ingen irriterer meg) mindre enn deg*
°
https://soundcloud.com/george-mcfly/ryanbanden-ingen-irriterer-meg
Idé og riff fra slutten av 90-tallet, med nytt refreng, ny tekst og overall oppussing i 2009. Denne, «Monster Blomster» og «Beist», var sommeren 2009 «nylåtene», de tre vi hadde.
En idiot i Trønder-Avisa (Per-Magne Midjo, heter han) mente jeg hadde rappa versene fra Radioheads «Creep». (Ja, vi sender promoer til de utroligste aviser, med gratiseksemplarer og promoskriv med veiledende informasjon og det er ikke måte på.) Men nei, det har jeg ikke, har ikke rappa noe fra «Creep». Alvorlig talt! Jeg er født i 1967, for faen! Jeg fikk inn Motown og Stax med morsmelka. Foreldrene mine var usedvanlig oppegående og jeg usedvanlig heldig. I motsetning til enkelte andre, tydeligvis. «(Ingen irriterer meg) mindre enn deg» er et forsøk på å lage en Otis Redding/Eddie Floyd-ballade. Følg med nå: Akkordene på «Creep» er, om den spilles i samme toneart som min låt: A, Ciss, D, d-moll. «(Ingen irriterer meg) mindre enn deg» går: A, Ciss, D, C, E, A. For at det skal være likt, må i alle fall akkordene være de samme. Og sangmelodiene har enda mindre felles, de er to forskjellige melodier. For meg er Radiohead et greit band, med noen plater som er greiere enn andre de har laga, og det eneste som fenga meg med «Creep» var tittelen og bruken av kræsjgitaren der den kommer inn før refrengene. Sangmelodien hadde jeg hørt tjue år tidligere, på George Harrisons «Try some, buy some», og kompet nesten tretti år tidligere, mange ganger. Det er viktig å ha orden i ting, kanskje spesielt når en skal synse i offentlighet.
I tillegg tok jeg en typisk Stax/Motown-bridge og kopierte den takt for takt (ikke note for note), og det er litt merkelig at ikke fjompen i Trønder-Avisa også beskyldte meg for å ha rappa den fra Paul Wellers «Up in Suze's room». Men Radiohead har han hørt om. Level 42 også, kanskje. Og Bjørn Eidsvåg, sikkert.
Vi fikk to dårlige anmeldelser av Ryanbanden. Den i Trønder-Avisa (som kommer ut i byen hvor jeg vokste opp) og i Udrfeafisen i Trondheim, hvor jeg er på hils med halve staben, og hvor de fant ut at det var lurt å gi anmelderjobben til en fyr som visstnok er svak for musicaler. Terningkast tre begge steder. (Ville jeg, eller noe annen i bandet, gitt ut ei plate vi mente var en treer? Nei.) Jeg har fått skikkelig gode omtaler, godt skrevet og med full uttelling, fra Finnmark til Ytre Møkkalasset, men faktisk har ingen av mine plater - det er vel femten utgivelser med smått og stort, solo eller med Ryanbanden, Øyvind Ryan-Gruppen eller Monster Blomster - fått noe sånt i trønderavisene. Det er noe i dette med at det ikke er lett å bli profet i eget land! Eller hva det heter. Jeg burde kanskje ta det med et slags smil (har prøvd!), men den vanskelige greia, er at sånne anmeldelser dreper utgivelsene; platene slutter å selge når disse kurukene av noen meningsytringer kommer på trykk. Med Ryanbanden var det påtagelig, den gikk som bare f over disk i Trondheim (eller rettere; under disk, siden plata ikke var offisielt ute) fram til akkurat den dagen gørra i Adressa kom på trykk. Da var det full stopp. Jeg mener; full stopp. Vegg! Det blir noen tusen kroner, ganske mange, disse evneveike synsingene koster meg. Hvem er interessert i å sjekke ut et nytt band som får treer på terningen? Ikke jeg! Og salgsboikott på hjemmebane gjør det ikke akkurat billigere å lage neste plate. Krøtter.
Vi fikk noe lokalradio på «(Ingen irriterer meg) mindre enn deg», og den var lista på noen nettspillere, uten at jeg lenger husker hva, hvor og hvilke. Digitalsinglene Dobbel Bunn og Mandolin, Ikke Banjo fikk også store utslag på Spotify og WiMP, men jeg aner ikke hva åtte av ti prikker i noen uker betyr i antall spillinger. Nok til en kopp kaffe, kanskje.

