De som var med:

Øyvind Ryan: Gitarer, perkusjon, sang, kor

Bent Sæther: Bass, perkusjon, kor

Lars Gunnar Lien: Orgler, piano, kor

Arve Gulbrandsen: Slagverk
Spesifisert under sangtitler nedenfor.

Lars gjorde det meste i Brygga: teknikk og innspilling, og åpning av dører iført slåbrok, med tilhørende veldig smale øyne og en noe henslengt frisyre. Når Lars passa barn og gjorde det han gjorde når han ikke var på jobb, så steppa Tor Breivik (- Greitt, ja!), også kalt Torsken, inn. Eller så satt Stein Jørgen Øien (- Koffer det, da?), både kalt Steinis og Støyen, hos oss.
Og nettene ble lange. Trude Midtgaard knotta også noen timer.
Master of mastring, Audun Strype, mastra i hans Strype Audio i Oslo.
Lars Hegdal laga coveret. Og det er mitt favorittcover så langt.
Stor takk til alle som var med!



Cd-en ble utgitt samme dag som mons.no var ute på nett, den 03.03.03. Selskapet hadde fått nytt navn: mons.no. Noe forandring må en unne seg.
Øyvind Ryan - Gruppen ble innspilt fra 2001 til 2003. En fin, avslappa prosess. Jeg hadde laber selfesteem etter at bandet mitt kræsja i noe og kælva i ei grøft, det var bare dritt å se i alle retninger. I løpet av disse to åra retta det seg.

Min motivasjon er å lage musikk jeg får kick av å høre, that's the long and short of it, og ikke suksess, uansett hvordan den måtte fortone seg, med ett unntak; for meg er det suksess når jeg lykkes i studio.
Å skrive sanger og spille dem inn gir meg veldig mye. Hvis jeg skal rangere prosessen, etter hva som er helt utrolig artig og det som bare er fint, blir det noe sånt:
1. Det meste er innspilt og miksa og bare de aller siste detaljene står igjen, egentlig er sangen ferdig, men kanskje ...
- Demp bassen en halv db, og så fjerner vi den tamburinen og erstatter den med kantslag.
Dagen etter blir kanskje bassen skrudd en hel db ned og kantslagene erstatta med knips, og vips; det er sånn låta skal være!
Jeg har også en hang til å fortsette med denne pettinga etter at platene er gitt ut. Egentlig skulle platene aldri vært gitt ut - da kunne jeg fortsatt å mikse til jeg dauer eller filene og teipene smuldrer opp. Som jeg jo gjør.
2. Pålegg av ymse, ikke de selvfølgelige gitarene og det som helt klart må være med, men de rare tingene; ett pling på et klokkespill, baklengs trekkspill innspilt på halv hastighet med et headset som mikrofon.
3. Godt og vel midtveis i innspillingene. Det meste er innspilt, kanskje til og med vokal. Det er her en oppdager at en låt er gjort feil og kanskje må tas helt på nytt, på en annen måte. Mens andre låter bare trenger en riktig miks, kanskje en radikal en, for å bli ferdige. Det er også her at en låt eller to får ny tekst, eller et ekstra mellomspill ... 
4. I studio med band, tidlig. Låtene får sin form, den som skal finpusses og bygges på videre i innspillinga.
5. I øvelokalet med Ryanbanden. Jeg kommer med en liten kassegitarvise, som viser seg å bli til et verk etter at Bent har arra den. Hør «Engangsidyll». Eller jeg kommer med et riff, et vers og et refreng - og er ikke særlig sikker på om noen av dem holder mål. Kanskje låta bare er en god tekst? Og så smeller det. Hør «Inn i mengden».
6. På musikkrommet i kjelleren med akkert, prøver å finne noe på gitaren som jeg ikke har hørt før. Tra-la-la. Noen ganger er det ålreit. Finner fram tekstene, flikker på dem. Det kommer en setning, en gammel blir overstrøket, en annen blir justert litt, to andre setninger skifter plass, jeg finner et bedre ord med tre stavelser som erstatter det urytmiske ordet med bare to. På en god dag kan det komme et helt vers eller en helt ny tekst.