  Vi gjorde ei god spilling på Credo i Trondheim i april 2011. Ei livespilling tilsvarer ei uke i øvelokalet, om ikke mer. 
   Bandet het nå Øyvind Ryan & OG og besto av Ryan, Sæther, Holm, Granås og enda en på gitar: Alexander Pettersen.
   Pettersen ligna litt på en mann jeg hadde sett en gang. Mannen var kompis av onkelen min og spilte gitar. Han óg.
   Sæther hadde produsert The South og ville ha med Pettersen fordi han var skikkelig god. Så da ble vi jo et enda bedre
   band. Som om det var mulig.
   Og så, på vårparten i 2011, da vi hadde ei plate innspilt, gjorde vi noen låter til. Fra min side var det tanken at – uansett – den plata jeg skulle lage etter Perfekt Harmoni skulle være ei gøyal plate, og ikke sutrete og deppa. Men Sæther oppdaga at det ikke fantes melankoli blant de nye låtene. (Farsken og!) Jeg fant fram to skikkelig deppa saker.

Skjenk*
¹
Skjenk (Alternativ master)*
¹
Gammel melodi, kunne vært på Stadig Flere Velger Feil, men vi gjorde den aldri i Monster Blomster. Også forsøkt i løpet av innspillingene til Perfekt Harmoni. Jeg ville alltid vente med den, og nå virker det som det var en strålende idé. Ny tekst, bedre enn alle de gamle forsøkene, og sann, ærlig og jævlig.

Endelig*
¹
Denne var en ballade på to og et halvt minutt, het ei stund «Godnattsang for 40-åringer som hater voksenpop». Etter en øvekveld var den blitt nesten fem! Og arra og ordna sånn at det nesten ble prog, i mine ører, men «grei» «prog». Bra band, Ryanbanden! Og pussig nok; når vi spilte den, med alle temaene og vendingene og soloene og tilbake og igjen og såbortetter, så gled den av seg selv – trengte ikke telle eller tenke.

  
   Og da hadde vi jo for mye, for det var jo såpass nivå på det vi hadde gjort at det ikke var mye som kunne lukes ut.
   Derfor foreslo han i bandet med flest doble og triple plater på samvittigheten at vi skulle sikte på en dobbel.
   Og det forslaget likte jeg, det åpna for litt av hvert. Det er andre regler for en dobbel: snippen er løsere, det er lov å legge
   til noe en ikke ville tatt med på en strengt redigert enkel; den stygge halvsøstra får være med, for det skal være noe
   grums på en dobbel – i positiv forstand, det skal være noe som skiller seg ut, det skal skje noe sprøtt på side tre, og helst
på side to og fire også. Vi snakker ikke bare plate her.
Og en har liksom ikke en skikkelig diskografi før en har gjort en dobbel.
Noe av det fine med dobbeltalbum, mener jeg, er at det er dobbelt så mye musikk på et dobbelt som på et enkelt. Av øde øy-platene mine, hvis jeg hadde fått lov til å pakke ned ti, er halvparten doble. Dette har litt med selvberging å gjøre, men enda mer med at en dobbel er et tyngre anslag, en dobbel setter dagsorden; tar deg med inn i en egen verden i større grad enkle oftest gjør. Men jeg er en låt-mann, ikke en album-mann. Egentlig. John Lennons singelsamling Shaved Fish eller ep'en til Betong Hysteria er større her i huset enn Dark Side Of The Moon, om du skjønner hva jeg mener, selv om jeg selvfølgelig er glad i Moon også, både Keith og Pink Floyd. Hver enkelt sang skal stå på egne ben. Men på ei plate skal de også stå sammen, som en del av noe større, selv om de er individer. Det er vanskelig. Noe som er enkelt, er å kutte ut sanger. Selvfølgelig kunne vi skjært ned Ryanbanden til ti spor. Ferdig! Og jeg ville blødd og angra herfra til kirkegården for at vi ikke heller gjorde en dobbel; at vi tok den ut, i motsetning til å fisle ut. Og det skal sies at jeg, uansett, aldri, never ever forever, gir ut noe som er nesten bra nok. Når sangene har gått gjennom kverna (og gått og gått gjennom kverna) er de enten knallgode, eller så blir de ikke med. Det finnes ingen M- på Ryanbanden. Ikke på de andre platene, heller.
Det koster dobbelt så mye å lage og shippe dobbeltalbum som et enkelt, men inntjeninga er som for et enkelt. Det finnes ikke det plateselskapet som har oppfordra en artist til å lage et dobbeltalbum. George Martin mente at Beatles skulle gjøre The Beatles (White Album) til et enkelt med sju sanger på hver side. Han var en fantastisk produsent og en fornuftig og musikalsk kar, men her var det en annen som snakka.
Men vi hadde for lite til at det skulle bli et dobbeltalbum.
– Vi kan godt gjøre et par coverlåter!
Jeg jobba med en norsk tekst til «You can’t put your arms around a memory» (Johnny Thunders), men hvordan oversetter en You’re just a bastard kid and you got no name uten at det blir kleint? Jeg foreslo å gjøre «Stakkars klovn» (Terje Tysland) også – som jeg har hatt min egen versjon av i mange år – men vi kom aldri så langt. Og jeg foreslo andre låter, bl. a. «De nære ting». Ble ikke noe av. Jeg gjorde «De nære ting» med Betty på mange spillinger i 2012, og nå har jeg opplevd å se voksne mennesker grine når jeg står på en scene.
I fortvilelse, kanskje.
– Eller har du flere?