Selvfølgelig kan ingenting av det overnevnte måle seg med kicket en får når en vet helt sikkert at her kommer det en skikkelig bra låt - det skjer nå! Det hender ikke hver dag, for å si det sånn. Ikke hver måned heller. Veldig sjelden, kanskje ikke hvert år. Men når det skjer, kan jeg leve på det kicket i lang tid etterpå. Det er som de knullene du husker for resten av ditt liv.

Og hvis vi strekker lista til også å inkludere det som alltid er en nedtur:
23. Plata blir utgitt, det blir en del hurrameghei.
Og så da?
Det er prosessen som er hele greia. Når jeg er ferdig med denne prosessen er jeg jo ferdig; det er slutt. Det er mye sant i "veien blir til mens du går".

Dette er hvorfor jeg lager sanger og plater. Om de selger, får gode anmeldelser, jeg får klapp på skuldra ... er egentlig en annen greie. Hør hvor flink jeg er! Selvfølgelig trives jeg best når jeg kan vise hva jeg kan, men sånn er det vel med alle, enten de spiller musikk eller løper maraton.
Jeg liker godt håndverk, men jeg avskyr flinkis-spilling. Dette er også to forskjellige ting: Den ene er evnen til å ta ut potensial, enten det finnes et talent der eller ikke, det andre er sport. Og kanskje mye det samme, men sluttproduktene er vesens forskjellige.

I Monster Blomster, og senere, var jeg aldri motivert av tanken på å komme til himmelen, den med stjerner. Blir vi superrike og verdensberømte, eh, så hadde det vært veldig greit, og sikkert, muligens, praktisk, men det var ikke derfor jeg holdt på i studio tjue timer i strekk mens andre lå ute i sola og forsøkte å få innblikk i hva som befant seg under bikiniene. Jeg ble kvalm av all maset i Brygga om hvordan-lage-en-låt-som-blir-spilt-på-radio. Det var et mantra, en jævla loop ingen fant off-knappen på. Jeg hørte Postgirobygget-sjef Arne Hurlen si da de miksa en låt (forøvrig en fin fyr). - Skru opp vokalen!
Noen protesterte og mente den hadde blitt skrudd opp åtte ganger allerede. - Skru opp litt til, mente Hurlen. - Bra! Og enda litt!
Han visste at hvis ikke bermen hørte tekstene, så ville ikke låtene hans ha noen verdi. For de hadde ikke det, ikke uten de gode og eplekjekke tekstene. Det er hva som skjer i vokalen, i sangmelodien og ordene, som er en sang for de aller fleste. At det ligger musikk bak vokalen, er en selvfølge, og mange skjønner ikke at det er hva som skjer i blenden av vokal og instrumenter som gjør at det av og til er fin musikk, det der ja! eller han synger så fiiint! Men hvis de ikke hører, ord-for-ord, hva som synges, oppstår forvirring, og forvirring fenger ikke.
Dette er noe typisk norsk, mener jeg. Det er ikke mange Stones-hiter hvor vokalen ligger så høyt at du faktisk hører teksten, eller Bowie-låter eller Nirvana-låter, eller ... Men de ble hiter, selv om bare den første setningen, et par til samt refrenget var mulig å tyde.
(Det var da faen at en skulle bli født i Norge, av alle steder!)
Min oppfatning er stadig at tekstene skal være såpass at de ikke ødelegger for musikken. Bare et pluss hvis de er enda bedre. Musikken er viktigst, og det er nå en gang sånn at en har vokal i pop og rock; det er en melodilinje der, som skal ha tekst.

Jeg holder på med musikk fordi arbeidet med den gir meg så utrolig mye. Blir det uvennskap og dritt, er det ikke moro, og det skal være moro. Men noe holder jeg ut - når jeg hører at resultatet blir bra. Noko for noko.
Det er viktig å beholde barnet i seg, har jeg hørt, eller bevare det, og, ja, det er kanskje det. I alle fall ligner det litt på lek når to godt voksne menn ser opp fra leketøyene sine og ikke sier noe, men skjønner, og smiler. Og lek; jeg tror hannkjønn er flinkere til å leke enn hunnkjønn, og det er kanskje derfor rocken er så manns-(gutte-)dominert?
Men det blir rene spekulasjoner herfra.