Kong Nikotin*
°
Artig å skrive en tekst og et akkompagnement i denne tradisjonen. Jeg hadde to melodier, den ene var en plagiat, oppdaga jeg, så valget var enkelt. Påhenget «Alt jeg bare vil si» er en trudelutt gjort på en halvtime sammen med Kristin Jensen og Eskild Johansen Næss, the lovely couple.
 
Inn i mengden*
°
Inn i mengden (Alternativ mix)*
°
Jeg var usikker på denne. Er det bare en god tekst? Neida. «Inn i mengden» smalt på første forsøk. Jeg hørte at Granås var i fyr og flamme der på venstresia mi, og Sæther trodde det var enda en låt MB aldri fikk til. Men der tok han feil, den var splitter ny. I studio overtalte jeg Sæther til å legge litt J Mascis-gitar, sånn for å understreke hvor skoa trykker, og han spiller Mascis så det griner. Som vi vet. I alternativmiksen ligger Bents gitartema atskillig høyere enn på albumutgaven hvor kompgitartemaet er sjef.

Personlig kristen*
°
Har alltid hatt lyst til å lage en typisk lennonsk bluesriff-syngevise à la «I want you (she’s so heavy)», «Well well well» eller «Going down on love». Eller Pauls «Bip Bop»!
Veldig vanskelig tema å synge om, det tipper fort over til Tysland-sutring. Og det vil vi jo ikke ha noe av. Men jeg tror den ble berga på land, føles ok nå. Og det føles veldig ok å ha namedroppa Uffa-bandet Trass i en sang.
Enda en artig prosess i studio, artig å mikse. Alle kneppene og ulykkene. Det var veldig vanskelig mye av det; å få det til å virke ekte. Det teiket vi brukte var rett & riktig i både start og slutt og var for – vanlig.

Dobbel bunn*
¹
Dobbel bunn (edit)*
³
https://soundcloud.com/george-mcfly/ryanbanden-dobbel-bunn-radio
Når jeg får en idé til en låt, så spiller jeg den inn på lydbånd, kassettspiller, memorizer, DAT, 4-spors, handy recorderen min (jeg elsker deg!) eller noe – det jeg har for hånda – sånn at jeg ikke skal glemme ideen. I tre tiår har jeg spilt inn snutter og riff og halvkveda vers og refreng. Har sikkert et tonn bånd, kassetter og filer liggende. (Nå veier jo ikke filene så mye …)
Å høre gjennom disse er et slit, jeg vet om lite som er så utmattende som å høre sine egne mislykka, vage skisser. Kassettene kan ha opptil 45 minutter spilletid på hver side og det blir mye nananana og lalalala og bahomba bahomba. Én side er en jobb i seg selv, og jeg er faktisk sliten etterpå, selv om det også kan dukke opp artige utgaver av låter som ble ferdiggjort og utgitt. Men noen ganger kommer jeg over et ubrukt riff eller ei melodilinje og skjønner hva jeg tenkte på. Her er det noe! Det er veldig sjelden det skjer. Så var det en dag jeg hørte gjennom en kassett fra 2002 – med hodet hvilende i tastaturet av utmattelse – da det dukka opp en hel sang, med tekst og greier: en fiks ferdig sang med sangmelodi, tre vers og refreng. Ferdig arrangert! Jeg huska låten da jeg hørte den, men hadde ikke tenkt på den i ett sekund i alle åra etter at jeg spilte den inn, sannsynligvis fordi jeg syntes den var en lettvekter. Som den er, men en god en. – Litt skotsk. Teenage Fanclub, liksom, mente Sæther.
Innspillinga av «Dobbel bunn» er enda et eksempel på at Sæther er en god produsent. Han dobla la-la-la-refrengene, trykka ned fuzzpedalen min og laga skrangleband-lyden. Som er perfekt for låta. Hadde jeg produsert «Dobbel bunn» ville den blitt to og et halvt minutt lang og atskillig strammere.

Alt jeg bare vil si*
°
Er at I love short songs.


Pernille
*
°
Mr Nelson
*
°
Instrumentale Pernille
*
°
http://www.youtube.com/watch?v=pOySPxfbxH4
«Pernille» var den første som ble gjort, og omtrent som den høres ut på Ryanbanden, side C. Råmiksen hadde en sånn herlig feel at jeg ville forandre den minst mulig; ville gi den ut i udestillert utgave. Og den er der, på side C.
Jeg ville melke melodien for alt den var verdt også, selvfølgelig, og derfor gjorde vi en mer fokusert versjon av den, «Mr Nelson», som er mer sånn som den var før Sæther arra den til fantastiske langversjonen, «Pernille». Teksten til «Mr Nelson»: Jeg tok en tur til Steinkjer og så hvordan det nå er der jeg vokste opp. Bare vannet i elva var det samme, eller; det var det jo ikke.
Jeg fikk en forventa styver av TONO som ikke ville tillate bruk et lydkutt fra barne-tv-serien Pernille og Mr Nelson om jeg ikke innhenta tillatelse fra NRK.
Ja vel, nei. Så, etter tre-fire telefoner til NRK, kom jeg til riktig rør, men der var det til gjengjeld svar å få. Det var snakk
om hundre til to hundre kroner for en femten sekunder lang sample brukt i et opplag på 1000 eksemplarer (puh!), men jeg måtte innhente tillatelse fra de tre som laga serien også. Gule sider ... Ragne Tangen – det var hun som hadde stemmen til Pernille – syntes
det var moro, og jeg ble litt satt ut av å høre stemmen hennes sånn rett i øret. Åsmund Huser var veldig opptatt, men syntes det var helt
greit. Kjell Roar Smidsrød – det var han som hadde handa opp i «Mr Nelson» – var veldig glad for at noen huska serien og ville bruke en
sample fra den og jeg havna beklageligvis inn i en lang monolog om jazzgitarister han hadde samarbeida med, både norske og svenske. Han spurte hva orkesteret het og jeg svarte. – Eh, det … vi heter … Ryanbanden, og han brølte av latter.
Teksten «Pernille» ble til etter en våt tur på byen. Noen ganger er det ok å gå motbakkene hjem. Vel hjemme skrev jeg ned noen setninger på en konvolutt, så vidt leselig, syntes de var utrolig gode og glemte dem. Så fant jeg
konvolutten i en avisbunke noen dager senere, og …
Jeg var her før deg
og det ser ut som jeg / er her
når du er dratt
Og jeg er her / når du kommer tilbake
tilbake / fra det du har forlatt
Jøss! Noe som ikke betyr noe, men som betyr noe, og som jeg ikke skjønner noe av, men som jeg skjønner likevel.
Instrumentalversjonen på Inn I Mengden er skikkelig utgave av råmiksen på Ryanbanden. Måtte jo gjøre den ferdig!

Bra det finnes flatskjerm
Låten er relativt ny og ikke noe tull. Teksten handler om en perifer venn (nær, men out there).
Fire takes med gitar og vokal
ferdig! Er ikke så ille til å musisere når jeg bare må. Det ville vært kjedelig enkelt å legge på trommer, bass, flere gitarer, keys, kor, perkusjon, enda flere gitarer osv. Så vi gjorde ikke det. Men live med Ryanbanden hørtes den ut som en Neil Young-låt fra den Chrome Dreams-plata han aldri ga ut på 70-tallet, uten sammenligning forøvrig. Jepp, jeg har hatt den på bootleg i tjue år og det er ei knall plate.