Bent og jeg hadde mange kvelder hjemme hos ham i Gregusgata eller på byen, med musikk, drikke og mange Marlboro, hvor vi snakka om plata vi skulle lage, denne. Jeg sa mange ganger at vi måtte ha det artig; platene mine selger jo ikke likevel, så hvis det ikke er artig - og blir bra - er det ingen mening i å lage plata. Bent var enig, og det var en fin tid. Jeg kjente Bent fra mange år tilbake, og Bent kan være kvass i kjeften, men er også en følsom fyr som blir vonbroten av langt mindre enn hva han kan servere andre, uten tanke for at det han sier kan være sårende.
Jeg vet mye om dette, jeg er likeens.

Av alle platene jeg har gjort, er Øyvind Ryan-Gruppen den som var morsomst å lage. Og jeg tror kanskje det er favoritten min ellers også. I dag, i alle fall, en tirsdag i 2012.


Vi nevner i fleng

01. Æeleimæ

Sang, kor, gitarer, metallperkusjon: Ø

Bass, kor: B

Slagverk: A

Orgel: L
Ingen er bedre enn siste gang.
Schlager fra det herrens år 1993. Det året laga jeg veldig mye, mange av låtene på Ekte Stereo-platene. «Æeleimæ» er inspirert av Scotpop-band som BMX Bandits og Superstar, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Jeg har aldri fått hjelp av rus når jeg har skrevet låter, med ett unntak; bakrusen. Denne melodien datt ned i hodet mens jeg satt bakpå sykkelen til ei berte, på vei hjem, tidlig en dag etter et litt dristig nachspiel i hybelhuset hvor Egil og Erlend bodde.
Så vidt påbegynt innspilt til Vanlig Normal (med den tromme-loopen som senere ble brukt til «Sønnavind» på Stadig Flere Velger Feil), hvor «Æeleimæ» var en av mange låter som bare ble påbegynt. Vi brukte sikkert flere uker på å begynne på låter som det ikke ble tid til å gjøre noe mer med i Monster Blomster.

- Den her, asså! (Arve)

02. Jesus går igjen

Sang, kor, orgel-solo, rytmeboxer: Ø

Slagverk: A

Orgler, rytmeboxer: L

Lost in space-lyder: BO
Godt å gjøre noe som ikke inkluderer gitarer. Steinis hadde kjøpt husorgel på auksjon. 300 kroner, eller deromkring. «Jesus» er en melodi som, på en måte, har ligget latent så lenge jeg har laga låter, dvs. siden sent sytti-tall; en slags stemning som aldri har latt seg omsette til musikk. En dag med vårsol i mars 2001 fant jeg endelig akkordene som gjorde at det løsnet. (Dette høres kanskje rart ut, men så herlig kan det faktisk være.)
Siste låt innspilt til plata. Tittelen var brukt til en moro-sang med Monsters som ble foreviga da vi gjorde Lisa Gikk Til Helvete, men denne sangen (melodi og tekst) er en helt annen, og veldig alvorlig. Og … nei, jeg har ikke lyst til å snakke om det.

- Ja … du mener dette? (BO)

03. Skal ta vare på deg som om du var min

Sang, kor, gitarer, akk. gitar, perkusjon, synth, spilling på armering i
   betong og sand (!): Ø

Bass, kor, ak. gitar høyre side, perkusjon: B

Slagverk: A

Tangenter: L

Kor: Vibeke Hagen
… Og blodet går sin gang.
«Skal ta vare på deg som om du var min» var låten vi starta innspillingene med. Kassegitarer og entusiasme.
Basert på en dø-enkel Charlie Watts-beat, den som er på halvparten av alle stoneslåter laga etter 1967. Selvfølgelig kan alle spille den, men de færreste får den til å swinge. Melodi og tekst fra 2000, altså før det smalt i New York.
Lars fikk ikke til en god miks, så jeg steppa inn igjen, med Torsken denne gangen, og fikk gjort den bedre, i påska 2002. Det ble et helvetes liv i heimen - siden jeg brukte en av fridagene til å være i studio, men men ... det koster.
Grundig artig at denne lå på Studentradioen (Trondheim) sin b-liste i sju uker våren 2003. Et godt valg!

- Beste låten. (Bent)
«Skal ta vare på deg som om du var min» funka alltid live med Ryanbanden.

04. L.I.S.

Sang, kor, gitarer: Ø

Bass, kor: B

Slagverk: A

Kor: L

Sang: Trude Midtgaard
«M.I.A.» (missing in action) …og «L.I.S.» (lost in space). Johnny Thunders-inspirert låt laga på 80-tallet. En flortynn akkordforandring gjør at den virker enda mer Beatles-anno-1963, og det er veldig bevisst. Likeens med alle Beatles '63-elementene. Teksten, som er av nyere dato, handler om… tja, en eller flere som mista fokus; hva er det som egentlig skjer når en bonde slutter å fore buskapen og dyra står i fjøset og sulter i hjel? For eksempel.
Orgelet i starten er tatt fra en kassett jeg ikke aner hvor kommer fra, den er full av musak hvor det er en så klam stemning at gåsehuden går innover. For den kommer, dessverre.

05. Pappa var en fatter

Sang, kor, gitarer: Ø

Bass: B

To slagverk: A

Orgel: L
Pappan min døde.
Jeg ville ikke skrive en sang om ham, for jeg hadde prøvd mange ganger mens han levde og det ble bare fælt. Men sangen kom likevel. Noen mener at denne er fryktelig trist. Den er det, og noen ganger overgår virkeligheten fantasien.
Forsøkt spilt på mange forskjellige måter av ABØ i Motorpsychos øvingslokale, med forskjellige komp, før det omsider funka i dette lette jazzopplegget. Egentlig litt kjedelig å velge denne formen, men det er faktisk den som gjør låten best.
«Pappa var en fatter» er uten tvil den sangen jeg har fått mest feedback på, 20-25 mailer i 2003 fra ukjente som skrev at denne traff dem, at de (utrolig nok) kjente seg igjen, i sine egne barn/far-ting. Med tanke på salgstallene for denne plata, er det et sykt høyt antall.

- Jeg kan jo ikke spille visper! (Arve)

- Herregud, hva ER det jeg spiller? (Bent)

06. (Hun har en) Magefølelse

Sang, kor, gitarer, perkusjon, orgel: Ø

Bass, feitgitarsoli med Snah-lyd 3.vers, tamburin: B

Slagverk: A

Kor: L
Innspilt i Brygga i 2001. Miksa av G og Ø august 2001. Ble distribuert på en singel til radioer som en smakebit fra den kommende cd-en allerede i februar 2002. Den var vel litt forut sin tid HAHA!
Låt skrevet i 1996, og spilt live med Monster Blomster. Litt opp-ned komposisjon slik den ble gjort da: Versene var tyngre og kraftigere enn refrengene. Sånn er den ikke nå. B var veldig påpasselig en hel dag for å sikre at refrengene ble heftige nok.
Teksten ble forbedra med ca. en setning i året fra den ble påbegynt til låta var innspilt i 2001.
Less is more, more or less.
- Den låten på plata jeg liker minst. For pop. (G)

07. Pikekos

Sang, kor, gitarer: Ø

Bass: B

2 Piano: L

Slagverk: A
En enkel sang om frihet. Melodi fra 90-tallet, sterkt forbedret i 2000. Forsøk på å lage en god flåsete tekst. Den låten som er blitt "remiksa" flest ganger. " " fordi en remiks nå, sammenligna med tidligere tiders bruk av båndspillere og miksepulter og no memory whatsoever, er en relativt kjapp affære. «Pikekos» lå også en stund godt an til å bli tittelen på plata, men det ville vel blitt misvisende. Og misvisende titler har man jo erfaring med. Plata het lenge, helt til den skulle i trykken, faktisk, The World Of, men Bent og Frode Sander Øien mente det var feil tittel, og av og til greier jeg å høre på fornuft. Andre navn plata fikk, men som vi nå vet ikke ble tittelen: Dæng (trøndersk uttrykk Bent mente passa bra - ikke fordi innspillingene var preget av fysiske tildragelser - men fordi det er et godt ord, enkelt oversatt betyr det juling.), Per (var også navnet på bandet ei god stund) og Per-Dæng. Andre opplagte, innlysende forslag lå også godt an.

- Litt jazz. (Lars)

08. Sent i går natt (osv)

Sang, gitarer, metall-perkusjon: Ø

Bass, kor: B

Slagverk: A

Kor: L
Stille tøfler pappa omkring i natta.
Noen melodier kommer når du minst venter det, denne dukka opp på bussen. På vei til jobbintervju!
Til en forandring greide jeg å huske melodien i noen timer til jeg kom meg hjem igjen og fikk den spikra. Jeg hadde to forskjellige tekster, og greide egentlig aldri å velge; måtte bare ta en av dem da sangen skulle legges på. Så det ble ingen «Pripne Pernille» på plata.
Nei, jeg fikk ikke jobben.
 