Flua**** ***
Bent og Kristoffer Lo spilte inn blås til flere av låtene i øvingslokalet til MP. Noen av arrene deres, de morsomste, var så over stokk og alle hauger at de var mer som egne låter. «Flua» er en bit som ble for speisa for «Beist». Tror det var Næss som kom med tittelen.

 
   Etter veldig mye mas fra meg i to år ble vi omsider enige om å droppe Øyvind Ryan. Det var ingen dramatikk i det, det
   var snakk om å bli kvitt «Øyvind Ryan» i bandnavnet, og Sæther kom kjapt med et nytt: Ryanbanden.
   Snahs bror Lorens hadde vært med ei jente hjem en gang i tia, og han presenterte seg for bestemora i
   familien. – Lorens Ryan.
   – Rinnan? Nei, sånt skal vi ikke ha i denne familien!
Jeg syntes vi skulle være et band, og ikke en hovedperson med noen som backa denne, for det var jo ikke sånn det fungerte. Sæther var bandleder, jeg skrev de fleste låtene, og resten av bandet er så solide hver for seg og sammen at det er ingen grunn til å kalle seg backingmusiker. Ikke i dette bandet. Samtidig, når en er den som gir av seg selv i sanger og tekster – og jeg skriver personlige låter, basert på virkeligheta – er en tungt følelsesmessig involvert; jeg betrakter det selvfølgelig som min musikk, gitt ut på mine plater. Jeg er ingen syngedame. Tvert imot, vil mange, vel noen, hevde.

Torgeir Lund ville gi ut plata på sitt selskap Crispin Glover Records.
– Du vil ikke ha en julesingel også da?

Det jeg ønsker meg til jul
*
Låt laga for rundt ti år sia. Hadde aldri turt å vise den fram til noen før i 2011. Kanskje den mest fjompåt billige teksten jeg noen gang har skrevet. (Jeg gjorde det med vilje.)
Jeg ville at «Det jeg ønsker meg til jul» skulle høres ut som Lennons «Instant Karma!», med en god dose Chinn og Chapman-triks. Veggisen Sæther holdt på «Cold turkey». Det ble vel litt alle deler. Bahomba-homba-homba.

Juggel*
https://soundcloud.com/george-mcfly/ryanbanden-juggel
Innspilt i løpet av en time, kanskje en og en halv, og miksa enda kjappere. (Innspillinga og miksinga av «Det jeg ønsker meg til jul» trakk i
langdrag og på den tredje dagen var det bare et par-tre timer igjen.)
«Juggel» er en melodi jeg har hatt liggende noen år. Teksten har bestått av svenske tulleord. Och flickan korr och fickor hemdesbröd, jag
äter mosjmalad.
Tok vel like lang tid å skrive denne teksten som «Det jeg ønsker meg til jul», men «Juggel» liker jeg. Det ble litt travelt i oktober da vi fikk denne julesingel-ideen. Granås og Pettersen kunne ikke komme da vi gjorde sangene, og vi kunne ikke vente på dem.
Granås var i New York med Johnny Love, og Pettersen var ute på tur med Ida Jenshus
.
Jeg har en bunke julesanger liggende, og ikke alt er dårlig. Rart det der; når lukta av ribbe siver inn fra kjøkkenet og det begynner å bli fargerikt under treet, da får jeg skrivekick! Nå må alle sette seg for nå skal vi spise! Ja, ok da, men ... bare vent litt.

 
I november slapp vi Synger Julen Inn og fikk masse god respons. Great booster for miksinga av albumet, som tok til i desember. Sæther og Brekkås i Brygga, Næss og jeg i Nautilus. Litt flash å holde på i to studio samtidig. Sæther solgte Pulis en bass (Pål Brekkås er bassisten i
The South) og betalte for ei uke miksetid i Brygga med den bassen. Stopp litt, tenk!
Halvferdige og helferdige mikser, noen hundre sms’er, ganske lange mailer (på kveldene og utover natta) ble sendt fram og tilbake og det
var herlig hektisk, rene workshopen. Eller seminar ... camp, eller hva de nå kaller det i dag når kidsa skal lære seg å skrive sanger og sånn da.
 