09. 5-6 Ting

Sang, kor, gitarer, perkusjon: Ø

Bass, kor, tamburin, 12-strengs gitarer: B

Slagverk: A

Kor, mellotroner, piano, moog: L
Egentlig sju ting. Kanskje åtte. Ble så vidt hetende «Hvasomhelst».
Ganske mange beatlesfans som kan tre akkorder på gitar har vel en drøm om å en dag lage sin egen Abbey Road, side 2…
Jeg hadde denne vanskelige låten i hodet i ett år, og da jeg satte meg ned for å gjøre alvor av den - Bent ville ha 4-sporsdemoer av alle låtene jeg mente skulle på plata - så gikk det veldig kjapt. Enda et tema dukka opp som en ulykke da jeg skulle lage en overgang mellom to av temaene.
Bent fikk ca 40 demoer, og skrella vekk femten. Jeg strøk fem til, og så fikk enda ti føyken mens vi øvde i forkant av innspillingene. Da hadde jeg laga fem nye låter, hvorav kanskje to ble med til studio. Alle platene jeg har laga er egentlig Best of-samlinger. Ikke for å skryte, of course, men det er sånn det fungerer.

- Du får seksere denne gangen! (Lars)
Det sier de alle.

10. Siste indre

Sang, gitarer: Ø

Bass, kor, akustisk sologitar, slagverk: B

Mellotron, kor: L
«Siste indre» var vanskelig å lage. Den ble til i 1999. I utgangspunktet var det meninga å henge seg på en bølge - en utfordring, på en måte - og lage noe in. (I 1999 var det innerste en kunne finne på å lage noe som hadde med overgangen til et nytt århundre å gjøre.)
Jeg har tre forskjellige demoer av denne hvor det bortimot er tre forskjellige sanger. Bent gjorde om akkordene på refrenget, arrangerte den, bidro med et nydelig solotema; steppa inn og fikk hull på byllen akkurat der hvor jeg hadde stått fast. (Uten å vite at det var akkurat der jeg hadde stått fast! Gløgg fyr!) For hver gang vi tok den frem og jobba på den, ble den et minutt lengre. Og mirakuløst nok; da vi var ferdige med musikken, så stemte antall vers og refreng med den ferdigskrevne teksten! Godt at den ikke trengte flere dager.
Gjort så slapt som mulig i studio - langt hår og duffelcoat, Danny Whitten-ish.
«Siste indre» inneholder forøvrig den sagnomsuste heroinakkorden, hvor bass og gitarer kolliderer så helt utrolig (herlig).
Mener å huske at noe av innspillingene ble begått ganske sent i kvellinga, med Four Roses Bourbon. Back to the 80´s!
Som de aller fleste tekstene på plata er også denne selvopplevd, "fra virkeligheten", men det er mine ord.
Nå minner begge disse sangene, «5-6 ting» og «Siste indre», meg om å gå rundt Teisendammen med Marlon i barnevogna. Det var en fin tid, og jeg kunne gruble på sanger samtidig som vi utforska skogbunnen og verden rundt.

- Helt på kanten. (Lars og Bent i munnen på hverandre om koringa.)

[11. Beibisangen]

Gitarer, perkusjon, mellotroner: Ø

Stortromme: B
Jeg ville kalle denne «Natta, Marlon», men Marlon mente den skulle hete «Beibisangen».
Ikke så rocka. Fin måte å slutte cd-en på, synes jeg. Og Marlon likte at ting var hemmelige. Derfor.


  Foto: Kim Ramberghaug

Media mener
Anmeldelser. Listet i den rekkefølgen de har kommet på nett. Den som var først ute ligger altså nederst.
Rockeweb
Panorama [anmeldelsen ikke lenger på nett]
NRK P1 [den eksepsjonelt dårlig sammensatte miksen av spor fra plata er heldigvis tatt ned]
Musikkavisen (Ikke lenger på nett)
Musikkguiden Groove
Luna Kafè
Adresseavisen
Dagsavisen [anmeldelsen ikke lenger på nett]
Stavanger Aftenblad [anmeldelsen ikke lenger på nett]

Plata er dessuten anmeldt i Natt og Dag (12/2002) og Backstage (4/2003), men ingen av disse har vært på nett.
 

Sanger som ble spilt inn til plata, men ikke brukt
Prikken over j’en
Sang, kor, gitarer, perkusjon: Ø
Bass, kor, perkusjon: B
Slagverk: A
Kor: L
Utgitt på We Are Hello 4.1, september 2001.
Satt sammen og gjort til en låt under innspillingene av plata, av tre tema jeg nettopp hadde laga. Jeg var så misfornøyd med Bent & Lars sin miks at det var veldig bekvemt å bli kvitt den ved å gi den til WAH-plata. Da plata kom ut, hadde mastermann Torsken klemt den sånn sammen at jeg var for stump vold etter et par gjennomlyttinger. Denne skal remikses og remastres.
- Besten. Skulle vært på plata. (Steinis)
Dette gjentas gjerne hver gang vi møtes.

!*#?@!!
Sang, kor, gitarer, munnspill, perkusjon: Ø
Bass, kor, gitar: B
Slagverk: A
Kor: L
Streit poplåt, med riff, vers og refreng av det lettfengelige slaget. Om jeg kan si den sånn.
Gitt til Machine Machine Records og den samleren som skulle komme etter We Are Hello 4.1, men som aldri ble noe av.
Denne ble også innspilt av MB til Vanlig Normal, men den versjonen var en veldig stille ballade. Her er den veldig Beatles-anno-1963, i fullt firsprang, og ble vraket til fordel for en annen Beatles-anno-1963-låt, «L.I.S.»
- Tittelen er jo perfekt for radio! (B)

Kjærlighet v/ 1. blikk
Sang, kor, gitarer, orgel, perkusjon: Ø
Demo som ble pusla litt med i studio. En av mine favoritter. Skjønt, når låter er kommet så langt som til studio, er de vel alle mine favoritter. Forsøk på å skrive tekst: tema, saksliste, underbyggende refreng og konklusjon. Og den ble ganske fiffig!
«I*#?@!!» og «Kjærlighet v/1. blikk» var i noen måneder i 2005 lagt ut som gratis nedlasting fra spandable mons.no, men en måtte ha et lydprogram og en ledning for å få det til.
- Hostinga på starten er bra, vi beholder det ja? (Steinis)

Engangsidyll
Sang, kor, gitarer, perkusjon: Ø
Enda en demo som ble reparert og fiksa på i studio. Og enda et forsøk på å bli tekstforfatter.
Senere gjort av unge og lovende Ryanbanden på deres selvtitulerte albumdebut. Bent Motor arra den fra å være en enkel kassegitarballade, til å bli noe mye mer.

Fotobox (Som du så deg)
Gitarer, bass, que-sang: Ø
Bass: B
Slagverk: A
8-9 minutters låt som ble påbegynt, men lagt til side. (Prioritering er noe faenskap).
- Liker ikke sånn sigøyner-balkan som på slutten. (Steinis)

Pupp
Que-gitar, que-sang: Ø
Påbegynt, men "glemt". Fin låt - det er ikke dét. Gammel melodi med ny tekst. En av de låtene som nesten er blitt med på plater. Flere ganger.
Oj! Se Perfekt Harmoni!

# 13
Et råskinn - som Bent mente ikke passa på plata. Den var for rå, og han hadde nok rett. Låten ble til med mye inspirasjon fra Thåströms Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det E Jag Som E Normal, som er heavypunk.
Jeg hadde et beatlesk gitar-tema som gjorde den til noe mer enn bare bråk.

Hakka hakka hei Bo Diddley (aka Bodil)
Gitar, que-sang: Ø
Bass: B
Slagverk: A
En spøk som det ikke ble tid til å gjøre ferdig. Null poeng om du gjetter hvordan denne høres ut.
- Denne MÅ hete «Bodil»! (B)

2-3 Ting
Kor, gitarer, perkusjon: Ø
Bass, kor, 12-strengs gitarer, perkusjon: B
Slagverk: A
Kor, piano, moog: L
Alternativ miks av enkelte deler av «5-6 Ting». Med ekstra pålegg og saker. Skulle ønske det var plass til denne på cd-en også.
 

You got to be Hercules.
- Karl Wallinger

BACK TO START <<<




  
mons.no copyright © 2003-2013