Bents pling-plong**** ****¹
Sæther fant noen artige saker i Brygga. Balafoner. Ja, det er en sånne afrikanske greier av tre, med litt skinn og litt metall, og de lager merkelige og vakre lyder. Noen sekunder av et take ble lagt til i starten av «Personlig kristen» også.

Og miksinga fortsatte i januar 2012.
Torgeir ville ha Håvard Gjelseth, Crispin Glovers faste mann, til å lage coveret – han hadde allerede laga et flott cover til Synger Julen Inn
for oss – og det ble hektisk. For hva skulle vi kalle plata? (Se over, litt over alt.) Valget falt på Kladask. Et godt, men nå lite brukt trøndersk (?) uttrykk. Men vi var ikke helt sikre og det ble tatt noen avgjørelser som ble omgjort og avgjort og omgjort igjen, og Håvard trakk seg.
En måned før plata skulle i trykken. Thanks!
Leiv Aspén kom inn for coverjobben, vi hadde et lite møte, fire av oss, og så ble coveret som det ble. Releasedato var satt og det ble i overkant spennende.

 
   Alle platene ble mastret av Morten Stendahl i Redroom. Noen takter av «Keep on chooglin’», i et opptak fra
   ei øving, ble lagt til helt på slutten av «Feig» for å gi neste spor «Mnstr Blmstr» litt luft før vi braser inn som full pøbel
   på hybelbesøk.
   – Skal det virkelig stå «Produced by The Trønder Twins» på klistremerket på forsida, spurte skraphandler Lund, med fortvilelse
   i stemmen og underskudd i blikket (ja, han har faktisk papir på at han er skraphandler, den eneste i Trondheim!), – vi skal
selge denne plata i Oslo også!
– Ok, vi gjemmer det bort på baksida da.
For vi måtte jo kalle oss twins et-eller-anna. Og vi ga opp å finne et navn til albumet, det ble bare Ryanbanden.

Masse gode kritikker – Yatzy i femmere – og plenty god feedback, og vi ble kvitt vinylen. Vi hadde slippkonsert i Lobbyen på Verkstedshallen på Svartlamon i Trondheim. Rimelig godt besøkt. Men jeg blir enda forundra når jeg hører hvor dårlig jeg synger på den gigen. Jeg hadde en forkjølelse på gang og håpa for harde livet at den skulle holde seg i ro til neste dag, men jeg tror den slo inn akkurat da vi starta, for under soundchecken var stemmeprakten upåklagelig.

Så gikk det sånn at noen ting ble remiksa, og dessuten var det enda noen godbiter verdt å vise fram: Inn i Mengden. På en lekker gul titommers vinyl, i et vakkert blått og sort cover, men ikke utgitt på cd og ikke distribuert på nett. Ingenting skal være uprøvd. Jeg elsker å remikse og fikse på ting, gjøre om, sjekke om det ligger en ubrukt bra gitar der osv. Det blir ikke alltid bedre enn den opprinnelige miksen, men det er alltid artig.

 
  Sæther ordna det sånn at jeg fikk Trondheims beste band i fanget, og masse arbeid ble lagt ned av flinke folk som ikke krevde
  annet enn noen rosinboller og litt kaffe for jobben. Jeg fikk spilt inn dobbelt så mye, eller mer, enn jeg ville klart å få til i studio
  uten dette bandet og jeg hadde det jevnt moro stort sett hele tia. Lærte mye også.
  Så bumpa jeg borti Betty Stjernen og vi to gjorde mange spillinger utover høsten og vinteren 2012. Ikke mange så den komme,
  ikke jeg heller, men det var en nyttig erfaring. Lærte mye her også. Vi skrev litt også, samtidig som jeg begynte på den rare, rare plata i Nautilus og hjemme. Og Betty overtalte meg til å bli med på noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle plante de myke tøflene mine i: kirketurné! Glade jul og greier. Jeg fikk jabba og spilt med Børge Pedersen, Bjørn Røstad og selveste Elias Akselsen. En verden jeg visste lite om og gjett om jeg lærte ett og anna!
Så har jeg petta litt på opptakene vi gjorde i Larsville i 2009, remiksa og triksa litt Ryanbanden, fortsatt på den rare plata, og jaggu blir
det ei enda ei plate med tid og stunder. Dødstreit, men ikke vanlig, innenfor en sjanger jeg har digga i medvind som stiv kuling siden 1977. Noe studio med Monster Blomster er det også blitt. Og der er vi i dag.

Livet er vakkert. And way too short. Ei plate er ikke fort gjort.




 



















 





















Diskografi

Synger Julen Inn
 7", november 2011
Side 1
Det jeg ønsker meg til jul 3:22
Side A
Juggel 3:11


Dobbel bunn
 Digitalsingel, februar 2012
1. Dobbel bunn (Singel edit) 3:30


Ryanbanden
 2LP og 2CD, mars 2012
Side A
1.
Monster Blomster 2:45
2.
Dobbel bunn 3:33
3.
Inn i mengden 3:34
4.
(Ingen irriterer meg) mindre enn deg 4:06
5. Line Lee 3:28
6.
Engangsidyll 3:31
 
Side B
1.
Beist 4:08
2.
Mandolin, ikke banjo 2:41
3.
Jævla ungjævla 2:28
4.
Mr Nelson 3:29
5.
Feig 3:57
6.
Mnstr Blmstr 2:27

Side C
1.
Personlig kristen 4:52
2.
Pernille 5:05
3.
Bra det finnes flatskjerm 3:00
4.
Kong Nikotin 6:36

Side D
1.
Liker ikke tonen din 3:42
2.
Luremus 2:41
3.
Skjenk 5:29
4.
Gamle flamma varmer dårlig 3:55
5.
Endelig 4:48

Ryanbanden
Digitalutgave: Enkel (21 spor!),
med «Mandolin, ikke banjo» i en 2:37 lang utgave.
Tatt av nett 2014


Sorgenfrie Øyeblikk Vol 1
 Diverse artister-CD, juli 2012
Spor 19. Ryanbanden: Jævla ungjævla 2:28


Mandolin, ikke banjo
Digitalsingel, juli 2012
1. Mandolin, ikke banjo
(Digisingelversjonmix, ikke edit) 2:46


Inn I Mengden
 10",
desember 2012
Side A
1. Da muren falt 4:19
2. Mandolin, ikke banjo (Alternativ mix) 2:46
3. Inn i mengden (Alternativ mix) 3:08
4. Bents pling-plong 0:50

Side 1
1. Luremus (Alternativ mix) 2:33
2. Skjenk (Alternativ master) 5:30
3. Instrumentale Pernille 4:42


Ryanbanden
Nyutgivelse, 2lp + 2cd, september 2017
+ 7":
A
Da Muren falt 4:19
B
Balladen om en bedriten skillingsvise 4:33






Miksa av:
  Ryan og Næss i Nautilus°
 Sæther og Brekkås i Brygga¹
 Sæther og Brekkås i Brygga,
og jokka på av Ryan og Brekkås i Brygga²
Sæther og Brekkås, og jokka på av Ryan og Næss i Nautilus³
 
Sæther, Ryan og Næss i Nautilus

Skrevet av:
 Ryan*
Holm**
Thåström-Hägglund/Ryan***
Sæther-Ryan****
Hulbækdal**** *
Holm-Ryan**** **
Sæther-Lo**** ***
Sæther****
****


Jo, det er en banjo












Ryans oppsett, januar 2011:

Øyvind Ryan & OG: «Å?»
1. engangsidyll
2. det er noe som foregår
3. mindre enn deg
4. gamle flamma varmer dårlig
5. feig

6. luremus
7. liker ikke tonen din
8. monster blomster igjen
9. det var ikke meg, det var du
10. samme som du
11. jævla ungjævla


Sæthers oppsett, januar 2011:



«Det er noe som foregår» = «Beist». «Monster Blomster» er her i utgaven som heter «Monster Blomster igjen». «Samme som du» = «Mandolin, ikke banjo». «Presten» = «(Ingen irriterer meg) mindre enn deg». «Snørronga» = «Gamle flamma varmer dårlig». «Glory glory» = «Liker ikke tonen din»







                
Dora Gammeldanslag, her ved tre av dem


 









Foto: Bjørn-Erik Langvann, Ane Aspén, Audun Kvam, Kenneth Staurset Fåne, Torgeir Lund, Ryanbanden og ukjent
 

 

 

 

 



mons.no ©